fredag 27. februar 2009

En ny slags sexy i supergod form!

Hmmm....MinKjære sier at buksene henger løsere rundt låra mine... Jeg merker også at de sitter løsere, men samtidig så kan det jo bare være at den er blitt litt utvidet etter mye bruk? Det er jo en olabukse... :-S Men det er ille kos at han prøver å oppmuntre meg, da. Han kan jo ikke unngå å legge merke til at vekten plager meg. Han virkelig skikkelig søt mot meg. Forsikrer meg om at jeg er fin fremdeles og at magen ser bra ut på meg, at han finner meg sexy enda... akkurat det må jeg alltid smile av, for det kan jeg ikke helt se for meg, men han insisterer på at det er en "ny slags sexy, men absolutt sexy" eller noe sånt.

Og det hjelper faktisk med alle komplementene. :-D Jeg synes liksom ikke jeg ser så blubbete ut i speilet på treningssenteret lenger... :-P Er jo veldig deilig det, da. :-) Inbiller meg liksom at lårene ER blitt litt smalere og at musklene er mer definert. Nå merker jeg at jeg virkelig gruer meg til å gå på vekta hos jordmora neste gang, og bli avslørt som ønsketenker. :-S Hehe. Får nyte det fram til da! :-D

Men at musklene er mer definert er jo faktisk mulig igrunn. Jeg trener jo en del, og jeg tar i skikkelig. Løfter LITT lettere enn vanlig (siden kroppen har fått tilført noen kilo ekstra helt naturlig), men jeg får fremdeles kommentarer på at jeg tar mye i forhold til andre... :-P Og i kondis-timene...aerobic- eller stepaktige timer tar jeg meg helt ut og følger de andre helt som normalt...jeg er kanskje egentlig i BEDRE form enn de fleste... :-P Så det særlig i dag, da jeg trente Krønsj O2 i salen og det var ei anna dame der med like stor mage som meg! Hun hang nemlig nesten ikke med i det hele tatt og løftet omtrent ikke bena...mulig hun er redd for å ta for mye i, men for meg så det litt ut som at hun rett og slett ikke orket særlig mye mer. :-P Hun var forsåvidt slank på tross av magen, men jeg hadde bedre holdning enn henne :-P Hun hadde fått den klassiske gravid-svaien i ryggen, og den har jeg jobbet for å motvirke. Godt å se at det fungerer. :-)


Nå mener jeg ikke at dama var utrent eller daff eller noe. At hun i det hele tatt møter opp på trening så sent i svangerskapet gjør henne til et unntak verdt å juble for. Som nevnt var hun slank og hun var så absolutt med på hele timen. Hun tok ingen ekstra pauser og fulgte instruktøren fint. Jeg mener ikke å henge ut henne som "dårlig". Hun fulgte med like godt som de andre i salen! :-D Det er bare at jeg er VANT til å være i så god form at jeg omtrent ikke blir svett selv om jeg tar i så mye jeg kan og er overivrig. Det er bare at jeg nå som jeg er gravid jo merker at jeg er tyngre i kroppen, dermed BLIR jeg mer sliten enn jeg pleier samtidig som jeg ikke greier å være like ivrig som jeg pleide. Det er rett og slett fysisk vanskeligere fordi magen er "i veien". Men i kontrast til henne innså jeg at jeg er jo faktisk i meget god form kondisjonsmessig, og jeg er definitivt både sterk og definert og kan løfte ganske mye når man tar med i beregningen de begrensninger og den ekstra vekten, balanseforandringen og kroppsformen et svangerskap bringer med seg. Jeg ble rett og slett overrasket over at jeg er i så god form som jeg er! :-)

Det var faktisk utrolig deilig! :-D :-D

Det har også vært skrapa med frukt og grønnsaker i huset de siste dagene. :-S Og jeg er totalt avhengig av å få i meg NOE slikt...jeg får nesten abstinenser uten. :-P Haha. Jeg blir bl.a mer sjokoladesugen uten frukt og grønt. :-) Så da jeg fikk inn barnetrygden på konto i går var det det første jeg anskaffet....før resten av pengene fløy ut av kontoen min for å betale et par regninger. Alltid trist å se at kontoen blir tom dagen etter at den fyltes, men enda mer deilig å kjenne at ting er betalt. :-)

Unnet meg litt frukt ihvertfall. Angrer ikke på det. Blir såååå mye blidere av det, og så mye mindre godis-sugen. (godis har en tendens til å ligge i skapene omtrent samme hvor lite penger vi har...merkelige greier det der!)

I dag har vi tatt det helt med ro. Jeg har trent to ganger i dag, faktisk, og merker at formen blir bedre og bedre. Kunne faktisk legge på litt vekter på treningsøkt nr 2 i dag! (Trente pump) På tross av at jeg trente styrke i går OG på morgenen i dag. (Vet det er dumt med styrke flere dager på rad, men saltimene er nå lagt opp sånn at de ofte inkluderer en halvtime styrke)

:-)

Har vært ute i sola en liten tur også. MyLove tok meg med ut på verandaen og "tvang" av meg genseren for at jeg skulle kjenne hvor godt sola varmet. For meg føles det VELDIG unaturlig å fly rundt så bar når det fremdeles er snø på bakken, men jeg må innrømme at det VAR litt godt! Frøs jo ikke i det hele tatt! :-D Så da har jeg faktisk fått sola meg litt i dag også. :-P Hahaha.

Men NÅ er jeg så trøtt at jeg nesten stuper. :-P Det skal bli godt å finne senga. MyLove maser på at jeg skal bli ferdig her...mistenker at han har samme mål som meg akkurat nå. Pute-mot-hodet-kropp-under-dyna-med-øynene-lukket-målet. :-P

tirsdag 24. februar 2009

Ustabil og hysterisk


Kroppen min er ikke som den pleier. Selvsagt er den ikke det, jeg har en stadig voksende baby i magen. For meg føles det likevel som om kroppen min er totalt ute av kontroll. Magen på framsiden er én ting...det gir liksom ikke helt den mest sexy posituren. Men det runde ansiktet som jeg titter på i speilet, og som får de merkeligste valke-grimaser på bilder enda jeg smiler på pent jeg kan...låra mine som flyter utover stolen jeg sitter på og når jeg tilfeldigvis går forbi en glassdør av noe slag som reflekterer meg i fullpositur i full fart på vei inn i en butikk eller noe liknende blir jeg alltid slått av hvor ekstremt brei rumpa mi er blitt. Den er liksom ikke lenger MIN! Leggene mine er fulle av hår. Svarte og tykke. Jeg har ikke pust nok til å bøye meg ned å barbere dem og noe eget vokseutstyr er ikke i min besittelse. Da må jeg låne av min heller motvillige søster. Jeg er et eget kraftverk og kunne holdt hele huset varmt bare ved kroppsvarmen. Ryggen min er ikke mye kvinnelig lenger, da den om mulig har blitt enda bredere enn den var.

Dessuten trenger jeg en hårklipp, men akkurat nå er det ekstremt romslig i lommeboka. :-S

Jeg føler meg klumpete og sjuskete. Deilig

Og trøtt!

Nattesøvnen er ikke det den pleide. Jeg sover ekstremt lett og noen ganger føler jeg at jeg ligger hele natten i et sånt mellomstadiet i innsovningen. For trøtt til å stå opp og gjøre noe konstruktivt, for våken til å få noe kvalitetshvile ut av natten.

Jeg er klar over at jeg er gravid. Jeg er klar over at kroppen SKAL bli større, flytte balansepunktet framover og at magen definitivt vil være mitt mest framtredende karaktertrekk nå og de neste månedene. Jeg er klar over at det for noen kan se romantisk og søtt ut og at flere misunner meg min selvpåførte tilstand. Jeg kan faktisk i naken tilstand se akkurat den søte delen av dette iblant foran speilet. Men jeg føler meg alt annet enn sexy.

Jeg savner å føle meg sexy

Å kunne pynte meg

Å trives i min egen kropp

Å kjenne igjen meg selv i speilet

Å være våken nok på morgenen til å faktisk huske å ta på sminke og bry meg om at klærne matcher eller at sokkene er like.

Jeg savner det gamle humøret mitt

Hormoner. De har slått inn for fulle mugger og jeg gjør hva jeg kan for å skjule det. Men jeg skal innrømme at jeg mye av tiden føler meg stressa, irritabel og grinete. For totalt INGEN grunn. Jeg prøver å ikke overreagere på småting, men det er ikke alltid jeg lykkes. Jeg går ofte med en irritert følelse inni meg som bare er der helt uten grunn. Jeg prøver å smile til meg selv i speilet for å undertrykke det. Jeg prøver å si halvmorsomme ting for å få opp humøret. Det ender ofte med at jeg høres sarkatisk ut. :-S Jeg burde sikkert se flere kommedier eller lese flere morsomme bøker eller tegneserier eller noe. Finne ting som får meg til å le. Noen forslag?

Jeg blir irritert over at folk har bedre tid enn meg. Jeg blir irritert over at MyLove sover lenger enn meg (enda jeg VET han har godt av det og er sliten og trenger å hvile). Jeg blir irritert på at MyLove IKKE leser pensumrelaterte skoleemner (for meg tar det så masse tid som jeg ikke har!!). Jeg blir irritert for at han LIKEVEL er bedre enn meg i engelsk og sikkert kommer bedre ut av dette året enn meg (enda jeg er dritstolt av han av nettopp samme grunn!!). Jeg blir irritert på søstern min som har mulighet til ta livet med ro fordi hun er hjemmeværende med ETT barn (enda jeg unner henne alt godt og elsker henne så høyt og vet hun har MER enn nok å tenke på). Jeg blir iritert over at jeg ikke har noen fine klær (enda jeg egentlig ikke er villig til å bruke penger på det heller, fordi det ikke finnes gravidklær med rocka stil, bare en søt mammastil eller 60-talls-stil a la gardiner). Jeg blir irritert over at jeg ikke har mulighet til å slippe meg selv løs og være den vanlige gale meg (dansing på bordet er bare ikke like fristende når alles øyne vil være på MAGEN min). Jeg blir irritert over at jeg ser ut til å bare gå OPP i vekt enda jeg strever alt jeg kan med å være sunn og trene på tross av mage og tung kropp. Jeg blir irritert over at jeg føler meg lat når jeg egentlig bare er trøtt (for jeg HAR energi nok egentlig til hva som helst, jeg føler meg ikke SLITEN, bare trøtt) Jeg er irritert på at jeg ikke føler meg som meg og ikke har kontroll på kroppen min. Jeg er irritert på at jeg ikke greier å nyte det å være gravid på alle måter (for joda jeg nyter det...jeg elsker følelsen av liv inni magen min, jeg synes det er spennende å bære på noe nytt som aldri har eksistert før og jeg er stolt av at jeg vet jeg kommer til å bli en god mor for babyen og at jeg har valgt verdens beste far til den!). Jeg er irritert på at jeg blir irritert uten å vite helt hvorfor.

ARRRRRGH!

Samtidig har jeg egentlig ikke TID til å gjøre så mye morsomme ting. Jeg har skolen hengende over meg og jeg vet det er mye å gjøre for å greie i henge med. Jeg henger ikke helt med. Jeg ligger etter på noe pensumlesing, men jeg er ihvertfall ajour med innleveringer og påbegynte prosjekter.

Dette ble mye klaging. Men jeg trengte en liten utblåsning.

Saken er at jeg har det jo egentlig bra!

mandag 23. februar 2009

Her blir det liv! :-D

Nå er det vanvittig mye liv i magen for tiden! :-O Er helt ubehagelig å sitte vanlig, for ungen dundrer løs på ribbena mine! :-S Det værste er at jeg er meget klar over at det fremdeles er tre mnd igjen! :-S

For bare noen dager siden fikk MyLove kjenne skikkelige spark selv! Han har kjent små bevegelser før, men siden han ikke egentlig har noen erfaring med denne sparkingen, og fordi det har vært så beskjedent, har han vært litt usikker på om det i det hele tatt har vært bevegelser fra babyen han har kjent. Dette var det ikke noen tvil om da han la hendene på magen min for bare noen dager siden. :-) Babyen tok sats og sparket så kraftig at det egentlig gjorde litt vondt for ho mor...igjen og igjen! :-D MyLove fikk først et overrasket uttrykk i øynene, før han myknet helt i blikket og ikke helt greide å bare være morsom om alle bevegelsene. :-P Han begynte å prate litt med babyen og det var tydelig at det var veldig hyggelig for han å endelig kunne hilse på babyen selv! ;-)

Etterpå dette har han kjent mye mer frekvent bevegelse. :-D Men så er ungen klin gæærn inni der også, da. :-S Får fader ikke sove om natta! Vurderer å legge meg med musikk på full guffe hver kveld, for det er tydelig at ungen liker musikk. HØY musikk! Spiller liten rolle hva slags sjanger det er, så ungen er lite kresen! :-P Sitter her og vrir meg nå...for det kjennes ut som om ungen har 6 ben og 10 armer. :-S Den har også en forkjærlighet for å klemme på blæra mi i tide og utide. Jeg var på do og tissa en gang i timen de første timene på skolen i dag! :-O

Vekta er fremdeles en issue av de helt store. Nå er jeg såååå flink med maten (unntatt i helga, da vi hadde fest og halvtårsdag for meg og MyLove...da frotset jeg i ordets rette forstand) og jeg trener fremdeles 3 ganger i uka. Likevel SER jeg at kroppen min bare ESER ut i alle retninger og jeg har blitt rimelig rund i trynet! :-S Det skal faktisk noe til, for jeg er ganske "kantete" i ansiktet fra før av. Jeg blir virkelig demotivert av alle anstrengelsene når jeg likevel går opp helt ukontrollert! :-(

For å prøve å holde en positiv innstilling prøver jeg å fokusere på at så lenge jeg er sunn nå, vil jeg blir meg selv igjen bare ungen kommer ut om tre mnd! :-P Mulig det ikke er SÅ enkelt, men.... Hehehe.

mandag 16. februar 2009

Skolefrustrasjon

Det blir noen tøffe dager på skolen framover. Vi har virkelig vanvittig masse pensum å gå igjennom, og i tillegg til det har vi en innlevering allerede nå på onsdag som vi ikke er halvveis på en gang. Det som er vanskelig med den innleveringen er at oppgavene er litt udefinerte og vanskelig å få tak på. Jeg skjønner rett og slett ikke helt hva foreleseren i akkurat phonetics er ute etter! Men det skal også sies at han er en heller merkelig mann som helt tydelig mistrives som lærer og som virkelig suger i nettopp det yrket. Det er en prøvelse å være med på timene hans. Ikke bare fordi han er tørr og kjedelig og gjør heller tørt stoff enda mer uinteressant ved å lære det bort på den måten han gjør, men også fordi han mangler helt tydelig noen viktige sosiale antenner...han unngår øyekontakt med elevene sine, han stotrer og stammer, hvis du spør han et sp.mål kan du banne på at han svarer på noe totalt annet! Phonetics er også et fag som omhandler uttale av språket, men denne mannen har virkelig elendig engelsk uttale (selv om han har et unektelig godt ordforråd!), slik at det virker som et paradoks at han i det hele tatt skal undervise i nettopp det faget! :-O

Det er latterlig pinlig å betrakte den mannen ved kateteret. Og det er helt tydelig at han finner situasjonen høyst ubehagelig selv også. Han er så elendig til å forelese at ut av frustrasjon og sjokk over alt han greier å semidytte ut av seg i løpet av en time, sitter rett og slett voksne mennesker i salen og ler åpenlyst av han! Og da snakker jeg mennesker som er eldre enn meg! Jeg synes inderlig synd på mannen, samtidig som jeg selv sliter med å få mening ut av det han stotrer fram. Jeg skulle ønske vi kunne slippe denne situasjonen. Både vi elevene og denne stakkars mannen ville hatt det MYE bedre om vi fikk en annen...hvemsomhelst annen....foreleser ved dette faget. :-S

Også er det et research-essay vi skal levere om noen fattige uker. Her skal vi utifra et valgt emne skrive en oppgave utifra kilder. Disse kildene skal vi da greie å komme igjennom i tillegg til et allerede heavy pensum. Jeg merker at jeg blir helt svett i panna bare av å tenke på det! :-O

Det ser virkelig ut til at de neste ukene blir tøffe. Men jeg er nødt til å bare ta en dag av gangen. Jeg skal komme igjennom dette året. Det har jeg allerede forbannet meg på, og jeg skal komme ut av det med en karakter jeg slipper å rødme av. :-)

Når det gjelder magen, så fortsetter den å vokse. Nå er den blitt såpass stor at babyen har begynt å gi meg noen velrettede spark i retning ribbena med noen fantastiske fulltreffere om jeg bare må få skryte litt av min nye babys sikteegenskaper. :-P Det gjør at det ikke er like behagelig å bli sittende slik som før, og det gir også en pekepinn på hvordan de neste ukene kommer til å bli framover. Jeg gjetter på "smertefulle og slitsomme" hva aktivitet angår, men også "hyggelige" da det endelig blir litt lettere for den vordende far å kunne kjenne disse sparkene på utsiden av magen! Hittil har babyen vært heller stille og rolig uten de helt store sprellene. :-)

Jeg trives fremdeles med trening må nevnes! Så mye at jeg gjerne skulle trent MER! Men som dere sikkert skjønner så setter skole en effektiv stopper for nettopp det. Jeg skal liksom ha tid til en og annen lur iblant (jeg blir sliten av å være supermor, superstudent, supergravid og superkjæreste) pluss familie innimellom alt det andre. :-) Det er likevel slik at jeg merker formen stiger for hver treningstime. Jeg føler meg faktisk lettere og lettere, selv om magen vokser. Eneste jeg merker er at balansepunktet er på vandring framover...det er innmari uvant. :-P

Utover dette gleder jeg meg til å flytte til Tr.heim! :-D Det blir mye styr, men når alt styret har lagt seg, vil jeg være hjemme! Deilig!

torsdag 12. februar 2009

Magen uke 23 :-D


Det er så sprøtt å tenke på at jeg er så langt på vei. Er brått ikke så lenge igjen, nå! :-O Jeg trives også egentlig greit med magen. Joda, det er dager hvor jeg føler meg totalt klumpete og usexy...men jeg er ikke så langt på vei at jeg enda føler meg som en elefant på nordpolen...

Her er et nytt bilde av meg og magen min ihvertfall! :-D

Det surkler i vann


Jeg må bare innse det; jeg eser ut.

Jeg må si meg rimelig fortvilet ved tanken på dette, fordi jeg VET det ikke har med matvaner å gjøre! Jeg blir av mange definert som "helsefrik" selv om jeg selv føler det er en mer enn overdrevet påstand. Likevel er jeg opptatt av å innta sunn mat og passe på kroppen min ved hjelp av trening, og matmessig har jeg blitt enda litt mer påpasselig enn tidligere nettopp på grunn av dårlige erfaringer med vekten i tidligere svangerskap (det var også FØR jeg lærte noe som helst om mat og næring). Dessuten trener jeg så ofte jeg kan og orker. Det begrenser seg litt på grunn av krevende studier, voksende mage (ja, man føler seg litt tung, litt teit og litt klønete) og den foreløpige mangelen på førerkort. Jeg greier likevel å få til trening minst 3 ganger i uken, og det skulle ikke være så galt, selv om det er omtrent halvparten av min vanlige treningsmengde.

Jeg mistenker dog, på bakgrunn av tidligere erfaring med fenomenet og på min økende skostørrelse, at dette som lurer vekta til å kalle meg tykk er VANN. Ihvertfall en del av det.

Jeg hadde gått opp 5 kilo sist jeg var hos jordmor. Det var i løpet av én mnd. Nå har jeg vært hos jordmor igjen (3 uker etterpå) og har gått opp enda 3! I løpet av de første mnd av svangerskapet gikk jeg også opp et par tre kilo (veldig typisk, kroppen samler litt ekstra fett på mage og lår for å beskytte baby og fødselsorganer før svangerskapet i det hele tatt kommer skikkelig igang) Det betyr at jeg allerede har gått opp ca 10 kilo og jeg er fremdeles bare ca halvveis! Dette begynner å komme ut av kontroll! :-(

Jeg har satt igang noen helsemessige tiltak, skal innrømmes. Samme dagen siste vekt ble avslørt hos jordmor gikk jeg til innvestering av sunne, magre matvarer som havregryn, lett yoghurt, müsli (til å ha oppi yoghurten for å fylle opp litt i magen, ikke for å frotse i...det er sukker i sånt!) osv... Fra før har vi spist rimelig sunne middager, mye fisk (av den typen gravide faktisk får lov til å spise) og grønnsaker, så der hadde jeg ikke flere tips på lager annet enn å kutte ut smøret i sausen. Jeg spiser også rimelig mye frukt. Får jeg ikke frukt en dag, får jeg abstinenser. Så greit er det. :-P Hehehe.

I tillegg til dette sunne pleide jeg å ta meg en sjokolade om jeg skulle få lyst på det. Eller kose meg litt med ett eller annet søtt. Ikke så veldig ofte og ikke så veldig mye, men for å ytterligere redusere inntaket av sukker og fett; prøver jeg å drikke mer vann, spiser mer grønsaker med dip, ta flere mellommåltider (f.eks litt nudler) osv. Jeg skulle sikkert sluttet å spise etter klokken 18 eller noe sånt, men omtrent halvparten av dagen min foregår etter det tidspunktet, så da hadde jeg sultet ihjel! :-S

Dessuten leter jeg febrilsk etter vanndrivende matvarer...hva som helst bare det er trygt for babyen.

Så får jeg krysse fingrene for at dette hjelper. :-S

lørdag 7. februar 2009

Framtidsplaner...nå vil jeg bli til noe og slå meg ned!

Nå er det åpnet for å søke på studier igjen. Og jeg har hatt et stort behov for å utdanne meg til noe prestisjetungt, mye for å bryte med gamle familievaner og for å utfordre meg selv da jeg vet jeg har et godt hode. Dessuten er jeg interessert i og opptatt av helse, kropp, mental helse, trening, anatomi, psyke osv. Også har det også vært et kriterium at jeg kan bruke mine kreative evner, da jeg er oppvokst i en veldig kreativ familie og det ligger dermed litt i blodet mitt å være kreativ og nyskapende. :-)

Men så ligger det etterhvert andre fakta på bordet også, som kan ha utslag for studieretning. Jeg har to barn som begge er i skolealder til høsten og en baby på vei til sommeren. Jeg har levd fattig siden jeg var liten og er MØK lei det. Jeg har vært syk med ME i mange år nå, og selv om jeg har fått det under nogenlunde kontroll krever også dette at jeg er forsiktig med å ikke ta på meg for mye arbeid for å i det hele tatt fungere.

Også merker jeg en voksende trang til å finne et sted jeg kan slå meg ned, satse på å kjøpe/bygge hus og bo for resten av livet. Jeg er 25 år nå. Jeg vil bli voksen en gang jeg også!

Jeg har gått igjennom et par utdanningsalternativer som har virket interessante. Fra jeg var ganske ung har jeg synes psykologi er spennende. Dessuten hørte jeg et radioprogram om en barnepsykolog en gang da jeg var rundt 14 og husker jeg tenkte at DET vil jeg bli. Barn er nemlig ekstra vanskelig å nå inn til og å forstå. Det er liksom ikke bare å sette de i en stol og be de prate! Dermed må man bruke fortellerkunst, tegning, spill, rollespill, lek....masse forskjellige kreative metoder for å få et barn til å slappe av og åpne seg og vise hvordan det har det inni seg! Deretter skal man være forsiktig slik at man ikke tolker ting feil, man skal sette ting i perspektiv, man skal vurdere kontekst, man skal dobbelsjekke...og barnet skal også føle seg tatt på alvor. Jeg synes det virket kjempespennende! :-D

Men før jeg ble ferdig med VGS hadde jeg to egne barn, jeg var blitt gift og skilt og syk og hadde ikke kommet igang med noenting. og da jeg begynte å undersøke hva lang denne uttdannelsen var, viste det seg at den var noe sånt som 10-11 år lang. Dermed tenkte jeg (etter idiotiske råd fra voksne som tror unge foreldre ikke klarer noenting) at siden jeg har barn, bør jeg kanksje satse på en kortere utdannelse.

Så jeg siktet meg inn på kirurg. Kortere utdannelse, men vanskeligere å komme inn og det ville også kreve at jeg måtte ta opp realfagene jeg gikk glipp av på VGS ved å ikke velge allmen. Mer forarbeid med andre ord.

Så snart jeg fikk sykdommen under kontroll gikk jeg inn for oppgaven med liv og lyst. Først gikk det ut på et år med allmen påbygg (uten realfag). Jeg gikk kastet meg over det med innstillingen om at alt under toppkarakter var dårlig. Det krevde vanvittig mye arbeid og lesing fra min side, så det ble kort og greit et år hvor jeg stengte ute all sosial kontakt og bare var nerd. Eneste jeg kunne kommunisere med på normalt nivå var min søster som gikk samme klasse som meg, og mine barn som jeg jo ikke kommer unna å ha et vanvittig ansvar for. ;-) Uten min søster vet jeg ikke hvordan jeg skulle overlevd. Jeg er ekstremt sosial og denne isoleringen holdt på å drive meg fra vettet. Men resultatene lot ikke vente på seg...ikke før samboeren min bestemte seg for å dø helt på slutten av andre semester.

Å takle et dødsfall ødelegger ikke et helt år når man jobbet så hardt som jeg gjorde, MEN de fagene hvor jeg lå på vippen, ble trukket ned da jeg ikke greide å følge opp like tett som før. Dermed endte jeg opp med et snitt på litt over 5. Jeg hadde jo mest lyst til å grine. Det tror jeg at jeg gjorde også, men det var jo dagligdags for meg å gjøre på den tiden, dog av helt andre grunner... :-P

Året etter tok jeg på meg et fulltidsstudium, plass som delelev på en VGS for å ta tre realfag, jobb en gang i uka, korreografere et innslag på et show, jeg meldte meg opp til å ta opp igjen de eksamnene i de fagene jeg ble trukket ned i og i tillegg meldte jeg meg på kurs som gikk en gang i uka. Dette i tillegg til at jeg fremdeles var tobarns-alenemor. Alt for å døyve smerten av han jeg var så glad i som ikke lenger fantes.

Det var en dårlig idé.

Jeg greide å holde på med dette kjøret fram til jul, men etter det klappet jeg totalt sammen. Endte med at jeg ikke fikk fullført verken studier eller rollen som delplasselev eller eksamnene jeg hadde meldt meg opp til. Jeg sov omtrent et halvt år i strekk...

Det var da jeg sa adjø til drømmen om å bli kirurg igjen og gikk tilbake til den opprinnelige ideen om å bli psykolog.

Men først ville jeg fullføre engelskstudiet jeg fucket opp...og det er det jeg går i år.

Så skjedde det ting i løpet av sommeren. Etter halvannet år som singel fikk MyLove fisket meg på kroken (etter en del om og men fra min side) og jeg bestemte meg for å forsøke å være noens kjæreste igjen. Bare for å være den normale gale meg og hoppe i det totalt, bestemte vi oss for å flytte sammen med det samme.

Samme uka ble jeg gravid.

Fantastisk.

Jeg fryktet at utdanningsplanene ble utsatt ENDA et år. Nå er jeg lei av alle kjeppene i hjulene! Så jeg har bestemt meg for å prøve å studere på tross av at jeg har en nyfødt baby neste år.

Men, etter som jeg kan se blir det IKKE psykologi heller. Jeg kommer fint inn på psykologi i Tr.heim (Ikke i oslo, hvor de krever en poengsum oppimot medisin!), men av 250 elever kommer bare 25 videre i studiet året etter! Det sier seg selv at det blir kamp om de plassene. Jeg har nok erfaring med meg selv, barn og babyer til å skjønne at DET ikke vil fungere. Og jeg er heller ikke VILLIG til å ta opp kampen med disse studentene i den situasjonen jeg er nå. Mulig jeg ville greid det, men jeg ville samtidig slite meg totalt ut. Det er ikke verdt det.

Dermed gråt jeg litt igjen for å legge fra meg en drøm.

Men nå har jeg funnet et studium jeg tror jeg kommer til å trives med. Så jeg søker på det, og håper jeg kommer inn. Her kan jeg få bruk for all min interesse for trening! Nei, det er IKKE idrett jeg har søkt på. Selv om det er i samme sjanger. Det er Bevegelses- og Idrettsvitenskap. Høres ut som en spennende studie, så det har jeg virkelig begynt å glede meg til. Så nå bare håper jeg på å komme inn. :-) Tror egentlig ikke det skal være noe stort problem. :-)

Etter en bagelor i dette faget, tenker jeg at jeg starter på en ny bagelor i fysioterapi! (hvis ikke jeg finner Bevegelses- og Idrettsvitenskap så spennende at jeg tar master i Bevegelsesvitenskap) På den måten vil jeg få en mye bredere kompetanse og en "trygg" tittel, samtidig som jeg får spesialkompetanse mtp trening. :-) Det synes jeg høres ut som en god plan.

Nå bare venter jeg på inntaket. Så fort jeg kan si jeg er kommet inn, kan jeg puste lettet ut og tenke at nå vet jeg faktisk hva jeg skal ta meg til de neste årene! Ingen usikkerhet over hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal bo, hva jeg skal gjøre med barna. Deilig.

Så nå framover er Alanna superoptimist! :-D