onsdag 24. februar 2010

Ung trebarnsmor søker venninne...

Gravid, viser testen. Du er glad, eller kanskje trist, kanskje overrasket, kanskje sjokkert. Den første du informerer er din beste venninne. Hun kommer med en gang og du får en skulder å gråte på, eller en å feire med. Hun er der gjennom hele svangerskapet. Hun ser at magen vokser og hun engasjerer seg med deg. Hun har forståelse for at ditt sosiale liv er forandret (ingen fyllefester og vinkvelder lenger) og hun lider med deg gjennom kvalme, forstoppelse, bekkenløsning og kroppslige forandringer. Hun er med på å le av den skjeve magen, trøster og beroliger deg når strekkmerkene begynner å dukke opp og hun er generelt en god venninne gjennom hele prosessen. Terminen nærmer seg og dere gleder dere like mye begge to. Hun passer på å være i nærheten, hun vil oppdateres på telefonen og hun uttrykker sin oppriktige lyst til å bli kjent med det veslte nurket som nå vil være en del av deg.

Forventningene vokser...men har du og venninnen din samme forventninger?

Nurket kommer, din venninne er ivrig etter å besøke, se, løfte på og blir kjent med. Hun dukker opp på sykehuset med blomster og nyinnkjøpte babyklær: "Se så liiiiiten! Åååå, jeg blir babysyyyyk.". Den første måneden er hun nysgjerrig, tålmodig og interessert. 

Men så går tiden. Du er hjemme, opptatt med den lille, kommer inn i nye rutiner, blir kjent med babyen og sliter med amming, stell, mating, gråting, søvn og det som ellers nå preger din hverdag. Det hender du hører fra din gode venninne på telefonen og hun spør om dere kan treffes. Det kan det også hende at dere faktisk gjør. Med eller uten baby. 

Tiden går nesten uten at du merker det og plutselig er babyen 6 mnd, 8 mnd, ett år! Hmmm....når hørte jeg egentlig fra venninnen min sist? Når var siste gang vi møttes? Du oppdager brått at du nå følger din beste venninne mest over facebook. 

Dette, eller en liknende situasjon, er det nok mange som kjenner seg igjen i. -Selv om det muligens er veldig forskjellig hvordan folk opplever og reagerer på en slik situasjon.

 
Hva skjer når et nært venneforhold oppløses? 

Det er lett å si at man vokser fra hverandre og man har forskjellig fokus. At det er naturlig å ende opp med å gå forskjellige veier. Jeg har hørt mange ganger at man må regne med å miste venner når man får barn. Og det er jeg også delvis enig i, men kanskje ikke alle er like forberedt på at de mister nære venninner som i utgangspunktet betyr mye for dem?

Venninnen din er forvirret og ensom. Hun ønsker seg venninnen sin tilbake slik du var før! Hun synes kanskje at du er blitt "satt" og kjedelig. Det er kanskje vanskelig å takle at du som før var like opptatt av å danse på bordet som henne selv, nå plutselig ser ut til å unngå fester og om du faktisk kommer seg på en, så ender du opp med å sitte å dele babybilder med det andre paret på festen som også har en smårolling. Hun forventer en skålende, skrålende venninne full av liv og rampestreker, men du som dukker opp likner ikke engang på hennes gamle venninne. Du drikker to glass vin og har dårlig samvittighet for det. Det er ikke på langt nær nok til å få deg opp på bordet, og det halvhjertede forsøket du gjør for hennes skyld blir nesten flaut. Det er vanskelig å finne noe å prate om, for alt du nå er opptatt av er bleier og babyutstyr. Hvorfor tror du virkelig hun er interessert i å diskutere prisen på morsmelkerstatning? -Og klokka 23.30 på lørdagskvelden? Og hvordan greide du å komme inn på DET emnet? Hun begynte jo samtalen med prat om øl! Hun finner seg selv oftere og oftere i lag med andre venninner og et par av dem er faktisk kanske kule å møte på kafé edru også! Det er ikke helt det samme som det var med deg...men på en annen side så er det ikke det samme med deg heller. Hun synes svangerskapet var spennende til en viss grad, men det skulle jo være midlertidig! Var det ikke du som selv sa at så fort babyen var ute skulle du rett fra sykehuset og ut på byen for å ta igjen litt? -Og hva mener du med at du er trøtt og tenker å dra hjem allerede?

Fest, ja...fest er kanskje ikke noe som opptar ditt liv så altfor mye lenger. Alt må planlegges, så impulsive byturer er utelukket, og særlig om man ammer, så må all inntak av alkohol forberedes nøye med pumping lenge i forveien...pumpe må også medbringes på fest for å i halv-fylla snike seg mer eller mindre diskret inn på et toalett for å lette på det nå alkoholholdige trykket i dine gigantiske pupper. Typisk, nå som du endelig har store drømmepupper, så er det bare sykt usexy... :-S Dette må kanskje gjøres flere ganger i løpet av natten og man må nekte å amme et forvirret barn dagen etterpå helt til man er sikker på at man er edru nok til at det er trygt igjen. (Dette er en av fordelene med flaskebarn selvsagt) Barnevakt må skaffes, ofte lang tid i forveien, og det skal pakkes og gjøres klart alt nødvendig utstyr til barnet som man overrekker. Og selv om man vet at barnet er i trygge hender, så går man likevel å tenker på barn og barnevakt hele natten...vil han sove tro? Vil han spise? Skriker han mye? Blir barnevakten sliten? Det kan rett og slett blir til at man unngår disse turene ut så lenge man kan, bare fordi de krever for mye planlegging. For ikke å snakke om at man er redd for å bruke opp barnevakten og dermed velger sine fester med omhu.

Hvordan forandret hun seg fra henne...

...til henne??

Den som får barn tenker på sin side at hun først nå har oppdaget hva livet virkelig dreier seg om. Du har oppdaget ekte kjærlighet og meningen med livet. Du har også oppdaget at nettene er lange og at barneskrik skjærer både i ørene og i hjertet. Du beveger deg rundt i tåka uten å se en hånd foran deg. Planlegging er vanskelig, siden du aldri husker hva du har avtalt og til hvilken tid. Du har mer enn nok med å prøve å følge opp månedlige møter på helsestasjonen. Du oppdager brått hvor genialt det er med Post-It-lapper og du prøver å ta en ting av gangen. Å komme seg ut av huset er et prosjekt i seg selv med alt som må pakkes ned, unge som må kles, ulykker som skjer rett for avgang osv. Det ender med at du heller prøver å være hjemme bortsett fra en trilletur i ro og fred nå og da. Du savner venninnen din og prøver å møte henne på kafé slik du pleide, men du oppdager snart at du egentlig ikke har noe spennende å prate om. Du har jo faktisk nesten ikke vært ute av døra på 3 måneder. Du inviterer henne hjem, men hun blir aldri lenge. Var det ikke hun som tilbød seg å sitte barnevakt så du kunne komme deg litt unna? Du har aldri oppfattet henne som noen barnefiendlig person, men du har ikke veldig inntrykk av at hun har lyst til å bli kjent med din nye store kjærlighet. Du begynner å se hvor umoden og overfladisk hun kan være. Det eneste hun er opptatt av er helgens store fest og månedens kjekke småforelskelse. Ingenting ser ut til å bety noe for henne og du mistenker at vennskapet begynner å miste sin betydning det også. Du ser på face at hun fester sammen med folk du aldri har møtt og hun har helt åpenbart fått seg et par nye venninner som hun sikkert synes er mye mer spennende enn deg. Joda, du er helt klar over hvor kjedelig du kan virke, og du lengter litt tilbake til den gamle rampejenta, men du kan bare ikke finne energien akkurat nå. Burde hun ikke ha forståelse for at livet ditt har tatt en ny vending? Hvis hun virkelig var en god venninne ville hun vel ha lyst til å bli kjent med denne nye siden av deg også?

Mange sier at når en krise oppstår, det er da du først ser hvem som er dine egentlige venner. Vel, et barn er ingen krise. Men det er en utrolig omveltende situasjon som forandrer deg mye mer enn du kanskje vet selv. Man bytter totalt fokus, og det kan være vanskelig for barnløse venninner å kjenne deg igjen. For ikke å snakke om at de skal henge med på utviklingen og glede seg over den! De opplever kanskje at du er vanskelig å få tak i...særlig om de vil møte deg...og møtene foregår stort sett med en baby på slep. De få gangene du kommer deg ut av døra uten babyen oppdager venninnen din at alt du prater om er gulp, bærsj og pupper (og ikke på den gøye måten). Selv på fest i alkoholrus dreier praten seg om moderskapets velsignelser og det siste søte eller ekle babyen din gjorde før du dro.

Finner du og venninnen din samme gleden i et slikt bilde?

Den første gangen jeg ble gravid var jeg veldig ung. Jeg kjente ingen andre som skulle ha eller som hadde barn og jeg var ikke i det hele tatt forberedt på at jeg ville komme til å miste de venninnene jeg hadde. Jeg følte de forsvant fra meg allerede mens jeg gikk gravid, men det er kanskje naturlig...det er kanskje ikke å forvente at venninner skal greie å engasjere seg i svangerskapet ditt når dere alle er 17 år?

Uansett, det hele endte med at jeg var uendelig ensom. Lenge hadde jeg ikke noen venninner i det hele tatt. Jeg regnet selvsagt mine gamle venninner som venninner fremdeles, og de sa de regnet meg for det samme. Men jeg hørte selvsagt lite fra dem. Og de hørte lite fra meg.

Først når barna vokser litt til er det lettere å gå litt mer inn for å bli kjent med nye mennesker. Da min eldste sønn begynte på skolen ble jeg for første gang kjent med jenter på min egen alder som hadde barn like gamle som mine.

En av mine beste venninner var likevel barnløs. Og som gravid denne gangen følte jeg meg mer forberedt. Jeg skulle prøvde å gjøre mitt for at hun skulle kunne bli mer involvert i situasjonen og for at vi skulle kunne fortsette vårt nære vennskap. Hun kjente jo de barna jeg hadde fra før, så siden hun ikke hadde noe problem med dem og aldri hadde hatt noe problem med dem, skulle vi nok overleve en babyperiode også! Selv om jeg flyttet ble hun med og avtalen var at hun skulle bo i leiligheten ved siden av og fungere som barnevakt og hjelper for meg. Jeg trodde jeg var forberedt, men det er utrolig hvor tett ammetåken er, og før jeg visste ordet av det hadde det gått 6 måneder og venninnen min hadde trukket seg helt unna. Denne gang kom det ikke som noe sjokk. Jeg så det var i emning. Jeg prøvde å snakke med henne, løse det, være blid og være meg. Men hun var ikke forberedt på hvor stor forandring en baby blir. Hun uttrykte at hun hadde et annet fokus enn meg. Jeg hadde valgt et annet liv enn henne. Vi hadde vokst fra hverandre.

 
Forholdet er ikke lenger det samme...

Det føltes ut som om hun slo opp med meg. Jeg gikk lenge og hadde det vondt på grunn av dette. Jeg drømte ekle drømmer om natten, jeg slet med å sove, jeg tenkte på henne hele tiden. Jeg ble sint, jeg gråt, jeg ble frustrert og jeg savnet henne noe vanvittig. Selv om vi fremdeles har kontakt kan det ikke sammenliknes med slik det var før babyen ble født.

 Man har lett for å føle seg litt splittet etter at man har fått barn... 

Nå har de vonde følelsene roet seg veldig. Jeg savner å ha en nær venninne, men jeg anser meg selv som utrolig velsignet som har en bestevenninne i min kjære, elskede SuperSøster. Blod ER tykkere enn vann. Hun har alltid vært der og jeg vil alltid være der for henne. Barn eller ikke barn. Uten henne hadde jeg aldri våget å flytte så langt med en så stor familie som jeg har.

 
Hva skulle jeg gjort uten SuperSøster?

For JA, det er vanskeligere å skaffe seg venner når man har barn. Og igjen finner jeg meg selv i en venninneløs situasjon. Så nå er jeg på venninnejakt. Jeg aner ikke hvor jeg skal finne en slik, så nå legger jeg snart ut kontaktannonse:

Ung trebarnsmor søker venninne til adspredelse og gjensidig støtte. Jeg er 26 og har tre barn i alderen 0-8 år. Mine interesser er gulp, bærsj, oppdragelsens gleder og frustrasjoner, helsesøstre, barnehagepersonell, tidsklemma, barnas lærere og barneskolens filosofier. Jeg er også interessert i barns utvikling og snakker gjerne om når ditt barn lærte å gå. Jeg har dyp innsikt og erfaring i svangerskapets mysterier, så du må gjerne være gravid. Vi kan møtes til lange utlegg om våre felles interesser på forskjellige barneaktiviteter, hjemme, ute, borte og uavgjorte kaffeslabberaser. Jeg er åpen for å dele hverdagshumor, bekymringer, seiere, tap og ikke minst erfaringer. Ta kontakt. Jeg garanterer svar.

17 kommentarer:

  1. Hadde du ikke bodd så langt vekk så..

    SvarSlett
  2. Hehehehehe.... masse trist, masse morsom, og veldig veldig veldig godt skrevet innlegg!!!

    Virkelig..

    Og du.. Nesten så jeg vil oppfordre til å legge ut den kontakt-annonsen! Bare for å se hvordan det funker :p hihihi

    SvarSlett
  3. Signerer begge kommentarene over her. Og jeg kjenner meg igjen! Det er først nå at jeg virkelig føler at jeg lever litt igjen. Det blir to helt forskjellige virkeligheter. Alt du skriver med at det gode gamle nå virker overfladisk, eller at ho som før hadde masse å bidra med, nå kun snakker om bleier og melk, det er så utrolig sant. Jeg syns det er vanskelig å sitte sammen med noen og måtte veie ordene mine, fordi jeg vet at jeg ikke har så mye nytt å bidra med i samtalen. Vi mødre er vant til at det eneste nye som skjer i løpet av dagen er at konsistensen på bæsjen til ungene har forandret seg, eller at man kanskje har introdusert en ny grønnsak til barnet. Må være ufattelig kjipt å høre på!
    Legger link til dette innlegget på bloggen min, for dette syns jeg var genialt skrevet.

    SvarSlett
  4. Dette er det beste innlegget jeg har sett deg skrive noen gang! Utrolig bra skrevet. Nesten verdt en side i avisen etter min mening.

    SvarSlett
  5. Lille, kjære vennen min <3

    Føler du deg venninneløs? Jeg er jo her og jeg anser meg som ei venninne av deg. Men som du sier, vi lever ulike liv og det er jo sannelig ikke lett å få disse levene til å "gå opp" med hverandre.

    Men jeg gjentar det jeg har sagt:
    1) Jeg er GJERNE (!!!!!!!!) barnevakt til lillemann hvis du har lyst å dra på byen en kveld. Jeg elsker babyer og storkoser meg med dem.

    2) Du er velkommen til å ta med lillemann (og de andre gutta også) på besøk hos meg når du måtte ønske. Det er bare å si fra!:)

    3) Jeg tar deg GJERNE med ut på byen en kveld. For eksempel har jeg et lite vors nå på lørdag som du kanskje kan bli med på hvis du vil?!?

    Jeg ER glad i deg. Selv om jeg kanskje ikke er den beste venninnen i verden bestandig. Det skjer så mye og ting er travelt. Men jeg ER her. Glem ikke det da, snuppa... Jeg er her!

    SvarSlett
  6. Kjempe fint innlegg, utrolig bra skrevet!
    Tror de fleste mødre kjenner seg igjen.
    Hils Elin:)

    SvarSlett
  7. Helt utrolig, en historie hvor jeg kjente meg igjen.

    Tørket noen tårer gjennom denne historien, hvor sikkert mange kjenner seg igjen.

    GODT skrevet!

    SvarSlett
  8. Oi, du vet hva du prater om. Jeg får litt vondt i hjerterota av å lese dette.

    Artig, trist og veldig "jeg kjenner meg igjen" innlegg. Fikk plutselig ett litt klarere bilde av hvordan ting egentlig henger sammen. Takk:)

    SvarSlett
  9. skal si jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev i dette innlegget. jeg er selv gravid (med første), å merker allerede ensomheten!

    SvarSlett
  10. SV; Oj, stakkars deg!!! Skjønner godt at du sliter deg halvt ihjel...Men du får se det positive i det å IKKE ha bil : Du slipper utgiftenen!! Det koster endel å ha bil:( Og du får, som du sier selv, masse trim;)
    Håper du om ikke lenge har spart nok til en brukbar bil;))

    SvarSlett
  11. Sv: Jeg har en forkjærlighet for lyse, duse bilder, så det var meningen:) Blir så fin ro over de da. Takk for ros:)

    SvarSlett
  12. Heisann;)
    Ang. restitusjonsdrikk.... ;))
    Det er fakstisk anbefalt å drikke et glass sjokolademelk RETT etter trening pga protein og karbohydrat innholdet. Musklene trenger dette for å bygge seg opp igjen og få ny energi. Man bryter jo ned kroppen ganske bra når man trener vet du....Jeg spiser sånn ca 45-60 min etter trening. Og det er for sent, derfor en slik drikk.
    Har egentlig ikke noe med å være usunn...Jeg merker hvis jeg ikke drikker det, da er jeg død resten av dagen. Orker ingenting og føler meg rett og slett syk:((
    Håper du får en fin fin fredagskveld;))

    SvarSlett
  13. For et flott innlegg, Alanna... Som nok mange kejnner seg igjen i.
    Først kjenner jeg meg VELDIG godt igjen som venninnen til den gravide..Jeg var vel en av de siste blant mine venninner osm fikk barn. Så jeg vet litt om hva det vil si å vokse fra hverandre, og være på den andre siden. Det er sårt det også.

    Nå er det jeg som er småbarnsmamma, og plutselig skjønner jeg hvordan det må ha vært for venninnene mine da de fikke barn. Og hadde jeg visst hva jeg vet nå skulle jeg ha hjulpet dem MYE mer !!!! Men jeg ante ikke hva det ville si å ha barn...våkenetter og søvnløshet var meg aldeles fjernt...

    Så, ja jeg har også venninner osm har kommet og gått, alt etter livssituasjon. Men et par er der enda :-)
    Men med andre venninner så er liksom noe vesentlig forsvunnet, vi treffes gjerne med ujevne mellomrom, men det blir aldri som før.

    Skulle gjerne værr venninna di jeg.

    God helg :-)

    SvarSlett
  14. Ja, jeg vil være venninna di;))))
    Utrolig godt skrevet, det er jo sånn det er for de aller fleste, dessverre....men alt i alt, hva velger man?? Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg velger barna!!!

    SvarSlett
  15. Hehe.. Et utrolig sant å flott innlegg:) Hærli å lese noe så sant. Ta gjerne en liten titt på min blogg hvis du vil. www.jannedesiree.blogg.no KLEM:D

    SvarSlett
  16. Et vanvittig godt innlegg! Jeg likte spesielt godt det bilde fra "henne" til "henne", veldig illustrerende! :) Og bra du tar med begge sider her, det er ikke alle som er i stand til å se flere sider av denne saken..

    SvarSlett