Mat som trening

Istedet for å lese måtte jeg i butikken å handle mat. Det var tid for månedens stor-innkjøp. Jeg hadde spurt <3 SuperSøster <3 om hun kunne hjelpe til, siden hun har bil. Men de tidene hun hadde tid denne uka passet ikke sammen med de tidene jeg hadde tid, så vi fikk bare ikke logistikken til å gå opp! :-)

Dermed måtte jeg finne på noe lurt, for handlingen MÅTTE bare bli gjort nå. Vi skal ha bursdagselskap her på fredag, og besøk resten av helgen.

Jeg og Lavrans-snille utstyrte oss med 65 liters sekk og barnevogn. Med baby. Og handleliste. Så trasket vi avgårde. Inn i 3 forskjellige butikker for å kjøpe mat. Etter 3 timer var vi endelig ferdige. Sekken var da stappfull og vi hadde enda masse mat stablet på hylla under vogna og en pose i hver hånd. Lavrans som er mann for alle penga tok sekken på ryggen. Han bemerket at den var TUNG, men det skulle nok gå bra.

Veien hjem er full av oppoverbakker. Bratte. Jeg så at Lavrans bleknet mer og mer der han gikk og tenkte at stopper vi ikke og omorganiserer nå (ca 1/3 del av veien), så klapper hele mannen sammen. Sekken måtte være rundt 70 kilo tung.

Så vi stoppet. Jeg la så sekken under vogna istedet. De varene som opprinnelig lå under vogna ble lagt oppi vogna. Da ble det ikke plass til babyen. Den tok Lavrans. Babyen er nesten 10 kilo og tung nok å bære i seg selv. To poser fikk vi bare ikke plass til, så vi tok en hver.

Det endte altså med at jeg dyttet en vogn på nærmere 100 kilo oppover masse bratte bakker hjem. Oppi vognen lå ikke en søt baby men 7 kilo kalkun, 3 liter melk og en pose med matvarer. Vogna holdt på å knele. Det gjorde jeg også.

Den søte babyen er som sagt nesten 10 kilo og man blir rimelig mør i armene etter å ha båret på 10 kilo etter en liten stund. Så babyen lå over skuldrene som slakt en liten stund, før den ble båret under armen som en fotball, før den ble lagt over armen som i hengekøye, før den....vel, den ble båret på de merkeligste måter. Babyen koste seg den. Sang for seg selv og pludret og lo, men folk som så oss gå forbi fikk vel årets syn.

:-P

Da jeg kom hjem var jeg helt gåen i hele kroppen og rimelig kjørt i rumpemusklaturen. Lavrans på sin side hadde grodd biceps bare i løpet av turen. Han hadde jo babyen pluss en bærepose med mat.

Det var innmari godt å komme hjem da.

Babyen sovnet etter et bad og sov bedre enn på lenge. Jeg satt meg ned for å lese en times tid før jeg måtte på jobb en tur og da jeg kom hjem hadde Lavrans laget deilig mat til meg! :-O Da følte jeg meg bortskjemt altså! :-O

Eksamen eller jul?

I overimorgen har jeg eksamen. Jeg har ikke fått lest så mye som jeg ønsket. Faktisk opplever jeg år etter år at desember er en fæl måned å ha eksamen i! Det er rett og slett for mye som må forberedes for en trebarnsmor i desember.

Julekalender (forberedelse: 2-3 dager)
Det holder ikke å kjøpe en sjokoladekalender i butikken. Skal man være supermamma, så boikotter man jo slike usunne fristerier og glorete pengehåvere. Man lager egen pakkekalender. Det betyr at man først må en runde i forskjellige butikker for å kjøpe inn div småting. Man oppdager snart at hver småting koster mellom 20 og 50 kroner. Ganger 48. Man har jo to barn. Man biter seg i leppen og kjøper noen få ting. Skjønner at det er for lite og bestemmer seg for å være kreativ. Man kan jo gjøre ting sammen i julen også. Det kan kalenderen bestå av. Da må man i tenkeboksen for å tenke ut ting man kan gjøre. Forutsetningen er at man skal ha tid til det.

Det endte med at kalenderen bestod av 4 lapper med ting å gjøre sammen, 12 dager ble gave-dager og resten ble godis-dager. Og guttene må dele på én kalender. Så mye for prektige supermamma.

Bursdager (Barnebursdag - forberedelse: 2 dager + 3-4 dager)
De skal planlegges og gjennomføres med alt det bringer med seg av baking, pynting, gjester og oppvask. Èn bursdag med familie og venner. Her er det bare å handle inn, bake og invitere. Folk kommer, eter, legger igjen presanger og går. Enkelt, selv om det likevel krever et par dager til rådighet. Men så er det den med alle klassekameratene. Her holder det ikke å bake og invitere. Man må ta forbehold om massaker når man inviterer 8 gutter. Derfor krever dette nøye planlegging og organisering. Man flytter helst bursdagen utendørs og så langt unna hjemmet som mulig. Men dette krever inspeksjon av plassen, klargjøring av bålplass osv. Man bør også han noe slags ferdig planlagte aktiviteter, slik at man scorer ekstrapoeng for sin sønn i klassesammenheng. Særlig når man er ny i klassen. Det bør liksom være DEN KULESTE bursdagen i året. Dette krever en del tenking og logistikk.

Min egen bursdag får jeg ikke engang tenkt på. Jeg vurderer å flytte den til mars-april et sted. Det er et mye roligere tidspunkt å ha bursdag på, så kanskje jeg også kunne feire meg selv innimellom. Skulle jeg prøve å planlegge noe selskap til bursdagen min, viser det seg at "ingen" kan likevel. Alle er opptatt med julebord.

Juleverksted (forberedelse: 2 dager)
Det er sunt og hyggelig å sitte sammen og lage julepynt. Det er en sjanse til å bli kjent med barna sine, få en god kontakt med dem og skape gode juletradisjoner. Man trenger: glanspapir, filt, tøystykker, furukongler, doruller e.l, saks, papir, lim og tusjer. Og en hel dag til rådighet. Ting tar tid og man må regne med søl og rot. Julemusikk er påkrevd.

Bakedag (forberedelse: 1 dag)
Man forventer vel ikke å greie å ha alle 7 sortene klare til jul, det finnes tross alt ferdigbakt i butikk. Men pepperkaker og kakemenn er liksom obligatorisk. De skal brukes til å pynte opp, de lager stemning og det kan gi barna noe kjøkkenferdigheter og matlagingsglede. Man burde selvsagt lage deigen selv. Men heldigvis finnes det ferdigdeig i butikkene. LIKEVEL tar ting tid, og det blir søl. Det skal kjevles, kontrolleres, presses figurer, meles, stekes. Og etter noen timers pause skal det pyntes med melis og non-stop og bånd. For ikke å snakke om det tradisjonsrike pepperkakehuset. Her tar jeg ingen sjanser. Jeg kjøper flatpakket i butikk. Og jeg kjøper minst to. Det er alltids noen deler som er knust i disse pakkene... Det tar likevel tid å sette sammen, og pyntingen er noe gris, men det er innmari koselig og hører liksom med. Også her hører julemusikken med, og gløggen skal også fram i pausene.

Julevasken (tid: 1-2 dager)
Det skal være rent til jul. Basta.

Jeg er ikke den som flyr mest rundt med vaskekluten. Det har jeg bare ikke tid til. Her blir ungene utsatt for sunne bakteriefloraer omtrent hver dag. Det skal visst være forebygende for astma og allergi. Heldigvis. Jeg er nøye på bad og kjøkken. Ellers seiler ting sin egen sjø til vanlig. Drar fram støvsugeren og går over med støvkluten der støvet synes mest, men vasking og gnikking...det skjer ikke mer enn en gang i mnd.

Men til jul skal det være rent i skuffer og skap.

Div happenings
Det er julegateåpning, luciafeiring, julemarked...alt med masse stemning og ting man ikke kan la barna gå glipp av. For å ikke snakke om skolearrangement med julekonserter og juleavslutninger.

Dette er i tillegg til alt som skal foreberedes til jul og nyttår generelt. Julemat, julegaver, nye penklær til barna, pynting osv.

Og dette er jo bare juleforberedelsene. Man sitter enda igjen med oppfølgning av leksene til to skolegutter, passe på at alt er med til skolen til riktig dag, passe på at ting er med hjem igjen, matlaging, generelle hussysler som klesvask og oppvask osv.

Dagene går i ett til vanlig. I juleforberedelsene er det vanskelig å skille den ene dagen fra den forrige eller den neste. Jeg elsker at julen er sånn. Men hvor skal jeg putte inn eksamensforberedelse i en slik tid?? :-)

Likevel smiler jeg. Livet er herlig. Og klarer jeg ikke eksamen på første spark, så sparker jeg en gang til. Jeg hørtes muligens stresset ut i dette innlegget. Men det er ikke egentlig sånn jeg føler meg. Vel, i såfall er det godt stress. Jeg koser meg. Hver dag er en gave. Jeg må prioritere, og jeg prioriterer familien. Hver dag. Uansett. Eksamen kommer i andre rekke. Jeg får tatt de til slutt likevel. Det ordner seg alltid.

Lykken i øyeblikkene

Jeg tror fast og fullt på at man skaper sin egen virkelighet. Hvis livet går imot deg er det fordi det er det du tiltrekker deg. Sannsynligvis er det ikke noe man tiltrekker seg bevisst. Ingen vil vel ha det vondt? Men likevel er det en universell regel som er like konsekvent som tyngdekraften, loven om tiltrekning. De tingene, følelsene, tankene du gir oppmerksomhet: de vil du få mer av i livet ditt. Uansett hva det er.

Jeg har bestemt meg for å være en lykkelig person. Lykken skal være ekte. Ikke noe spill for galleriet, ikke noe fasade. Ekte lykke, ekte velsignelse.

Så jeg takker hver dag for alt det vakre jeg har i livet mitt. Slik gir jeg de tingene oppmerksomhet, og slik får jeg mer av disse tingene.

Noen ganger takker jeg på forhånd. Da gir jeg oppmerksomhet til et ønske eller et behov. Så får jeg mer av dette også.

Og det er ikke ende på alle de flotte øyeblikkene i livet mitt.

Det er dager hvor jeg tiltrekker meg negative øyeblikk også. Øyeblikk som trigger vonde eller negative følelser. Gjett hvorfor det er noe som heter: en ulykke kommer aldri alene. Fordi når vi føler sterkt på at noe går galt, vil vi tiltrekke oss mer som går galt. Og det stemmer alltid. Når noe utløser mitt sinne, irritasjon, forvirring, stress...da vil flere ting gå galt.

Jeg prøver da å la meg selv ha et negativt øyeblikk. Rett og slett slipper meg løs. For å gå å stresse over at "jeg burde være blid og positiv, nå er det min egen skyld at dumme ting skjer!" vil gjøre meg enda mer stresset og sur, og dermed bare hjelpe på den negative syklusen. Jeg prøver å gi meg selv lov til å være menneskelig. Gi meg selv litt rom.

Det fungerer. Jeg opplever at selv i situasjoner hvor det i utgangspunktet går galt, finner jeg mye hell i uhell. Etterpå gjør dette at situasjonene er lettere å le av.

Jeg skal prøve å blogge disse øyeblikkene. Ta vare på seiere og triumfer, lykkelige øyeblikk og gode ting som kommer til meg.

Nå er lykke forskjellig fra person til person. "Lykke" for meg kan være "kjedelig" for deg. Det spiller ingen rolle. Det er mitt liv. Slik lever jeg det.

I natt fikk jeg ikke sove så godt. Jeg har i det siste slitt litt med nettopp det. Jeg har masse tanker som surrer. Masse jeg kan velge å bekymre meg for. Det er så lett å falle i den fellen! Hvor mange netter har jeg ikke ligget å stresset fordi jeg burde sove, og likevel bare ligget å tenkt og tenkt. Ikke lett å fokusere på gode ting når man ligger rett ut i et mørkt rom og er stresset!

Så i dag stod jeg opp likesågodt. Det gav meg halvannen time ekstra for meg selv nå før jeg må sende Guttene på skolen. Det var deilig. Og bare det at jeg satte meg opp gjorde det lettere å plante gode tanker. Jeg brøt mønsteret. Jeg stod opp. Jeg smilte. Jeg laget meg frokost. Og jeg laget meg blogg.

I dag kommer til å bli en fin dag. Jeg kjenner det på meg. :-)

En slik kjærlighet kan ikke vare...?

Det er fantastisk å få barn. Det er fantastisk uansett hvor gammel eller ung man er. Opplevelsen kan neppe beskrives. Det henger nok sammen med at alle opplever det så forskjellig. Og for de aller fleste er det en positiv opplevelse. Man kan være så fortvilet at man helst river ut håret på seg selv når man ser at tissepinnen viser to blå streker. Selv gråt jeg i fortvilelse og ante ikke hvordan jeg skulle takle siuasjonen. Men når den nyfødte babyen ligger å stirrer på deg med store øyne, eller når den fornøyd lener seg tilbake mett og god etter å ha fått pupp med en liten melkedråpe i munnviken, eller når den ligger inntil deg om natten og lager koselyder og smiler ubevisst, da fylles man med ubeskrivelig glede. Det er brått helt umulig å se for seg livet uten den lille og man ville ikke byttet det bort for noe. Det er føles fantastisk og utrolig rart på samme tid.

Jeg fikk mitt første barn 6 dager etter 18-årsdagen min. Det var min første og jeg var veldig ung. Jeg elsket barnet med hele meg, og jeg koste meg med gutten min. Likevel husker jeg tilbake på den tiden som forvirrende. Mye kan komme av situasjonen rundt. Jeg hadde blant annet store økonomiske bekymringer, var tvunget til å jobbe allerede to uker etter fødsel og jeg måtte ha med babyen på jobb!

Jeg var ikke mye eldre da nummer to ankom. Jeg var ikke engang rundet 20. Jeg fikk litt mer ro denne gang, da jeg var priviligert nok til å kunne være hjemme med barna et år. Jeg koste meg med begge disse barna. Husker jeg dullet og løftet og bar og lekte med dem. Jeg trivdes. Men jeg var sliten. Type: umenneskelig sliten. Jeg skal ikke legge ut om det her, verken grunn eller beskrivelse, men jeg kan si at jeg var såppas sliten at jeg ikke kom meg på bena igjen før tre år etterpå.

Denne gang er det også mye som skjer rundt meg. Livet mitt er ikke stabilt for fem øre. MEN jeg er trygg i meg selv. Jeg er flinkere til å ta ting som de kommer. Jeg er vel mer moden enn jeg var for 7 og et halvt år siden, da jeg fikk mitt første barn. Og jeg var virkelig ikke forberedt på hvor mye Brage skulle bety for meg! Å, jeg visste jo alt om hvordan man bare elsker barnet så fort det kommer. Jeg visste det ble stas. Jeg visste jeg kom til å kose meg. Jeg gledet meg til møte gutten mens jeg gikk gravid. Men jeg virkelig ikke forberedt på HVOR facsinert jeg skulle bli av det lille krypet.

Jeg vil ikke gå glipp av en eneste grimase. Jeg elsker hvert eneste grynt. Å ta i den lille kroppen og kjenne at den lever er en gave hver dag! Det er akkurat som om jeg har tid til å legge mer merke til detaljene. Det føles like sprøtt som første gang jeg fikk en baby i armene og de sa den var min. En vanvittig glede over at JEG skal få være den heldige som får ta vare på det lille nurket. Jeg fikk det med meg hjem og nå føles det som om jeg må holde, styrke, nusse og elske den lille babyen med hele meg og nesten til jeg sprenger. FORT, før de kommer å sier de har ombestemt seg og at jeg ikke får lov til å ta vare på ham likevel.

Det er ikke slik at jeg har angst for å ikke være god nok, eller for at jeg ikke elsker gutten høyt nok. Jeg er sånn at jeg virkelig bekymrer meg for at noen skal komme å ta han ifra meg. Ikke misforstå meg.

Det er en følelse av at det er for godt til å være sant. Kanskje han forsvinner etter en liten stund? Bare blekner, blir gjennomsiktig og forsvinner som luft mellom armene mine?

Og på en måte vil han det.

Selvsagt vil han ikke forsvinne. Men han vil ikke alltid være baby. Det er ikke lenge før han starter å oppdage seg selv og utvikle egen personlighet og vilje. Det er ikke lenge for han utvikler sin egen selvstendighet. Jeg vil alltid være moren. Jeg vil alltid være stolt og glad i gutten min. akkurat som jeg er så stolt at jeg nesten sprenger over de to guttene jeg har fra før. Når jeg ser på dem VET jeg at jeg er god nok som mor. Ellers hadde jeg ikke hatt så flotte små menn!

Men når jeg har en baby i armene kjenner jeg på følelsen av total avhengighet. Det er så mye lettere å sette pris på hvert sekund når de er nyfødte babyer, enn når de er 7 år gamle og strever med matteleksene eller klatrer på benken for 1000-de gang selv om de VET det ikke er lov.

Og det er DET jeg er redd for. Ikke at ungen skal forsvinne. Men at babyen forsvinner. For det gjør den. Den blir snart sitt eget persnlige vesen med sine egne meninger og måter å gjøre eller tilnærme seg ting på. Man slutter aldri å elske dem, men det går over til å bli en VISSHET om at man elsker dem, mer enn en konstant FØLELSE av at man elsker dem. Jeg VET jeg ville dødd for mine barn. Men jeg går ikke å føler overstrømmende kjærlighet hele døgnet. Joda, noen øyeblikk står jeg med tårer i øynene og bare elsker 7-åringen. Men babyen framkaller denne kjærlighetsfølelsen mye mer. Det er rett og slett omsorg. Han trenger meg. Hele tiden. 60 minutter i timen, 24 timer i døgnet. En kort stund gjør han det. Og den korte stunden vil jeg ta vare på.

Jeg føler meg uendelig velsignet.

Brage Brakar

Endelig kom Brage. Vi reiste på sykehuset lørdag 20. juni for å starte med igangsetting. Vel inne ble vi forespeliet at dette kunne ta TID. Fødsler er brått ikke noe man bare starter ved å skru på en knapp. :-P Vi fikk tilogmed beskjed om å ta oss turer ut i Gjøvik sentrum, finne på noe, kose oss og la være å tenke på fødsel i det hele tatt. Så vi brukte lite tid inne på sykehuset, bare kom inn til kontroller og insemineringer og slikt og ellers følte vi mest at vi var på ferie! :-D Nydelig vær nøt vi på Fastlandet (badested) og tankene forsvant helt fra fødselfokus på resturant med påfølgende kino. Kjempekoselig! :-D

Fikk ballong (kateter) første dagen. Det hadde lite effekt. Dag to satt de inn en pille med det hormonet som framprovoserer rier. Vi koste oss hele dagen ute og da vi kom inn til kontroll og ny pille på kvelden hadde jeg regelmessige kynnere, men ingen smerter og livmorhalsen var fremdeles ikke moden. De var redde for å overstimulere og risikere riestorm så de besluttet å vente til dagen etter med ny pille, men samtidig fikk vi beskjed om å smøre oss med tålmodighet; det var ikke sånn at de egentlig forventet at det skulle skje noe i løpet av natten. Jeg smilte og bare gledet meg til å gå ut igjen til Fastlandet der mine to eldre sønner badet og hvor familie ville hilse på.

Akkurat i dét jeg reiste meg fra sengen igjen skjedde det noe. Den neste kynneren grep tak i ryggen min og gjorde vondt rundt magen. Jeg har født før...dette var en ri! Men jeg visste også at ting kunne ta tid, så jeg sa ingenting. Jeg ville se gutta bade! :-P Da var klokken 20.00

Det var smertefullt å gå den korte veien til Fastlandet. Særlig merket jeg et betydelig nedpress som gjorde det vondt å gå normalt. Dog det var enda vondere å stå stille! Det var ikke helt lett å late som, for mine to glupe gutter, at alt var som normalt. :-P

Smertene tiltok fram til vi var tilbake på sykehuset. Der fikk jeg tildelt en sånn treningsball å sitte å gynge på. Det var så behagelig at det virket som om smertene avtok litt igjen. Jeg har blitt lurt av ungen før, så tenkte at jaja, kanskje det roer seg. Uansett så det ut som en god idé å få seg litt søvn.

Det ble ikke lange søvnen. Etter en times tid i halvsøvne var smertene så vonde at søvn var fåfengt. Etter enda en halvtime greide jeg ikke ligge lenger. Etter en ny halvtime synes jeg det var på tide å vekke pappa'n. Smertene tiltok ganske tydelig og nedpresset var blitt nesten uutholdelig. Klokka var blitt 02.00.

Vi flyttet inn på fødestua. Det som var mest smertefullt var definitivt nedpresset i bekkenet. Riene i seg selv var faktisk ikke så ille. Jeg hadde snart god nok åpning til å kunne be om epidural. Anestesilegen kom inn og prøvde å sette den, men bommet litt først. Da han også fikk høre at det var nedpresset som var værst skuffet han meg ved å si at det kom ikke til å forsvinne. Bare riene. Riene føltes ikke så ille, så da kastet jeg ut hele anestesilegen. :-P

Så gikk det noen timer hvor jeg trodde jeg skulle dø. Sånn er det jo å føde. ;-) Men det gikk egentlig forholdsvis fort og klokken 05.32 var Brage født i armene på pappa'n sin ved litt hjelp av jordmor. Tøffe pappa'n ville ta imot selv!

Jeg har født før. Jeg har opplevd øyeblikket ved å brått ha et lite menneske i armene etter timer med smerter og strev. Og helt ærlig: første gang var jeg mest opptatt av at smertene endelig var over. Da varte det også mange flere timer og jeg var satt på drypp, noe som gjør smertene mer "masete" som de sier på sykehuset. Dessuten var det jo første gang, og første gang er første gang. Man blir sliten bare fordi man ikke egentlig vet hva man går til...

Andre gang rakk jeg liksom ikke helt forberede meg før ungen lå på madrassen. Dessuten var jeg utslitt. En litt uerfaren jordmor gav meg litt mye drypp slik at jeg fikk riestorm. Det unner jeg ingen. Jeg har bilder fra sekunder før babyen kom. Jeg så ut som et spøkelse fra Uhu.

Denne gangen ble ting gjort litt mer etter mine egne premisser. Jeg følte selv at jeg var med på min egen fødsel. Et par ganger jaget jeg jordmora og apparatene hennes. Det er trygt å bli fulgt opp, men hvor mye kan noe forandre seg på noen få minutter og hvor mye har det å si, når babyen må ut uansett? Da vannet brått gikk med et smell (jeg kommer aldri til å glemme blikket til pappa'n som fikk sprutet fostervann over hele seg! Haha!) og det viste seg å være misfarget, ble jordmor totalt stressa, enda alle kontroller (og disse er hyppige under en fødsel!) viste en trygg og stabil baby. Da hun tenkte å lenke meg fast til en maskin jaget jeg henne. Ikke snakk om! Babyen har det bra! Ca en halvtime etterpå var babyen født. Frisk og fin, dog litt blek. Våken og klar for pupp med én gang. Og stor! 4460 gram og 54 cm! :-) Mye større enn mine to første barn!

Og noe merkelig skjedde inni meg da jeg så babyen for første gang! Dette er min tredje fødsel, og allikevel var det som om det først DA gikk opp for meg at den store premien var en frisk og levende ny sønn! Det er en følelse som er vanskelig å beskrive og det samme gjelder for sjokket over hvor overrasket og rørt jeg skulle bli enda jeg "har gjort dette før".

Så begynte problemene. Morkaken satt fast. Den ville ikke løsne uansett hva jordmor drog og lirket. Alle knep ble prøvd for å få den til å løsne: lystgass (som jeg hater, men som heldigvis ikke virket!), amming (for å få etter-rier), et par sprøyter med noe greier som skulle få livmoren til å trekke seg sammen, jeg som presset til jeg ble blå mens jordmor prøvde å dra ut morkaken sammen med hele livmoren (sånn føltes det i det minste), legen kom inn og prøvde det samme...gav meg en liten dose morfin + noe avslappende og prøvde igjen *smerte*...til slutt var det ikke annet å gjøre enn å kjøre ned på operasjonsbordet for å få røsket den ut. Der nede fikk jeg spinalbedøvelse, mer morfin, blodfortykkende, enda mer for å få livmoren til å trekke seg sammen... jeg synes de puttet på meg alt mulig rart. De fikk endelig morkaken ut, jeg var full som en alke med all morfinen og hatet det...jeg ville jo opp å være sammen med babyen! Jeg mistet ca en liter blod, slik at jeg var blek (eller gul, som pappa'n sa det) og susete hele dagen.

Så ble jeg kjørt opp på oppvåkningen for å hvile av meg rusen og vente til spinalbdøvelsen sluttet å virke, så jeg kunne gå igjen. Der lå jeg å ristet...og jeg mener ikke sånn lett skjelving, men skikkelig ukontrollert risting. Dette hadde begynt rett etter at babyen ble født og så ikke ut til å gi seg! Så da fikk jeg noe mot det også. To - tre doser...og likevel lå jeg lenge å ristet etter jeg fikk det... Innen dette var jeg blitt både utslitt og ulykkelig ved tanken på at jeg ikke fikk se sønnen min på noen timer enda. Så jeg sovnet. Våknet noe mer edru og med litt mer følelse i bena og uten rystelser i kroppen. Deilig. Fremdeles susete etter blodtapet og med lett "hangover" etter morfinen, men med litt mer kontroll på egen kropp. Og ivrig etter å komme meg opp for å se sønnen min igjen. Heldige pappa'n hadde fått mange timer alene med babyen!

Resten av dagen gikk med til å hvile og bare nyte babyen. Fikk besøk av de to andre sønnene mine en liten tur før de dro til sin far for to uker. To superstolte storebrødre helt fascinert av det lille vesenet i plastikksenga. :-)

Jeg er så glad de fikk sett Brage før de reiste. Og jeg er også glad for at jeg får to uker å bli kjent med Brage på, uten å måtte tenke på de to andre store guttene mine som også fortjener oppmerksomhet. Enda jeg savner dem noe vanvittig også. :-S

Vi dro hjem fra sykehuset dagen etter, og etter det har jeg kost meg med Brage i vakre, rolige Etnedal. Her tar vi livet helt med ro og nyter det nydelige været. Vi har vært masse ute. Jeg er trist for at jeg ikke får bade, jeg som elsker sommeren for badeværet! :-( Men jeg får dyppet føttene, og jeg har fått grille, og jeg bare nyter alt sammen. Og jeg er helt fascinert og forelsket i den lille sønnen min. Han holder meg våken om natten. Ikke fordi han skriker, for han skriker veldig veldig lite, men fordi jeg ikke vil gå glipp av en eneste grimase og få med meg hvert eneste smil, så jeg blir liggende å bare se på han...

Han er perfekt. Jeg er så heldig som har tre så perfekte gutter! <3

Og navnet? Brage Kingsrød Lavransson

Dagen før dagen!

Nå har babyen lurt meg 5 ganger! Samme dagen som vi kom hjem fra overtidsvurderingen måtte vi brått tilbake på sykehuset. Og alt fordi legen bekreftet at sex kunne sette igang fødsel. Jeg har jo prøvd, men tenkte at "shit, let's give it another go". Stakkars pappa'n ble igjen overfalt av klin gæærn dame med mage som et fjell, og prøvde i sin forvirring å gjøre så godt han kunne, stakkar... Helt til vi brått oppdaget at gubben var full av blod! Jeg hadde fått mensen. -Men det kunne jo ikke stemme...jeg er jo gravid. Man skal ikke ha mensen da, skal man vel?

Endte opp med å ringe sykehuset for å forsikre meg om at det var normalt, og alt det endte i var at vi måtte hive oss i bilen å kjøre dit på nytt, fordi, selv om de trodde ganske bestemt det var en tegningsblødning, måtte de forsikre seg og undersøke meg skikkelig. De fleste kaller dette trygt. Jeg kaller det slitsomt. :-P Jeg ville heller være hjemme å sove. Men så var jeg også veldig trygg på at skulle det virkelig VÆRT noe galt, så hadde jeg kjent det på meg.

Etter en natt på sykehuset og etter enda en UL og flere registreringer på maskinen som hører hjertet og måler rier, ble det slått fast at joda, det VAR tegningsblødning. Det var HELT normalt etter samleie så sent i svangerskapet og vi kunne bare dra hjem igjen.

Eneste jeg fikk ut av det var at undersøkelsen viste jeg hadde 1 cm åpning. (Derav blødningen) Da pustet jeg lettet ut og tenkte at da er ikke kroppen min helt håpløs likevel. :-P

Etter dette har vi ventet hjemme og prøvd å slappe av og kose oss de siste dagene. Jeg har prøvd å ta minst mulig hensyn til tanken om at "kanskje det hender noe mens..." og leve vanlig. Jeg var tilogmed på fjelltur sammen med familie! Kjempekoselig :-D Jeg har vært med unga å bade, jeg har beveget meg og tatt utflukter med gutta mine. Senest i dag var i på Hellefossen. Kjempeflott sted å bade!! Jeg har ikke badet, både fordi det er litt vel kaldt i vannet for min smak, men også fordi jeg er litt usikker på om det er lurt med tanke på infeksjonsfare... :-) Jeg har tatt bilder og kost meg med synet av to gledesstrålende små gutter som ikke kan få nok av Vakre Valdres.

I kveld er kvelden før kvelden. Vi har prøvd å gjøre dagen så perfekt vi kunne for gutta sin del, i og med at hele helga går med til baby. Og jeg tror vi har lykkes. Den yngste gutten min var skeptisk til å la meg være alene på sykehuset. Han har fått vite det er vondt å få ut en baby, og ville være der å trøste meg. :-) Gode gutten. Men som 6-åring er han nok LITT ung for en sånn opplevelse enda. Jeg prøvde å trøste han, og storebror på 7 var helt enig. "For vi blir så triste når mamma er trist og har det vondt!", forklarte han broren sin og avslørte mer selvinnsikt enn jeg trodde han hadde...

Begge gleder de seg til å se babyen, og er veldig spente. Og mandag drar gutta til faren sin i to uker. Det gir meg litt rom for å venne meg til å være mamma for Brage alene, og litt mer ro og mulighet for hvile. Så selv om det er helt tilfeldig at det falt seg slik, så er jeg litt glad for det. -Bare gutta får hilse på lillebror før de busser avsted til pappa som de savner så vanvittig.

Livet er deilig og alt faller på plass til det beste. Jeg har fått et par ekstra uker å hvile på før babyen kommer, og vi får et par uker til å venne oss til hverandre Brage og jeg. Jeg kunne ikke vært mer takknemlig for det livet jeg har nå. Og for alle rundt meg og gutta som bryr seg om oss, og stiller opp slik de gjør. Det er en utfordring å vise den takknemligheten de fortjener.

Men da kryper jeg til køys...jeg har noen kraftige kynnere nå, og jeg vet jeg trenger hvile før arbeidsøkten virkelig starter i morgen.

Wish me luck! :-D

Ny "termin" :-P

Var på overtidsvurdering i dag. Kjørte heeelt til Gjøvik for å utføre denne lille kontrollen, men jeg hadde absolutt trivelig selskap. Vi lo omtrent hele veien. :-) Vel inne møtte vi på masse babyer og slitne nye mammaer, og jeg må innrømme jeg ble bittelitt misunnelig på disse mammaene som faktisk hadde fått ut sine babyer og lagt dem sovende i de gjennomsiktige små sengene som de trillet rundt med. Masse søte babyer var det. :-)

Jeg ble også koblet til de sedvanlige maskinene for å høre hjerteslagene til babyen, registrere aktivitet og om jeg hadde noen rier. Det siste var det dårlig med, men det vet jeg jo fra før... :-P Kjedelig å ligge sånn å vente i hard seng, men igjen var jeg glad for mitt uovertrufne selskap. Jeg lo så masse at det ble registrert som sammentrekninger på maskinen... Haha! :-P

Babyen hadde det umåtelig bra inni magen, han. Men det visste jeg også fra før, egentlig. Jeg tror virkelig jeg ville følt det på meg om det var noe som ikke var helt riktig.

Nei, den viktigste opplysningen jeg fikk ut med var et løfte om at til lørdag blir jeg satt igang. Hvis Brage ikke har kommet før dette, selvsagt. :-) Det betyr at jeg har en ny dato å forholde meg til. Det er utrolig mer lettende enn man skulle tro! :-)

Samtidig håper jeg veldig på å SLIPPE å bli igangsatt. Jeg vil så gjerne det skal starte av seg selv. Og siden legen oppfordret til sex for å gjøre muligheten for dette større, har stakkars pappa'n til ungen fått streng beskjed om å ta sin del av ansvaret her...fra nå av er det sex etter klokka... ;-) Haha.

Uansett teller vi ned dagene, og tilllater oss å planlegge for sommeren videre. Det er en helt utrolig deilig følelse! :-D

Still no baby!

Venter fremdeles på Bragegutten. Leverte gutta til faren sin i helga og brått tenkte jeg at det hadde jo vært KONGEBRA om gutten kom mens de var der...så slapp jeg liksom å tenke på hvem som skulle passe dem mens jeg lå på fødestua. Så brått var jeg likevel superstressa på å få ut babyen, og kjærringråd skulle prøves ut.

Fredag satte jeg igang....har vært ganske aktiv siste ukene og gått mye turer. Dette har ført til en del heftige kynnere, og ikke mindre enn 3 ganger har jeg trodd at "nå er det igang" bare for at det skulle roe seg i løpet av natten. Så jeg tenkte naturligvis at en tur ville sikkert gjøre godt. Særlig om jeg gikk litt fort... Men det gikk igrunn greit...litt for greit. Jeg hadde med bestevenninnen min og pappa'n til guttungen, og da vi snudde for å gå tilbake ble jeg utålmodig etter noen reaksjon fra magen, at jeg satte igang å løpe...først for tull. Jeg trodde rett og slett ikke jeg ville holde ut så lenge. Men så kom jeg liksom inn i en grei rytme og det endte med at jeg løp hele veien hjem. Med de to i turselskapet på slep. De holdt også på å le seg ihjel, for løpende gravid kvinne på overtid ser unektelig merkelig ut. Jeg er også svær som et berg og har litt bekkenproblemer, slik at løpestilen ble rimelig bredbent...

Vel hjemme svarte magen med greie kynnere igjen. Men nå har jeg blitt "lurt" så mange ganger at jeg tok ikke sjansen på at det var så greit. Jeg hadde imidlertid fått masse tips om at sex skulle være den sikreste måten å få babyen ut på. Så på tross av at jeg ikke akkurat føler meg så sexy gikk jeg igang med å forføre en trøtt og umotivert pappa. Jeg synes jo tross alt han burde ta sin del av ansvaret for å få babyen ut. :-P

Eksperimentet hadde motsatt effekt av hva jeg ble forespeilet. De begynnende riene stoppet i løpet av akten... :-S

Så mye for DEN.

Jaja.

Nå er helga over og jeg sitter her like gravid og mer og mer på overtid. Guttene er kommet hjem og jeg er klar for ny uke. Og jeg slutter å stresse med å prøve å få babyen ut. Den får komme når den kommer. Den er nok bare lik far sin. Han kan kanskje virke litt treg, men når han bestemmer seg for noe utføres ting med 120% engasjement. ;-)

Jeg må si jeg har overrasket meg selv, da. Jeg er i MYE bedre form enn jeg trodde! Ikke bare overrasket jeg meg selv med å kunne løpe hele veien hjem den natten jeg joget for å få babyen ut. Jeg har gått og gått hele helga, også i meget bratte skråninger og det har igrunn gått helt fint! Joda, jeg puster som en hvalross, men jeg har greid ting jeg virkelig var sikker på jeg måtte backe ut fra. :-) Har fått masse komplementer for hvor sprek jeg er til tross for magen de siste dagene. Det må jeg si jeg vokser veldig på. :-)

For magen er STOR nå. Ukjente unger stirrer på meg med STOOOORE, skrekkslagne øyne og folk som ikke har sett meg på lenge får hakeslepp når de ser meg. Ukjente ungdommer på gata stirrer usjenert på meg og magen min. Jeg skvetter når jeg går forbi et speil og ser hvor stor jeg egentlig er.

Det mulig det blir en stor baby. :-P

Og jeg gleder meg til å hilse på han.

Terminen som kom og gikk...

Denne babyen vet ikke riktig hva han vil, han. Han har allerede lurt oss 4 ganger! :-D Det har startet med veer om kvelden, men det har roet seg i løpet av natten...til slutt tør jeg vel ikke legge meg i frykt for at de skal gå over. Haha.

Men jeg vet han kommer når han er klar. Så jeg stresser vedlig lite egentlig. Jeg er faktisk ikke en av de superutolmodige som gjør alt for å få han ut. Jeg vet hva det innebærer å få en baby...og all hvile man kan få på forhånd er BRA! Man trenger den til når babyen kommer. Og når babyen kommer - så blir man "ikke kvitt den igjen". Den må jeg "slite" med til jeg dør. Det vil alltid være sønnen min. Uansett. Så ingen stress. Han kommer tidsnok.

Vi gleder oss veldig, da. :-) Det er trangt og godt inne i magen nå. Og den har en merkelig form hele tiden ettersom hvordan gutten ligger. :-P Heldigvis har bekkenplagene nesten forsvunnet etter at jeg kom til Etnedalen! :-O Jeg får rett og slett nok hvile, tror jeg. Er bare en og annen dag innimellom hvor bekkenet plager meg.

I helga får jeg besøk av den ene bestevenninnen min. Skulle ikke forundre meg om han skulle melde sin ankomst da, slik at hun måtte være med på hele sulamitten. ;-) Det hadde egentlig bare vært hyggelig for min del. Jeg skal jo ha pappa'n med på fødselen, men jeg vet også verdien av å ha med ei venninne jeg stoler på i tillegg. Det kan være av stor verdi for faren til babyen også, å ha en som opplever det samme som han på en måte. :-) Det er vel ikke rent lite frustrerende å skulle støtte en kvinne i smerter, når man VET hun må igjennom det, og vet at det er lite man kan gjøre for å hjelpe sånn konkret. Særlig for løsningsorienterte mannfolk kan nok dette være litt av en manndomsprøve. :-) Og kanskje kanskje blir søstera hans med også. Det kan brått blir folksomt, gitt! :-D Hun er egentlig "avsatt" til å være barnevakt, men hun har nok litt lyst til å bli med på festen hun også. :-)

Kanskje jeg er rar, men jeg synes faktisk det er litt hyggelig med selskap... :-P Hihi.

Men da står det igjen å se, da... Blir det noen baby denne helga? :-)

Å glede seg over barmhjertighet og omsorg, med et litt for selvstendig hjerte

I går kom sommeren litt mer til Valdres. Og det passet nydelig, siden vi tok en tur til Fagernes for å gjøre litt innkjøp. Da sola varmet som den gjorde ble det til at vi ble der hele dagen. Gikk ned i parken og slapp gutta løs i det svære klatrestativet, og lot de vasse i kalde Strandefjorden. Dette endte med full bading, da de ikke helt greier å begrense seg, så brått var både trusa og t-skjorta våt... Supermamma hadde heldigvis fått kledd av dem genser og bukse før de satte føttene i vannet, slik at de hadde tørre klær tilgjengelig. ;-)

Vi koste oss med frukt og jordbær og pølser og en soft-is i løpet av dagen. Veldig koselig. :-)

Jeg fikk kjøpt inn stelleputa jeg har vært så stresset på å få tak i, og i tillegg fikk jeg kjøpt inn både et par sengesett til babyen, en ekstra dyne, to gardinlengder og en liten ryggsekk til babyutstyr i babystørrelse. :-) Jeg fikk også kjøpt inn et par bukser til guttebassen som kommer. Jeg har litt lite klær i liten størrelse, så det var godt å kunne supplere litt i det minste. :-) Da vi hadde kommet "hjem" igjen satte jeg igang med å ordne til så ting og tang skulle være klare til babyen kom. Jeg luftet tepper og vasket gulv i gangen utenfor rommet "vårt" og fant fram et vanlig bord som stelleputa var akkurat passe til. En kurv i fra badet som var relativt tom flyttet jeg opp og utstyrte med bleier, kremer og våtservietter.

Så nå er det klart for at babyen skal komme. Vugga stod jo klar allerede. Eneste jeg savner nå er vogn. Men det er heller ikke noen bråhast. Jeg skal få tak i det i løpet av måneden. :-) Også er jeg litt usikker på hva jeg skal gjøre med kurven som babyen skal sove i...det ser ut som om den pleide å være kledd med noe tøy rundt...mulig jeg bør sy noe. Må bare tenke litt på hvordan jeg skal greie å feste det skikkelig. Den blir lett litt åpen uten å være kledd i noe. Jeg husker hvordan mine gutter som babyer alltid sov best på trange plasser som var godt "isolert" rundt. Men dette finner jeg ut av. Jeg har i det minste klar dyna som skal ligge oppi! :-D

Rommet til gutta er ikke helt klart enda. Jeg kunne ikke gå igang med rommet på egenhånd, så rommets konge tok tak i det selv, siden det stod så mye dill-dall og greier der som jeg ikke helt visst hva jeg skulle gjøre med! :-) Nå er det sånn nogenlunde ryddet og vasket, og det som gjenstår greier jeg fint selv om det skulle bli nødvendig. Det er heller ingen bråhast, da gutta sover godt på hemsen over garasjen foreløpig. :-)

Neste oppgave nå er å få ordnet med antenneledning opp i annen etg. Dette er ordre fra Fruen i Huset, da hun ser behovet for at gutta kan se TV oppe og ikke nede i stua hvor vi voksne ofte trenger å puste ut litt. :-) Da blir det vel at vi også gjør istand en liten sofakrok til gutta oppe der. De har allerede eget "lekerom" der oppe med masse leker som hører til huset her. Dette er i tillegg til hemsen som de disponerer, rommet deres og en vanvittig svær uteplass hvor de i skrivende stund jobber med trehytte! Så vi er utrolig bortskjemte. :-D

Så som dere ser så blir vi så godt tatt vare på at jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne vise min takknemlighet senere. Vi blir oppvartet på fantastisk måte og har mulighet til å slappe av og ta livet med ro. Jovisst styrer jeg litt på, men det er utrolig godt å kunne pussle litt for å ordne til babyen kommer og få litt følelsen av "hjemme" her, samtidig som jeg bare trenger å gjøre akkurat det jeg orker og har lyst til i det tempoet jeg har behov for og mulighet til. Jeg tror aldri jeg noengang har møtt på så generøse mennesker som denne familien her. Jeg er helt klar over at min egen familie ikke ville stilt opp på samme måten; det finnes verken vilje eller tålmodighet til å gi av seg selv på denne måten. Uten disse menneskene ville jeg for øyeblikket ikke ha noe sted å bo, eller jeg ville mått føle meg som en kjempebyrde på familien min som hadde sett seg tvunget til å ta meg inn!

Det betyr ikke at familien min er totalt hjerteløse. De tenker bare på en helt annen måte. Vi ble tidlig oppdratt til å være selvstendige og til å la være å spørre etter hjelp eller forvente hjelp fra foreldrene våre. Det har gjort at vi som søsken er utrolig flinke til å stille opp for hverandre, men også at de fleste har nok med seg selv når alt kommer til alt, og at hjelpsomhet har en begrensning. Denne oppdragelsen gjør at jeg nå føler meg ekstremt skamfull for å måtte benytte meg av denne familien på denne måten. "Benytte seg av" og "utnytte" er jeg opplært til å tenke på som samme ting. Jeg merker jeg er redd de skal føle at jeg er i veien, at jeg tar meg til rette, at jeg er en byrde på noe som helst vis. Og min staute stolthet har fått seg en heftlig knekk når jeg innser at jeg er avhengig av denne familiens barmhjertighet. Det er derfor en utfordring for meg å virkelig slappe av og trives på en plass som ikke er min, med ting som ikke er mine, med rutiner jeg ikke er vant til...men til gjengjeld med mennesker som ønsker meg det aller beste. Jeg har hatt et par dager med tårer og smerte over situasjonen slik den er.

Men:

Jeg ønsker av hele meg å bli for andre som denne familien er for meg! Jeg opplever dem som varme og kjærlige, at hjelpsomhet er en selvfølge og hvor man ikke blir dømt, men oppmuntret, om ting ikke faller på plass slik man hadde tenkt. Jeg er virkelig utrolig takknemlig for at det finnes slike mennesker. Uten dem vet jeg ikke hva jeg skulle gjort etter over 30 avslag på leilighet i Tr.heim. Nå får jeg mulighet til å slappe av og vente på babyen, samtidig som jeg har større mulighet etter at babyen er født, til å reise opp og ned til Tr.heim på visninger og annet nødvendig. Slike ting som har vært mye vanskeligere å få til før. :-)

Jeg merker at jeg stresser ned. Ting kommer til å gå bra.

Ventetid i Etnedalen :-D

Da venter vi på babyen. Vi befinner oss nå i vakre Etnedalen. Et lite sted oppi Valdres-fjellene, 20 min fra Fagernes. Der oppholder vi oss hos de snilleste menneskene jeg kjenner og føler oss så ivaretatt som det går ann å få blitt. Gutta mine koser seg gløgg ihjel. Store uteområder totalt fritt for biler gjør mesteparten av gleden. Pluss at de får være med å lage trehytte. Det er ille stas! :-D



Akkurat i går og i dag har det vært K A L D T. I går haglet det... Så det er vanskelig å forestille seg at det er juni! :-P Men vi satser på at det snur igjen snart. De første par dagene vi var her var det nydelig vær! Vi var oppe og besøkte et lite vann oppi her, som vi muligens kan ta oss en dukkert i en gang eller to utover sommeren. (Vel, kanskje ikke JEG...bortsett fra bena som kan dyppes litt...



Vi har fått to rom som vi betrakter litt som "våre" i huset her. Det ene er et soverom hvor jeg og MyLove sover. Det andre er gutterommet til MyLove hvor gutta egentlig skal sove... Det var i det minste meningen helt til de fant ut at hemsen over garasjen hadde seng! Da ville de jo heller sove der. Mye mer spennende. :-P Hehe. Så der har de sovet de siste nettene. Vi får se hvor lenge det holder. Egentlig er det greit, for da får vi mulighet til å rydde og vaske skikkelig der før de slår seg ned der inne. Rommet er jo ikke brukt på mange år, annet enn til lagring av diverse dill-dall. Det sier seg selv at det har lagret seg noe støv... ;-)



Det samme hadde rommet "vårt" blitt brukt til. Men vi fikk lov til å fikse litt som vi ville der utifra det vi hadde tilgjengelig, og siden vi venter en baby når som helst, satte vi igang der først. Bar ut ting vi ikke fikk plass til og flyttet litt på kommoder og klesskap. Vi forhørte oss litt om det fantes noe vi kunne legge babyen i, eller om vi måtte skaffe noe/lage til noe midlertidig. Og skal si vi ble overrasket da vi fikk høre at det stod en vugge der fra den gang MyLove var liten baby. Den var håndlaget av far hans, altså babyens farfar, og den måtte vi gjerne bruke om vi ville. Vi gravde den fram under tepper og uvasket saueull og fram kom en MASSIV sak. Massiv, og TØFF! Det er den kuleste vogga jeg har sett! Det var vel mer en blanding av en vogge og en huske! Over oss av begeistring demonterte vi den og begynte å vaske den. Nå står den inne på rommet "vårt", nyvasket og nydelig med ny dyne med nytt trekk og et par myke bamser. :-) Jeg gleder meg til å bruke den!



Men det var ikke det eneste babyen hadde å sove i. Det fantes nemlig også en kurv i mye mindre skala som også hadde vært brukt av MyLove og søstera for mange år siden. Den kunne vi også bruke om vi ville. Så den står nest på lista...den tenker vi oss skal stå i stua slik at babyen har et sted å sove der også. :-) Den mangler en vask og dyne og sengetrekk, men det skaffes raskt. :-) Vaskingen står jeg for i løpet av kvelden eller morgendagen, og ellers kan jeg jo fint bruke den dyna som ligger i vogga! :-)

Vi har etterlyst vogn. Det har vi nemlig ikke skaffet enda. Det har ikke vært noen prioritering, siden jeg ikke er utpreget turmenneske og ser for meg mer bruk av bil enn av bena...jeg har jo to unger til! Men så kom jeg hit og gikk litt på veiene og kjente på den deilig friske luften og brått ble det veldig viktig å skaffe vogn likevel. Og det ser ut som vi skal ha greid å skaffe det...vi venter på at den kommer med bussen en av de nærmeste ukene. Jeg gleder meg til å gå turer oppi fjellet her med babyen! :-D

Ny fokus

Vi flytter. Ihvertfall ut av huset. Møblene har fått nytt bosted hos snille "familiemedlemmer" som tilbyr plass på låven. Vi andre sikter mot andre familiemedlemmer.

Jeg er vanligvis en svært positiv jente. Slik oppfatter jeg meg selv i det minste, selv om det er mulig kjæresten min oppfatter meg annerledes. Det kan nok i såfall være fordi vi ofte ser ting og tang svært forskjellig. Derfor er ikke utbrudd som gårsdagens innlegg helt representativt. Det skal sies at det kom av en kombinasjon av skuffelse, morsinnstinkt og det at jeg var innmari sulten mens jeg skrev det...jeg blir alltid grinete når jeg er sulten. ;-)

I dag har jeg lagt det fra meg, og prøver å se annerledes på saken. OK, jeg har ikke noe sted å bo for øyeblikket. Det har bare ikke falt seg sånn. Jeg må leve i en koffert i noen uker, med helt begrenset levestandard i forhold til å ha en baby mtp utstyr. MEN, familien jeg skal være hos er de vakreste menneskene jeg vet om.

Jeg er utrolig takknemlig for at de varmt tar oss imot. Dette er mennesker jeg har kjent en veldig begrenset periode, men som alltid har tatt imot meg og barna mine som en naturlig del av familien, helt med en gang de møtte oss. Jeg får lov til å være hos dem. Ikke bare jeg, men også guttene mine. Og jeg vet de gleder seg til babyen kommer.

Jeg har full tillit til at de vil ta vare på oss på best mulig måte. At de vil jeg, stor som et fjell, skal ha mulighet til å slappe av og kose meg de siste dagene før fødsel, og jeg vet de gladelig vil ta trygt vare på mine to gutter mens jeg og pappa'n til barnet er på sykehuset for å ta imot babyen. Dette er virkelig fantastiske mennesker! Jeg vet vi kommer til å være trygge, varme og mette, og at alle vil gjøre sitt ytterste for å legge til rette for at jeg og babyen skal trives best mulig mens vi er der.

Man kan spørre seg hvorfor jeg ikke fokuserte på dette i går! *Sukk*

Men det har jeg ihvertfall bestemt meg for å fokusere på nå. Jeg er jo egentlig megasupergigantvelsignet med venner og familie som bryr seg om oss på denne måten!

Ellers føles kroppen veldig "rar" for tiden. Den har føltes sånn de siste dagene. Jeg kjenner liksom på meg at den er fødeklar. Babyen oppfører seg annerledes også. Den er sprelsk på en mer stressa måte, og det er mye mer nedpress enn det har vært. Jeg merker jeg tviler på at jeg kommer til å gå over tiden... Jeg venter på det hver natt nå, at jeg skal våkne av at vannet har gått, slik jeg har gjort begge de første gangene. Men foreløpig har babyen holdt seg på plassen sin. Heldigvis. Har definitivt begynt å få kynnere mer jevnlig, da. Jeg var veldig lite plaget av kynnere de første svangerskapene. Dette har vært mer preget av disse falske riene. Og de siste nettene har jeg våknet av dem om natten! Det skjedde aldri de første svangerskapene.

Vel, den første gutten min kom nøyaktig på termindagen, den andre tre dager før...denne...jeg håper i det minst den holder seg på plass til mandag! :-O :-) Da er vi nemlig på plass hos disse nå mye omtalte englene som jeg skal være hos de første ukene. Da er ting tryggere, mer stabilt og rolig. Og jeg skal nyte hvert sekund jeg får den omsorgen og hjelpen jeg vet jeg vil få. Jeg husker nemlig hvor stressende det er den første uken når babyen skal tilvennes en slags døgnrytme og jeg skal tilvennes en slags rutine. :-)

Hurra for melkesprengte bryster, sier jeg bare. Det finnes ikke større velsignelse for en sliten mor og en frustert baby som helst bare skriker... :-)

Å føde når situasjonen du står i er et mareritt

Jeg er en av dem som for mange år siden var veldig idealistisk og ville føde "naturlig". Altså uten bedøvelse. Jeg trodde også at fødsel var som på film. En svett dame med sminke som ikke renner som hyler og skriker litt. Mannen skulle stå nervøs på siden og holde hendene hennes og hviske pene ord inn i øret hennes, og når jordmoren annonserte at hun så hodet, ville damen midt i fødselen smile til sin kjære og klemme hånden hans før en ny ri satte inn og befridde henne for hele babyen. Og etterpå ville hun få en nydelig liten klump i armene.

Det var jo ikke sånn. For det første tar det jo 4 minutter, toppen, på film. For det andre var jeg ikke forberedt på hvor sliten man blir! Var lite svettepærler å spore, men jeg var til slutt så sliten at jeg sovnet mellom hver ri. Vannet gikk om natten og var misfarget. Noe som gjorde at jeg ble tvunget til å være lenket fast til de maskinene på sykehuset som måler riene og hjerteslagene til babyen. Har du noengang sett en fødende kvinne på film med to ekle bånd rundt magen koblet til en maskin? Som om ikke det var nok, så mente de at riene kom sent igang og siden det var mulig babyen var stresset (det fargede fostervannet), ville de det skulle gå litt fortere og gav meg drypp. Ettersom jeg husker fikk jeg da én nål i hver arm. En til dryppet som skulle jumpstarte riene, og en til vanlig saltvann for å holde meg hydrert. Noe særlig mer lenket til sengen kan man ikke bli! Så begynte dryppet og virke...smertene ble tredoblet, uten at riene ble målbart sterkere. Jeg husker jeg hadde et vanvittig behov for å gå litt rundt, eller i det minste ha mulighet til å snu meg litt skikkelig i sengen...men alle slangene gjorde det umulig...alt jeg kunne gjøre var å ligge der og føle på hver eneste ri.

Ingen hadde heller fortalt meg at smertene blir så intense at man kaster opp! Og ingen fortalte meg at det er helt vanlig å bærsje på seg under fødselen, eller å få tildelt klystér. Ingen fortalte meg at gubben ville løpe ut av rommet skrekkslagen og bruke enhver mulighet til å komme seg vekk derfra. Og da babyen ble lagt på magen min, trodde jeg det var noe alvorlig galt med den! Den var jo helt misformet i hodet! På tv er jo babyen dama får i armene minst en uke gammel. Jeg ble rimelig lettet da hodet normaliserte seg og babyen ble søt igjen etter ca et døgn.

Nei, fødsel var ikke særlig romantisk.

Det tok ikke lang tid før idealismen døde. Nå kan jeg ikke helt se poenget i å lide seg igjennom en fødsel uten bedøvelse hvis man kan slippe. Vi hiver oss jo over mirakelskuffen på jakt etter paracet og ibux i altfor store doser bare vi merker det banker litt bak øya. Men en fødsel, DET skal man liksom ideelt gå igjennom med så mye smerter og komplikasjoner som mulig. Det er status, liksom. Jeg ser ikke den.

Derfor merker jeg at jeg ikke helt liker tanken på at jeg antakelig føder mens jeg bor hos svigermor. Det er nemlig en time til nærmeste sykehus og alt de har i nærområdet er en primitiv fødestue uten annet enn strengt nødvendig utstyr og ingen leger på huset og ikke annen bedøvelse enn lystgass og akupunktur.

Ikke misforstå meg. Jeg står i respekt av de som ønsker å føde uten epidural. Flott for dem. Tommel opp! Men jeg blir småsur når DET skal være idealet! For meg blir det falskt og hyklerisk. En fødsel oppleves svært forskjellig fra kvinne til kvinne og ofte fra fødsel til fødsel. Hvorfor skal de med mest smerter få mest respekt? Er de liksom noe MER glad i barna sine enn de som føder med epidural? Eller er de automatisk bedre mødre? Jeg ser ikke helt sammenhengen.

Lystgass prøvde jeg med førstemann. Det skulle "ta toppen" av riene. Jeg bare følte jeg mistet totalt kontrollen over smertene, kroppen min og meg selv. Det var akkurat like vondt og rusen ble bare irriterende oppå det igjen! :-S Akupunktur var jeg vitne til at søstera mi brukte. Hun hadde full tiltro til disse nålene, men etter det jeg kunne se led hun minst like mye som det jeg gjorde under mine fødsler. Og etter en stund synes hun bare de tilførte mer smerte og hylte at de måtte få se å få røska dem ut igjen!

Jeg kan ikke si at en "naturlig" fødsel på den lokale fødestua virker særlig fristende. :-S

Jeg vil på sykehus, der jeg kan få epidural.

På en annen side vil jeg ikke BLI på sykehuset. Så fort babyen er ute, tørket, veid og målt, vil jeg få på meg klea og komme meg hjem til min egen seng.

Det ser ikke helt ut til at det blir sånn. Det vil være en times kjøretur tilbake fra sykehuset. Like langt som det er å kjøre TIL sykehuset. Og jeg vet også hvor sliten man er etter en fødsel. En time i en trang bil høres ikke fristende ut. For det andre vil jeg ikke ha noen egen seng. Jeg vil ikke ha noe hjem! Jeg vil antakelig ligge på en tynn madrass i et hus jeg ikke bor i, men oppholder meg i midlertidig. Babyutstyret vil være halvveis nedpakket i esker og sekker og jeg vil ha en liten koffert med noen klær til meg selv og noen få klær til babyen, et helseteppe og en bæresele.

Jeg har lyst til å gi babyen en bedre start på livet enn det.

Jeg har lyst til å ha noe stabilt og hjemlig å komme hjem til. Med mulighet til å hvile ut i eget tempo og med de jeg elsker mest i verden rundt meg. Med mulighet til å ta imot besøk uten å måtte spørre om det er i orden, eller føle meg som en boms uten noe sted å bo.

Jeg vil at alt skal ordne seg i løpet av natten. At jeg skal bli tilbudt drømmeleiligheten med mulighet til å reise opp NÅ.

Jeg er så sliten.

Jeg føler jeg står fast i en situasjon jeg virkelig har jobbet HARDT for å slippe å havne i... :-(

Å innse at man selv er problemet...

Jeg er en sånn jente som egentlig tror veldig bra om seg selv. Jeg tror faktisk jeg er en flott mor. Jeg beviser det ved å kunne vise fram to flotte gutter som er selvstendige, kjærlige, omtenksomme og trygge. Å, jeg har mine tvil om mine evner som mor innimellom. Det er en velkjent følelse følelsen av at man ikke helt vet hvordan man skal takle noe, gikk man over streken? Er man konsekvent nok? Joda, det hender jeg går å tviler, men i det store og hele har jeg tro på at jeg er en god mor. God nok, i det minste.

Jeg tror jeg er en god søster. Jeg stiller mer enn gjerne opp for familien min. Jeg har en tendens til å slippe alt jeg har i hendene og engasjere meg 110% for et familiemedlem i trøbbel. Jeg stiller opp med hele meg og alt jeg har. Kanskje jeg overdriver iblant. Jeg kan ha problemer med å si nei, eller med å stoppe å hjelpe når jeg egentlig vet jeg har gjort mer enn nok og kanskje også mer enn min kapasitet kan tilsi. Men jeg elsker familien min. Brødrene og søstrene mine.

Og jeg tror jeg er en god datter. Jeg stiller gjerne opp med et lyttende øre for fortvilte foreldre som trenger å prate. Jeg har fått høre mye "dritt" og fått mye skittentøy luftet rundt ørene mine. Og jeg har ofte vært skuffet over foreldrene mine og deres måte å takle ting på. Men jeg elsker foreldrene mine. Jeg vil gjøre det jeg kan for å vise dem hvor mye de betyr for meg.

Og jeg tror jeg er en god kjæreste. Jeg vet jeg gjerne vil gi kjæresten min frihet til å være seg selv og til å gjøre litt som han vil. Jeg prøver å vise både med ord og gjerninger at jeg setter pris på han. Jeg prøver å komme med konstruktive løsninger på problemer og uenigeheter vi måtte ha. Selv om det ikke alltid er like enkelt å tenke seg fram til slike. Jeg prøver å respektere kjæresten min til å være den han er utifra hans forutsetninger og erfaringer uten å dytte eller dra for mye i han. Jeg prøver å være tålmodig. Jeg biter i meg det jeg oppfatter vondt når jeg vet det er en bagatell og muligens ikke ment slik det ble formidlet. Jeg prøver å ikke være kontrollerende på noen måte. Jeg vil ikke gjøre kjæresten min til en tøffel. Jeg prøver å balansere alt dette og mine egne behov samtidig. Jeg prøver å "følge kjærestereglene" om å være tålmodig, tolerant, ta hensyn, snakke ordentlig, vise respekt, osv... Jeg oppfatter meg selv som stabil og lett å samarbeide med. Jeg VIL jo så gjerne og jeg prøver å lytte til den andre partens argumenter og jeg prøver å gå inn i meg selv nå og da for å se om det er meg som kanskje bør bøye meg denne gangen og i tilfelle hvor mye er det fornuftig og forsvarlig å bøye seg uten å gå på kompromiss med sine egne prinsipper. Jeg oppfatter mine satte prinsipper som godt gjennomtenkte og godt argumentert for.

Men

Det kan hende jeg tar feil

Det kan hende jeg ikke er en så flott kjæreste som jeg jobber så hardt for å være

Det kan hende jeg mislykkes

Veldig

Det kan hende jeg istedet oppfattes som ustabil, bestemt, egenrådig, og overdrevet selvstendig

Jeg har opplevd mye vondt i mitt forholdsvis korte liv. Og alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere, heter det. Husker pappa hadde en sidekommentar på dette etter den siste virkelig store sorgen i mitt liv: "overlever du dette, i tillegg til alt det andre du har hatt, kommer du til å bli stålsterk. Det er ikke sikkert det er så positivt..."

Jeg VET at jeg alltid greier meg. Jeg er trygg på meg selv og min egen overlevelsesevne. Jeg ikke bare klarer meg, jeg TRIVES alene. Singel er den tryggeste statusen jeg kjenner til!

Forhold skremmer meg. Det gjør meg sårbar. Jeg liker ikke å være sårbar. Faktisk er det så ille at hvis jeg skulle oppleve å måtte gi fra meg den MINSTE bit av kontroll over mitt eget liv og min egen situasjon, så får jeg helt panikk. Jeg har alltid plan B klar. Forhold varer ikke. Det står som et faktum i mitt hode.

Så sterkt, at kjæresten min muligens føler at jeg ikke er villig til å kjempe for forholdet vårt.

Så sterkt, at jeg kanskje ikke ER villig til å jobbe for forholdet.

Så sterkt, at jeg muligens saboterer forholdet selv. Ser etter feil og tar all motgang som en bekreftelse på mine mistanker om at "pøh, det var det jeg VISSTE. Dette blir bare kaos. Dette blir bare vondt. Det er nok best jeg er alene."

Jeg er også en strong believer av at det man fokuserer på, får man mer av. Og de signalene jeg sender ut er mildt sagt forvirrende. Det ene øyeblikket stråler jeg kjærlighet og takknemlighet over å ha en fantastisk kjæreste. Det andre øyeblikket er jeg igang med plan B i tilfelle det skulle gå galt...jeg klarer meg nemlig alene. Så ikke kødd med meg!

Det er mulig jeg trenger hjelp. Hjelp til å våge å satse fullt på det forholdet jeg er i. Så fullt at jeg tør tro på at det er forhold som varer. At forholdet MITT varer. At det finnes menn som er verd å ta vare på.

Tur til min kommende hjemby!

Torsdag ettermiddag vagget jeg ombord på flyet til Tr.heim sammen med Prinsessa i familien: dattern til SuperSøster. Hun hadde vært hos faren sin en stund og jeg var heldig og kunne ta følge med henne hjem! :-D

Det var desverre mindre selskap i henne enn forventet, da hun etter ti minutter flytur sovnet og sov som en sten hele veien til Tr.heim. Å vekke henne var håpløst, selv da jeg tok på henne sko og jakke for å komme oss ut av flyet. Det endte med at jeg måtte bære håndbagasjen min og hennes og Hennes Majestet selv ut av flyet. Den som har reist med Norwegian vet hvor trangt det er mellom seteradene, og med all den dødvekten sammen med min ENORME fødeklare mage ble det å komme seg ut i midtgangen ikke bare en utfordring, men et helt prosjekt som krevde nøye utregninger av avstander og mulige hindere.

Jeg greide å løfte meg usikkert opp av stolen jeg satt i, bare for å nesten vippe tilbake til der jeg satt, da mine beregninger om plass fra setestolen og fram til neste rad var heller unøyaktige og jeg ble stående med brede men, knekk i knærne og ryggen i en ubehagelig posisjon så mye bakover at jeg ble heller baktung... Smilende og humrende medpassasjerer bevtninet min entré ut i midtgangen med jentungen på armen og ventet tålmodig til jeg fant balansen igjen. Å komme seg UT av flyet var noe lettere, og da jeg kom ned til bagasjeleveringen kom SuperSøster å tok over Tornerose.

Vi hadde ikke tid til å si "hei" en gang før vi satte igang skravlekassa...og den har gått i ett fram til i dag. :-) Hehe.

Jeg sa jo også at jeg forventet at den perfekte leiligheten ville dukke opp for meg da jeg kom hit! Jeg hadde sett meg ut en som så lovende ut, og hadde veldig lyst til å se på den. Det var først da jeg begynte å leke med google map her hos SuperSøster at jeg oppdaget hvor perfekt den var! Den ligger nemlig bare rett nedi veien fra SuperSøster! Man kunne sykle til hverandre. Tenk så godt det ville være å ha henne så nær! :-D

Det så i tillegg utrolig idyllisk ut på bildene...og det lå en veibeskrivelse på siden der...så vi bestemte oss for å ta en tur bortom for å se selv...

Det var som å tråkke uti Astrid Lindgren-land! Idyll, idyll, idyll! SuperSøster sa at jeg burde nok presentere meg skikkelig, så hun ikke trodde vi snek oss rundt huset hennes for å snoke! Det endte med at vi fikk full visning av leiligheten! :-D

OG DER VIL JEG BO!!

Så nå har vi bestemt oss for at vi får den leiligheten... :-P Hehe. Vi venter bare på en telefon fra huseierne som tilbyr oss leiligheten. :-D Vi flytter inn neste uke. Rett før babyen kommer. :-) Hjemme har de begynt å pakke. :-) Og vi planlegger allerede første grillfest ute i den vakre hagen. :-)

Nå skal jeg bare igang med å finne Au Pair som kan bo hos oss fra August. :-)

Tidligere i dag var vi på pirbadet. Jeg var egentlig skeptisk til å blotte min høygravide mage sånn offentlig, men siden Prinsessa betyr nesten like mye for meg som mine egne gutter gjør, så kjøpte jeg lydig bikini og blottet magen helt frivillig bare for å se Frøkna smile.

Det var såååå verdt det. Prinsessa koste seg så masse! Og da koste jeg meg også. Og SuperSøster er verdens flotteste mamma. Jeg beundrer henne sånn. :-)

Men det var ikke eneste grunn til at pirbadet ble suksess! Jeg har jo hørt rykter om det...men jeg hadde virkelig ikke trodd at det skulle være såååå deilig å kunne bevege seg i vannet TOTALT smertefritt! Og det å bøye seg var en lek, så lenge hoftene var under vannet. Og jeg følte meg så lett! Jeg glemte at jeg var gravid og tung med gigantmage! :-D

Hvorfor har jeg ikke gjort dette FØR??

Det beste er at jeg har MYE mindre smerter i bekkenet i kveld enn vanlige kvelder. DIGG!!

Hvis jeg rekker, skal jeg sannelig ta meg en tur til på badeland i Særp med unga og alt bare for å få samme opplevelsen...sånn før jeg føder... :-P

Roligere nå :-)

Ingenting har egentlig løst seg siden sist. Vi har fremdeles ikke noe sted å bo etter den 31. Mai. Jeg har fremdeles ikke fått svar på inntaket. Babyen har fremdeles ikke festet seg. Jeg har ikke noen visninger avtalt for denne helga enda jeg er i Tr.heim fra i kveld. (Og selv om jeg har prøvd) Jeg har fremdeles en eksamen igjen som jeg ikke greier å lese på. Og leiligheten jeg ville kjøpe forsvant foran nesa på meg, og svaret fra husbanken tar det 8 uker før jeg ser noe til. Jeg vet fremdeles ikke hvor jeg skal føde.

MEN jeg er i godt humør likevel. Min erfaring ER at ting ordner seg. Gjerne i siste liten, så lenge man har tro på det. Så derfor har jeg bestemt at livet mitt kommer til å foregå slik:

Jeg skal til Tr.heim denne helgen. En perfekt leilighet vil åpenbare seg, jeg vil dra på visning og jeg vil kunne flytte inn allerede 1 juni. :-D Og når jeg IKKE er på visning, skal jeg slappe av og kose meg med SuperSøster og Prinsessa og bli kjent med Tr.heim. :-)

Jeg vet jeg kommer inn på studiet jeg har søkt på. Det VET jeg, for jeg har mer enn nok poeng. :-) Så da har jeg bestemt at jeg får svaret tidsnok uansett om det kommer nå i Mai eller sist i Juli. :-)

Eksamen jeg ikke har lest på har jeg noe grunnlag for siden jeg har gått semesteret en og en halv gang. Jeg har lest de fleste romanene, jeg har noen shortstories og dikt igjen. Det skal jeg komme meg igjennom. Jeg får tid til å titte på notater og det får holde. Jeg kommer til å stå pent på eksamen og komme ut med helt grei middels karakter. FØR babyen kommer. Jeg har ikke lov til å fly da, så det gjelder å reise opp til Tr.heim igjen med bil. Det tar tid, men er på en annen side ganske koselig og babyen kommer når vi er trygt oppe og i hus. Fødselen vil foregå uten komlikasjoner, være forholdsvis rask og pappa'n vil ta imot barnet sitt, slik han instisterer på.

Alt kommer til å gå SUPERT!

Jeg fått bevis før for at ting faller til rette av seg selv bare man innstiller seg på det. :-)

I tillegg har jeg fått satt livet mitt i perspektiv ved at jeg har en bror som virkelig har problemer. Han er verdens beste, goeste, nydeligste gutt. Men han er 23 år og har veldig lite styr på livet sitt. Han er dypt fortvilet over dette og er fullt klar over hva han BØR gjøre, men som han sier: "Jeg bare FÅR IKKE GJORT DET!"

Hele familien har vært meget bekymret for han den siste tiden, da han ikke har latt høre fra seg, har skiftet mobilnummer igjen og ikke har noe sted å bo! Det lille vi har sett av han har vitnet om en gutt i dyp depresjon og fortvilelse, totalt uten tiltaksevne til å løse problemene sine på noen måte selv.

Familien vår er imidlertid slik at når noen har et problem er det et FELLES problem som alle prøver å finne en løsning på. Vi har prøvd å hjelpe Go'bror tidligere. SÅ MANGE GANGER. På så uendelig mange måter. Likevel greier han ikke administrere livet sitt selv!

Så vi har snakket sammen og prøvd å finne en løsning på hvordan vi skal kunne hjelpe Go'bror på en sånn måte at han kan leve livet forholdsvis trygt og forutsigbart slik som andre. Vi har kommet fram til at vi rundt han er nødt til å ta over de administrative oppgavene i livet hans. Problemet er jo ikke at han ikke VET hva som trengs. Han mangler motoren som gjør at man gjennomfører disse tingene!

Så jeg tilbød meg å ta over den økonomiske biten, da jeg selv vet jeg er meget nøye med penger og meget flink til å holde orden på økonomien. Siden jeg flytter langt unna, er det ikke mye praktisk jeg kan hjelpe til med heller, annet enn den delen. Jeg har ikke noe imot det. Jeg synes egentlig det er litt moro å holde på med sånne småregnskap. :-) Jeg har også gjort det tidligere for noen andre, og har dermed bevist for meg selv at dette er noe jeg virkelig klarer! :-)

Han virket lettet over forslaget og var mer enn villig til å si ifra seg det ansvaret. Så det var ihvertfall én ting. Men han må også ha hjelp til å finne seg et sted å bo, han må oppmuntres til å dra til NAV, til sosialkontoret, til lege...det beste er muligens at noen blir med han. Han synes det er så skam å dra til disse institusjonene at han ofte trekker seg i siste liten.

Denne gangen virker det som om familien rundt han, inkludert meg er villig til å gjøre vårt for å få han inn i en rutine og inn i et system som gjør at han slipper å administrere ting på egenhånd. Han kan ikke ha det sånn lenger. Vi er oppriktig redd for ham! Redd han skal bli så fortvilet over egen mangel på initiativ at han gjør dumme ting med seg selv og forsvinner fra oss....

Når jeg ser mitt liv i forhold til hans, har jeg det perfekt! Jeg har orden i kaoset og vilje, mulighet og lyst til å ta tak i de tingene som gjør livet usikkert. Livet mitt kommer til å ordne seg fint. Det gjør det alltid! Jeg har vært igjennom hardt vær før! :-D

Stress

Hmmm....vi skal flytte siste helga i mai. Det er bare 10 dager før termin. Jeg vet fremdeles ikke hvor vi skal bo.

Det er stress

Jeg venter fremdeles på svar fra husbanken...får jeg lån?

Stress

Magen er så stor at jeg er redd den snart sprekker. Alt er vondt. Ligge, sitte, gå... Dette blir nok en heavy baby. Hodet er ikke festet, og siden det er mitt 3. barn kan det hende det ikke fester seg. Det er vondt når han vrir på hodet nede i bekkenet.

Stress

Jeg skal fly en tur opp til tr.heim den 21. mai. Jeg skal ned igjen den 25. mai. Det er to uker og én dag før termin. Hva om babyen bestemmer seg for å komme mens jeg er i Tr.heim?? Langt fra barnefar som vil være med på fødsel og langt fra utstyret som trengs for å stelle en baby og barneklær og div?

Stress

Jeg venter fremdeles på inntaket fra samordna. På nettet står det at jeg skal få beskjed ved normalopptaket den 20 JULI. Enda jeg bad om og har rett på tidlig opptak som skulle fått svar i slutten av mai. Stemmer det som står på nettet?

Stress

Jeg har eksamen 19. mai som jeg vet jeg burde lest på, men som jeg ikke greier å konsentrere meg om.

Stress.

Jeg har en eksamen 2. juni. To dager ETTER at jeg har flyttet. 6 dager før termin. Pensum fra første semester. Et semester jeg ikke greide å følge opp fordi jeg var helt i begynnelsen av svangerskapet og bare sov. Jeg burde lest. Men har jeg tid? Har jeg ork? Hvordan kommer jeg meg på eksamen? Hvor skal jeg oppholde meg den dagen? Hva om babyen kommer?

Stress

Hvor skal jeg føde? Hvor skal jeg bo? Hvor skal barna mine gå på skole?

Stress

Dagene går...

I det siste har jeg hatt mye å tenke på i forhold til eksamner og flytting. Undervisningen på skolen er nå slutt. Noe som føles veldig merkelig. Brått har man masse fritid man skal fylle... Heldigvis har vi hatt masse fint vær! Så har vi i det minste ikke vært stengt inne. :-)

Eksamenskjøret har jo begynt nå. Jeg har tatt det ganske med ro egentlig. Har fulgt opp tett på skolen hele dette semesteret og følt at jeg har fått med meg masse av undervisningen. Vi har også noen fornuftige forelesere som har passet på at vi har hatt grundige øvelser jevnlig ved å måtte levere obligatoriske hjemmetester. De har vært utrolig mye mer hjelpsomme enn jeg kunne forutsett. Selv om det har tatt tid og frustrasjon å gjøre dem og levere dem i tide. Motivasjonen er heller laber når det kommer til stykket, vettu. :-P Jeg er nå UTROLIG glad det har vært så strengt. Det har nemlig betydd at jeg har sluppet å totalt sprenglese de siste dagene før eksamen.

Første del av eksamen var i går. Fonetikk og Gramatikk. Dette er utrolig tørre fag. Jeg må bare lovprise foreleseren vi har i Gramatikk som er FANTASTISK. Hun er meget kunnskapsrik og formidler kunnskapen på en glimrende måte. Forelesningene med henne har vært så givende at jeg skal innrømme at jeg ikke har mer enn så vidt bladd i pensumboka! Jeg har ikke følt jeg har hatt behov for det! Notater, øvelser og forklaringer fra henne har vært mer enn nok. :-)

Foreleseren i Fonetikk er en helt annen historie... Han synes jeg mest synd på. Jeg tror virkelig ikke han liker seg som foreleser og han er virkelig en elendig sådan. Å være i hans forelesninger kan være mer forvirrende enn lærerikt. Det har ført til at mye av informasjonen har jeg selv mått lete opp til hver innlevering vi har mått levere. Fonetikkboka er ikke stort bedre å lese i. Den er tørr, tung, og ekstremt detaljert på et plan hvor man bare rett og slett gir opp. -Eller sovner. Likevel har jeg fått med meg NOE, og det som virkelig reddet meg var en to timers rewiev-forelesning fra en Fonetikk-foreleser fra Universitetet i Oslo som var på besøk. Hun gikk elegant igjennom de aller viktigste delene i pensumet og presenterte dem på en forståelig og interessant måte. På to timer lærte jeg mer enn jeg hadde lært hele året med den vanlige foreleseren vår... :-P

Eksamen gikk greit. Tror jeg. Jeg skrev ihvertfall mye! :-P Jeg var overrasket over mangelen på nerver før eksamen. Var helt rolig hele tiden! Det likner ikke meg. :-P Nå blir det bare spennende å se hva karakteren havner på. Før den kan vurderes skikkelig skal vi ha muntlig eksamen til tirsdag. Den er jeg ihvertfall rolig for. Muntlig. Å åpne munnen å la lyder komme ut. Hvor galt kan det gå?

Flytting. Jeg har fremdeles ikke funnet noe sted vi kan bo. Det har vært mye vanskeligere enn forventet å finne noe sted i Tr.heim. Grunnen er delvis at vi bor så langt unna, og delvis fordi jeg har så mange barn! :-(

Nå gjør jeg hva jeg kan få å prøve å få lån. Det hadde vært deilig å i det hele tatt eie noe. Og heldigvis er kjøping av leil en litt lenger prosess. Det betyr også at jeg er bostedsløs i sommer. :-S Jeg har fått tillatelse til å bo i denne leiligheten ut Mai, selv om vi egentlig skulle flyttet 15. Mai. Det hjelper jo litt. Ellers ser det ut til at vi må okkupere plass hos familie i sommer. Men jeg skal jo studere i Tr.heim! Jeg MÅ jo komme meg dit!

Får håpe dette løser seg i løpet av sommeren.

Det værste nå er egentlig at jeg ikke har noe sted å bo når jeg skal føde! Det gjør at jeg ikke vet hvor jeg skal føde! Hvilket sykehus skal jeg forberede på min nedkomst?

Ellers blir magen stoooor nå. Jeg er definitivt høygravid. Alt er tungt og slitsomt og jeg venter bare på å få barnet UT! :-) Hvis jeg bare visste hvor jeg skulle gjøre det. Og hvor vi skulle bo... :-S

Jeg som aldri kan lære!!

Brått ble det alenehelg på meg igjen, da! :-) MyLove stakk til dalom da han fikk tilbud av gamle jobben om å være med på tips-turen dems. Det viste seg også, to dager før avreise, at MyLove var den som var enedisponent på kontoen disse pengene stod på, da ingen hadde brydd seg om, eller tenkt på å ordne det da han flyttet :-P

Og jeg setter igang for å finne på noe å fylle dagene med. Barna skulle til far sin, så det ble bare meg og magen hjemme. Tenker at jeg skal ha en rolig helg, hvor jeg skal slappe av og gjøre litt skolearbeid, men at jeg også skal ta meg litt tid til å besøke ei venninne på kveldene.

Det det ender med er at fredag går med til en masse ærend som jeg ikke har fått gjort før i uka mens unga er på skolen. Jeg får postet brev, vært i banken, tatt den blodprøven jeg må ta i uke 32 siden jeg er RH neg (å herregud! jeg er høygravid og babyen kommer snart!) og sneket meg innom søstern, som flytter til Tr.heim den fredagen for å si hadet. Hun spør om jeg har dårlig tid? Neida, jeg kan vaske lister og skuffer og vinduskarmer jeg, sier jeg og griper en klut. To timer etterpå henter jeg unga mine i barnehage og mens vi venter på at eldstemann skal komme hjem fra SFO, går yngste i dusjen...jeg går for å gjøre noe annet, og når jeg kommer tilbake for å se til han flyter det vann fra gulv til tak på hele badet og langt ut i gangen. Gutten har bare lekt litt med dusj-strålen. :-S Ut med gutten og inn i et håndkle mens ho mor setter igang å få kontroll over flommen. Eldste gutten kommer hjem sammen med bestevenninnen som jeg skal frakte helt hjem til seg selv. "Jeg er sulten! Når skal vi spise?" sier jentungen. "Kan jeg ikke bare ta meg et eple?" Hun er allerede på vei inn på kjøkkenet og på vei opp i bollen. Jeg blir med ett usikker på om ungen ER min likevel og får dårlig samvittighet for at jeg ikke mater barnet, men greier å avverge situasjonen og ber dem ta på seg klær...vi skal videre...barna skal til far sin...jeg skal til bestevenninnen min for å stripe håret hennes.

Jeg får avlevert en fornærmet liten jente hjemme hos sin mor. Hun er fornærmet fordi hun måtte hjem så fort og fordi hun ikke fikk mat. -Og fordi Markus skal til pappa'n sin og ikke kan være med henne hjem. Jeg smiler og stresser med å vinke. Vi er bare en time forsinket.

Halvveis til målet blir jeg brått stående fast i kø og det går opp for meg at fordi jeg er en time forsinket rakk jeg akkurat rush-trafikken. -Og jeg vet det vil bli værre når jeg har avlevert barna og skal hjem.

Vel framme er Eksen litt selskapssyk; har jeg dårlig tid? Neida, sier jeg og tenker på rushtrafikken. Setter meg ned og vi prater og da han serverer pølser oppdager jeg at jeg ikke har spist siden morgenen og er dritsulten. Hadde jeg lyst på? "Jo, kanskje litt", sier jeg og kaster meg over. Hadde jeg sett "Fatso"? "Nei, det har jeg ikke fått gjort", svarer jeg med munnen full av pølse. Da ville han gjerne vise meg den om jeg ikke hadde dårlig tid? Jeg vet ikke om det var pølsene eller rushtrafikken som gjorde det, men på dette tidspunktet har jeg glemt alle avtaler jeg noengang har gjort. Jo, jeg vil gjerne se film.

På slutten av filmen, som forøvrig kanskje er den ekleste men kuleste filmen jeg har sett, kommer jeg på at jeg har ei venninne som venter på meg! Fader! Jeg skulle jo vært der nå! 3 minutter senere tikker det inn en melding: "Skjer æ? Glemt meg?" Jeg hiver meg i bilen og styrer hjemover. Men først MÅ jeg innom ei annen venninne som har babyklær og gravid-klær til meg. Jeg hadde lovt å hente det på vei tilbake. Løper inn til henne, rekker nesten ikke hilse, får eskene i bilen, smiler så takknemlig som jeg kan og fyker videre. Jeg MÅ nemlig i butikken også. Mamma har bursdag og skal feire det dagen etter. Jeg skal lage kake. Jeg trenger alt fra mel til krem. Skriver så det tyter på mobilen: "Kommer så fort jeg kan, må hjemom med noen varer først". Jeg har svart samvittighet, men venninnen min tar livet med ro. Hun ler av at jeg stresser, og sier at jeg bare skal komme når jeg kommer. Hun må legge unga likevel...det kan ta sin tid. ;-)

Styrer hjem, rydder ut varer og stresser videre. Endelig til siste stoppested for i kveld. Puster ut og koser meg. Koser meg så veldig at klokka rekker å bli 02.00 før jeg kravler meg ut i bilen igjen. Hun spør om det ikke er mulig at vi vinner på noe dagen etter også? Jeg vet jeg har to avtaler fra før, men at jeg har fri på dagen... Da skal jeg jo egentlig bake kake og vaske litt i huset, men klart jeg vil finne på noe! Det behøver jo ikke være så avansert.

Opp klokka 9 bare for å gripe vaskekluten. Heldivis er det ikke behov for stor-rengjøring, bare for meg å gå over badet og kjøkkenet pluss rydde litt her og der. Så er det kaka. Mens jeg vasker står eggedosisen og piskes. Lenge. Får til slutt oppi de siste ingrediensene, hiver det i forma og setter det i ovnen. Ti minutter etterpå er det så stor bul over forma at jeg nesten er bekymret for at den skal falle ut. Det går bra.

Ut med kaken...den skal avkjøles. Betale et par regninger. Oppdage at jeg faktisk har råd til å spandere gave på min mor og hiver meg på telefonen. Vil Bestevenninne være med til byen for å hjelpe meg å plukke gave til mamma? Joda, det vil hun og Venninne og barn pakkes i bilen. Med baby på armen og jente på 7 som virrer rundt ustanselig koser vi oss veldig. Jeg titter på ting og tang...kjøper først et smykke, men synes det er litt lite og saumfarer plassen for å se om jeg finner noe mer humoristisk. Det finner jeg. Ender opp med et skilt hvor det står: "First God created the man, then He had a better idea". Butikken vi nå er inne i er full av herlig krimskrams til heimen og så overfylt i butikkhyllene med så sjarmerende lite orden at alt må kikkes på nøye for at man ikke skal overse godbitene helt. På vei ut faller øya mine på den herligste figuren jeg har sett på lenge. Jeg klarer ikke la være å kjøpe den også til ho mor. Vi er en familie som er veldig opptatt av kroppsform og utseende, helse og sunnhet, og min mor har vært på slankeren hele livet med varierende resultat. Hun ser forøvrig FLOTT ut. Denne figuren forestilte en tjukk dame med armene strukker oppover i glede. Den fikk meg til å le og til å bli i godt humør. :-D

Da var gavene handlet inn og jeg gelaider oss inn på kafé og betaler kaffe til meg og Venninne og en kuli til bertelura hennes. Bertelura er den samme som følte seg nok hjemme hos meg til å forsyne seg med mat selv. Hun var sulten i dag også. Moren sier de kan spise hjemme, og at hun selv valgte å ikke spise før de dro. Jeg får ett inntrykk av at hun maser en ekstra gang for at jeg skal komme den sultne magen hennes til unnsetning med min voksne pung full av penger. (Hun har jo sett at jeg har betalt opptil flere ting denne dagen, så det er tydelig det kan lønne seg å spørre meg) Hun sier det ikke direkte mens mor sitter ved siden av, men med én gang mor snur seg får jeg bekreftet mine mistanker. Hvorfor kan ikke jeg kjøpe mat til henne? Jeg har jo penger! Hun er sulten!

Det skal sies at jenta har vært hos oss så mye og at jeg ser Venninne som en del av familien min. Jeg er så glad i henne. Det at jentungen er "frekk" og tar seg friheter hos meg er helt min egen feil. Jeg har nemlig for vane å la henne spise hos oss om hun er hos oss, og kjøpe en is til henne (eller en kuli som denne gang) når vi er ute selv uten at mine barn er med. Hun tror vel omtrent jeg er ekstramamma. Og det kan jo være kjekt å teste ut hvor mye godt hun kan tyne ut av det ;-) Haha.

Det samme skjer i lekebutikken som vi stikker innom rett før vi drar. Venninne gir Bertelure streng beskjed om at "vi skal ikke ha noe her, men du kan få titte litt rundt. Maser du, går vi ut igjen!" Moren er inne for å titte...Bertelure har snart bursdag. Bertelure selv er inne fordi det er omtrent den eneste spennende butikken på hele senteret. Og hun finner straks noe hun liker. "Jeg har veldig lyst på denne? Kan du kjøpe den til meg?" sier hun så snart Venninne er rundt et hjørne og utenfor rekkevidde. Jeg fniser inni meg av den åpenlyse frekkheten, samtidig som jeg synes hun er litt herlig. Men jeg ser henne rett i øynene og spør om hun husker hva moren sa rett før vi kom inn i butikken? Jada, hun skulle egentlig bare si at hun ønsket seg den, altså...til bursdagen sin...før hun snur på hælen og setter leken tilbake på plass.

Klokka blir 4 før vi reiser hjem og nå er tiden kommet for å pynte kake. Jeg har allerede skjønt at én av de to avtalene mine den kvelden må bli forandret på. Jeg nedprioriterer kino og har allerede spurt Danmark-venninnen min (som ikke er dansk, men som flyttet dit av kjærlighet) om hun istedet vil være med meg på bursdagsfeiring hos mammaen min. Det vil hun gjerne. Jeg pisker krem og deler kake i tre lag og tar fram syltetøy og vanlijekrem og jordbær og blåbær. Jeg pisker og blander og smører og deler så fort jeg kan, men likevel tar pyntingen over en time. Og først når kaken er ferdigpyntet kommer jeg på at jeg ikke lenger har noen kaketine. Hvordan skal jeg få fraktet den med meg?

Fatet settes på fanget til Danmark, og Beautysis og kjæresten hentes. Vi er vanvittig sent ute, men setter kursen mot Eidsberg for å feire bursdag. Jeg har tilogmed husket å få med gavene inn i bilen OG å skrive på kortet. :-P Kaken skjelver faretruende i alle svinger og dumper. Innen vi kommer fram ser kaken ut som det skjeve tårn i Pisa og Danmark har fått kake på buksa si. Men vi bærer da vraket inn på kjøkkenet, der jeg setter igang umiddelbar redningsaksjon ved en kombinasjon av å helle, riste og dytte kake og krem tilbake på plass. Det funker sånn delvis og kaken ser nesten pen ut ihvertfall fra én av sidene.

Gravida selv, er supersulten, da hun ikke egentlig har rukket å spise annet enn rester av krem rett fra bollen. Og selv om vi er to timer forsinket, lar maten vente på seg.

Den var verdt å vente på.

Lammestek, fløtegratinerte poteter, kyllingfilet stekt med løk, shampinjong og krydder, saus laget av kraft fra lammesteken, grønnsaker og god stemning. De andre fikk vin. Jeg fikk solo og first price fruktbrus.

Ingen reiste seg fra bordet på flere timer! Flere vinglass gikk med, konjakken ble hentet fram, stemningen steg flere hakk for hver slurk. Alle fikk. Selv de under 18. Bare ikke jeg. Jeg drakk kaffe. Uten Baileys. Jeg begynte å merke at stresset de siste dagene slo meg i bakhodet. Det ble satt fram seigmenn og sjokolade. Alle ler og er i stemning. Jeg koser meg, men er ikke mitt livlige jeg på samme måte som før. Jeg er sliten. Lydnivået stiger med promillen og jeg gir til slutt helt opp å prøve å overdøve feststemte deltakere. Jeg sitter heller smilende å betrakter selskapet. Kakene kommer på bordet. Jeg sluker tre stykker. Mer kaffe.

Til slutt nærmer klokka seg tolv, god gammeldags swingmusikk har kommet på og har blitt skrudd opp opptil flere ganger ettersom promillen gjør folk tunghørte. Talenivået var også definitivt krysset 50 db som er vanlig tale. Det nærmet seg faretruende 100 som definerer roping. Jeg begynner å bli bekymret for kjøringen hjem. Jeg skal tross alt holde meg våken. Jeg begynner å gi beskjed til de som satt på med meg at vi er nødt til å tenke på å stikke hjem. De er heldigvis enige.

Etter å ha kjørt hjem BeautySis + kjæresten og Danmark er jeg endelig hjemme hos meg selv. Jeg stuper i seng og slokner omtrent før hodet treffer puta.

Jeg våkner til strålende vær, søndagsfølelse og tenker at kanskje jeg skal ta meg en tur innom BesteVenninne igjen? Blir sittende litt ved dataen. Oppdatere meg virituelt om venner og snakke med ei god venninne fra Tr.heim på msn en liten stund. Oppdaget at dæven det er godt å være alene litt!

Så jeg kastet fra meg tanken om å reise til BesteVenninne, tok meg en tur uti finværet og satte meg i hagen på tross av blåsten og bare kjente på hvor lykkelig jeg er og hvor heldig jeg er som har en fantastisk familie som min! Jeg koste meg jo så vanvittig i går! Og mamma ble glad for gavene. Hun knakk sammen over figuren av den tjukke dama. Det samme gjorde resten av selskapet. Kjæresten hennes har et par døttre hvorav den eldste har vi fått veldig god kontakt med. Hun er bare helt herlig! Jeg er heldig som har fått så fantastisk ste-familie! Det fører tankene mine til pappa som også har gitt oss et herlig tilskudd til familien via sin nye kone som jeg er blitt så glad i. For ikke å snakke om den lille vakre halvbroren min som kan sjarmere hvemsomhelst! Jeg lente meg tilbake i solen og lot vinden blåse håret vekk fra ansiktet mitt og kjente babyen bevege seg lykkelig i magen. Og plutselig savnet jeg gutta mine. Og brått var alt jeg ønsket meg i hele verden en klem fra MyLove igjen! Jeg kan bare ikke vente på at de kommer hjem alle sammen. :-D

MyLove har kosa seg skikkelig på tur. Jeg har fått utallige mms-er med bilder og filmer og lyder fra turen. Han har kosa seg kvalmt mye. Nesten til å bli sjalu på! ;-) Gleder meg til han kommer hjem og kan fortelle alt!

Men fram til de kommer skal jeg ta vare på meg selv. Jeg skal ta meg selv på alvor og følge mit eget råd om å ta ting med ro. I dag. Dette er min søndag. Jeg bestemmer. Og jeg bestemmer at jeg fortjener å kose meg i dag. Kanksje lager jeg en kake til meg selv. Jeg har noe rester fra kaken jeg laget i går. Ingredienser jeg ikke brukte. Hvorfor ikke? Jeg har et fantastisk liv! Det er verdt å feire.

Jeg vil feire livet i dag!

Alene :-D

Godt med alenetid...men ekstra godt når MyLove kom hjem igjen! ;-)

Klokka er 01.43 og jeg er oppe og lager middag. Dette er ikke noe jeg har for vane og gjøre, men døgnet ble litt vridd etter at jeg kom hjem med MyLove. :-P

Våknet tidlig av meg selv i dag også. Veldig veldig deilig. Kjørte avgårde i halv-9-tiden for å hente MyLove på Hamar. Det er utrolig hvor ensomt det kan være å kjøre bil flere timer alene! Jeg har aldri tenkt på det før, enda jeg har kjørt mye mye lenger alene. Forskjellen er at da hadde jeg med meg musikk. Denne bilen har ikke cd-spiller. (Vi låner fremdeles bil av supersvigermor) Og en ikke akkurat velfungerende radio... Dermed var det ofte, om mottaksforholdene var ekstremt dårlige (og det var de ofte med den radioen :-P) bedre å skru av hele greia og kjøre videre i mine egne tanker.

Jeg gruet meg også litt til å komme fram fordi jeg har prøvd å jobbe opp mot til å ta opp en sak som er vanskelig for meg og som jeg vet oppleves følsomt for MyLove. Men jeg prøvde å ikke tenke for mye på det og heller glede meg til å se igjen mannen. :-)

Grudde meg også litt til å prøve å finne fram i Hamar. Da vi kjørte opp rotet vi litt før vi fant fram til Vikingskipet, og denne gang var jeg jo alene...jeg som ikke akkurat er kjent for å ha den beste geografiske sansen. :-P Men så viste det seg jo å være kjempelett! Kom inn fra e6 akkurat som forrige gang, og denne gang så jeg jo Vikingskipet før jeg kom inn i sentrum og dermed var det enkelt å bare følge retningen. Merkelig at jeg ikke gjorde det forrige gang. Haha. Sånn er det når man er to og bare sitter å babler og ikke følger med. ;-)

Det var utrolig godt å se MyLove igjen! :-D Han var litt småblek og ganske hes etter lite søvn og desto mer roping, men også veldig fornøyd og med masse å fortelle. Det er tydeligvis masse mer som skjer på TG enn nerding. ;-) Han hadde virkelig storkosa seg, og fått sjanse til å møte en del kamerater igjen. Noe det har vært heller dårlig med her. Blir godt når vi flytter, siden han kjenner en del folk i Tr.heim. :-)

Vi tok det veldig veldig med ro hjemover. Stakk innom en kro og spiste litt bl.a. Det fikk også tatt den praten jeg hadde mannet meg så veldig opp til. Feiget nesten ut, gitt. Men åh, så glad jeg er for at jeg likevel tok den praten! Viste seg at saken ikke stod så fast som jeg trodde og at MyLove var villig til å lytte. Han fortalte meg også at jeg på min side kan være rimelig krass i måten jeg legger fram ting på iblant, og etter å ha snakket litt om det skjønte jeg klart at med min måte å ta opp ting på laget jeg ofte grobunn for mye misforståelser. En liten aha-opplevelse for meg. Jeg er så utrolig glad at han fortalte meg akkurat det! Og jeg ganske stolt av meg selv for å ha vært villig til å se det og innrømme det. :-P

Ihvertfall var praten over MYE raskere enn jeg hadde trodd, og jeg ble utrolig lettet over at jeg ble tatt seriøst og at MyLove viser at han tenker over de tingene jeg tar opp med han og er villig til å prøve å forstå selv om han ikke nødvendigvis er enig og selv om jeg kan virke angripende i min måte å ta det opp på. :-)

Så det var en ganske heavy byrde som ramlet ned fra skudrene mine da!

Etter den praten spiste vi litt dessert før vi kjørte avgårde igjen. :-) Kjempekoselig. MyLove prøver å lære meg å våge å være romantisk, så han kjøpte bare én tallerken som vi skulle spise av begge to. Dette er noe jeg egentlig får litt noia av...jeg er så uromantisk som det går ann og blir beklemt i sånne situasjoner...det er ganske mange klassisk romantiske situasjoner som jeg ødelegger fordi jeg ikke aner hvordan jeg skal takle det.

Men denne gangen var det faktisk ikke så ille som jeg så for meg. MyLove vet jeg sliter litt med å tilpasse meg sånne situasjoner, og tok dermed ting helt rolig. Noe som fikk meg til å slappe av også og føle at situasjonen var mer naturlig. Ingen lange dype blikk og fletting av fingre...sånt blir jeg helt ukomfortabel av og føler lett det blir litt kunstig. Et skritt av gangen. ;-)

Tok ikke veldig lang tid etter dette før MinKjære virkelig ble slått i bakhodet av søvnmangelen...sånt skjer jo gjerne i bil... Så store deler av veien kjørte jeg igjen "alene", siden MyLove sovnet. Men han var igrunn litt søt der han lå, og jeg visste han var utrolig trøtt, så det var bare hyggelig å ha han sovende ved siden av meg.

Etter å ha kjørt bil "hele dagen" var jeg rimelig sliten selv da vi endelig kom hjem. MyLove fortsatte omtrent å sove i bilen, da setet han satt i visstnok føltes ut som seng til 100 000...ikke så rart kanskje, etter å ha sovet på stoler og benker og over tastatur i fire netter. -Gjerne en kombinasjon...

Fikk han til slutt med meg inn, og han spurte så pent om jeg ikke ville være med å legge meg litt sammen med han. Han savnet magen som sprellet. Sliten som jeg jo var etter en sånn biltur, virket det jo ikke helt som en tåpelig idé heller, så jeg la meg jeg også. Det var utrolig deilig å ha MyLoves hånd på magen igjen!

Merkelig er det også at de siste dagene har babyen vært heller stille av seg! Men da den hørte stemmen til pappa ble det liv i gutten, gitt! Den sprellet godt hele veien hjem. Helt utrolig at han kjenner igjen stemmen og blir glad av å høre den! :-D

Endte jo med at jeg sovnet også...og sov mye bedre enn jeg hadde ventet...og plutselig var klokken 12 da jeg våknet igjen...tenkte å prøve å sove rundt når jeg først var igang, men det var bare å gi opp...ble tvunget opp av gnagende sultfølelse og rastløshet. Så da blir det mat på meg nå (klokka er rukket å bli 02.32, da jeg ikke sitter å skriver kontinuelig, men bl.a har vært ute for å ta inn bagasjen av bilen)...så får jeg prøve å legge meg om en times tid igjen. ;-)

Jeg koser meg helt vanvittig alene hjemme! Gleder meg veldig til barna kommer hjem igjen, da. Det må jeg jo si. :-P Hehe. Savner dem mer og mer. :-) Men utover det har jeg vært i helt fantastisk humør de siste dagene! :-D Nesten så jeg gruer meg til hverdagen kommer igjen! :-P Hahahaha.

I går var jeg først hos ei gammel venninne som jeg har kjent siden barneskolen! Henne ser jeg jo selvsagt altfor sjelden, men i går fikk vi en skikkelig dag sammen. Begynte med en avtale om å ta en kaffe som forandret seg til at jeg skulle ta en tur til henne hvor jeg fikk superfantastiskluksusmiddag med skinkestek og greier. Og dessert! Og kaffe med sjokolade og greier. Hun vet å skjemme meg bort altså! :-O Hehehe. Var der ihvertfall mange flere timer enn jeg hadde tenkt meg da vi først gjorde avtalen! Kjempekoselig!

Etterpå tok jeg en tur til bestevenninna mi. Og der ble jeg ihvertfall lenge! :-O Hahaha. Koste oss og prata og koste med babyen hennes så masse at brått var klokka ett på natta og jeg fikk kjempedårlig samvittighet for å ha holdt henne våken så lenge! Hun har jo en baby og skal tidlig opp og alt! :-O

Kom meg i seng forholdsvis sent til å være meg, sånn i 2-tiden...og det merkeligste skjedde: jeg våknet av meg selv klokka 6 på morgenen i dag! :-O :-O Det er sånt som bare ikke skjer! Jeg har fått så masse energi av å være alene i påsken. Koser meg sånn! Jeg elsker å være selvstendig og bare trenge å ta hensyn til meg selv. Synd jeg ikke har fått dele det med barna, men det har jo vært litt deilig det også, å være helt helt alene. :-D

Våkner om morgenen og bare streeeeekker meg ut i senga som jeg har heeeelt for meg selv, smiler til dagen lenge før jeg reiser meg fra sengen og er klar til å ta dagen som den er. Har jo vært så heldig med været også! Nydelig påskevær.

I dag slo jeg opp alle dører og vinduer på vid gap, satt på musikk og rocka rundt med klut og mopp. Vasket oppå og inni og bak...der man aldri ellers vasker...og føler meg så glad av at det er så rent rundt meg igjen! :-D Våget meg tilogmed til å dra fram sofaen...! :-O Det var det like før det utviklet intelligent liv! :-S Det er utrolig kronglete og veldig tungt å dra fram den sofaen, så det har ikke blitt gjort på leeeenge... Og det var tydelig! Der lå det mye rart! :-O Var litt av en jobb å få bort alt. Først plukke det værste...så hakke løs noe stivnede greier...så støvsuge...så moppe...så ned på knærne for å skrubbe bort de staeste flekkene. :-O Hvis jeg blir gående langt over tiden med denne babyen, er det ihvertfall ikke mine skyld! Hahahaha.

Så var det bare å dusje og skufte klær før jeg satte kursen mot Mamma og kjæresten hennes for påskelunsj sammen med søstera mi. Der fikk vi deilig mat, og etterpå satt vi å koste oss i sola ute på verandaen til mammas kjæreste. Det ble så varmt at det var nesten ubehagelig. ;-) Hehe. Men mest deilig og et superkick for humøret. :-D

Nå er jeg hjemme igjen og lager meg litt mer mat før jeg styrer avgårde til bestevenninna mi igjen. Er da liten grunn til å sitte her hjemme når jeg kan skravle meg ihjel sammen med oppegående mennesker og kose med baby? :-P Hehehe.

I morgen bærer det avgårde til Hamar igjen for å hente MyLove. Tror han har kost seg noe helt inni granskauen, gitt! Hehehe.

Og i tillegg til all kosen har jeg fått annledning til å tenke mye på en sak som er utrolig viktig og utrolig vanskelig for meg... Så får jeg se hva jeg kommer fram til til slutt. ;-) Kanskje det blir mer alenetid på meg? ;-)