Bare for å vise krabbeteknikken til LilleMann, og for å vise hva som skjer hos oss en vanlig dag :-P
Sjarmerende, ikke sant? :-P
lørdag 27. mars 2010
torsdag 25. mars 2010
Blasert og lunken
Redd Barna i Sverige har en kampanje på gang nå hvor de bruker statestikk på en ny måte, for å vise hvor heldige vi er.
Jeg har visst om denne kampanjen lenge. Likevel har jeg oversett den. Jeg vil ikke bli minnet på hvor heldig jeg er. Jeg får så dårlig samvittighet. Og når jeg får dårlig samvittighet så overser jeg mitt heller sparsommelige budsjett og øser litt av den overfloden det er meningen jeg skal føle at jeg har. Til tider kan det bli litt mye. Man er seg selv nærmest og nå nærmer våren seg, guttene trenger etterhvert nye sko og tynnere vårjakker. For ikke å snakke om at de trenger nye sykler. De måtte klare seg uten ski i hele vinter, og det var ikke en helt liten krise! Jeg oppdaget nemlig litt for sent at langrennski nærmest er obligatorisk i skolen her i Tr.heim. Og jeg som prioriterte mobiler, lap-top til Markus og skøyter til dem begge istedet, har gått med dette hengende over meg hele vinter. -At de ikke har langrennski som de kan bruke på skolens utedager og på SFO. Jeg hater å føle meg utilstrekkelig som mor. Jeg hater å vite at guttene mine mangler noe.
Så klikket jeg på linken som ledet til kampanjen likevel i dag. Tenkte at det kunne jo absolutt være et greit tidsfordriv å trekke et lodd i "livets lotteri" som de kaller det. Sløv og nærmest uinteressert hørte jeg igjennom introen før jeg i halvsøvne studerte lykkehjulet. Jeg tenkte kynisk at "æsj, jeg kommer sikkert til å få Kina eller India, ettersom det er de som tar mest plass på hjulet her", og ønsket meg brått noe mer "eksotisk" som Niger eller Polen som er ganske smale striper på hjulet.
Hjulet spant og jeg stoppet på et øde fjell- eller ørkenlandskap. Jeg var blitt født på nytt i Syria og der var det 13 % sjanse for at jeg ville blitt tvangsgiftet i 10-12-årsaldren og holdt som husslave og sex/fødemaskin.
Den beintøffe, selvstendige jenta i meg bråbremset. Jeg klarer ikke ta skikkelig vare på et frivillig forhold når jeg virkelig går inn for det en gang! Jeg liker meg alene, jeg elsker å ha kontroll over min egen økonomi, jeg hater å la mine egne beslutniger gå innom en annen person for å skulle "passe" med hans, jeg klarer ikke riktig legge opp livet mitt som et to-spann og har alltid en plan B på lur i mine forhold. Jeg saboterer meg selv fordi jeg nekter å bøye meg, tilpasse meg og bare tanken på å gi en annen person "makt" over meg gjør meg fysisk kvalm.
Som tvangsgiftet ville jeg blitt drept. Garantert. Eller jeg ville dødd inni meg og endt opp som en apatisk robot. Jeg tror kanskje jeg er sterk, men jeg er ikke sterk på den måten.
Plutselig var det ikke lenger så viktig at vi ikke har en sånn gummimatte til LilleMann som kan gi mer friksjon og dermed gjøre det lettere for han å krabbe. (Gulvet vårt er så glatt at å krabbe er som å sende bambi på isen, han drar seg istedet fram med armene og han er god på det!) Guttenes mangel på ski var ikke så viktig lenger. Jeg tenker på at Markus er en av de få 8-åringene jeg kjenner som har sin egen lap-top. Jeg tenker at Elia er knallheldig som fikk eget snowboard i en alder av 5 år. Markus går på drama og Elia går på innebandy. Begge går på en skole som bruker masse resurser på dem og hvor de blir fulgt opp og får den hjelpen de trenger. De har et vanvittig godt utgangspunkt bare ved å bo i den byen de bor i. De har hele barndommen å bruke til lek og utvikling. De kan faktisk leke til langt opp i tenårene før de gradvis begynner å kjenne voksenlivets ansvar. LilleMann er vanvittig heldig som har to foreldre som elsker han over alt og engasjerer seg 100% i han. Koste hva det koste vil. Han tror han er verdens midtpunkt og vi har tid til å oppmuntre det.
Jeg kunne ikke la være å hente fram visakortet mitt. KLART jeg ville "hjelpe nyfødte Alanna" i Syria. En 100-lapp fra eller til. To slike 100-lapper. Hvis mitt bidrag kan hjelpe, hvorfor hjelper jeg ikke mer? Er jeg virkelig blitt så egoistisk og blasert?
Hvem mente det kunne bli litt mye til tider? Tull! Vi lever i en usannsynlig overflod her i Norden. Det er latterlig hvor sytete jeg kan bli over mitt eget liv og min egen økonomi. Jeg er frisk, barna er friske, vi har felles utgangspunkt og like muligheter og vi har HELT FRI VILJE.
Så godt å vite at jeg er fri til å gifte meg med hvem jeg vil. -Eller la være, om jeg vil det.
Jeg har visst om denne kampanjen lenge. Likevel har jeg oversett den. Jeg vil ikke bli minnet på hvor heldig jeg er. Jeg får så dårlig samvittighet. Og når jeg får dårlig samvittighet så overser jeg mitt heller sparsommelige budsjett og øser litt av den overfloden det er meningen jeg skal føle at jeg har. Til tider kan det bli litt mye. Man er seg selv nærmest og nå nærmer våren seg, guttene trenger etterhvert nye sko og tynnere vårjakker. For ikke å snakke om at de trenger nye sykler. De måtte klare seg uten ski i hele vinter, og det var ikke en helt liten krise! Jeg oppdaget nemlig litt for sent at langrennski nærmest er obligatorisk i skolen her i Tr.heim. Og jeg som prioriterte mobiler, lap-top til Markus og skøyter til dem begge istedet, har gått med dette hengende over meg hele vinter. -At de ikke har langrennski som de kan bruke på skolens utedager og på SFO. Jeg hater å føle meg utilstrekkelig som mor. Jeg hater å vite at guttene mine mangler noe.
Markus lykkelig på nye skøyter tidligere i vinter
Her trykker han i vei på mobilen sin
Så klikket jeg på linken som ledet til kampanjen likevel i dag. Tenkte at det kunne jo absolutt være et greit tidsfordriv å trekke et lodd i "livets lotteri" som de kaller det. Sløv og nærmest uinteressert hørte jeg igjennom introen før jeg i halvsøvne studerte lykkehjulet. Jeg tenkte kynisk at "æsj, jeg kommer sikkert til å få Kina eller India, ettersom det er de som tar mest plass på hjulet her", og ønsket meg brått noe mer "eksotisk" som Niger eller Polen som er ganske smale striper på hjulet.
Hjulet spant og jeg stoppet på et øde fjell- eller ørkenlandskap. Jeg var blitt født på nytt i Syria og der var det 13 % sjanse for at jeg ville blitt tvangsgiftet i 10-12-årsaldren og holdt som husslave og sex/fødemaskin.
Den beintøffe, selvstendige jenta i meg bråbremset. Jeg klarer ikke ta skikkelig vare på et frivillig forhold når jeg virkelig går inn for det en gang! Jeg liker meg alene, jeg elsker å ha kontroll over min egen økonomi, jeg hater å la mine egne beslutniger gå innom en annen person for å skulle "passe" med hans, jeg klarer ikke riktig legge opp livet mitt som et to-spann og har alltid en plan B på lur i mine forhold. Jeg saboterer meg selv fordi jeg nekter å bøye meg, tilpasse meg og bare tanken på å gi en annen person "makt" over meg gjør meg fysisk kvalm.
Som tvangsgiftet ville jeg blitt drept. Garantert. Eller jeg ville dødd inni meg og endt opp som en apatisk robot. Jeg tror kanskje jeg er sterk, men jeg er ikke sterk på den måten.
Lykkelige jeg i lek med BrageMann.
LilleMann i hverdagsmodus
- med et stort smil om munnen, lykkelig, omringet av kjærlighet og oppmerksomhet.
Plutselig var det ikke lenger så viktig at vi ikke har en sånn gummimatte til LilleMann som kan gi mer friksjon og dermed gjøre det lettere for han å krabbe. (Gulvet vårt er så glatt at å krabbe er som å sende bambi på isen, han drar seg istedet fram med armene og han er god på det!) Guttenes mangel på ski var ikke så viktig lenger. Jeg tenker på at Markus er en av de få 8-åringene jeg kjenner som har sin egen lap-top. Jeg tenker at Elia er knallheldig som fikk eget snowboard i en alder av 5 år. Markus går på drama og Elia går på innebandy. Begge går på en skole som bruker masse resurser på dem og hvor de blir fulgt opp og får den hjelpen de trenger. De har et vanvittig godt utgangspunkt bare ved å bo i den byen de bor i. De har hele barndommen å bruke til lek og utvikling. De kan faktisk leke til langt opp i tenårene før de gradvis begynner å kjenne voksenlivets ansvar. LilleMann er vanvittig heldig som har to foreldre som elsker han over alt og engasjerer seg 100% i han. Koste hva det koste vil. Han tror han er verdens midtpunkt og vi har tid til å oppmuntre det.
Full konsentrasjon når man får opplæring i en ny, glorete og helt fantastisk leke!
Jeg kunne ikke la være å hente fram visakortet mitt. KLART jeg ville "hjelpe nyfødte Alanna" i Syria. En 100-lapp fra eller til. To slike 100-lapper. Hvis mitt bidrag kan hjelpe, hvorfor hjelper jeg ikke mer? Er jeg virkelig blitt så egoistisk og blasert?
Fri legehjelp er noe av luksusen vi har her i Norge.
Systemet er kanskje ikke perfekt, men det er likevel mer enn de fleste andre i verden kan forvente.
Hvem mente det kunne bli litt mye til tider? Tull! Vi lever i en usannsynlig overflod her i Norden. Det er latterlig hvor sytete jeg kan bli over mitt eget liv og min egen økonomi. Jeg er frisk, barna er friske, vi har felles utgangspunkt og like muligheter og vi har HELT FRI VILJE.
Selv barna mine har egne penger.
Hvem sa dårlig økonomi?
Så godt å vite at jeg er fri til å gifte meg med hvem jeg vil. -Eller la være, om jeg vil det.
onsdag 24. mars 2010
lørdag 20. mars 2010
Gutter i kø!
Sønnen min på 7 år skulle ha barneburdag. Det er første gang og han gleder seg VELDIG. De sirlig lagede innbydelsene som mor strevde med ble delt ut i ærefrykt. Med tindrende øyne har han proklamert både for mor og klassen sin at han skal ha discoparty. Mor har ikke hjerte til å skuffe sin forventningsfulle sønn og setter igang den kreative delen av hjernen for å finne ut hvordan hun kan lage barnedisco i stua.
Stua vår er ekstremt liten. Og vi har en monstersalong som tar opp mesteparten av plassen. Men Mor seg muligheter. Discoparty betyr dansegulv. Tar man bort salongbordet frigir man mye mer gulvplass og snur man spisebordet blir det enda mer plass. Spisebordet kan brukes å ha mat/kaker på. Heldigvis er sofaen lett å tørke av, for der må alle barna sitte å spise. Uten bord.
Discoparty krever farget lys og discokule, dansegulv og musikk. Det kjøpes inn krepp-papir til å dekke lysene med, og discokule som skal skape den rette stemningen. Musikk hadde jeg allerede. ;-) Plastikkbestikk og papptallerkner sparer meg for oppvask og for et par farlige knuseulykker. Kakene er bakt dagen før og skal bare pyntes før festen. Bare 4 av 9 har svart på innbydelsene, men 4 + mine 2 gutter = 6 + en baby. Det blir perfekt.
Jeg legger meg kvelden før kvelden fornøyd og glad og nesten like forventningsfull som min 7 år gamle sønn.
Jeg får sove hele to timer før LilleMann kaster opp i hele senga mi. Shit, shit, shit! Syk baby + barnebursdag?? Fader, dette var en dårlig start! Gutten har feber og er slapp og sutrete, men får sove godt ved siden av meg i sengen hele natten. Kanskje det bare var et blaff? På morgenen kaster han opp igjen. Fader, fader, fader!!
Jeg gjør de siste forberedelsene med LilleMann kronisk på armen. Discokulen pakkes opp for første gang, prøves...og virker ikke. FADER! Nytt batteri? Nei, død. Vurderer å ha bursdag med defekt discokule...nei, litt av stemningen er vel at den roterer!? Helten stiller opp på kort varsel og stikker til byen for meg for å bytte discokulen og handle inn det siste til festen. Jeg hadde glemt å kjøpe inn drikke (kjøper 4, 5 liter juice og 3 liter brus i håp om at det finnes noen sunnere unger på festen) og godis til de obligatoriske godteposene barna forventer å få med seg hjem.
LilleMann er slapp og han har begynt å produsere diaré-bleier på samlebånd. I mellom bleieskiftene prøver jeg å pynte kakene. Elia har bedt om fotballkake. Jeg har verken mål eller grønn konditorfarge, men jeg pynter kaken så fotballaktig som jeg kan med melis som markerer banen, tannpirkere til målstenger og sigmenn spiddet på tannpirkere sparker rundt en liten godterikule. Så over til bløtkaken. Jeg begynner å dele den i tre lag...og oppdager at den er rå inni! Argh! Kaken reddes ved at jeg graver ut alt som ikke er ferdigstekt og fyller igjen med krem og syltetøy og biter av kake som jeg skjærer av resten av kaken.
Jeg klipper og teiper krep-papir til alle kunstens regler over alle lyskilder i stue og kjøkken. Helten kommer tilbake med ny discokule. Den blir montert opp i taket og jeg prøver ut lyssettingen. Stolt kan jeg konstatere at jeg blir grepet av litt discofever.
Helten drar igjen og jeg styrter avgårde på utviklingssamtale med læreren til Elia. (Dårlig planlagt av meg å avtale samtale samme dag som bursdag...men det får heller være) Møter på en heller tafatt lærer som ikke helt vekker den store respekten i meg. Fordelen er at Elia er fantastisk skoleflink og møtet tar ikke lang tid. Jeg vil uansett bare hjem til festen som skulle starte.
4 stk hadde gitt beskjed om at de skulle komme. I gangen på SFO møtte jeg på tre par glitrende øyne som bare MÅTTE fortele at de gledet seg helt sinnsykt til bursdagen! Det er tydelig at Elia har drevet intens markedsføring av egen bursdag, for de er heeelt klare for discoparty og lurer på om jeg har Michael Jackson-musikk. Jeg smilte og glitret tilbake før jeg tok med meg Elia hjem for de aller siste forberedelsene. Har bare kommet meg utenfor døra før telefonen min ringer...en mor lurer på hva som var adressen vår, sønnen gleder seg sånn til festen...jeg aner uro når jeg skjønner at dette IKKE er en av de som har "meldt seg på".
Tiden er kommet og den første gjesten dukker opp på døra. Elia er så ivrig at han har greid å kle på seg skjorten vrang. Kneppe igjen og greier. Jeg hjalp han å få den på riktig. Han ledes inn av en ivrig Markus kledd i pentøy med nissejakke og et glorete slips utenpå. Jeg sender også han på rommet for å skifte til noe mer presentabelt. To minutter etterpå dukker det opp to til, og enda en...og enda én...og to til...! Det VELTET inn unger! Når alle endelig er kommet inn døra, skoene er stablet i høyden og jakkene trygt lagt i en haug i klesskapet, kan jeg telle 11 gutter. + Kusine Celine og LilleMann. Sistnevnte krever sin plass på armen og Celine ser med store øyne på alle de store guttene og tar inn inntykkene de lager av lyd og fargerikt samspill. Gaver overleveres og pakkes opp så bånd og papir spruter til alle kanter. Guttestemmer hviner av fryd og snakker i munnen på hverandre. Til min store glede er alle hyperimponert av den roterende discokulen og alle er sultne som ulver. Markus annonserer pølsekonkurranse og jeg trekker pølser for harde livet. Mens pølsene trekker benytter jeg muligheten til å kunngjøre et par regler. Jeg gjør meg så myndig jeg kan (jeg kan bli ganske myndig!) og gir tegn og en hysjelyd som får alle til å stå som tente lys.
1. Ingen klatring i sofaen.
2. Bosuballen får være i fred til jeg setter den fram
3. Den som vil ha mat må stå i KØ!
Vi tar en prøverunde for å se om alle kan sitte stille i sofen på likt. Alle sitter som helgener. OK. Pølsene er klare. -Guttene stiller seg i kø. Til min overraskelse står de stille i kø og den eneste som ikke greier helt å følge regelen er min eldste sønn. Han uskadeliggjøres av Mor ved hjelp av et blikk. Guttene tar på ketshup på egenhånd og setter seg pyntelig i sofaen og spiser pent. Ikke en dråpe blir sølt på gulvet og Mor tør dra fram drikke. Til min store glede ser jeg flere av barna lyse opp i pur glede når jeg drar fram juicen! Det er faktisk ikke så mange som rører brusen! (Skryt til foreldre med gode vaner!)
Etter maten er det klart for disco. Jeg setter på musikk og drar fram Bosuballen midt på gulvet. -O, hellige Bosuball! Forteller at den er til å hoppe på, og brått står alle guttene pent på rekke for å bytte på å hoppe litt på den ballen. Har aldri sett noe liknende!
Brått går døren opp, og inn kommer svoger. Han presenterer seg selv og proklamerer høyt at han er verdens kuleste onkel, før han setter igang å herje med noen av guttene akkopanjert av høye skrål og klukkende latter. Velsignede Svoger <3 Med en gang han forsvant en tur på do var det to eller tre som lurte på hvor han kule onkelen hadde blitt av. Hadde han dratt hjem? Jeg kunne berolige bekymrede ansikter med at han nok var straks tilbake.
Jeg begynner å slappe av og kose meg. Michael Jackson ljomer ut av høytalerne og jeg rocker det jeg makter med LilleMann på armen. 11 gutter på 6-7 år og jeg synger "Beat it" av full hals mens det dugger på vinduene og svetten renner på et par ivrige gutter. Først når en av dem begynner å ta av seg klærne skjønner jeg at det kanskje er best og åpne et vindu...
I mellomtiden har også BeautySis og SuperSøster kommet til unnsetning. De tar seg av LilleMann som nå er sliten, syk og trøtt. Snilleste SuperSøster og Svoger tar med seg LilleMann inn på et annet rom mens BeautySis er uvurdelig hjelp for meg gjennom resten av festen.
Kakene blir satt fram. Guttene kaster seg over sjokoladekake og gelé. Bløtkaken blir stående urørt. Elia har spredd rykter om at han har "This is it" og denne blir nå satt på til guttenes store glede. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle se sofaen full av smågutter med hver sin tallerken kake, stille som mus. De ser Michael Jackson til det nærmer seg avgang og jeg sniker meg ut på kjøkkenet for å omorganisere godteposene da jeg har innsett at selv om jeg hadde laget et par-tre ekstra, så blir det ikke nok til alle.
Det ender opp med at det blir mindre i hver og posene er ikke like, men jeg satser på at utdelingen skjer så tett opptil henting at ingen rekker å sammenlikne innholdet. Jeg gjør klar til pose-fisking bak sofaen og krøller meg selv bak der. Fire ganger må jeg verge meg for å få treskaftet i hodet av gledesstrålende gutter som har fått pose på kroken. En gang er jeg litt for sen og setter på et stivt smil mens jeg ser stjerner. Stjernene blinker fremdeles for øynene mine når jeg vinker adjø til den siste gutten som gledesstrålende danser ut med godteposen i hånda.
Etterpå var det godt å sette seg ned og bare puste. Oppdaget at jeg har tatt altfor lite bilder, så det blir ikke mye bilder i dette innlegget, men derimot mye glede. Det hele var veldig moro og jeg tror Elia vil huske denne bursdagsfesten! Markus kommer garantert også til å huske denne. Dette var festen hvor han var den tøffe, store gutten fra 3. klasse!
Stua vår er ekstremt liten. Og vi har en monstersalong som tar opp mesteparten av plassen. Men Mor seg muligheter. Discoparty betyr dansegulv. Tar man bort salongbordet frigir man mye mer gulvplass og snur man spisebordet blir det enda mer plass. Spisebordet kan brukes å ha mat/kaker på. Heldigvis er sofaen lett å tørke av, for der må alle barna sitte å spise. Uten bord.
Discoparty krever farget lys og discokule, dansegulv og musikk. Det kjøpes inn krepp-papir til å dekke lysene med, og discokule som skal skape den rette stemningen. Musikk hadde jeg allerede. ;-) Plastikkbestikk og papptallerkner sparer meg for oppvask og for et par farlige knuseulykker. Kakene er bakt dagen før og skal bare pyntes før festen. Bare 4 av 9 har svart på innbydelsene, men 4 + mine 2 gutter = 6 + en baby. Det blir perfekt.
Jeg legger meg kvelden før kvelden fornøyd og glad og nesten like forventningsfull som min 7 år gamle sønn.
Jeg får sove hele to timer før LilleMann kaster opp i hele senga mi. Shit, shit, shit! Syk baby + barnebursdag?? Fader, dette var en dårlig start! Gutten har feber og er slapp og sutrete, men får sove godt ved siden av meg i sengen hele natten. Kanskje det bare var et blaff? På morgenen kaster han opp igjen. Fader, fader, fader!!
Jeg gjør de siste forberedelsene med LilleMann kronisk på armen. Discokulen pakkes opp for første gang, prøves...og virker ikke. FADER! Nytt batteri? Nei, død. Vurderer å ha bursdag med defekt discokule...nei, litt av stemningen er vel at den roterer!? Helten stiller opp på kort varsel og stikker til byen for meg for å bytte discokulen og handle inn det siste til festen. Jeg hadde glemt å kjøpe inn drikke (kjøper 4, 5 liter juice og 3 liter brus i håp om at det finnes noen sunnere unger på festen) og godis til de obligatoriske godteposene barna forventer å få med seg hjem.
LilleMann er slapp og han har begynt å produsere diaré-bleier på samlebånd. I mellom bleieskiftene prøver jeg å pynte kakene. Elia har bedt om fotballkake. Jeg har verken mål eller grønn konditorfarge, men jeg pynter kaken så fotballaktig som jeg kan med melis som markerer banen, tannpirkere til målstenger og sigmenn spiddet på tannpirkere sparker rundt en liten godterikule. Så over til bløtkaken. Jeg begynner å dele den i tre lag...og oppdager at den er rå inni! Argh! Kaken reddes ved at jeg graver ut alt som ikke er ferdigstekt og fyller igjen med krem og syltetøy og biter av kake som jeg skjærer av resten av kaken.
Jeg klipper og teiper krep-papir til alle kunstens regler over alle lyskilder i stue og kjøkken. Helten kommer tilbake med ny discokule. Den blir montert opp i taket og jeg prøver ut lyssettingen. Stolt kan jeg konstatere at jeg blir grepet av litt discofever.
Helten drar igjen og jeg styrter avgårde på utviklingssamtale med læreren til Elia. (Dårlig planlagt av meg å avtale samtale samme dag som bursdag...men det får heller være) Møter på en heller tafatt lærer som ikke helt vekker den store respekten i meg. Fordelen er at Elia er fantastisk skoleflink og møtet tar ikke lang tid. Jeg vil uansett bare hjem til festen som skulle starte.
4 stk hadde gitt beskjed om at de skulle komme. I gangen på SFO møtte jeg på tre par glitrende øyne som bare MÅTTE fortele at de gledet seg helt sinnsykt til bursdagen! Det er tydelig at Elia har drevet intens markedsføring av egen bursdag, for de er heeelt klare for discoparty og lurer på om jeg har Michael Jackson-musikk. Jeg smilte og glitret tilbake før jeg tok med meg Elia hjem for de aller siste forberedelsene. Har bare kommet meg utenfor døra før telefonen min ringer...en mor lurer på hva som var adressen vår, sønnen gleder seg sånn til festen...jeg aner uro når jeg skjønner at dette IKKE er en av de som har "meldt seg på".
Lurer på hva som er inni her... :-P
Tiden er kommet og den første gjesten dukker opp på døra. Elia er så ivrig at han har greid å kle på seg skjorten vrang. Kneppe igjen og greier. Jeg hjalp han å få den på riktig. Han ledes inn av en ivrig Markus kledd i pentøy med nissejakke og et glorete slips utenpå. Jeg sender også han på rommet for å skifte til noe mer presentabelt. To minutter etterpå dukker det opp to til, og enda en...og enda én...og to til...! Det VELTET inn unger! Når alle endelig er kommet inn døra, skoene er stablet i høyden og jakkene trygt lagt i en haug i klesskapet, kan jeg telle 11 gutter. + Kusine Celine og LilleMann. Sistnevnte krever sin plass på armen og Celine ser med store øyne på alle de store guttene og tar inn inntykkene de lager av lyd og fargerikt samspill. Gaver overleveres og pakkes opp så bånd og papir spruter til alle kanter. Guttestemmer hviner av fryd og snakker i munnen på hverandre. Til min store glede er alle hyperimponert av den roterende discokulen og alle er sultne som ulver. Markus annonserer pølsekonkurranse og jeg trekker pølser for harde livet. Mens pølsene trekker benytter jeg muligheten til å kunngjøre et par regler. Jeg gjør meg så myndig jeg kan (jeg kan bli ganske myndig!) og gir tegn og en hysjelyd som får alle til å stå som tente lys.
1. Ingen klatring i sofaen.
2. Bosuballen får være i fred til jeg setter den fram
3. Den som vil ha mat må stå i KØ!
Vi tar en prøverunde for å se om alle kan sitte stille i sofen på likt. Alle sitter som helgener. OK. Pølsene er klare. -Guttene stiller seg i kø. Til min overraskelse står de stille i kø og den eneste som ikke greier helt å følge regelen er min eldste sønn. Han uskadeliggjøres av Mor ved hjelp av et blikk. Guttene tar på ketshup på egenhånd og setter seg pyntelig i sofaen og spiser pent. Ikke en dråpe blir sølt på gulvet og Mor tør dra fram drikke. Til min store glede ser jeg flere av barna lyse opp i pur glede når jeg drar fram juicen! Det er faktisk ikke så mange som rører brusen! (Skryt til foreldre med gode vaner!)
Sitte pent i sofaen. Veloppdragne gutter! :-D
Etter maten er det klart for disco. Jeg setter på musikk og drar fram Bosuballen midt på gulvet. -O, hellige Bosuball! Forteller at den er til å hoppe på, og brått står alle guttene pent på rekke for å bytte på å hoppe litt på den ballen. Har aldri sett noe liknende!
Bosuball-kø. Dårlig bilde, for køen var egentlig mye lenger!
Populær Bosuball!
Ikke alltid lett å holde balansen oppå den ballen!
Brått går døren opp, og inn kommer svoger. Han presenterer seg selv og proklamerer høyt at han er verdens kuleste onkel, før han setter igang å herje med noen av guttene akkopanjert av høye skrål og klukkende latter. Velsignede Svoger <3 Med en gang han forsvant en tur på do var det to eller tre som lurte på hvor han kule onkelen hadde blitt av. Hadde han dratt hjem? Jeg kunne berolige bekymrede ansikter med at han nok var straks tilbake.
Her er det mulig å glimte den berømte discokula også!
-Og noe av krepp-papir-pynten... :-P
Tøffeste onkelen i verden! ;-)
Jeg begynner å slappe av og kose meg. Michael Jackson ljomer ut av høytalerne og jeg rocker det jeg makter med LilleMann på armen. 11 gutter på 6-7 år og jeg synger "Beat it" av full hals mens det dugger på vinduene og svetten renner på et par ivrige gutter. Først når en av dem begynner å ta av seg klærne skjønner jeg at det kanskje er best og åpne et vindu...
I mellomtiden har også BeautySis og SuperSøster kommet til unnsetning. De tar seg av LilleMann som nå er sliten, syk og trøtt. Snilleste SuperSøster og Svoger tar med seg LilleMann inn på et annet rom mens BeautySis er uvurdelig hjelp for meg gjennom resten av festen.
Kakene blir satt fram. Guttene kaster seg over sjokoladekake og gelé. Bløtkaken blir stående urørt. Elia har spredd rykter om at han har "This is it" og denne blir nå satt på til guttenes store glede. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle se sofaen full av smågutter med hver sin tallerken kake, stille som mus. De ser Michael Jackson til det nærmer seg avgang og jeg sniker meg ut på kjøkkenet for å omorganisere godteposene da jeg har innsett at selv om jeg hadde laget et par-tre ekstra, så blir det ikke nok til alle.
Det ender opp med at det blir mindre i hver og posene er ikke like, men jeg satser på at utdelingen skjer så tett opptil henting at ingen rekker å sammenlikne innholdet. Jeg gjør klar til pose-fisking bak sofaen og krøller meg selv bak der. Fire ganger må jeg verge meg for å få treskaftet i hodet av gledesstrålende gutter som har fått pose på kroken. En gang er jeg litt for sen og setter på et stivt smil mens jeg ser stjerner. Stjernene blinker fremdeles for øynene mine når jeg vinker adjø til den siste gutten som gledesstrålende danser ut med godteposen i hånda.
Etterpå var det godt å sette seg ned og bare puste. Oppdaget at jeg har tatt altfor lite bilder, så det blir ikke mye bilder i dette innlegget, men derimot mye glede. Det hele var veldig moro og jeg tror Elia vil huske denne bursdagsfesten! Markus kommer garantert også til å huske denne. Dette var festen hvor han var den tøffe, store gutten fra 3. klasse!
tirsdag 16. mars 2010
Jeg kan ikke holde for meg selv...
Jeg har en absolutt yndlingsblogg. Denne jenta skriver utrolig bra og har en masse humor.
-Helt i min gate.
Nå som det nærmer seg påske har hun begynt å skrive en påskekrim som hun har som føljetong hver dag fram til påske. Den har kommet opp i 3 "episoder" og den er DRITBRA! Dere som kjenner meg vet hvordan jeg elsker å lese, og hvor kresen jeg kan være. Dette er en historie som får meg ytterst på stolen! Nå må jeg nesten legge ut en link, for det ville være egoistisk å holde dette for meg selv!
Les, les les! 10 min spenning hver dag! Hurra!!!
-Helt i min gate.
Jeg er så frekk at jeg stjal et bilde direkte fra bloggen!
Dette er den geniale forfatteren: Mariann Johansen :-D
Nå som det nærmer seg påske har hun begynt å skrive en påskekrim som hun har som føljetong hver dag fram til påske. Den har kommet opp i 3 "episoder" og den er DRITBRA! Dere som kjenner meg vet hvordan jeg elsker å lese, og hvor kresen jeg kan være. Dette er en historie som får meg ytterst på stolen! Nå må jeg nesten legge ut en link, for det ville være egoistisk å holde dette for meg selv!
Les, les les! 10 min spenning hver dag! Hurra!!!
mandag 15. mars 2010
Å være ung mor...
Rart å tenke på at jeg bare var 18 da jeg fikk første gutten min. Jeg hadde hatt 18-årsdag bare 6 dager før riene startet. La meg si at jeg nok hadde en ganske annen feiring enn de fleste som fyller 18.
Faktisk tror jeg ikke vi hadde noen feiring. Når man er 17 år og gravid vil man faktisk helst bare bli inne. Det er nok av folk som ser på deg med et litt skjevere blikk en vanlig og de vanskelige spørsmålene en ung kvinne får av "de voksne"er om mulig enda vanskeligere å svare på. "Hva tenker du nå om framtiden, da?" "Hva gjør du til neste år?"... Det er nå engang slik at når man blir gravid så må en del planer gjøres om på, og i frykt for å virke ambisjonsløs og lite gjennomtenkt turte jeg aldri å svare at "det har jeg ikke peiling på, først må jeg finne ut hvordan jeg skal få penger til mat til denne ungen. Planen er å amme så lenge som mulig fordi det er gratis og fordi jeg ikke har hatt annet arbeid enn studier på videregående nivå, så er det mulig jeg må tigge eller samle pantegods for å få mat til meg selv også..."
Det gikk en dag av gangen. Jeg startet i jobb allerede 2 uker etter fødselen. Fødselspermisjon hadde jeg jo ikke rett på. Babyen var med meg på jobb. Har du noengang prøvd å snakke i en telefon mens du noterer på en datamaskin samtidig som du ammer en baby bare for at han ikke skal gråte og avsløre at du har med en baby på jobb og dermed virke totalt useriøs?
Det var en slitsom tid. Ikke egentlig oppgavene med babyen. Til min store overraskelse var det jo nesten bare kos! Men jeg husker jeg var nesten desperat etter penger innimellom. To ganger måtte vi dra oss til sosialkontoret og trygle om penger. Første måneden fikk jeg. Neste måneden fikk jeg avslag fordi jeg fikk penger av dem måneden før. Jeg vurderte å selge meg selv innimellom.
Jeg følte meg uendelig alene. Jeg kjente ingen andre rundt min alder som hadde barn. Venninnene mine forsvant under svangerskapet. Det var like mye min skyld som deres. Kanskje mest min, det var tross alt jeg som valgte å gifte meg og flytte avgårde til nabo"byen". Og dessuten hadde jo de ganske andre liv enn mitt. De bodde hjemme og ingen hadde verken kjæreste eller barn.
"Byen" jeg bodde i var ikke noen by i det hele tatt. Det var et tettsted med en 6-7000 innbyggere. Og de som bodde der trengte ikke bli kjent med flere, ihvertfall ikke en jentunge med stor mage. Jeg fikk høre at det var noe som het barselgrupper, så da babyen var kommet troppet jeg opp med vogn og baby og gledet meg til å bli kjent med andre som hadde barn. Jeg så for meg kaffe, skravling og potensielle venninner med barn i lik alder som lekte sammen på gulvet. Jeg gledet meg som en unge! Endelig var det slutt på den stummende ensomheten.
Det som møtte meg var 4 kvinner. Alle i forskjellig alder. Alle over 30 år. Jeg ble litt skuffet over at ingen av dem var yngre, men jeg visste også at jeg var ganske moden for alderen og dessuten hadde vi jo noe felles; alle hadde herlige barn under 3 mnd. Jeg satte meg ned og tok opp LilleGutt for amme. Alle 4 damene kastet et blikk på meg, vurderte meg og snudde seg igjen mot hverandre. De skravlet om bleier, fødselssmerter, amming, rotete hus og ammetåke. De delte sine fødselshistorier og snakket om kroppslige forandringer de ikke helt visste om de likte. -Men ikke med meg. Jeg prøvde å skyte inn en setning her og der for å bli med i samtalen. Jeg hadde jo min egen personlige fødselshistorie og jeg merket også ammetåken, men ingen av dem kastet så mye som et blikk på meg. Jeg var så uendelig stolt av min lille sønn og jeg ville så gjerne vise han fram, men ingen virket interessert. Jeg møtte opp to ganger, men jeg ble så usikker av det at jeg sluttet. Mulig det var dumt. Kan hende de hadde inkludert meg mer om jeg var mer "persistent", men jeg hadde ikke den sikkerheten i meg selv som skulle til.
Det var mange som ikke hadde tro på mine evner som mor på grunn av alderen min. Jeg har vært igjennom masse dritt. Masse. Dritt. -På grunn av dette. Avgjørelser og diskusjoner har gått over hodet på meg. Jeg har blitt overhørt og oversett og jeg har kjempet hardt og lenge mot et system som er svært forutinntatt og på forhånd hadde bestemt seg for at jeg ikke var god nok. Jeg skal ikke legge ut de historiene her, men jeg kan love at erfaringene jeg har gjort meg er at det å være samarbeidsvillig og ydmyk fort kan tolkes til "svak". Jeg ble til slutt sett og hjulpet ut av kvikksand jeg holdt på å drukne i og er vanvittig takknemlig for dette. Da hadde jeg allerede blitt fratatt all respekt for meg selv og jeg hadde ikke noe igjen av selvtilliten som mor. Jeg hadde blitt fortalt at jeg ikke dugde til noe uansett hva jeg gjorde og jeg hadde begynt å tro på at barna mine muligens hadde det vondt med en mor som meg. Det måtte jo være noe alvorlig galt med meg som ikke kunne se mine egne feil enda jeg prøvde! I flere år prøvde jeg å ransake meg selv for feil og mangler som mor. Jeg spurte, men jeg fikk aldri mer enn svevende svar og tilgjorte ovenifra-og-ned-smil. Når jeg ENDELIG ble sett og ble hjulpet ut av grøten var det så ekstremt godt å få bevis på at jeg duger og er god nok. Jeg er faktisk riktig flink som mor!
Jeg har lært gjennom årene som ung mor at "autoritetspersoner" som jordmødre, helsesøstre, barnehagepersonell og lærere ikke egentlig bør sees på som autoritetspersoner. Jeg har lært meg at JEG kjenner mine barn best. Alltid. Og jeg bør være klar på det. Alltid.
Jeg tror ikke det er noen alder for når man blir "klar" for barn eller ikke. Jeg tror faktisk en 14-åring kan være "klar" for å ta seg av et barn. -Uten at jeg vil bli beskyldt for å oppfordre 14-åringer til å få barn. Jeg bare vil påpeke at dette er utrolig individuelt. Jeg kjenner mange unge mødre i dag. De aller fleste er fantastiske mødre. Jeg kjenner også mødre eldre enn meg selv som aldri burde fått barn fordi de aldri egentlig vil bli klare for det. Jeg vet likevel sikkert med meg selv at alle gjør så godt de kan, og at jeg vil være der med en hjelpende hånd til hvemsomhelst som skulle trenge det. Jeg fikk høre av moren min: "Ja, etter at du ha fått ungen og når du begynner å slite så ikke kom til oss! Ungen er ditt ansvar!" Jeg kunne ikke være mer uenig. Når jeg engang får beskjeden om at jeg skal bli bestemor, så skal jeg være der med åpne armer. Uansett. Jeg tror ikke oppgavene som foreldre er noe spesielt enklere for en 30-åring enn de er for en 18-åring. Jeg tror virkelig du kan bli like sliten som 17-åring som du kan bli som 40-åring. -Og selv om sjansen for det er større når du er ung; alle kan ha økonomiske problemer.
Jeg gikk mye alene de første årene som mor. Jeg fikk enda et barn da jeg var 19. Ingen av disse var planlagt, men begge var veldig velkomne. Jeg var mest alene om barna. Jeg var ekstremt sliten og jeg tryglet om hjelp fra familien min, men ingen så meg da. Det kunne endt riktig galt. Jeg var virkelig virkelig sliten. Men heldigvis var det en fyr som så meg. Han forelsket seg i meg og han så hvor sliten jeg var fra dag én. Han hjalp meg med barna, med husarbeidet, med hogging av ved, med alt....slik at jeg fikk sove. Det tok flere år før jeg kunne fungere som normalt igjen, og fremdeles henger det i at jeg blir fort sliten.
Desverre endte også historien med denne hjelpsomme mannen veldig trist. Han har fremdeles en viktig plass i hjertet mitt fordi han virkelig ville hjelpe og gjorde det. Og først når han så det, så var det etterhvert flere som våknet. Jeg har bestemt meg for å være en slik person selv. -Prøve å stille opp for andre der det er mulig. Heldigvis opplever jeg oftest at mennesker er varme og godhjertede. De vil gjerne hjelpe. Det er bare ikke alltid like lett å vite hvordan. Det er ikke alltid like lett å vite hvor viktig det er og hvor stor forskjell det gjør heller. Jeg er også utrolig takknemlig for internett. I mine mest ensomme perioder har jeg rett og slett funnet mennesker på nettet. Forskjellige forum. Det høres kanskje teit og geekete ut, men jeg har likevel funnet noen av mine beste venner over nettet. Jeg har oppdaget at det finnes ekstremt gode sjeler som gjerne vil prøve å hjelpe fra lang unna. Når man er i en sliten småbarnsfase er det utrolig godt å ha et overbefolket internett i stua. Da er man faktisk ikke helt alene og det er alltid mulig å finne andre i samme situasjon som en selv. :-)
I dag er jeg sterkere og mer sikker på meg selv og mine evner som mor. Det er ikke like viktig for meg å vise meg perfekt. Jeg har aldri tenkt på at det har vært viktig for meg, men i retrospekt er det lett å se at det var noe av det jeg jobbet hardest med å få til. Jeg ville så gjerne bli tatt på alvor. Jeg hatet alderen min og gledet meg til å få mine første rynker slik at folk kunne prate til meg slik de pratet til hverandre. -Ikke slik de prater til barn. Det er en utrolig god opplevelse å oppleve at folk gjør nettopp det når de nå titter inn i vognen og ned på bayen som jeg er så stolt av. Når jeg nå forteller at jeg blir sliten, så får jeg et ekte svar om at det ikke er rart med spebarn i hus...istedet for et hult svar som impliserer mer noe slikt som; "du får takke deg selv!".
Nesten så jeg får lyst til å gjenta det. ;-)
Sliten av riene, så sliten at jeg sovnet mellom hver rie...
Faktisk tror jeg ikke vi hadde noen feiring. Når man er 17 år og gravid vil man faktisk helst bare bli inne. Det er nok av folk som ser på deg med et litt skjevere blikk en vanlig og de vanskelige spørsmålene en ung kvinne får av "de voksne"er om mulig enda vanskeligere å svare på. "Hva tenker du nå om framtiden, da?" "Hva gjør du til neste år?"... Det er nå engang slik at når man blir gravid så må en del planer gjøres om på, og i frykt for å virke ambisjonsløs og lite gjennomtenkt turte jeg aldri å svare at "det har jeg ikke peiling på, først må jeg finne ut hvordan jeg skal få penger til mat til denne ungen. Planen er å amme så lenge som mulig fordi det er gratis og fordi jeg ikke har hatt annet arbeid enn studier på videregående nivå, så er det mulig jeg må tigge eller samle pantegods for å få mat til meg selv også..."
Det gikk en dag av gangen. Jeg startet i jobb allerede 2 uker etter fødselen. Fødselspermisjon hadde jeg jo ikke rett på. Babyen var med meg på jobb. Har du noengang prøvd å snakke i en telefon mens du noterer på en datamaskin samtidig som du ammer en baby bare for at han ikke skal gråte og avsløre at du har med en baby på jobb og dermed virke totalt useriøs?
Markus ca 3 mnd. Dette er faktisk fra jobben.
Den jakka fikk gjennomgå en del sikkel og gulp...
...kunne ikke ha med hele beholdningen av babyutstyr på jobb hver gang!
Det var en slitsom tid. Ikke egentlig oppgavene med babyen. Til min store overraskelse var det jo nesten bare kos! Men jeg husker jeg var nesten desperat etter penger innimellom. To ganger måtte vi dra oss til sosialkontoret og trygle om penger. Første måneden fikk jeg. Neste måneden fikk jeg avslag fordi jeg fikk penger av dem måneden før. Jeg vurderte å selge meg selv innimellom.
Jeg følte meg uendelig alene. Jeg kjente ingen andre rundt min alder som hadde barn. Venninnene mine forsvant under svangerskapet. Det var like mye min skyld som deres. Kanskje mest min, det var tross alt jeg som valgte å gifte meg og flytte avgårde til nabo"byen". Og dessuten hadde jo de ganske andre liv enn mitt. De bodde hjemme og ingen hadde verken kjæreste eller barn.
Min andre sønn, Elia.
Aktiv fra første dag, stadig klatrende på det han kunne finne...
"Byen" jeg bodde i var ikke noen by i det hele tatt. Det var et tettsted med en 6-7000 innbyggere. Og de som bodde der trengte ikke bli kjent med flere, ihvertfall ikke en jentunge med stor mage. Jeg fikk høre at det var noe som het barselgrupper, så da babyen var kommet troppet jeg opp med vogn og baby og gledet meg til å bli kjent med andre som hadde barn. Jeg så for meg kaffe, skravling og potensielle venninner med barn i lik alder som lekte sammen på gulvet. Jeg gledet meg som en unge! Endelig var det slutt på den stummende ensomheten.
Sliten og ensom.
Men har selvsagt aldri angret på at jeg valgte å få barn!
Nyfødt Markus dette her.
Det som møtte meg var 4 kvinner. Alle i forskjellig alder. Alle over 30 år. Jeg ble litt skuffet over at ingen av dem var yngre, men jeg visste også at jeg var ganske moden for alderen og dessuten hadde vi jo noe felles; alle hadde herlige barn under 3 mnd. Jeg satte meg ned og tok opp LilleGutt for amme. Alle 4 damene kastet et blikk på meg, vurderte meg og snudde seg igjen mot hverandre. De skravlet om bleier, fødselssmerter, amming, rotete hus og ammetåke. De delte sine fødselshistorier og snakket om kroppslige forandringer de ikke helt visste om de likte. -Men ikke med meg. Jeg prøvde å skyte inn en setning her og der for å bli med i samtalen. Jeg hadde jo min egen personlige fødselshistorie og jeg merket også ammetåken, men ingen av dem kastet så mye som et blikk på meg. Jeg var så uendelig stolt av min lille sønn og jeg ville så gjerne vise han fram, men ingen virket interessert. Jeg møtte opp to ganger, men jeg ble så usikker av det at jeg sluttet. Mulig det var dumt. Kan hende de hadde inkludert meg mer om jeg var mer "persistent", men jeg hadde ikke den sikkerheten i meg selv som skulle til.
Elia igjen. Ville ikke vært uten noen av dem!
Det var mange som ikke hadde tro på mine evner som mor på grunn av alderen min. Jeg har vært igjennom masse dritt. Masse. Dritt. -På grunn av dette. Avgjørelser og diskusjoner har gått over hodet på meg. Jeg har blitt overhørt og oversett og jeg har kjempet hardt og lenge mot et system som er svært forutinntatt og på forhånd hadde bestemt seg for at jeg ikke var god nok. Jeg skal ikke legge ut de historiene her, men jeg kan love at erfaringene jeg har gjort meg er at det å være samarbeidsvillig og ydmyk fort kan tolkes til "svak". Jeg ble til slutt sett og hjulpet ut av kvikksand jeg holdt på å drukne i og er vanvittig takknemlig for dette. Da hadde jeg allerede blitt fratatt all respekt for meg selv og jeg hadde ikke noe igjen av selvtilliten som mor. Jeg hadde blitt fortalt at jeg ikke dugde til noe uansett hva jeg gjorde og jeg hadde begynt å tro på at barna mine muligens hadde det vondt med en mor som meg. Det måtte jo være noe alvorlig galt med meg som ikke kunne se mine egne feil enda jeg prøvde! I flere år prøvde jeg å ransake meg selv for feil og mangler som mor. Jeg spurte, men jeg fikk aldri mer enn svevende svar og tilgjorte ovenifra-og-ned-smil. Når jeg ENDELIG ble sett og ble hjulpet ut av grøten var det så ekstremt godt å få bevis på at jeg duger og er god nok. Jeg er faktisk riktig flink som mor!
Stolt mor til Markus! MIN lille baby! Heldige meg! <3
Jeg har lært gjennom årene som ung mor at "autoritetspersoner" som jordmødre, helsesøstre, barnehagepersonell og lærere ikke egentlig bør sees på som autoritetspersoner. Jeg har lært meg at JEG kjenner mine barn best. Alltid. Og jeg bør være klar på det. Alltid.
Jeg tror ikke det er noen alder for når man blir "klar" for barn eller ikke. Jeg tror faktisk en 14-åring kan være "klar" for å ta seg av et barn. -Uten at jeg vil bli beskyldt for å oppfordre 14-åringer til å få barn. Jeg bare vil påpeke at dette er utrolig individuelt. Jeg kjenner mange unge mødre i dag. De aller fleste er fantastiske mødre. Jeg kjenner også mødre eldre enn meg selv som aldri burde fått barn fordi de aldri egentlig vil bli klare for det. Jeg vet likevel sikkert med meg selv at alle gjør så godt de kan, og at jeg vil være der med en hjelpende hånd til hvemsomhelst som skulle trenge det. Jeg fikk høre av moren min: "Ja, etter at du ha fått ungen og når du begynner å slite så ikke kom til oss! Ungen er ditt ansvar!" Jeg kunne ikke være mer uenig. Når jeg engang får beskjeden om at jeg skal bli bestemor, så skal jeg være der med åpne armer. Uansett. Jeg tror ikke oppgavene som foreldre er noe spesielt enklere for en 30-åring enn de er for en 18-åring. Jeg tror virkelig du kan bli like sliten som 17-åring som du kan bli som 40-åring. -Og selv om sjansen for det er større når du er ung; alle kan ha økonomiske problemer.
Jeg gikk mye alene de første årene som mor. Jeg fikk enda et barn da jeg var 19. Ingen av disse var planlagt, men begge var veldig velkomne. Jeg var mest alene om barna. Jeg var ekstremt sliten og jeg tryglet om hjelp fra familien min, men ingen så meg da. Det kunne endt riktig galt. Jeg var virkelig virkelig sliten. Men heldigvis var det en fyr som så meg. Han forelsket seg i meg og han så hvor sliten jeg var fra dag én. Han hjalp meg med barna, med husarbeidet, med hogging av ved, med alt....slik at jeg fikk sove. Det tok flere år før jeg kunne fungere som normalt igjen, og fremdeles henger det i at jeg blir fort sliten.
Så godt når noen endelig brydde seg!
Desverre endte også historien med denne hjelpsomme mannen veldig trist. Han har fremdeles en viktig plass i hjertet mitt fordi han virkelig ville hjelpe og gjorde det. Og først når han så det, så var det etterhvert flere som våknet. Jeg har bestemt meg for å være en slik person selv. -Prøve å stille opp for andre der det er mulig. Heldigvis opplever jeg oftest at mennesker er varme og godhjertede. De vil gjerne hjelpe. Det er bare ikke alltid like lett å vite hvordan. Det er ikke alltid like lett å vite hvor viktig det er og hvor stor forskjell det gjør heller. Jeg er også utrolig takknemlig for internett. I mine mest ensomme perioder har jeg rett og slett funnet mennesker på nettet. Forskjellige forum. Det høres kanskje teit og geekete ut, men jeg har likevel funnet noen av mine beste venner over nettet. Jeg har oppdaget at det finnes ekstremt gode sjeler som gjerne vil prøve å hjelpe fra lang unna. Når man er i en sliten småbarnsfase er det utrolig godt å ha et overbefolket internett i stua. Da er man faktisk ikke helt alene og det er alltid mulig å finne andre i samme situasjon som en selv. :-)
I dag er jeg sterkere og mer sikker på meg selv og mine evner som mor. Det er ikke like viktig for meg å vise meg perfekt. Jeg har aldri tenkt på at det har vært viktig for meg, men i retrospekt er det lett å se at det var noe av det jeg jobbet hardest med å få til. Jeg ville så gjerne bli tatt på alvor. Jeg hatet alderen min og gledet meg til å få mine første rynker slik at folk kunne prate til meg slik de pratet til hverandre. -Ikke slik de prater til barn. Det er en utrolig god opplevelse å oppleve at folk gjør nettopp det når de nå titter inn i vognen og ned på bayen som jeg er så stolt av. Når jeg nå forteller at jeg blir sliten, så får jeg et ekte svar om at det ikke er rart med spebarn i hus...istedet for et hult svar som impliserer mer noe slikt som; "du får takke deg selv!".
Sjarmisen min <3 Brage Brakar.
Nesten så jeg får lyst til å gjenta det. ;-)
onsdag 10. mars 2010
Barbie til jente, racerbil til gutter?
Jeg har fulgt med på de to første programmene av "Hjernevask", programmet hvor Harald Eia prøver å finne ut av hvorfor vi er som vi er og hvorfor vi gjør som vi gjør. Programmet har til nå tatt for seg om jenter og gutters interresser er genmessig ulike, eller om det er samfunnet som påfører oss de åpenbare forskjellene vi ser til daglig, og det har også tatt for seg spørsmålet om hvor sterk påvirkning foreldre egentlig har på ungene sine, eller om vi er "dømt" til å bli dem vi blir og gjøre de valgene vi gjør fordi vi er genmessig forutsatt til dette.
Disse spørsmålene har fått tankene mine til å spinne. Dette med interesser. Er det virkelig slik at det er samfunnet som påvirker barna til å blir interessert i "gutteting" eller "jenteting" alt etter kjønn? Dette lærte jeg på skolen. Jeg husker faktisk at jeg satt med O-fagsboken min (Jepp, O-fag fra grunnskolen) og synes at spørsmålet var interessant. I boken stod det at interesser og roller er lært. Det skulle altså være like naturlig for jenter å leke med biler, de måtte bare bli behandlet som gutter. Og det skulle være like interessant å leke med dukker for guttene om de bare ble behandlet som jentene ble.
I programmet ble disse påstandene kraftig tilbakevist av utenlandske forskere og en norsk lege som hadde masse erfaring med observasjon av spebarn og valg av leker. De norske forskerne virket rett og slett dumme der de satt og hardnakket påstod at gener og kjønnsforskjeller ikke hadde noen betydning. De mente det var bortkastet tid å i det hele tatt forske på dette.
Jeg må si meg enig med de utenlandske forskerne her gitt. Eneste bakgrunnen jeg har er egen erfaring. Jeg har selv tre gutter. Søsteren min har en datter. Jeg vokste opp med en bror og to søstre. Fra jeg var liten har interessene mine vært ganske rosa. Jeg lekte med Barbie, jeg kledde meg ut som prinsesse, jeg interesserte meg for håndarbeid og andre typiske jentesysler. Mine to søstre lekte med mye av det samme. Vi brukte å kle oss ut og jeg som hadde den beste fantasien i familien diktet opp historier med hekser og prinsesser og tjenestepiker, også lekte vi min historie helt til noen ble så redd for min skrekkinngytende heks eller stemor at de begynte å gråte og ikke ville være med mer.
Min eneste bror i oppveksten har fått masse feminin påvirkning. Han vokste opp med tre søstre som han elsket. Vi bodde langt ute på landet, såppas vekk fra folk at om han skulle leke med noen, så måtte det bli oss jentene. Dermed måtte han slenge seg med på en del feminine leker. Vi fikk han til å leke med Barbie og vi fikk han til å kle seg ut som prins eller konge (alltid snill, hengiven, omsorgsfull, godhjertet, heltemodig og vakker) i mine fantasifulle fortellinger. Han ble ofte med. Men ofte endte det også med at han ble sittende å leke alene. Han hadde nemlig ikke noen egentlig interesse for mine fortellinger annet enn at han synes de var spennende, og Barbie visste han verken opp eller ned på. Han kunne ikke fordra å sitte å kle på den lille dukken med stive tynne lemmer for så å gre håret hennes med en micro-hårbørste. Han gjorde det for vår skyld, men han engasjerte seg ikke. - Bare gjorde som vi sa. Min brors eneste virkelige interesse var biler. Biler som gikk fort. Han hadde noen lekebiler som tilogmed kunne åpne dørene på sidene! Da kunne de også fly... Han ønsket seg så sterkt et sånt gulvteppe med bybilde på. Vet ikke om dere husker disse teppene med veier, kryss, brannstasjon osv. Han fikk imidlertid aldri dette, for faren vår interesserte seg IKKE for bil. Ikke mamma heller. Så han tok et vanlig ullteppe og la det utover gulvet. Så gikk han litt på det så det krøllet seg litt og vips! Han hadde bilbane med landskap.
Vi jentene elsket broren vår like mye som han elsket oss, så vi prøvde å sette oss ned å leke med han og bilene hans iblant. Det var imidlertid vanskelig å grave fram det rette engasjementet. Jeg prøvde tilogmed å lage fantasihistorie til banen og bilene...men det kom ikke like naturlig som heksene og prinsessene.
Broren vår ble altså behandlet som ei jente på veldig mange måter. Likevel er det fremdeles slik i dag at hans største interesse er tøffe biler som går fort. Vi er også oppvokst i en svært musikalsk familie. Vi ble alle oppmuntret til å stå på scenen. Hvorfor er det slik at broren vår var den eneste som brydde seg mer om teknikken og lyset enn framføringene?
Og guttene mine, da. Jeg har prøvd å utstyre dem med kjønnsnøytrale leker fra de var små. De ble fort lei. Jeg pakket også på dem bamser som ingen av dem brydde seg det spøtt om. Jeg elsket "Kaptein Sabeltann" og det gjør guttene mine også...forskjellen er at helten min var Sunniva. Helten til guttene er Sabeltann himself. Jeg satt på alle slags barnefilmer, men de med prinsesser har ikke blitt spilt for mye når de fikk velge selv... De har nesten ikke tatt i en bil...det har bare ikke falt meg inn å kjøpe det til dem, men når de tegner tegner de spiderman og sabeltann og tøffe dyr med store tenner. Når de bygger lego blir det romskip og rombaser og fly andre tekniske ting. Det er ikke lett for en prinsessemor å finne felles lekegrunnlag. Foreldre skal jo helst leke med barna sine...det er bare at jeg faktisk ikke synes det er så morsomt med actionfigurer!
Så er det min 8 mnd gamle sønn som gir blaffen i bamser og kusinens dukker (min søsters datter er snart 3 år og deler gjerne dukkene sine med LilleMann), men som tviholdt på en liten lekebil så hardt at vi "stjal" den. (Vi var på besøk hos min far som har en sønn på tre år med sin nye kone. Vi kan levere den tilbake senere) Den hadde fire hjul og den så tøff ut. Han har én bil hjemme fra før. Det har vært den åpenbare favoritten å leke med siden han så den første gang.
Hva med de guttene som føler de er født i feil kropp? De ble jo født som gutter, og dermed blir de jo av omverdenen behandlet som gutter og presentert for gutteleker i alle fasonger. Likevel styrer interessene mot dukker og kjoler og blir der.
Min eldste var en periode interessert i jenteting. Han kledde seg ut i kjoler og mine sko og lekte prinsesse. Han sa stadig at jenter var "vakre". Likevel var det Sabeltann som var helten. Ikke Sunniva. Dukkene han lekte med var ikke Barbie, men actionfigurer. Han fikk presentert Barbie ved et par annledninger, men det var ikke like spennende. Han kler seg fremdeles ut, og han har definitivt arvet min fantasi, men han kler seg ut som Sabeltann eller spiderman eller batman eller hva som er den aktuelle helten for øyeblikket. Og våpen, da. Pistol, sverd, kniv, gevær, bazooka...alt som kan drepe er av interesse, mens en litt småsvett mor sitter i bakgrunnen og prøver å dysse interessen ned. Gi et sverd til kusinen på 3 og hun bruker det som tryllestav...
Det er vanskelig å tro at disse forskjellene bare er innlært. Dessuten: det handler om interesser, folkens! Hvis folk fikk interessene trykket ned i halsen av et samfunn som bestemte at de skulle like ditt eller datt og ikke det eller den, så ville vel flere følt på dette? En interesse er noe jeg føler at man bare har eller ikke har. Jeg greier altså ikke late som jeg interesserer meg for noe jeg egentlig ikke bryr meg om, særlig lenge. Hvor mange jenter har vel ikke prøvd å oppriktig interessere seg for det gutten de er småforelsket i er interessert i? -Det har vel vært litt vekslende hell på hvor glødende den interessen holder seg...
Jeg tror faktisk det er store genetiske kjønnsforskjeller som gjør at vi velger yrke som gjør - ut ifra interesser.
Hva tror du?
Disse spørsmålene har fått tankene mine til å spinne. Dette med interesser. Er det virkelig slik at det er samfunnet som påvirker barna til å blir interessert i "gutteting" eller "jenteting" alt etter kjønn? Dette lærte jeg på skolen. Jeg husker faktisk at jeg satt med O-fagsboken min (Jepp, O-fag fra grunnskolen) og synes at spørsmålet var interessant. I boken stod det at interesser og roller er lært. Det skulle altså være like naturlig for jenter å leke med biler, de måtte bare bli behandlet som gutter. Og det skulle være like interessant å leke med dukker for guttene om de bare ble behandlet som jentene ble.
I programmet ble disse påstandene kraftig tilbakevist av utenlandske forskere og en norsk lege som hadde masse erfaring med observasjon av spebarn og valg av leker. De norske forskerne virket rett og slett dumme der de satt og hardnakket påstod at gener og kjønnsforskjeller ikke hadde noen betydning. De mente det var bortkastet tid å i det hele tatt forske på dette.
Jeg må si meg enig med de utenlandske forskerne her gitt. Eneste bakgrunnen jeg har er egen erfaring. Jeg har selv tre gutter. Søsteren min har en datter. Jeg vokste opp med en bror og to søstre. Fra jeg var liten har interessene mine vært ganske rosa. Jeg lekte med Barbie, jeg kledde meg ut som prinsesse, jeg interesserte meg for håndarbeid og andre typiske jentesysler. Mine to søstre lekte med mye av det samme. Vi brukte å kle oss ut og jeg som hadde den beste fantasien i familien diktet opp historier med hekser og prinsesser og tjenestepiker, også lekte vi min historie helt til noen ble så redd for min skrekkinngytende heks eller stemor at de begynte å gråte og ikke ville være med mer.
At pappa lekte hest med både meg og broren min, resulterte det i det vanlige: jeg ble interessert i ridning og hestestell i 12-årsalderen mens broren min ble interessert i hestekrefter...
Min eneste bror i oppveksten har fått masse feminin påvirkning. Han vokste opp med tre søstre som han elsket. Vi bodde langt ute på landet, såppas vekk fra folk at om han skulle leke med noen, så måtte det bli oss jentene. Dermed måtte han slenge seg med på en del feminine leker. Vi fikk han til å leke med Barbie og vi fikk han til å kle seg ut som prins eller konge (alltid snill, hengiven, omsorgsfull, godhjertet, heltemodig og vakker) i mine fantasifulle fortellinger. Han ble ofte med. Men ofte endte det også med at han ble sittende å leke alene. Han hadde nemlig ikke noen egentlig interesse for mine fortellinger annet enn at han synes de var spennende, og Barbie visste han verken opp eller ned på. Han kunne ikke fordra å sitte å kle på den lille dukken med stive tynne lemmer for så å gre håret hennes med en micro-hårbørste. Han gjorde det for vår skyld, men han engasjerte seg ikke. - Bare gjorde som vi sa. Min brors eneste virkelige interesse var biler. Biler som gikk fort. Han hadde noen lekebiler som tilogmed kunne åpne dørene på sidene! Da kunne de også fly... Han ønsket seg så sterkt et sånt gulvteppe med bybilde på. Vet ikke om dere husker disse teppene med veier, kryss, brannstasjon osv. Han fikk imidlertid aldri dette, for faren vår interesserte seg IKKE for bil. Ikke mamma heller. Så han tok et vanlig ullteppe og la det utover gulvet. Så gikk han litt på det så det krøllet seg litt og vips! Han hadde bilbane med landskap.
Tidlig introduksjon av bil betydde ingenting.
- Jeg vet fremdeles ikke mer om bil enn hvordan man skifter dekk.
Vi jentene elsket broren vår like mye som han elsket oss, så vi prøvde å sette oss ned å leke med han og bilene hans iblant. Det var imidlertid vanskelig å grave fram det rette engasjementet. Jeg prøvde tilogmed å lage fantasihistorie til banen og bilene...men det kom ikke like naturlig som heksene og prinsessene.
Broren vår ble altså behandlet som ei jente på veldig mange måter. Likevel er det fremdeles slik i dag at hans største interesse er tøffe biler som går fort. Vi er også oppvokst i en svært musikalsk familie. Vi ble alle oppmuntret til å stå på scenen. Hvorfor er det slik at broren vår var den eneste som brydde seg mer om teknikken og lyset enn framføringene?
Og guttene mine, da. Jeg har prøvd å utstyre dem med kjønnsnøytrale leker fra de var små. De ble fort lei. Jeg pakket også på dem bamser som ingen av dem brydde seg det spøtt om. Jeg elsket "Kaptein Sabeltann" og det gjør guttene mine også...forskjellen er at helten min var Sunniva. Helten til guttene er Sabeltann himself. Jeg satt på alle slags barnefilmer, men de med prinsesser har ikke blitt spilt for mye når de fikk velge selv... De har nesten ikke tatt i en bil...det har bare ikke falt meg inn å kjøpe det til dem, men når de tegner tegner de spiderman og sabeltann og tøffe dyr med store tenner. Når de bygger lego blir det romskip og rombaser og fly andre tekniske ting. Det er ikke lett for en prinsessemor å finne felles lekegrunnlag. Foreldre skal jo helst leke med barna sine...det er bare at jeg faktisk ikke synes det er så morsomt med actionfigurer!
Superhelter kommer i alle fasonger...
Så er det min 8 mnd gamle sønn som gir blaffen i bamser og kusinens dukker (min søsters datter er snart 3 år og deler gjerne dukkene sine med LilleMann), men som tviholdt på en liten lekebil så hardt at vi "stjal" den. (Vi var på besøk hos min far som har en sønn på tre år med sin nye kone. Vi kan levere den tilbake senere) Den hadde fire hjul og den så tøff ut. Han har én bil hjemme fra før. Det har vært den åpenbare favoritten å leke med siden han så den første gang.
Når guttene tar seg tid til LilleMann er det for å leke med han.
De blir mer interessert i å leke med han ettersom han blir større og får mer personlighet.
Når kusinen tar seg tid til LilleMann er det for å bruke han "som leke".
Her har hun pakket han inn i dyna si.
Interessen for å leke med han dabber av etterhvert som han blir større og får mer personlighet.
(Selv om omsorgen for ham er like stor)
Hva med de guttene som føler de er født i feil kropp? De ble jo født som gutter, og dermed blir de jo av omverdenen behandlet som gutter og presentert for gutteleker i alle fasonger. Likevel styrer interessene mot dukker og kjoler og blir der.
Min eldste var en periode interessert i jenteting. Han kledde seg ut i kjoler og mine sko og lekte prinsesse. Han sa stadig at jenter var "vakre". Likevel var det Sabeltann som var helten. Ikke Sunniva. Dukkene han lekte med var ikke Barbie, men actionfigurer. Han fikk presentert Barbie ved et par annledninger, men det var ikke like spennende. Han kler seg fremdeles ut, og han har definitivt arvet min fantasi, men han kler seg ut som Sabeltann eller spiderman eller batman eller hva som er den aktuelle helten for øyeblikket. Og våpen, da. Pistol, sverd, kniv, gevær, bazooka...alt som kan drepe er av interesse, mens en litt småsvett mor sitter i bakgrunnen og prøver å dysse interessen ned. Gi et sverd til kusinen på 3 og hun bruker det som tryllestav...
Det er vanskelig å tro at disse forskjellene bare er innlært. Dessuten: det handler om interesser, folkens! Hvis folk fikk interessene trykket ned i halsen av et samfunn som bestemte at de skulle like ditt eller datt og ikke det eller den, så ville vel flere følt på dette? En interesse er noe jeg føler at man bare har eller ikke har. Jeg greier altså ikke late som jeg interesserer meg for noe jeg egentlig ikke bryr meg om, særlig lenge. Hvor mange jenter har vel ikke prøvd å oppriktig interessere seg for det gutten de er småforelsket i er interessert i? -Det har vel vært litt vekslende hell på hvor glødende den interessen holder seg...
Jeg tror faktisk det er store genetiske kjønnsforskjeller som gjør at vi velger yrke som gjør - ut ifra interesser.
Hva tror du?
torsdag 4. mars 2010
Umulige oppgaver
Stå oppreist mer enn 5 minutter
- Sofaen er min beste venn. Der kan jeg sette beina opp under meg, eller jeg kan legge meg strakt ut. Problemet er at ligger jeg sånn for lenge, sovner jeg. Det burde jo være en god ting, men det føles ikke godt når de to eldste barna mine ser på meg med bekymring i blikket og spør "Skal du sove igjen, mamma? Du sover hele tiden!"
Spise vanlig mat som brødskiver
- Jeg er vanligvis ikke veldig glad i brød, men nå orker jeg ikke spise hvis ikke maten er tilberedt slik at den er overmåte fristende. Det er blitt et alvorlig problem. Jeg tror rett og slett kroppen har mer behov for å sove enn å spise, slik at all mat vokser i munnen min.
Huske på småting
- Tja, huske på større ting er igrunn like vanskelig. Jeg surrer rundt meg selv og går mest i mine egen lille verden. Det er ikke så behagelig som det høres ut.
Gjennomføre oppgaver uten å vimse det til halveis
- Jeg har alltid vært vimsete og distré, men nå står jeg i dusjen med vannet på og husker omtrent ikke at jeg skal ha shampo i håret... Håper det går fort over.
Sove sammenhengende i 8 timer
- Det meste jeg har sovet sammenhengende er 4 timer. Og da er det grunn til å rope Halleluja. Hvorfor får jeg ikke orden på soverutinene til LilleMann? Er jeg en eksepsjonelt dårlig mor?
Konsentrere meg om skoleoppgaver for mer enn 5 minutter av gangen
- Vel...skolen kommer i andre rekke, enda jeg elsker studiene mine og kan kose meg med pensum.
Gjennomføre en treningsøkt uten å bli støl
- Jeg blir støl HVER GANG jeg trener. Helt sprøtt. Vitner om at kroppen ikke greier å restituere seg slik den burde.
Komme meg opp første gang alarmen ringer om morgenen
- Liker alltid å slumre alarmen 10 minutter, men nå handler det om overlevelse. Jeg trenger at den ringer flere ganger bare for å motivere nok energi til å stå opp og for å unngå at jeg sovner igjen.
Være glad og munter de morgenene jeg står opp på grunn av alarmen
- Stakkars guttene mine som opplever en morragretten mor. Det er ikke sånn jeg vil være. Det er ikke sånn jeg egentlig er. Men jeg greier ikke gjøre noe med det! :-(
Komme meg igjennom en dag uten kaffe eller sjokolade
- O, herlige iskaffe. Sjokolade smaker ikke godt for tiden, men inntaket øker blodsukkeret og konsentrasjonen kan samles for en stakket stund.
Få tid til, eller ork til, å gjøre ting jeg har lyst til
- Jeg leser bloggene til foreldre som ser ut til å ha energi til alt! Deres verden er perfekt og de har tid til å tenke på interiør. De snakker om oppussing og dekorering og rydding og pynting og det med både en og to unger på armen. Det nærmeste jeg kommer er å tørke over bordet etter at vi har spist og da er jeg også ekstra fornøyd med meg selv. :-P
Abonner på:
Innlegg (Atom)