Nå har babyen lurt meg 5 ganger! Samme dagen som vi kom hjem fra overtidsvurderingen måtte vi brått tilbake på sykehuset. Og alt fordi legen bekreftet at sex kunne sette igang fødsel. Jeg har jo prøvd, men tenkte at "shit, let's give it another go". Stakkars pappa'n ble igjen overfalt av klin gæærn dame med mage som et fjell, og prøvde i sin forvirring å gjøre så godt han kunne, stakkar... Helt til vi brått oppdaget at gubben var full av blod! Jeg hadde fått mensen. -Men det kunne jo ikke stemme...jeg er jo gravid. Man skal ikke ha mensen da, skal man vel?
Endte opp med å ringe sykehuset for å forsikre meg om at det var normalt, og alt det endte i var at vi måtte hive oss i bilen å kjøre dit på nytt, fordi, selv om de trodde ganske bestemt det var en tegningsblødning, måtte de forsikre seg og undersøke meg skikkelig. De fleste kaller dette trygt. Jeg kaller det slitsomt. :-P Jeg ville heller være hjemme å sove. Men så var jeg også veldig trygg på at skulle det virkelig VÆRT noe galt, så hadde jeg kjent det på meg.
Etter en natt på sykehuset og etter enda en UL og flere registreringer på maskinen som hører hjertet og måler rier, ble det slått fast at joda, det VAR tegningsblødning. Det var HELT normalt etter samleie så sent i svangerskapet og vi kunne bare dra hjem igjen.
Eneste jeg fikk ut av det var at undersøkelsen viste jeg hadde 1 cm åpning. (Derav blødningen) Da pustet jeg lettet ut og tenkte at da er ikke kroppen min helt håpløs likevel. :-P
Etter dette har vi ventet hjemme og prøvd å slappe av og kose oss de siste dagene. Jeg har prøvd å ta minst mulig hensyn til tanken om at "kanskje det hender noe mens..." og leve vanlig. Jeg var tilogmed på fjelltur sammen med familie! Kjempekoselig :-D Jeg har vært med unga å bade, jeg har beveget meg og tatt utflukter med gutta mine. Senest i dag var i på Hellefossen. Kjempeflott sted å bade!! Jeg har ikke badet, både fordi det er litt vel kaldt i vannet for min smak, men også fordi jeg er litt usikker på om det er lurt med tanke på infeksjonsfare... :-) Jeg har tatt bilder og kost meg med synet av to gledesstrålende små gutter som ikke kan få nok av Vakre Valdres.
I kveld er kvelden før kvelden. Vi har prøvd å gjøre dagen så perfekt vi kunne for gutta sin del, i og med at hele helga går med til baby. Og jeg tror vi har lykkes. Den yngste gutten min var skeptisk til å la meg være alene på sykehuset. Han har fått vite det er vondt å få ut en baby, og ville være der å trøste meg. :-) Gode gutten. Men som 6-åring er han nok LITT ung for en sånn opplevelse enda. Jeg prøvde å trøste han, og storebror på 7 var helt enig. "For vi blir så triste når mamma er trist og har det vondt!", forklarte han broren sin og avslørte mer selvinnsikt enn jeg trodde han hadde...
Begge gleder de seg til å se babyen, og er veldig spente. Og mandag drar gutta til faren sin i to uker. Det gir meg litt rom for å venne meg til å være mamma for Brage alene, og litt mer ro og mulighet for hvile. Så selv om det er helt tilfeldig at det falt seg slik, så er jeg litt glad for det. -Bare gutta får hilse på lillebror før de busser avsted til pappa som de savner så vanvittig.
Livet er deilig og alt faller på plass til det beste. Jeg har fått et par ekstra uker å hvile på før babyen kommer, og vi får et par uker til å venne oss til hverandre Brage og jeg. Jeg kunne ikke vært mer takknemlig for det livet jeg har nå. Og for alle rundt meg og gutta som bryr seg om oss, og stiller opp slik de gjør. Det er en utfordring å vise den takknemligheten de fortjener.
Men da kryper jeg til køys...jeg har noen kraftige kynnere nå, og jeg vet jeg trenger hvile før arbeidsøkten virkelig starter i morgen.
Wish me luck! :-D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar