mandag 23. august 2010

Meningen med livet

Barn er en belastning.

Dette er den vestlige tankegang.

Jeg er usikker på nøyaktig HVA som gjør at vi sitter igjen med en slik innstilling. Det er sikkert flere grunner. Et av mine forslag er at at vi lever i et mannsdominert samfunn. Javisst har kvinner flere og flere muligheter til å bli helt lik gutta. Gjøre de samme tingene, tjene de samme pengene osv. MEN det er på grunnlag av at vi gjør ting på den måten menn alltid har gjort det. Et av kravene er at det ikke skal merkes at vi har barn. Menn har jo tradisjonelt latt barna være hjemme med mor. Han jobbet hele dagen og kom hjem på ettermiddagen for å spise, kanskje ta en lur, lese avisen og slappe av. Han så barna sine et par timer før de la seg. Vi kvinner ville også ha den muligheten. Men mor har ingen annen forelder til å overta "jobben" med barnet. Så vi putter barna våre i barnehage flesteparten av timene i døgnet - for det er jo best for barna, selvsagt. Da er vi fri. Fri til å jobbe eller fri til å bruke tiden som vi vil.

-Så lenge barna smiler kan man tåle masse møkk!

Har du barn rundt deg når du jobber, blir du ikke akkurat oppfattet som noen professionell. -Hvis du ikke da jobber med andres barn. -Og alle vet hvor stor pris vi setter på barnehagepersonell! Vi skal helst betale minst mulig, for at andre mennesker skal ta vare på det kjæreste vi har. Det vitner mye om hva vi egentlig synes om barn. Egne og andres. De er i veien!

Ja, vi elsker dem. Vi elsker, elsker, elsker våre egne barn. Men de er en belastning. Å være hjemme med barna gir ekstrem lav status. Å sette barna bort til andre mesteparten av døgnet for å "late som man ikke har noen", slik at man kan klatre karrierestigen, det er høy status. Dessuten er det økonomisk veldig vanskelig å være hjemme med barna. Samfunnet legger muligens opp til at man skal ha høyere status?

 Det er veldig lettvint å sette bort barna...

Jeg merker det jo selv. Jeg er treningsinstruktør (i tillegg til student) og bruker i perioder mye tid på å lage nye treningsprogrammer for sal. Det er en ganske omfattende jobb som krever mulighet til å bevege seg, samt en god del konsentrasjon og planlegging. De siste gangene har jeg hatt med meg barna mine på jobb. Det vil si at jeg har hatt dem med og latt dem springe rundt meg mens jeg har prøvd å lete etter riktig musikk, telle beaten i musikken, finne på trinn, prøve dem ut, osv. Alt mens mine herlige barn tålmodig har ventet så lenge de kan. Når de har lekt fra seg, så trenger de oppmerksomet. -Eller mat. -Eller de må på do midt i gjennomgangen av den låta jeg nettopp har laget koreografi på og jeg vet at med all koreografien jeg har hodet, vil jeg glemme den innen vi tilbake fra do.

I bl.a en slik situasjon er mine barn en belatsning. 

Helten sier at man prioriterer bort ungene når man vil trene (det er jo sunt og det er forventet at man holder seg sunn og gjerne slank og sexy også) på ettermiddagene. Og det er klart det stemmer. De har vært på skole og SFO hele dagen, kommer hjem til middag for så å flyttes videre til en barnevakt, slik at mamma (og/eller evnt pappa) kan reise å trene. Mindre barn kommer fra barnehagen bare for å bli satt på barnepassen på senteret. Også kanskje de skal til bestemor i helgen, fordi foreldrene skal kose seg og ha alenetid.

 Så heldig å ha en pappa som ønsker å være sammen med barnet sitt mest mulig!

Jeg snakker ikke om forsømmelse av barna her nå. Dette er faktisk ikke så uvanlig. -Selv om det er satt litt på spissen. Og hva når man jobber skift? Barna er på skolen/i barnehagen første delen av dagen, mens ihvertfall én forelder jobber den tiden barnet er hjemme og til lenge etter at barnet er i seng.

Ja, det er superflott at kvinner kan klatre karrierestiger og tjene penger. Men må vi "være som menn" av den grunn?

 Den tøffe piraten Markus har besegret lillebror. :-P

Jeg ser at det argumenteres for barnehage i det vide og brede. Propagandaen sier at det finnes ikke noe bedre plass for barna dine enn i barnehagen. Fy skam om du tenker å ha de HJEMME! Tenk på alt de går glipp av.

Går glipp av?





Er det plutselig egoistisk at jeg vil ha inflytelse over mine egne barn? Er det ikke godt at de slipper stresset med at de skal tidlig opp om morgenen, at de har to steder å "bo", at de har forskjellige voksne å forholde seg til (gjerne nye ansikter stadig vekk, det er ganske mye utskiftninger i personalet i en gjennomsnitts barnehage). Er det virkelig så flott å være i barnehagen, der de voksnes oppmerksomhet er fordelt på ti barn? (ti barn pr. voksen, er det ikke det som er "regelen"?) Er det ikke godt for mitt barn å være sammen med mor eller far som elsker barnet av hele sitt hjerte, heller enn å være sammen med folk som få betalt minstelønn for å ta seg av en hel haug? (Jeg vet at de som jobber i barnehage virkelig bryr seg om barna, men det er allikevel noe annet med egne barn) Er det ikke godt at jeg selv vil ha en viss kontroll på hva barnet mitt spiser og hvordan det blir oppdratt? Vi lever i et samfunn hvor barn ned i barnehagen blir syke pga stress. Er det galt av meg å ville la mine barn være sammen med meg de få årene de faktisk VIL være sammen med meg? Er det riktig å venne barna våre til mest mulig stress fra de er helt helt små?

Joda det er masse fordeler også, med barnehage. Jeg trenger ikke nevne dem, for dere har dem sikkert ytterst på tunga allerede. Men først og fremst er barnehagen en oppholdsinstitusjon for unga, slik at de ikke skal "være i veien" for mamma og pappa. For mamma og pappa skal begge jobbe. -Eller hvile. -Eller på en eller annen måte slippe å ha barna rundt føttene.

Også barn kan bli "helt skutt"

Nå er samfunnet lagt opp slik at "alle" barn er i barnehage. Så de som går hjemme med barna, de får på pukkelen fordi de ikke kan stimulere barna nok sosialt. Vel, før i tiden gikk man på besøk til andre med barn. Nå er de andre barna i barnehagen, og der slipper man ikke inn uten å betale. -Og når man har betalt for at noen andre skal ta vare på ungen din, skal kan du vel like gjerne slippe å være en del av sosialiseringen selv og heller ta en kaffe med kollegaene på jobb?

Jeg vet jeg antakelig provoserer noe voldsomt her. Jeg liker egentlig ikke å provosere. Jeg liker at alle er glade og at alle liker meg.

Men nå er jeg lei av å ha dårlig samvittighet fordi jeg faktisk liker å være sammen med ungene mine. Jeg ønsker meg et samfunn hvor det er mer lagt opp til å ha med seg barna der man er. -Eller at man har kortere dager på jobb, slik at man faktisk rekker å se barna sine selv om man prøver å rekke alt som forventes av en kvinne. Se bra ut, tjene masse penger, være en livlig elsker, en god venn, en flott kjæreste, en engasjert samfunnsborger, en hjelpsom datter...og mye mye mer i TILLEGG til at vi liksom skal ha egentid. Ikke rart vi ikke får tid til våre egne barn!

Edit: Det er samfunnets oppbygning jeg er frustrert over. -Jeg mener ikke å dømme foreldre som setter barna sine i barnehagen! De fleste MÅ, fordi et sted må barna være mens foreldrene jobber.