onsdag 27. oktober 2010

Donasjoner ønskes for tradisjonell julefeiring

Nå er det under to mnd igjen til jul. Jeg elsker julen, jeg elsker faktisk stresset med julen også. Det er sånn godt stress. :-)

Men så kommer det evinnelige spørsmålet opp: hvor skal vi feire jul i år?

Vel, i år ha vi tenkt til å feire den her hjemme. Jeg har pleid å ta turen rundt til forskjellige familiemedlemmer. Julen er jo en familiehøytid og familie betyr masse for meg. Jeg har fantastiske minner fra juler rundt om. -Og selvsagt masse fine juler hjemme hos mamma.

Guttene mine som gikk julebukk i fjor.

Saken er at jeg har nå tre barn. Og vi bor mange mil fra øvrig familie. I fjor var guttene mine hos sin far på julaften. Vi måtte dermed møte for avlevering og henting i Oslo. Jeg og LilleMann dro videre til Valdres for å feire jul med farmoren til LilleMann og et par tanter og onkler. -Og selvsagt Helten. Det var full julestemning og masse masse kos. -Alt, bortsett fra reisen. Ikke hadde vi bil ved juletider i fjor heller, så vi måtte ta buss til flybussen, så flybussen til flyplassen, så fly til oslo, så tog til sentrabanestasjonen (og der møtte vi far til guttene, så de ble med han videre), så buss til Fagernes også bil siste biten. *puh* (Det er faktisk ikke mulig å reise direkte til Fagernes fra Tr.heim!) Dere kan bare TENKE dere hvordan den turen var med et tonn bagasje, to unger og en baby. Det viste seg også at de som skulle ta med gavene for oss ikke hadde tatt dem med, så vi hadde brukt masse penger på gaver vi måtte kjøpe på nytt. Så skulle vi til oslo igjen for å få igjen ungene og feire bursdagen til pappa, så vi pakket alle gavene vi hadde fått OG bagasjen OG babyen og bilte til Fagernes, for å busse til oslo, for å busse til Lillestrøm, for å bile siste biten... Og når vi skulle tilbake til Trondheim etter fine, dog slitsomme juledager hos familie, så rakk vi ikke innsjekkingen på flyet, så vi fikk ikke med bagasjen vår. Derfor måtte Helten være igjen på Gardermoen med all bagasjen, mens jeg tok med alle unga, bilsetet og håndbagasje hjem alene. Markus glemte håndbagasjen sin i sikkerhetskontrollen (det er sannelig ikke lett å huske å få med seg alle detaljer i det kaoset der!), LilleMann var sulten og satt i setet og skrek mens vi løp ned i gangene for å rekke et fly som selvsagt var forsinket. Elia skulle helst ikke stå ved siden av meg og vente (ikke rart kanskje, med dragonmom som sprutet ild), så jeg måtte stadig huke tak i han så han ikke skulle forsvinne for meg...vi var alle vanvittig slitne og ville bare hjem...Helten ble gående på flyplassen med all bagasjen og vente og vente og vente på et fly som var så forsinket at når han kom til Værnes hadde bussene hjem sluttet å gå. Helt som han er greide han dog å skaffe haik (!) til seg selv og tonnet med bagasje og kom seg hjem likevel. *puh*

Nå har vi bil, men veien er like lang og bilen er altfor trang. -Vi kommer ikke til å få med både bagasje og gaver... Nei, å reise noe sted i julen høres ikke ut som noe fristende alternativ. Så vi blir hjemme. Det er uansett fint å kunne starte egne juletradisjoner, kanskje kunne invitere folk hit (hvis det blir noen igjen her oppe i Tr.heim, da!), lage vår egen julemiddag, pynte vår egen julestue med juletre og gaver og lys og stemning.

*skrikende bremser*

Eh...

Juletre?

Hvor i denne stuen ville dere satt juletre?

Vi har ikke plass til å feire jul, vi! Hva gjør vi nå?

Etter å ha tenkt litt på denne noe kinkige situasjonen, har jeg kommet fram til dette: Vi trenger mer plass. (Tenker dere ble imponert nå!) Men er det stua som er for liten, eller er det sofaen vår som er gigantisk? Og TV-bordet, TRENGER vi virkelig så svært tv-bord? Hvis vi fikk en mindre sofa (fortrinnsvis sovesofa, da vi faktisk får besøk iblant!), et mindre tv-bord og kanskje tilogmed et smalere stuebord...hvis vi satt den mindre sofaen der tv-bordet står og tv-bordet der sofaen står og bokhylla på den andre veggen og, og...

Det er ikke grenser til hvor kreativ man blir med rokken når man er naken og i nød. 

Hvis man bare har penger til rokken, da. Jeg tømte nettopp alle kontoer på mekonomen bilverksted for å få tilbake bilen etter at de hadde fikset bare det som hadde med sikkerhet og gjøre og som måtte taes med en gang. Det kostet over 20 000. Jeg vurderte å bare la bilen bli stående. -Særlig fordi jeg ikke hadde over 20 000. Jeg hadde 20 000 blank hvis jeg tømte alle kontoer, også den kontoen som er beregnet på unga. 

Så nå står jeg igjen med en altfor liten stue, gjeld til mekonomen på 1600 kroner, en bil som nesten er ferdigreparert, og helt, helt tomme kontoer.


Så, jeg har kommet fram til dette: Jeg ønsker meg "plass" til jul. Med det, så mener jeg at jeg ønsker meg penger til en mindre sofa (ikea eller finn.no er helt greit), et mindre tv-bord og muligens et mindre salongbord. Det skulle blir sånn ca 5000 kroner. Julemiddag har jeg. Jeg har en kalkun som har ligget i fryseren siden i fjor, så der er det jo penger å spare.

Utover det så mottas alle donasjer med stor takk og dype bukk. Bare sett inn penger på min konto: 0537 1566785

Det er julen som står på spill her.

mandag 25. oktober 2010

En fryktet telefon

I dag satt jeg i fred og ro i sofaen og koste meg med en kopp kaffe og en blogg og lille, sjarmerende Brage som leker rundt meg. Så ringer telefonen. Jeg ser det er SFO fra trinnet til Elia og jeg kjenner det rykker til i dødsangst inni meg. Når SFO ringer så er det en av tre ting: enten er Elia syk, han har slått seg, eller det er noe de vil ta opp med meg som de er bekymret for. Jeg hater å få telefon fra SFO. -Selv om jeg jo også setter pris på at de gir beskjed når det er noe galt.

Jeg går lynraskt igjennom hodet mitt hva det kan være. Elia var frisk og rask på morgenen i dag, det er høyst usannsynlig at han er syk. Hva kan det da være? Er det noe utstyr som mangler på skolen? Har jeg glemt en avtale? Er det en beskjed jeg ikke har fått med meg? Er det noe jeg har gjort galt? Har Elia oppført seg unormalt? Har han skadet seg?

Jeg tar telefonen, svelger tungt og stålsetter meg for det som kommer.

- Hei, jeg ringer fra SFO ang. Elia.
- Ja... *Holde pusten*
- Jeg må bare ringe og skryte av han! Han har vært så utrolig flink i dag!

Hjertet mitt hopper over et slag. Skryte? Ringer de for å SKRYTE av sønnen min? Det tar noen sekunder før det virkelig synker inn. Han ringer, sier han, for å fortelle at Elia har vært eksemplarisk på leksehjelpen i dag. Han har jobbet effektivt og han satt tilogmed et helt kvarter ekstra for å gjøre ferdig det han drev med! Helt frivillig. Han synes bare han måtte ringe og fortelle dette. "Det er jo godt å høre litt skryt om ungene sine en gang iblandt også," sier han.
De skulle bare visst! Jeg kjenner stoltheten sprenge seg vei gjennom brystet og har lyst til å hoppe og danse litt rundt i stua. Jeg takker og jubler og gleder meg til å fortelle det videre. Så heldig jeg er som er mamma til en sånn überflink gutt!

Hehe

Det er mulig det er foreldre som opplever sånne samtaler mye oftere enn meg. Jeg har fram til nå bre opplevd at hvis det kommer en telefon fra barnehage eller SFO så er det triste nyheter av noe slag. Dette er faktisk første gang de har ringt i ens erend for å fortelle meg noe positivt. Det snakkes så mye om at barnehage/skole og foreldre skal ha et samspill. Er ikke dette også en del av samspillet? Positive nyheter bare for den positive nyhetens skyld? Så hvorfor er dette den første gangen jeg har opplevd det på alle de årene barna mine har gått i barnehage eller på SFO?

På den annen side. Hvor ofte ringer jeg for å skryte av personalet? :-)

Merker at jeg fikk noe å tenke på.


-I tillegg til at jeg ble veeeeldig veldig stolt av gutten min. 
Tøffeste gutten i denne gata ihvertfall! ;-)

lørdag 23. oktober 2010

Monsteret våkner

Hvorfor er det så vanskelig å si unnskyld?

Jeg snakker ikke om de små unskyldningene vi gjør til daglig. Dulter borti noen - unnskyld! Søler brus på noen - unnskyld! Står i veien for noen - unnskyld! Jeg snakker om det å be om tilgivelse. Det å innse at man har vært en dust og innrømme det.

Det burde jo være så enkelt!

Jeg kan være en skikkelig bitch. Det er selvsagt heeelt unntaksvis. *plystre* Her en morgen var et sånt "unntak". Etter noen dager hvor jeg hadde sovet dårlig om nettene og hatt masse å gjøre om dagene våknet jeg en morgen og var et monster. Et skikkelig selvrettferdig, uggent, martyrmonster som virkelig vet å spy ut dårlig samvittighet til de som står for nære. For å forsterke effekten lot jeg være å spise på flere timer. Dette monsteret reiste seg og begynte å lete etter kristenmanns blod. Det var bare å følge genene til han som har fratatt meg en del søvn det siste året: LilleMann. Hans gener ledet meg til hans far, Helten. Helten er et enkelt offer, fordi han alltid gjør ALT HAN KAN for å hjelpe til og gjøre dagene mine lettest mulig. Det eneste jeg trengte å gjøre var å implisere at han hjelper til for lite og antyde at det er hans skyld at jeg er trøtt, når jeg egentlig vet det er fordi jeg legger meg litt for sent om kveldene og tar på meg litt for mye om dagene slik at jeg ikke har mulighet til å legge meg da. -Og drikker for mye kaffe.

Har dere noen gang bare våknet om morgenen og følt dere slik?

Uansett. Det funket. Han ble lei seg. Mission accomplished. Det merkelige er jo at JEG ikke føler meg det spor bedre. Jeg føler meg egentlig bare som det monsteret jeg er.


Så drar han på jobb, jeg er hjemme med en sjarmerende liten mann, spiser litt og blir langsomt i mye bedre humør. Selvrettferdigheten blir erstattet med en dæsj mer selvinnsikt og jeg innser at jeg kanskje ikke var heeeelt fair tidligere på dagen. Jeg tenker tilogmed at jeg nok burde si unnskyld for min noe beskjemmende opptreden og det er ganske kontroversielt til å være meg.

Så går jeg der da, og manner meg opp til å si unnskyld. Jeg merker at jeg veldig ikke har lyst til å si unnskyld. Det føles så veldig sårbart. Jeg er redd for å kle meg naken. Avsløre at jeg har et indre monster som "av og til" ikke lar seg kontrollere. Jeg liker å ha kontroll. Jeg liker å framstå som en avbalansert, positiv og humoristisk person.

Men vent litt.

Jeg er "redd for å avsløre at jeg har et indre monster"? Hey, jeg tror jeg kan være ærlig med meg selv her og si at det nok muligens ikke er en hemmelighet lenger. Jeg tror faktisk Helten VET at jeg var en bitch tidligere i dag. Jeg tror han merket det.

Cat's out of the bag there, honey.

Hvor mye kulere blir jeg egentlig av å IKKE si unnskyld? Jeg vil tippe sånn minus 10.

Så, med den konklusjonen greide jeg faktisk å rødme meg til et unnskyld rett fra hjertet. Jeg fikk en klem, også lo vi litt. Og vet dere hva? Ikke bare var resten av dagen sinnsykt bra. Dagene som har fulgt har OGSÅ vært sinnsykt bra! Monsteret er nøytralisert! -Så lenge det varer.

Men nå vet jeg ihvertfall hva som er motgiften. Det var jo faktisk ikke så vanskelig.

 Så ble vi venner igjen til slutt.

mandag 4. oktober 2010

Brage Brakar

- Hahahaha, han er så kuuuul!
Liten frase som kommer ut av munnen min flere ganger om dagen mht til LilleMann. Han er i den morsomste alderen jeg kjenner til akkurat nå. Veldig mye skjer fremdeles veldig fort og nå er personligheten hans og selvstendighetsfølelsen kommet mye mer fram. Det fører til at han utforsker verden på en annen måte enn da han var baby. Han har funnet viljen sin under senga, tror jeg, for over natten har han gått fra å være en blid, medgjølig unge til å bli en vel, fremdeles blid, men trassig liten gutt som skal gjøre ting på sin måte. Tro ikke at du kan komme her og fortelle han at han IKKE kan eller får lov! Hehe.

LilleMann er nå 15 mnd, 13, 5 kilo tung og ca 82 cm høy. Han lærte seg å gå da han var 12, nesten 13 måneder etter tips fra Maria om at han nok trengte å "lures" litt igang. De to eldste mine gikk allerede da de var 9 og 10 mnd, så jeg synes jo LilleMann var treg (hehe) men jeg er jo fullt klar over at å gå ved 12-13 mnds alder er helt normalt. Han gikk fint hvis vi holdt han i handa og jeg hadde prøvd å slippe han innimellom, men da bare satt han seg ned og tittet surt på meg før han krabbet videre. Hehe.

Så jeg begynte å holde han løst rundt livet istedet, og så fort jeg kjente han hadde balansen og rytmen inne, slapp jeg sakte. Da gikk han noen skritt til før han snudde seg og å sint på meg. Så satt han seg ned. Gangen etterpå gikk han noen skritt, snudde seg og så sint på meg og gikk tilbake. Haha! Så det var jo tydelig at han egentlig kunne gå. Han bare turde liksom ikke helt. Jeg gjorde dette flere ganger om dagen i flere dager og snart synes han det var moro! Tok ikke lang tid før han gikk helt på egenhånd. Og DET VAR DEILIG! Han begynte å bli heftig tung å bære på! Vel, å si at han begynte å gå er kanskje en underdrivelse. Han spinner omkring og drar meg med på joggeturer i nabolaget. Der smaker han litt på det lokale jordsmonnet før han jogger hjem igjen. Han er utrolig ivrig og vil mer enn han evner iblant, noe som fører til et par kuler i topplokket og mindre kuttskader og skrubbsår, men sånt hører til i læringsprosessen. Det viktigste er at han liker å røre seg!


Nå går utviklingen fort på andre områder også. Han kan si Mamma, Pappa og hei. Hehe. Men det er tydelig han forstår det meste av det vi sier til ham! Det er så moro, for hvis han står og åpner kjøleskapsdøren kan jeg si: "Brage, du må lukke igjen den døra. Den skal være igjen, den!". Da ser han på meg litt også lukker han den. Eller jeg kan si: "Oj, fant du mobilen til tante Elin? Kan du gå å gi den til tante Elin?" - så går han å leverer den til tanta si. Jeg kan si: "Hvor er ballen hen? Skal vi finne ballen?" - også går han rundt og leter etter en ball. Han har mange, så det er ikke alltid han kommer med den jeg tenkte på, men det er jo heller ikke å forvente. Tidligere i dag spurte jeg han om han ville være med å dusje. Da løp han mot badet og åpnet tilogmed døren selv!  Det er utallige eksempler. Og hver gang han gjør noe riktig klapper vi begeistret i hendene og jubler. Da stråler han og er så stolt av seg selv.

Han rekker opp til dørhåndtakene hvis han strekker seg så lang han er, og klarer fint å åpne alle dørene i huset. Ytterdøra matte jeg låse en periode, for han elsker å være ute, så han lukket seg selv ut, han! Nå trenger jeg ikke låse den mer, for etter en periode med låst dør og iherdig prøving så skjønte han at det var en dør han ikke fikk opp og sluttet å prøve. Hehe. Da følte jeg meg så lur som mamma. Hihi.


Han drikker av glass helt selv og er kjempeflink. Han spiser også selv. En morgen bestemte han seg tydeligvis for at han skulle gjøre det selv, for jeg fikk ikke lov å mate han! Han skulle fikse selv, han. Det blir litt gris, så vi har kjøpt en sånn smekk som samler opp maten som faller ned. Den funker perfekt. Han spiser først det han har på talerkenen sin, så spiser han det som har falt ned i smekken. Han bruker delvis gaffel/skje, delvis henda. Haha. Skal ha med seg alt! Matmons. Han elsker elsker elsker mat. Så fort han mistenker at vi spiser noe, så kommer han løpende med munnen på full gap.



Han har også skjønt hva jeg gjør når jeg tar bilde av han, så hver gang jeg tar fram kameraet, setter han seg sånn. Det er så sjarm!


Rulletrapper er helt best. Helten tok han med opp og ned en tur en gang i sommer og nå er det skummelt å være i nærheten av en. Han begir seg nemlig gjerne ut på tokt helt på egenhånd, og han skjønner ikke helt hva som er opp og ned. Dessuten kan han trasse værre enn den værste treåring, og gjør seg slapp og legger seg ned om vi kommer for å ta han med bort derifra. Nei, vi får værsågod ta han med minst to turer opp og ned før han aller nådigst blir med på resten av handleturen. Så har vi dårlig tid, går vi lange omveier for å unngå rulletrappene.


Noe av det morsomste LilleMann kan finne på, er å ta på seg skoene til noen andre. Helten sine sko er en klar favoritt sammen med skoene til Elia. -De er lettere så gå i, ettersom de er mindre. Hehe. Han elsker også mine treningssko. Han har funner de høyhelte mine også, ja...men de ryddet jeg unna rimelig kjapt. Vil jo ikke han skal skade seg heller!  Han klamper rundt med sko som er mange nummer for store og føler seg så fin. Han føler seg også innmari fin når vi setter bleia på hodet. Da går han og ser seg i speilet og smiler og ler til seg selv. Han kan gå rundt med bleia på hodet lenge, mens de fleste andre hatter og luer tar han av seg med en gang. Haha!