torsdag 28. januar 2010

Operasjon overstått

Markus sov litt smådårlig hele natten. Litt bekymret og veldig spent på hva de kom til å gjøre med han på sykehuset. Han hadde masse vanskelige spørsmål om prosedyren som en trøtt mor ikke kunne svare på. Moren hadde nemlig ikke sovet så altfor søtt hun heller, for hun hadde vært spent og urolig slik som mødre skal.


Vente på bussen i de små morgentimer...

Begge disse møtte på sykehuset like stressa og like tomme i magen. Mor synes ikke hun kunne spise foran ansiktet på en som måtte faste! Gode mødre lider med sine sønner når de venter på operasjon. (dessuten fikk hun ikke gjemt seg unna lenge nok til å spise i smug) Med seg hadde de en tung ryggsekk med skolebøker. Anatomi til ho mor og leksebøker til han Markus. Den flinke moren tenkte at det kunne jo være greit å utnytte ventetiden med litt lekser!



Ventetid ble det også nok av. Vi ventet og ventet. Vi tok fram bøkene med stor iver (ihvertfall mor var ivrig) TO ganger...men så ble vi avbrutt før vi kom igang. Først fordi vi ble tilbudt flytte oss til et bedre og roligere sted hvor lekselesing kunne foregå mer effektivt. Jo, takk...det hørtes bra ut. Men vi rakk bare å flytte oss, sette fra oss sakene og ta opp bøkene før sykepleieren kom tilbake. Hun hadde med informasjon og grundig forklaring til Markus (og engstelige mødre) om hva som skulle skje under operasjonen. Hun tok seg god tid og var kjempeflink og Markus benyttet annledningen til å spørre. Til slutt var det gått en halvtime og hun foreslo nå at vi nesten virkelig burde gå å se på den flotte lekeavdelingen deres! Gode mødre klarer muligens og sette grenser og holde seg til skolearbeidet, men ikke denne...hun ble også nysgjerrig på lekelandet på sykehuset.

Og for et sted!


Kong Markus nede på lekeland, skal nå inn å operere en liten baby.



Kirurgen in action. Du ser også dukken som ligger klar.


Den ny-utnevnte assistenten


Der nede ble vi og lekte helt til de ringte for å si at nå var tiden kommet...det var klart for å gjøre klart til operasjon. Markus fikk beroligende og ble lagt i en seng. Han var veeeldig skeptisk til denne medisinen som kunne gjøre han svimmel...men han var modig og svelget den likevel. *flinke gutten min*


Tok en halvtime og så var verden et godt sted for Markus. Han var nå i veeeldig godt humør og synes den medisinen var fine greier. Vi måtte passe på å få med litt sånn hjem, sa han ivrig.

Blid, medisinert gutt.

Litt mer venting ventet og vi slo ihjel tiden med at Markus tok bilder av meg ved sykesengen.


 
 
Vakkert, vakkert

Etter en stund bar det ned på operasjonssalen. Jeg fikk være med inn å se at de festet slanger og gjorde han klar...så ble jeg skysset ut og opp igjen for å vente.

Jeg benyttet nå annledningen til å spise litt. Maten smakte mildt sagt crap, men magen ble glad likevel. Prøvde nå å få gjort litt av det skolearbeidet jeg hadde håpet å få gjøre, og bøyd over anatomien merket jeg plutselig at jeg ikke hadde sovet så godt i løpet av natten...

Etter ikke så altfor lang tid fikk jeg beskjed om at nå var han våknet, så jeg måtte komme ned på oppvåkningen. Styrtet ned uten anatomiboken bare for å finne en gutt som sov godt. Han hadde gløttet på øynene for å fortelle at han var i live, og sovnet bare noen sekunder etterpå. Helt utkjørt sov han godt en times tid mens jeg satt å så på han.


Sover

Det ER begrenset hvor spennende det er å se på en sovende gutt i en time.

Jeg savnet anatomiboken min, men greide å erstatte den med et par gamle KK-blader og to kopper te. Kjeksene så veeeeldig fristende ut, men en Alanna på godteavtale greide med et nødskrik å holde fingrene fra fatet. *flink*

Der våknet han endelig...trøtt, svimmel og utrolig forvirret. Han så på meg med fortvilte øyne og likte ikke å føle seg svimmel i det hele tatt. "Mamma, jeg skjønner ingenting!" sa han en gang. Helt klart. Han spurte de samme sp.målene fire ganger om hvordan det hadde gått og om det var ferdig. Han prøvde å reise seg litt opp i sengen et par ganger. Da så han helt fortvilet ut, ristet litt på hodet for å prøve å riste av seg det som var så ubehagelig. "Du må legge deg ned på puten, Markus." prøvde jeg meg flere ganger. Han gjorde som jeg sa, men 5 miutter etterpå prøvde han seg igjen. "Mamma!", sa han og så forundret og fortvilet på meg, "det kjennes som jeg kjører buss!"  Til slutt satte jeg opp sengen litt i ryggen slik at han kunne føle at han satt mer.


Ikke helt seg selv :-(

Etter enda en time begynte ettervirkningene å gi seg og vi kunne trille opp på rommet. Der satt han på TV og koste seg med disney-channel mens jeg igjen prøvde meg på anatomien.

Jeg gav opp da jeg sovnet over bøkene


Jeg satt meg heller til å se TV sammen med Markus.  Markus fikk noen kjeks og litt saft. Det gikk fint. Ingen kvalme. Han kunne gå så fort han hadde vært å tisset. Siden han faktisk hadde operert penis, ville de gjerne sjekke at alt gikk riktig for seg før vi kunne dra. Han hadde fått intravenøst hele dagen, men det kunne nok ta litt tid før hans heller overdimensjonerte blære ville fylle seg opp, mente kirurgen. Jeg begynte å bli litt smått utålmodig, så jeg hentet to glass vann til gutten. Og ganske riktig...

Inn på do bar det. Gutten grudde seg fælt...han turte nesten ikke tisse...men han måtte jo!.... -og han lyste opp da det gikk helt fint. Han var kjempefornøyd! Så lett hadde det aldri vært!


Sitte å tisse enda...men fra nå kan han reise seg og stå seg som en mann


Jeg jublet med og vi feiret med barne-TV og litt enkel mat før vi satte kursen hjemover.


Snaaart kan vi dra hjem...

Vel hjemme spiste vi enda litt mer og koste oss med vafler og hjemmelaget syltetøy. 

Det hadde vi fortjent. Begge to.

3 kommentarer:

  1. Herlig blogg Alanna! Du er flink til å skrve og forklare =) Og godt å høre det gikk bra til slutt!! Med begge 2! :)

    SvarSlett
  2. Det var litt av en historie. Godt operasjonen er vel overstått og vellykket. Og synes ikke du skal klandre deg selv, det er så lett å være etterpåklok. DA ser en alt.
    Tusen takk for veldig hyggelig kommentar på bloggen min. Og han lille gutten din, han sover jammen ikke mye. Men det går seg vel til. Unger er jo så forskjellige.. "Sånt er det bare..." er standarden til moren min når jeg klager på ungene...

    SvarSlett
  3. Tøffing han der asså! Jeg er så stolt!

    SvarSlett