En slik kjærlighet kan ikke vare...?

Det er fantastisk å få barn. Det er fantastisk uansett hvor gammel eller ung man er. Opplevelsen kan neppe beskrives. Det henger nok sammen med at alle opplever det så forskjellig. Og for de aller fleste er det en positiv opplevelse. Man kan være så fortvilet at man helst river ut håret på seg selv når man ser at tissepinnen viser to blå streker. Selv gråt jeg i fortvilelse og ante ikke hvordan jeg skulle takle siuasjonen. Men når den nyfødte babyen ligger å stirrer på deg med store øyne, eller når den fornøyd lener seg tilbake mett og god etter å ha fått pupp med en liten melkedråpe i munnviken, eller når den ligger inntil deg om natten og lager koselyder og smiler ubevisst, da fylles man med ubeskrivelig glede. Det er brått helt umulig å se for seg livet uten den lille og man ville ikke byttet det bort for noe. Det er føles fantastisk og utrolig rart på samme tid.

Jeg fikk mitt første barn 6 dager etter 18-årsdagen min. Det var min første og jeg var veldig ung. Jeg elsket barnet med hele meg, og jeg koste meg med gutten min. Likevel husker jeg tilbake på den tiden som forvirrende. Mye kan komme av situasjonen rundt. Jeg hadde blant annet store økonomiske bekymringer, var tvunget til å jobbe allerede to uker etter fødsel og jeg måtte ha med babyen på jobb!

Jeg var ikke mye eldre da nummer to ankom. Jeg var ikke engang rundet 20. Jeg fikk litt mer ro denne gang, da jeg var priviligert nok til å kunne være hjemme med barna et år. Jeg koste meg med begge disse barna. Husker jeg dullet og løftet og bar og lekte med dem. Jeg trivdes. Men jeg var sliten. Type: umenneskelig sliten. Jeg skal ikke legge ut om det her, verken grunn eller beskrivelse, men jeg kan si at jeg var såppas sliten at jeg ikke kom meg på bena igjen før tre år etterpå.

Denne gang er det også mye som skjer rundt meg. Livet mitt er ikke stabilt for fem øre. MEN jeg er trygg i meg selv. Jeg er flinkere til å ta ting som de kommer. Jeg er vel mer moden enn jeg var for 7 og et halvt år siden, da jeg fikk mitt første barn. Og jeg var virkelig ikke forberedt på hvor mye Brage skulle bety for meg! Å, jeg visste jo alt om hvordan man bare elsker barnet så fort det kommer. Jeg visste det ble stas. Jeg visste jeg kom til å kose meg. Jeg gledet meg til møte gutten mens jeg gikk gravid. Men jeg virkelig ikke forberedt på HVOR facsinert jeg skulle bli av det lille krypet.

Jeg vil ikke gå glipp av en eneste grimase. Jeg elsker hvert eneste grynt. Å ta i den lille kroppen og kjenne at den lever er en gave hver dag! Det er akkurat som om jeg har tid til å legge mer merke til detaljene. Det føles like sprøtt som første gang jeg fikk en baby i armene og de sa den var min. En vanvittig glede over at JEG skal få være den heldige som får ta vare på det lille nurket. Jeg fikk det med meg hjem og nå føles det som om jeg må holde, styrke, nusse og elske den lille babyen med hele meg og nesten til jeg sprenger. FORT, før de kommer å sier de har ombestemt seg og at jeg ikke får lov til å ta vare på ham likevel.

Det er ikke slik at jeg har angst for å ikke være god nok, eller for at jeg ikke elsker gutten høyt nok. Jeg er sånn at jeg virkelig bekymrer meg for at noen skal komme å ta han ifra meg. Ikke misforstå meg.

Det er en følelse av at det er for godt til å være sant. Kanskje han forsvinner etter en liten stund? Bare blekner, blir gjennomsiktig og forsvinner som luft mellom armene mine?

Og på en måte vil han det.

Selvsagt vil han ikke forsvinne. Men han vil ikke alltid være baby. Det er ikke lenge før han starter å oppdage seg selv og utvikle egen personlighet og vilje. Det er ikke lenge for han utvikler sin egen selvstendighet. Jeg vil alltid være moren. Jeg vil alltid være stolt og glad i gutten min. akkurat som jeg er så stolt at jeg nesten sprenger over de to guttene jeg har fra før. Når jeg ser på dem VET jeg at jeg er god nok som mor. Ellers hadde jeg ikke hatt så flotte små menn!

Men når jeg har en baby i armene kjenner jeg på følelsen av total avhengighet. Det er så mye lettere å sette pris på hvert sekund når de er nyfødte babyer, enn når de er 7 år gamle og strever med matteleksene eller klatrer på benken for 1000-de gang selv om de VET det ikke er lov.

Og det er DET jeg er redd for. Ikke at ungen skal forsvinne. Men at babyen forsvinner. For det gjør den. Den blir snart sitt eget persnlige vesen med sine egne meninger og måter å gjøre eller tilnærme seg ting på. Man slutter aldri å elske dem, men det går over til å bli en VISSHET om at man elsker dem, mer enn en konstant FØLELSE av at man elsker dem. Jeg VET jeg ville dødd for mine barn. Men jeg går ikke å føler overstrømmende kjærlighet hele døgnet. Joda, noen øyeblikk står jeg med tårer i øynene og bare elsker 7-åringen. Men babyen framkaller denne kjærlighetsfølelsen mye mer. Det er rett og slett omsorg. Han trenger meg. Hele tiden. 60 minutter i timen, 24 timer i døgnet. En kort stund gjør han det. Og den korte stunden vil jeg ta vare på.

Jeg føler meg uendelig velsignet.