tirsdag 30. juni 2009

En slik kjærlighet kan ikke vare...?


Det er fantastisk å få barn. Det er fantastisk uansett hvor gammel eller ung man er. Opplevelsen kan neppe beskrives. Det henger nok sammen med at alle opplever det så forskjellig. Og for de aller fleste er det en positiv opplevelse. Man kan være så fortvilet at man helst river ut håret på seg selv når man ser at tissepinnen viser to blå streker. Selv gråt jeg i fortvilelse og ante ikke hvordan jeg skulle takle siuasjonen. Men når den nyfødte babyen ligger å stirrer på deg med store øyne, eller når den fornøyd lener seg tilbake mett og god etter å ha fått pupp med en liten melkedråpe i munnviken, eller når den ligger inntil deg om natten og lager koselyder og smiler ubevisst, da fylles man med ubeskrivelig glede. Det er brått helt umulig å se for seg livet uten den lille og man ville ikke byttet det bort for noe. Det er føles fantastisk og utrolig rart på samme tid.

Jeg fikk mitt første barn 6 dager etter 18-årsdagen min. Det var min første og jeg var veldig ung. Jeg elsket barnet med hele meg, og jeg koste meg med gutten min. Likevel husker jeg tilbake på den tiden som forvirrende. Mye kan komme av situasjonen rundt. Jeg hadde blant annet store økonomiske bekymringer, var tvunget til å jobbe allerede to uker etter fødsel og jeg måtte ha med babyen på jobb!

Jeg var ikke mye eldre da nummer to ankom. Jeg var ikke engang rundet 20. Jeg fikk litt mer ro denne gang, da jeg var priviligert nok til å kunne være hjemme med barna et år. Jeg koste meg med begge disse barna. Husker jeg dullet og løftet og bar og lekte med dem. Jeg trivdes. Men jeg var sliten. Type: umenneskelig sliten. Jeg skal ikke legge ut om det her, verken grunn eller beskrivelse, men jeg kan si at jeg var såppas sliten at jeg ikke kom meg på bena igjen før tre år etterpå.

Denne gang er det også mye som skjer rundt meg. Livet mitt er ikke stabilt for fem øre. MEN jeg er trygg i meg selv. Jeg er flinkere til å ta ting som de kommer. Jeg er vel mer moden enn jeg var for 7 og et halvt år siden, da jeg fikk mitt første barn. Og jeg var virkelig ikke forberedt på hvor mye Brage skulle bety for meg! Å, jeg visste jo alt om hvordan man bare elsker barnet så fort det kommer. Jeg visste det ble stas. Jeg visste jeg kom til å kose meg. Jeg gledet meg til møte gutten mens jeg gikk gravid. Men jeg virkelig ikke forberedt på HVOR facsinert jeg skulle bli av det lille krypet.

Jeg vil ikke gå glipp av en eneste grimase. Jeg elsker hvert eneste grynt. Å ta i den lille kroppen og kjenne at den lever er en gave hver dag! Det er akkurat som om jeg har tid til å legge mer merke til detaljene. Det føles like sprøtt som første gang jeg fikk en baby i armene og de sa den var min. En vanvittig glede over at JEG skal få være den heldige som får ta vare på det lille nurket. Jeg fikk det med meg hjem og nå føles det som om jeg må holde, styrke, nusse og elske den lille babyen med hele meg og nesten til jeg sprenger. FORT, før de kommer å sier de har ombestemt seg og at jeg ikke får lov til å ta vare på ham likevel.

Det er ikke slik at jeg har angst for å ikke være god nok, eller for at jeg ikke elsker gutten høyt nok. Jeg er sånn at jeg virkelig bekymrer meg for at noen skal komme å ta han ifra meg. Ikke misforstå meg.

Det er en følelse av at det er for godt til å være sant. Kanskje han forsvinner etter en liten stund? Bare blekner, blir gjennomsiktig og forsvinner som luft mellom armene mine?

Og på en måte vil han det.

Selvsagt vil han ikke forsvinne. Men han vil ikke alltid være baby. Det er ikke lenge før han starter å oppdage seg selv og utvikle egen personlighet og vilje. Det er ikke lenge for han utvikler sin egen selvstendighet. Jeg vil alltid være moren. Jeg vil alltid være stolt og glad i gutten min. akkurat som jeg er så stolt at jeg nesten sprenger over de to guttene jeg har fra før. Når jeg ser på dem VET jeg at jeg er god nok som mor. Ellers hadde jeg ikke hatt så flotte små menn!

Men når jeg har en baby i armene kjenner jeg på følelsen av total avhengighet. Det er så mye lettere å sette pris på hvert sekund når de er nyfødte babyer, enn når de er 7 år gamle og strever med matteleksene eller klatrer på benken for 1000-de gang selv om de VET det ikke er lov.

Og det er DET jeg er redd for. Ikke at ungen skal forsvinne. Men at babyen forsvinner. For det gjør den. Den blir snart sitt eget persnlige vesen med sine egne meninger og måter å gjøre eller tilnærme seg ting på. Man slutter aldri å elske dem, men det går over til å bli en VISSHET om at man elsker dem, mer enn en konstant FØLELSE av at man elsker dem. Jeg VET jeg ville dødd for mine barn. Men jeg går ikke å føler overstrømmende kjærlighet hele døgnet. Joda, noen øyeblikk står jeg med tårer i øynene og bare elsker 7-åringen. Men babyen framkaller denne kjærlighetsfølelsen mye mer. Det er rett og slett omsorg. Han trenger meg. Hele tiden. 60 minutter i timen, 24 timer i døgnet. En kort stund gjør han det. Og den korte stunden vil jeg ta vare på.

Jeg føler meg uendelig velsignet.

torsdag 25. juni 2009

Brage Brakar

Endelig kom Brage. Vi reiste på sykehuset lørdag 20. juni for å starte med igangsetting. Vel inne ble vi forespeliet at dette kunne ta TID. Fødsler er brått ikke noe man bare starter ved å skru på en knapp. :-P Vi fikk tilogmed beskjed om å ta oss turer ut i Gjøvik sentrum, finne på noe, kose oss og la være å tenke på fødsel i det hele tatt. Så vi brukte lite tid inne på sykehuset, bare kom inn til kontroller og insemineringer og slikt og ellers følte vi mest at vi var på ferie! :-D Nydelig vær nøt vi på Fastlandet (badested) og tankene forsvant helt fra fødselfokus på resturant med påfølgende kino. Kjempekoselig! :-D

Fikk ballong (kateter) første dagen. Det hadde lite effekt. Dag to satt de inn en pille med det hormonet som framprovoserer rier. Vi koste oss hele dagen ute og da vi kom inn til kontroll og ny pille på kvelden hadde jeg regelmessige kynnere, men ingen smerter og livmorhalsen var fremdeles ikke moden. De var redde for å overstimulere og risikere riestorm så de besluttet å vente til dagen etter med ny pille, men samtidig fikk vi beskjed om å smøre oss med tålmodighet; det var ikke sånn at de egentlig forventet at det skulle skje noe i løpet av natten. Jeg smilte og bare gledet meg til å gå ut igjen til Fastlandet der mine to eldre sønner badet og hvor familie ville hilse på.

Akkurat i dét jeg reiste meg fra sengen igjen skjedde det noe. Den neste kynneren grep tak i ryggen min og gjorde vondt rundt magen. Jeg har født før...dette var en ri! Men jeg visste også at ting kunne ta tid, så jeg sa ingenting. Jeg ville se gutta bade! :-P Da var klokken 20.00

Det var smertefullt å gå den korte veien til Fastlandet. Særlig merket jeg et betydelig nedpress som gjorde det vondt å gå normalt. Dog det var enda vondere å stå stille! Det var ikke helt lett å late som, for mine to glupe gutter, at alt var som normalt. :-P

Smertene tiltok fram til vi var tilbake på sykehuset. Der fikk jeg tildelt en sånn treningsball å sitte å gynge på. Det var så behagelig at det virket som om smertene avtok litt igjen. Jeg har blitt lurt av ungen før, så tenkte at jaja, kanskje det roer seg. Uansett så det ut som en god idé å få seg litt søvn.

Det ble ikke lange søvnen. Etter en times tid i halvsøvne var smertene så vonde at søvn var fåfengt. Etter enda en halvtime greide jeg ikke ligge lenger. Etter en ny halvtime synes jeg det var på tide å vekke pappa'n. Smertene tiltok ganske tydelig og nedpresset var blitt nesten uutholdelig. Klokka var blitt 02.00.

Vi flyttet inn på fødestua. Det som var mest smertefullt var definitivt nedpresset i bekkenet. Riene i seg selv var faktisk ikke så ille. Jeg hadde snart god nok åpning til å kunne be om epidural. Anestesilegen kom inn og prøvde å sette den, men bommet litt først. Da han også fikk høre at det var nedpresset som var værst skuffet han meg ved å si at det kom ikke til å forsvinne. Bare riene. Riene føltes ikke så ille, så da kastet jeg ut hele anestesilegen. :-P

Så gikk det noen timer hvor jeg trodde jeg skulle dø. Sånn er det jo å føde. ;-) Men det gikk egentlig forholdsvis fort og klokken 05.32 var Brage født i armene på pappa'n sin ved litt hjelp av jordmor. Tøffe pappa'n ville ta imot selv!

Jeg har født før. Jeg har opplevd øyeblikket ved å brått ha et lite menneske i armene etter timer med smerter og strev. Og helt ærlig: første gang var jeg mest opptatt av at smertene endelig var over. Da varte det også mange flere timer og jeg var satt på drypp, noe som gjør smertene mer "masete" som de sier på sykehuset. Dessuten var det jo første gang, og første gang er første gang. Man blir sliten bare fordi man ikke egentlig vet hva man går til...

Andre gang rakk jeg liksom ikke helt forberede meg før ungen lå på madrassen. Dessuten var jeg utslitt. En litt uerfaren jordmor gav meg litt mye drypp slik at jeg fikk riestorm. Det unner jeg ingen. Jeg har bilder fra sekunder før babyen kom. Jeg så ut som et spøkelse fra Uhu.

Denne gangen ble ting gjort litt mer etter mine egne premisser. Jeg følte selv at jeg var med på min egen fødsel. Et par ganger jaget jeg jordmora og apparatene hennes. Det er trygt å bli fulgt opp, men hvor mye kan noe forandre seg på noen få minutter og hvor mye har det å si, når babyen må ut uansett? Da vannet brått gikk med et smell (jeg kommer aldri til å glemme blikket til pappa'n som fikk sprutet fostervann over hele seg! Haha!) og det viste seg å være misfarget, ble jordmor totalt stressa, enda alle kontroller (og disse er hyppige under en fødsel!) viste en trygg og stabil baby. Da hun tenkte å lenke meg fast til en maskin jaget jeg henne. Ikke snakk om! Babyen har det bra! Ca en halvtime etterpå var babyen født. Frisk og fin, dog litt blek. Våken og klar for pupp med én gang. Og stor! 4460 gram og 54 cm! :-) Mye større enn mine to første barn!

Og noe merkelig skjedde inni meg da jeg så babyen for første gang! Dette er min tredje fødsel, og allikevel var det som om det først DA gikk opp for meg at den store premien var en frisk og levende ny sønn! Det er en følelse som er vanskelig å beskrive og det samme gjelder for sjokket over hvor overrasket og rørt jeg skulle bli enda jeg "har gjort dette før".

Så begynte problemene. Morkaken satt fast. Den ville ikke løsne uansett hva jordmor drog og lirket. Alle knep ble prøvd for å få den til å løsne: lystgass (som jeg hater, men som heldigvis ikke virket!), amming (for å få etter-rier), et par sprøyter med noe greier som skulle få livmoren til å trekke seg sammen, jeg som presset til jeg ble blå mens jordmor prøvde å dra ut morkaken sammen med hele livmoren (sånn føltes det i det minste), legen kom inn og prøvde det samme...gav meg en liten dose morfin + noe avslappende og prøvde igjen *smerte*...til slutt var det ikke annet å gjøre enn å kjøre ned på operasjonsbordet for å få røsket den ut. Der nede fikk jeg spinalbedøvelse, mer morfin, blodfortykkende, enda mer for å få livmoren til å trekke seg sammen... jeg synes de puttet på meg alt mulig rart. De fikk endelig morkaken ut, jeg var full som en alke med all morfinen og hatet det...jeg ville jo opp å være sammen med babyen! Jeg mistet ca en liter blod, slik at jeg var blek (eller gul, som pappa'n sa det) og susete hele dagen.

Så ble jeg kjørt opp på oppvåkningen for å hvile av meg rusen og vente til spinalbdøvelsen sluttet å virke, så jeg kunne gå igjen. Der lå jeg å ristet...og jeg mener ikke sånn lett skjelving, men skikkelig ukontrollert risting. Dette hadde begynt rett etter at babyen ble født og så ikke ut til å gi seg! Så da fikk jeg noe mot det også. To - tre doser...og likevel lå jeg lenge å ristet etter jeg fikk det... Innen dette var jeg blitt både utslitt og ulykkelig ved tanken på at jeg ikke fikk se sønnen min på noen timer enda. Så jeg sovnet. Våknet noe mer edru og med litt mer følelse i bena og uten rystelser i kroppen. Deilig. Fremdeles susete etter blodtapet og med lett "hangover" etter morfinen, men med litt mer kontroll på egen kropp. Og ivrig etter å komme meg opp for å se sønnen min igjen. Heldige pappa'n hadde fått mange timer alene med babyen!

Resten av dagen gikk med til å hvile og bare nyte babyen. Fikk besøk av de to andre sønnene mine en liten tur før de dro til sin far for to uker. To superstolte storebrødre helt fascinert av det lille vesenet i plastikksenga. :-)

Jeg er så glad de fikk sett Brage før de reiste. Og jeg er også glad for at jeg får to uker å bli kjent med Brage på, uten å måtte tenke på de to andre store guttene mine som også fortjener oppmerksomhet. Enda jeg savner dem noe vanvittig også. :-S

Vi dro hjem fra sykehuset dagen etter, og etter det har jeg kost meg med Brage i vakre, rolige Etnedal. Her tar vi livet helt med ro og nyter det nydelige været. Vi har vært masse ute. Jeg er trist for at jeg ikke får bade, jeg som elsker sommeren for badeværet! :-( Men jeg får dyppet føttene, og jeg har fått grille, og jeg bare nyter alt sammen. Og jeg er helt fascinert og forelsket i den lille sønnen min. Han holder meg våken om natten. Ikke fordi han skriker, for han skriker veldig veldig lite, men fordi jeg ikke vil gå glipp av en eneste grimase og få med meg hvert eneste smil, så jeg blir liggende å bare se på han...

Han er perfekt. Jeg er så heldig som har tre så perfekte gutter! <3

Og navnet? Brage Kingsrød Lavransson

fredag 19. juni 2009

Dagen før dagen!

Nå har babyen lurt meg 5 ganger! Samme dagen som vi kom hjem fra overtidsvurderingen måtte vi brått tilbake på sykehuset. Og alt fordi legen bekreftet at sex kunne sette igang fødsel. Jeg har jo prøvd, men tenkte at "shit, let's give it another go". Stakkars pappa'n ble igjen overfalt av klin gæærn dame med mage som et fjell, og prøvde i sin forvirring å gjøre så godt han kunne, stakkar... Helt til vi brått oppdaget at gubben var full av blod! Jeg hadde fått mensen. -Men det kunne jo ikke stemme...jeg er jo gravid. Man skal ikke ha mensen da, skal man vel?

Endte opp med å ringe sykehuset for å forsikre meg om at det var normalt, og alt det endte i var at vi måtte hive oss i bilen å kjøre dit på nytt, fordi, selv om de trodde ganske bestemt det var en tegningsblødning, måtte de forsikre seg og undersøke meg skikkelig. De fleste kaller dette trygt. Jeg kaller det slitsomt. :-P Jeg ville heller være hjemme å sove. Men så var jeg også veldig trygg på at skulle det virkelig VÆRT noe galt, så hadde jeg kjent det på meg.

Etter en natt på sykehuset og etter enda en UL og flere registreringer på maskinen som hører hjertet og måler rier, ble det slått fast at joda, det VAR tegningsblødning. Det var HELT normalt etter samleie så sent i svangerskapet og vi kunne bare dra hjem igjen.

Eneste jeg fikk ut av det var at undersøkelsen viste jeg hadde 1 cm åpning. (Derav blødningen) Da pustet jeg lettet ut og tenkte at da er ikke kroppen min helt håpløs likevel. :-P

Etter dette har vi ventet hjemme og prøvd å slappe av og kose oss de siste dagene. Jeg har prøvd å ta minst mulig hensyn til tanken om at "kanskje det hender noe mens..." og leve vanlig. Jeg var tilogmed på fjelltur sammen med familie! Kjempekoselig :-D Jeg har vært med unga å bade, jeg har beveget meg og tatt utflukter med gutta mine. Senest i dag var i på Hellefossen. Kjempeflott sted å bade!! Jeg har ikke badet, både fordi det er litt vel kaldt i vannet for min smak, men også fordi jeg er litt usikker på om det er lurt med tanke på infeksjonsfare... :-) Jeg har tatt bilder og kost meg med synet av to gledesstrålende små gutter som ikke kan få nok av Vakre Valdres.

I kveld er kvelden før kvelden. Vi har prøvd å gjøre dagen så perfekt vi kunne for gutta sin del, i og med at hele helga går med til baby. Og jeg tror vi har lykkes. Den yngste gutten min var skeptisk til å la meg være alene på sykehuset. Han har fått vite det er vondt å få ut en baby, og ville være der å trøste meg. :-) Gode gutten. Men som 6-åring er han nok LITT ung for en sånn opplevelse enda. Jeg prøvde å trøste han, og storebror på 7 var helt enig. "For vi blir så triste når mamma er trist og har det vondt!", forklarte han broren sin og avslørte mer selvinnsikt enn jeg trodde han hadde...

Begge gleder de seg til å se babyen, og er veldig spente. Og mandag drar gutta til faren sin i to uker. Det gir meg litt rom for å venne meg til å være mamma for Brage alene, og litt mer ro og mulighet for hvile. Så selv om det er helt tilfeldig at det falt seg slik, så er jeg litt glad for det. -Bare gutta får hilse på lillebror før de busser avsted til pappa som de savner så vanvittig.

Livet er deilig og alt faller på plass til det beste. Jeg har fått et par ekstra uker å hvile på før babyen kommer, og vi får et par uker til å venne oss til hverandre Brage og jeg. Jeg kunne ikke vært mer takknemlig for det livet jeg har nå. Og for alle rundt meg og gutta som bryr seg om oss, og stiller opp slik de gjør. Det er en utfordring å vise den takknemligheten de fortjener.

Men da kryper jeg til køys...jeg har noen kraftige kynnere nå, og jeg vet jeg trenger hvile før arbeidsøkten virkelig starter i morgen.

Wish me luck! :-D

tirsdag 16. juni 2009

Ny "termin" :-P

Var på overtidsvurdering i dag. Kjørte heeelt til Gjøvik for å utføre denne lille kontrollen, men jeg hadde absolutt trivelig selskap. Vi lo omtrent hele veien. :-) Vel inne møtte vi på masse babyer og slitne nye mammaer, og jeg må innrømme jeg ble bittelitt misunnelig på disse mammaene som faktisk hadde fått ut sine babyer og lagt dem sovende i de gjennomsiktige små sengene som de trillet rundt med. Masse søte babyer var det. :-)

Jeg ble også koblet til de sedvanlige maskinene for å høre hjerteslagene til babyen, registrere aktivitet og om jeg hadde noen rier. Det siste var det dårlig med, men det vet jeg jo fra før... :-P Kjedelig å ligge sånn å vente i hard seng, men igjen var jeg glad for mitt uovertrufne selskap. Jeg lo så masse at det ble registrert som sammentrekninger på maskinen... Haha! :-P

Babyen hadde det umåtelig bra inni magen, han. Men det visste jeg også fra før, egentlig. Jeg tror virkelig jeg ville følt det på meg om det var noe som ikke var helt riktig.

Nei, den viktigste opplysningen jeg fikk ut med var et løfte om at til lørdag blir jeg satt igang. Hvis Brage ikke har kommet før dette, selvsagt. :-) Det betyr at jeg har en ny dato å forholde meg til. Det er utrolig mer lettende enn man skulle tro! :-)

Samtidig håper jeg veldig på å SLIPPE å bli igangsatt. Jeg vil så gjerne det skal starte av seg selv. Og siden legen oppfordret til sex for å gjøre muligheten for dette større, har stakkars pappa'n til ungen fått streng beskjed om å ta sin del av ansvaret her...fra nå av er det sex etter klokka... ;-) Haha.

Uansett teller vi ned dagene, og tilllater oss å planlegge for sommeren videre. Det er en helt utrolig deilig følelse! :-D

mandag 15. juni 2009

Still no baby!

Venter fremdeles på Bragegutten. Leverte gutta til faren sin i helga og brått tenkte jeg at det hadde jo vært KONGEBRA om gutten kom mens de var der...så slapp jeg liksom å tenke på hvem som skulle passe dem mens jeg lå på fødestua. Så brått var jeg likevel superstressa på å få ut babyen, og kjærringråd skulle prøves ut.

Fredag satte jeg igang....har vært ganske aktiv siste ukene og gått mye turer. Dette har ført til en del heftige kynnere, og ikke mindre enn 3 ganger har jeg trodd at "nå er det igang" bare for at det skulle roe seg i løpet av natten. Så jeg tenkte naturligvis at en tur ville sikkert gjøre godt. Særlig om jeg gikk litt fort... Men det gikk igrunn greit...litt for greit. Jeg hadde med bestevenninnen min og pappa'n til guttungen, og da vi snudde for å gå tilbake ble jeg utålmodig etter noen reaksjon fra magen, at jeg satte igang å løpe...først for tull. Jeg trodde rett og slett ikke jeg ville holde ut så lenge. Men så kom jeg liksom inn i en grei rytme og det endte med at jeg løp hele veien hjem. Med de to i turselskapet på slep. De holdt også på å le seg ihjel, for løpende gravid kvinne på overtid ser unektelig merkelig ut. Jeg er også svær som et berg og har litt bekkenproblemer, slik at løpestilen ble rimelig bredbent...

Vel hjemme svarte magen med greie kynnere igjen. Men nå har jeg blitt "lurt" så mange ganger at jeg tok ikke sjansen på at det var så greit. Jeg hadde imidlertid fått masse tips om at sex skulle være den sikreste måten å få babyen ut på. Så på tross av at jeg ikke akkurat føler meg så sexy gikk jeg igang med å forføre en trøtt og umotivert pappa. Jeg synes jo tross alt han burde ta sin del av ansvaret for å få babyen ut. :-P

Eksperimentet hadde motsatt effekt av hva jeg ble forespeilet. De begynnende riene stoppet i løpet av akten... :-S

Så mye for DEN.

Jaja.

Nå er helga over og jeg sitter her like gravid og mer og mer på overtid. Guttene er kommet hjem og jeg er klar for ny uke. Og jeg slutter å stresse med å prøve å få babyen ut. Den får komme når den kommer. Den er nok bare lik far sin. Han kan kanskje virke litt treg, men når han bestemmer seg for noe utføres ting med 120% engasjement. ;-)

Jeg må si jeg har overrasket meg selv, da. Jeg er i MYE bedre form enn jeg trodde! Ikke bare overrasket jeg meg selv med å kunne løpe hele veien hjem den natten jeg joget for å få babyen ut. Jeg har gått og gått hele helga, også i meget bratte skråninger og det har igrunn gått helt fint! Joda, jeg puster som en hvalross, men jeg har greid ting jeg virkelig var sikker på jeg måtte backe ut fra. :-) Har fått masse komplementer for hvor sprek jeg er til tross for magen de siste dagene. Det må jeg si jeg vokser veldig på. :-)

For magen er STOR nå. Ukjente unger stirrer på meg med STOOOORE, skrekkslagne øyne og folk som ikke har sett meg på lenge får hakeslepp når de ser meg. Ukjente ungdommer på gata stirrer usjenert på meg og magen min. Jeg skvetter når jeg går forbi et speil og ser hvor stor jeg egentlig er.

Det mulig det blir en stor baby. :-P

Og jeg gleder meg til å hilse på han.

torsdag 11. juni 2009

Terminen som kom og gikk...

Denne babyen vet ikke riktig hva han vil, han. Han har allerede lurt oss 4 ganger! :-D Det har startet med veer om kvelden, men det har roet seg i løpet av natten...til slutt tør jeg vel ikke legge meg i frykt for at de skal gå over. Haha.

Men jeg vet han kommer når han er klar. Så jeg stresser vedlig lite egentlig. Jeg er faktisk ikke en av de superutolmodige som gjør alt for å få han ut. Jeg vet hva det innebærer å få en baby...og all hvile man kan få på forhånd er BRA! Man trenger den til når babyen kommer. Og når babyen kommer - så blir man "ikke kvitt den igjen". Den må jeg "slite" med til jeg dør. Det vil alltid være sønnen min. Uansett. Så ingen stress. Han kommer tidsnok.

Vi gleder oss veldig, da. :-) Det er trangt og godt inne i magen nå. Og den har en merkelig form hele tiden ettersom hvordan gutten ligger. :-P Heldigvis har bekkenplagene nesten forsvunnet etter at jeg kom til Etnedalen! :-O Jeg får rett og slett nok hvile, tror jeg. Er bare en og annen dag innimellom hvor bekkenet plager meg.

I helga får jeg besøk av den ene bestevenninnen min. Skulle ikke forundre meg om han skulle melde sin ankomst da, slik at hun måtte være med på hele sulamitten. ;-) Det hadde egentlig bare vært hyggelig for min del. Jeg skal jo ha pappa'n med på fødselen, men jeg vet også verdien av å ha med ei venninne jeg stoler på i tillegg. Det kan være av stor verdi for faren til babyen også, å ha en som opplever det samme som han på en måte. :-) Det er vel ikke rent lite frustrerende å skulle støtte en kvinne i smerter, når man VET hun må igjennom det, og vet at det er lite man kan gjøre for å hjelpe sånn konkret. Særlig for løsningsorienterte mannfolk kan nok dette være litt av en manndomsprøve. :-) Og kanskje kanskje blir søstera hans med også. Det kan brått blir folksomt, gitt! :-D Hun er egentlig "avsatt" til å være barnevakt, men hun har nok litt lyst til å bli med på festen hun også. :-)

Kanskje jeg er rar, men jeg synes faktisk det er litt hyggelig med selskap... :-P Hihi.

Men da står det igjen å se, da... Blir det noen baby denne helga? :-)

lørdag 6. juni 2009

Å glede seg over barmhjertighet og omsorg, med et litt for selvstendig hjerte

I går kom sommeren litt mer til Valdres. Og det passet nydelig, siden vi tok en tur til Fagernes for å gjøre litt innkjøp. Da sola varmet som den gjorde ble det til at vi ble der hele dagen. Gikk ned i parken og slapp gutta løs i det svære klatrestativet, og lot de vasse i kalde Strandefjorden. Dette endte med full bading, da de ikke helt greier å begrense seg, så brått var både trusa og t-skjorta våt... Supermamma hadde heldigvis fått kledd av dem genser og bukse før de satte føttene i vannet, slik at de hadde tørre klær tilgjengelig. ;-)

Vi koste oss med frukt og jordbær og pølser og en soft-is i løpet av dagen. Veldig koselig. :-)

Jeg fikk kjøpt inn stelleputa jeg har vært så stresset på å få tak i, og i tillegg fikk jeg kjøpt inn både et par sengesett til babyen, en ekstra dyne, to gardinlengder og en liten ryggsekk til babyutstyr i babystørrelse. :-) Jeg fikk også kjøpt inn et par bukser til guttebassen som kommer. Jeg har litt lite klær i liten størrelse, så det var godt å kunne supplere litt i det minste. :-) Da vi hadde kommet "hjem" igjen satte jeg igang med å ordne til så ting og tang skulle være klare til babyen kom. Jeg luftet tepper og vasket gulv i gangen utenfor rommet "vårt" og fant fram et vanlig bord som stelleputa var akkurat passe til. En kurv i fra badet som var relativt tom flyttet jeg opp og utstyrte med bleier, kremer og våtservietter.

Så nå er det klart for at babyen skal komme. Vugga stod jo klar allerede. Eneste jeg savner nå er vogn. Men det er heller ikke noen bråhast. Jeg skal få tak i det i løpet av måneden. :-) Også er jeg litt usikker på hva jeg skal gjøre med kurven som babyen skal sove i...det ser ut som om den pleide å være kledd med noe tøy rundt...mulig jeg bør sy noe. Må bare tenke litt på hvordan jeg skal greie å feste det skikkelig. Den blir lett litt åpen uten å være kledd i noe. Jeg husker hvordan mine gutter som babyer alltid sov best på trange plasser som var godt "isolert" rundt. Men dette finner jeg ut av. Jeg har i det minste klar dyna som skal ligge oppi! :-D

Rommet til gutta er ikke helt klart enda. Jeg kunne ikke gå igang med rommet på egenhånd, så rommets konge tok tak i det selv, siden det stod så mye dill-dall og greier der som jeg ikke helt visst hva jeg skulle gjøre med! :-) Nå er det sånn nogenlunde ryddet og vasket, og det som gjenstår greier jeg fint selv om det skulle bli nødvendig. Det er heller ingen bråhast, da gutta sover godt på hemsen over garasjen foreløpig. :-)

Neste oppgave nå er å få ordnet med antenneledning opp i annen etg. Dette er ordre fra Fruen i Huset, da hun ser behovet for at gutta kan se TV oppe og ikke nede i stua hvor vi voksne ofte trenger å puste ut litt. :-) Da blir det vel at vi også gjør istand en liten sofakrok til gutta oppe der. De har allerede eget "lekerom" der oppe med masse leker som hører til huset her. Dette er i tillegg til hemsen som de disponerer, rommet deres og en vanvittig svær uteplass hvor de i skrivende stund jobber med trehytte! Så vi er utrolig bortskjemte. :-D

Så som dere ser så blir vi så godt tatt vare på at jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne vise min takknemlighet senere. Vi blir oppvartet på fantastisk måte og har mulighet til å slappe av og ta livet med ro. Jovisst styrer jeg litt på, men det er utrolig godt å kunne pussle litt for å ordne til babyen kommer og få litt følelsen av "hjemme" her, samtidig som jeg bare trenger å gjøre akkurat det jeg orker og har lyst til i det tempoet jeg har behov for og mulighet til. Jeg tror aldri jeg noengang har møtt på så generøse mennesker som denne familien her. Jeg er helt klar over at min egen familie ikke ville stilt opp på samme måten; det finnes verken vilje eller tålmodighet til å gi av seg selv på denne måten. Uten disse menneskene ville jeg for øyeblikket ikke ha noe sted å bo, eller jeg ville mått føle meg som en kjempebyrde på familien min som hadde sett seg tvunget til å ta meg inn!

Det betyr ikke at familien min er totalt hjerteløse. De tenker bare på en helt annen måte. Vi ble tidlig oppdratt til å være selvstendige og til å la være å spørre etter hjelp eller forvente hjelp fra foreldrene våre. Det har gjort at vi som søsken er utrolig flinke til å stille opp for hverandre, men også at de fleste har nok med seg selv når alt kommer til alt, og at hjelpsomhet har en begrensning. Denne oppdragelsen gjør at jeg nå føler meg ekstremt skamfull for å måtte benytte meg av denne familien på denne måten. "Benytte seg av" og "utnytte" er jeg opplært til å tenke på som samme ting. Jeg merker jeg er redd de skal føle at jeg er i veien, at jeg tar meg til rette, at jeg er en byrde på noe som helst vis. Og min staute stolthet har fått seg en heftlig knekk når jeg innser at jeg er avhengig av denne familiens barmhjertighet. Det er derfor en utfordring for meg å virkelig slappe av og trives på en plass som ikke er min, med ting som ikke er mine, med rutiner jeg ikke er vant til...men til gjengjeld med mennesker som ønsker meg det aller beste. Jeg har hatt et par dager med tårer og smerte over situasjonen slik den er.

Men:

Jeg ønsker av hele meg å bli for andre som denne familien er for meg! Jeg opplever dem som varme og kjærlige, at hjelpsomhet er en selvfølge og hvor man ikke blir dømt, men oppmuntret, om ting ikke faller på plass slik man hadde tenkt. Jeg er virkelig utrolig takknemlig for at det finnes slike mennesker. Uten dem vet jeg ikke hva jeg skulle gjort etter over 30 avslag på leilighet i Tr.heim. Nå får jeg mulighet til å slappe av og vente på babyen, samtidig som jeg har større mulighet etter at babyen er født, til å reise opp og ned til Tr.heim på visninger og annet nødvendig. Slike ting som har vært mye vanskeligere å få til før. :-)

Jeg merker at jeg stresser ned. Ting kommer til å gå bra.

torsdag 4. juni 2009

Ventetid i Etnedalen :-D

Da venter vi på babyen. Vi befinner oss nå i vakre Etnedalen. Et lite sted oppi Valdres-fjellene, 20 min fra Fagernes. Der oppholder vi oss hos de snilleste menneskene jeg kjenner og føler oss så ivaretatt som det går ann å få blitt. Gutta mine koser seg gløgg ihjel. Store uteområder totalt fritt for biler gjør mesteparten av gleden. Pluss at de får være med å lage trehytte. Det er ille stas! :-D



Akkurat i går og i dag har det vært K A L D T. I går haglet det... Så det er vanskelig å forestille seg at det er juni! :-P Men vi satser på at det snur igjen snart. De første par dagene vi var her var det nydelig vær! Vi var oppe og besøkte et lite vann oppi her, som vi muligens kan ta oss en dukkert i en gang eller to utover sommeren. (Vel, kanskje ikke JEG...bortsett fra bena som kan dyppes litt...



Vi har fått to rom som vi betrakter litt som "våre" i huset her. Det ene er et soverom hvor jeg og MyLove sover. Det andre er gutterommet til MyLove hvor gutta egentlig skal sove... Det var i det minste meningen helt til de fant ut at hemsen over garasjen hadde seng! Da ville de jo heller sove der. Mye mer spennende. :-P Hehe. Så der har de sovet de siste nettene. Vi får se hvor lenge det holder. Egentlig er det greit, for da får vi mulighet til å rydde og vaske skikkelig der før de slår seg ned der inne. Rommet er jo ikke brukt på mange år, annet enn til lagring av diverse dill-dall. Det sier seg selv at det har lagret seg noe støv... ;-)



Det samme hadde rommet "vårt" blitt brukt til. Men vi fikk lov til å fikse litt som vi ville der utifra det vi hadde tilgjengelig, og siden vi venter en baby når som helst, satte vi igang der først. Bar ut ting vi ikke fikk plass til og flyttet litt på kommoder og klesskap. Vi forhørte oss litt om det fantes noe vi kunne legge babyen i, eller om vi måtte skaffe noe/lage til noe midlertidig. Og skal si vi ble overrasket da vi fikk høre at det stod en vugge der fra den gang MyLove var liten baby. Den var håndlaget av far hans, altså babyens farfar, og den måtte vi gjerne bruke om vi ville. Vi gravde den fram under tepper og uvasket saueull og fram kom en MASSIV sak. Massiv, og TØFF! Det er den kuleste vogga jeg har sett! Det var vel mer en blanding av en vogge og en huske! Over oss av begeistring demonterte vi den og begynte å vaske den. Nå står den inne på rommet "vårt", nyvasket og nydelig med ny dyne med nytt trekk og et par myke bamser. :-) Jeg gleder meg til å bruke den!



Men det var ikke det eneste babyen hadde å sove i. Det fantes nemlig også en kurv i mye mindre skala som også hadde vært brukt av MyLove og søstera for mange år siden. Den kunne vi også bruke om vi ville. Så den står nest på lista...den tenker vi oss skal stå i stua slik at babyen har et sted å sove der også. :-) Den mangler en vask og dyne og sengetrekk, men det skaffes raskt. :-) Vaskingen står jeg for i løpet av kvelden eller morgendagen, og ellers kan jeg jo fint bruke den dyna som ligger i vogga! :-)

Vi har etterlyst vogn. Det har vi nemlig ikke skaffet enda. Det har ikke vært noen prioritering, siden jeg ikke er utpreget turmenneske og ser for meg mer bruk av bil enn av bena...jeg har jo to unger til! Men så kom jeg hit og gikk litt på veiene og kjente på den deilig friske luften og brått ble det veldig viktig å skaffe vogn likevel. Og det ser ut som vi skal ha greid å skaffe det...vi venter på at den kommer med bussen en av de nærmeste ukene. Jeg gleder meg til å gå turer oppi fjellet her med babyen! :-D