Jeg følger bloggen til Linn, ei jente på 17 år som har en datter på nesten et år. Hun er uvanlig reflektert og bevisst, og hun har nå lagt ut et innlegg om gode vs ikke-så-gode ingredienser i barneprodukter. Om å være bevisst på valgene man tar i forhold til sitt barn og ikke stole blindt på markedsføringen til babygigantene.
Innlegget er langt og utrolig velskrevet. Hun har tydelig stor kunnskap om emnet.
Dette er noe jeg selv har vært opptatt av i mange år allerede. Det ER viktig å se alternativene og å lese seg litt opp på hva man faktisk kjøper og putter på og i barna sine. -Og på seg selv forøvrig. (Vær et godt forbilde!)
Dette innlegget er noe jeg skulle ønske alle leste og tok alvorlig. Fordi det er alvorlig.
lørdag 27. februar 2010
onsdag 24. februar 2010
Ung trebarnsmor søker venninne...
Gravid, viser testen. Du er glad, eller kanskje trist, kanskje overrasket, kanskje sjokkert. Den første du informerer er din beste venninne. Hun kommer med en gang og du får en skulder å gråte på, eller en å feire med. Hun er der gjennom hele svangerskapet. Hun ser at magen vokser og hun engasjerer seg med deg. Hun har forståelse for at ditt sosiale liv er forandret (ingen fyllefester og vinkvelder lenger) og hun lider med deg gjennom kvalme, forstoppelse, bekkenløsning og kroppslige forandringer. Hun er med på å le av den skjeve magen, trøster og beroliger deg når strekkmerkene begynner å dukke opp og hun er generelt en god venninne gjennom hele prosessen. Terminen nærmer seg og dere gleder dere like mye begge to. Hun passer på å være i nærheten, hun vil oppdateres på telefonen og hun uttrykker sin oppriktige lyst til å bli kjent med det veslte nurket som nå vil være en del av deg.
Forventningene vokser...men har du og venninnen din samme forventninger?
Nurket kommer, din venninne er ivrig etter å besøke, se, løfte på og blir kjent med. Hun dukker opp på sykehuset med blomster og nyinnkjøpte babyklær: "Se så liiiiiten! Åååå, jeg blir babysyyyyk.". Den første måneden er hun nysgjerrig, tålmodig og interessert.
Men så går tiden. Du er hjemme, opptatt med den lille, kommer inn i nye rutiner, blir kjent med babyen og sliter med amming, stell, mating, gråting, søvn og det som ellers nå preger din hverdag. Det hender du hører fra din gode venninne på telefonen og hun spør om dere kan treffes. Det kan det også hende at dere faktisk gjør. Med eller uten baby.
Tiden går nesten uten at du merker det og plutselig er babyen 6 mnd, 8 mnd, ett år! Hmmm....når hørte jeg egentlig fra venninnen min sist? Når var siste gang vi møttes? Du oppdager brått at du nå følger din beste venninne mest over facebook.
Dette, eller en liknende situasjon, er det nok mange som kjenner seg igjen i. -Selv om det muligens er veldig forskjellig hvordan folk opplever og reagerer på en slik situasjon.
Hva skjer når et nært venneforhold oppløses?
Venninnen din er forvirret og ensom. Hun ønsker seg venninnen sin tilbake slik du var før! Hun synes kanskje at du er blitt "satt" og kjedelig. Det er kanskje vanskelig å takle at du som før var like opptatt av å danse på bordet som henne selv, nå plutselig ser ut til å unngå fester og om du faktisk kommer seg på en, så ender du opp med å sitte å dele babybilder med det andre paret på festen som også har en smårolling. Hun forventer en skålende, skrålende venninne full av liv og rampestreker, men du som dukker opp likner ikke engang på hennes gamle venninne. Du drikker to glass vin og har dårlig samvittighet for det. Det er ikke på langt nær nok til å få deg opp på bordet, og det halvhjertede forsøket du gjør for hennes skyld blir nesten flaut. Det er vanskelig å finne noe å prate om, for alt du nå er opptatt av er bleier og babyutstyr. Hvorfor tror du virkelig hun er interessert i å diskutere prisen på morsmelkerstatning? -Og klokka 23.30 på lørdagskvelden? Og hvordan greide du å komme inn på DET emnet? Hun begynte jo samtalen med prat om øl! Hun finner seg selv oftere og oftere i lag med andre venninner og et par av dem er faktisk kanske kule å møte på kafé edru også! Det er ikke helt det samme som det var med deg...men på en annen side så er det ikke det samme med deg heller. Hun synes svangerskapet var spennende til en viss grad, men det skulle jo være midlertidig! Var det ikke du som selv sa at så fort babyen var ute skulle du rett fra sykehuset og ut på byen for å ta igjen litt? -Og hva mener du med at du er trøtt og tenker å dra hjem allerede?
Fest, ja...fest er kanskje ikke noe som opptar ditt liv så altfor mye lenger. Alt må planlegges, så impulsive byturer er utelukket, og særlig om man ammer, så må all inntak av alkohol forberedes nøye med pumping lenge i forveien...pumpe må også medbringes på fest for å i halv-fylla snike seg mer eller mindre diskret inn på et toalett for å lette på det nå alkoholholdige trykket i dine gigantiske pupper. Typisk, nå som du endelig har store drømmepupper, så er det bare sykt usexy... :-S Dette må kanskje gjøres flere ganger i løpet av natten og man må nekte å amme et forvirret barn dagen etterpå helt til man er sikker på at man er edru nok til at det er trygt igjen. (Dette er en av fordelene med flaskebarn selvsagt) Barnevakt må skaffes, ofte lang tid i forveien, og det skal pakkes og gjøres klart alt nødvendig utstyr til barnet som man overrekker. Og selv om man vet at barnet er i trygge hender, så går man likevel å tenker på barn og barnevakt hele natten...vil han sove tro? Vil han spise? Skriker han mye? Blir barnevakten sliten? Det kan rett og slett blir til at man unngår disse turene ut så lenge man kan, bare fordi de krever for mye planlegging. For ikke å snakke om at man er redd for å bruke opp barnevakten og dermed velger sine fester med omhu.
Hvordan forandret hun seg fra henne...
...til henne??
Den som får barn tenker på sin side at hun først nå har oppdaget hva livet virkelig dreier seg om. Du har oppdaget ekte kjærlighet og meningen med livet. Du har også oppdaget at nettene er lange og at barneskrik skjærer både i ørene og i hjertet. Du beveger deg rundt i tåka uten å se en hånd foran deg. Planlegging er vanskelig, siden du aldri husker hva du har avtalt og til hvilken tid. Du har mer enn nok med å prøve å følge opp månedlige møter på helsestasjonen. Du oppdager brått hvor genialt det er med Post-It-lapper og du prøver å ta en ting av gangen. Å komme seg ut av huset er et prosjekt i seg selv med alt som må pakkes ned, unge som må kles, ulykker som skjer rett for avgang osv. Det ender med at du heller prøver å være hjemme bortsett fra en trilletur i ro og fred nå og da. Du savner venninnen din og prøver å møte henne på kafé slik du pleide, men du oppdager snart at du egentlig ikke har noe spennende å prate om. Du har jo faktisk nesten ikke vært ute av døra på 3 måneder. Du inviterer henne hjem, men hun blir aldri lenge. Var det ikke hun som tilbød seg å sitte barnevakt så du kunne komme deg litt unna? Du har aldri oppfattet henne som noen barnefiendlig person, men du har ikke veldig inntrykk av at hun har lyst til å bli kjent med din nye store kjærlighet. Du begynner å se hvor umoden og overfladisk hun kan være. Det eneste hun er opptatt av er helgens store fest og månedens kjekke småforelskelse. Ingenting ser ut til å bety noe for henne og du mistenker at vennskapet begynner å miste sin betydning det også. Du ser på face at hun fester sammen med folk du aldri har møtt og hun har helt åpenbart fått seg et par nye venninner som hun sikkert synes er mye mer spennende enn deg. Joda, du er helt klar over hvor kjedelig du kan virke, og du lengter litt tilbake til den gamle rampejenta, men du kan bare ikke finne energien akkurat nå. Burde hun ikke ha forståelse for at livet ditt har tatt en ny vending? Hvis hun virkelig var en god venninne ville hun vel ha lyst til å bli kjent med denne nye siden av deg også?
Finner du og venninnen din samme gleden i et slikt bilde?
Den første gangen jeg ble gravid var jeg veldig ung. Jeg kjente ingen andre som skulle ha eller som hadde barn og jeg var ikke i det hele tatt forberedt på at jeg ville komme til å miste de venninnene jeg hadde. Jeg følte de forsvant fra meg allerede mens jeg gikk gravid, men det er kanskje naturlig...det er kanskje ikke å forvente at venninner skal greie å engasjere seg i svangerskapet ditt når dere alle er 17 år?
Uansett, det hele endte med at jeg var uendelig ensom. Lenge hadde jeg ikke noen venninner i det hele tatt. Jeg regnet selvsagt mine gamle venninner som venninner fremdeles, og de sa de regnet meg for det samme. Men jeg hørte selvsagt lite fra dem. Og de hørte lite fra meg.
Først når barna vokser litt til er det lettere å gå litt mer inn for å bli kjent med nye mennesker. Da min eldste sønn begynte på skolen ble jeg for første gang kjent med jenter på min egen alder som hadde barn like gamle som mine.
En av mine beste venninner var likevel barnløs. Og som gravid denne gangen følte jeg meg mer forberedt. Jeg skulle prøvde å gjøre mitt for at hun skulle kunne bli mer involvert i situasjonen og for at vi skulle kunne fortsette vårt nære vennskap. Hun kjente jo de barna jeg hadde fra før, så siden hun ikke hadde noe problem med dem og aldri hadde hatt noe problem med dem, skulle vi nok overleve en babyperiode også! Selv om jeg flyttet ble hun med og avtalen var at hun skulle bo i leiligheten ved siden av og fungere som barnevakt og hjelper for meg. Jeg trodde jeg var forberedt, men det er utrolig hvor tett ammetåken er, og før jeg visste ordet av det hadde det gått 6 måneder og venninnen min hadde trukket seg helt unna. Denne gang kom det ikke som noe sjokk. Jeg så det var i emning. Jeg prøvde å snakke med henne, løse det, være blid og være meg. Men hun var ikke forberedt på hvor stor forandring en baby blir. Hun uttrykte at hun hadde et annet fokus enn meg. Jeg hadde valgt et annet liv enn henne. Vi hadde vokst fra hverandre.
Forholdet er ikke lenger det samme...
Det føltes ut som om hun slo opp med meg. Jeg gikk lenge og hadde det vondt på grunn av dette. Jeg drømte ekle drømmer om natten, jeg slet med å sove, jeg tenkte på henne hele tiden. Jeg ble sint, jeg gråt, jeg ble frustrert og jeg savnet henne noe vanvittig. Selv om vi fremdeles har kontakt kan det ikke sammenliknes med slik det var før babyen ble født.
Man har lett for å føle seg litt splittet etter at man har fått barn...
Nå har de vonde følelsene roet seg veldig. Jeg savner å ha en nær venninne, men jeg anser meg selv som utrolig velsignet som har en bestevenninne i min kjære, elskede SuperSøster. Blod ER tykkere enn vann. Hun har alltid vært der og jeg vil alltid være der for henne. Barn eller ikke barn. Uten henne hadde jeg aldri våget å flytte så langt med en så stor familie som jeg har.
Hva skulle jeg gjort uten SuperSøster?
For JA, det er vanskeligere å skaffe seg venner når man har barn. Og igjen finner jeg meg selv i en venninneløs situasjon. Så nå er jeg på venninnejakt. Jeg aner ikke hvor jeg skal finne en slik, så nå legger jeg snart ut kontaktannonse:
Ung trebarnsmor søker venninne til adspredelse og gjensidig støtte. Jeg er 26 og har tre barn i alderen 0-8 år. Mine interesser er gulp, bærsj, oppdragelsens gleder og frustrasjoner, helsesøstre, barnehagepersonell, tidsklemma, barnas lærere og barneskolens filosofier. Jeg er også interessert i barns utvikling og snakker gjerne om når ditt barn lærte å gå. Jeg har dyp innsikt og erfaring i svangerskapets mysterier, så du må gjerne være gravid. Vi kan møtes til lange utlegg om våre felles interesser på forskjellige barneaktiviteter, hjemme, ute, borte og uavgjorte kaffeslabberaser. Jeg er åpen for å dele hverdagshumor, bekymringer, seiere, tap og ikke minst erfaringer. Ta kontakt. Jeg garanterer svar.
lørdag 20. februar 2010
Trøtt for tiden
De siste dagene...eller la oss si de siste to ukene...har jeg vært så sinnsykt trøtt! LilleMann var ikke så lett å avvenne pupp om natten, så han ligger fremdeles sammen med meg når han våkner. Han har en tendens til å sparke av seg dyna om natten og bli innmari kald. Da synes jeg IHVERTFALL synd på gutten, og tar han med opp i senga for å varme han. Resultatet er at han også har blitt ganske forkjølet. Hvordan hinderer man babyer i å sparke av seg dyna?
Dessuten synes jeg jo egentlig det er litt koselig å ha gutten oppi senga... Jeg sover dårligere, joda, men det er ren lykke å se gutten kroe seg inntil meg og lage koselyder. Jeg vet så godt at denne baby-perioden er over så altfor fort og vil så gjerne nyte hvert sekund av det.
Soverutinene mine er ganske random akkurat nå. Siden jeg er våken halve natten, blir jeg helt utslått trøtt allerede i 18-tiden. Det er kjempetrist, for det går utover den lille tiden jeg har til å være sammen med de to andre barna mine som legger seg klokken 19.00 og 19.30. Dessuten er ikke LilleMann selv klar for senga før ca 20-tiden...
Noenganger MÅ jeg bare sove...men de fleste ganger kjemper jeg meg gjennom kvelden og legger meg i 22/23-tiden. Så må jeg opp igjen i 01-tiden fordi LilleMann har våknet. Da prøver jeg å ikke ta han ut av sengen, men vugge han videre i søvn og bre over han dyna skikkelig. Det funker flesteparten av gangene nå.
Så våkner han igjen i 04-tiden. Jeg har blitt så vant til at han er våken på så forskjellige tider nå at jeg sliter med å sove skikkelig mellom klokken 01 og 04... Jeg ligger mest og døser. Hjernen min arbeider hele tiden. Jeg hører sanger inni hodet, jeg tenker 1000 tanker og hvis jeg dupper av, drømmer jeg. Når klokken nærmer seg 04, våkner jeg skikkelig og nesten alltid timet med at LilleMann våkner. Jeg prøver å dysse han i søvn også da...men det ender som regel med at han våkner litt for mye istedet. Så tar jeg han til slutt opp i sengen for å legge han til og prøve å få mer søvn. Det nytter dårlig.
Han sovner som en sten, mens jeg ligger våken og ser på han. I det siste har jeg prøvd å legge han tilbake i sengen sin når han har spist ferdig. Da sover han videre der, men JEG sovner ikke igjen av den grunn. Noen netter ligger jeg lys våken. Andre netter kan jeg ligge å døse som jeg også gjør mellom 01 og 04. Når jeg skal stå opp klokken 07 for å gjøre klar de andre barna på skolen er jeg utslitt.
Så drar jeg på skolen i 08-tiden. Det går greit, men i det siste har det blitt mye hodepine og jeg sliter med å konsentrere meg. Sånn som i går...da greide jeg omtrent ikke sitte rett opp og ned på stolen! Jeg satt på lesesalen og brukte to timer på å lese en halv side. Blir ikke eksamen ut av det tempoet der! Øya gikk i kryss og tårene rant. Jeg svaiet på stolen og greide dermed ikke sitte stille. Jeg frøs så ille at jeg måtte ha på meg jakken og vantene. Dermed forstyrret jeg også resten av folka på lesesalen. Jakka mi knitrer nemlig. Selv MED jakka på, frøs jeg.
Ikke før klokka nærmet seg 12 begynte jeg å føle meg bedre. Da kom SuperSøster på skolen og hadde behov for å prate mer enn å lese, så vi satt dermed i kantinen fram til klokken var 15. Kom hjem ca klokken 16, etter å ha vært på butikken og vært med på å hente Prinsessa til SuperSøster i barnehagen. Allerede klokken 17 var jeg halvdød. Måtte legge meg når klokka ble 18...sov til klokka 22...så at Bjørgen tok gull og la meg igjen etterpå.
Samme rutine i dag. Våken mye i løpet av natten. Men fikk sove litt lenger på morgenen. Guttene tok seg av LilleMann en stund mens jeg sov. Så jeg var heldig og fikk stå opp halv 10! :-D Flinke guttene mine. <3 Da stod jeg opp og tok en dusj sammen med LilleMann. Det er så herlig. Han elsker å bade!
Jeg føler meg litt bedre i dag, fordi jeg fikk tid på morgenen og fordi jeg sov på kvelden i går. Men jeg vet jeg ikke er utsovet. Jeg vet jeg er nødt til å få LilleMann til å sove mer sammenhengende om natten!
Dessuten synes jeg jo egentlig det er litt koselig å ha gutten oppi senga... Jeg sover dårligere, joda, men det er ren lykke å se gutten kroe seg inntil meg og lage koselyder. Jeg vet så godt at denne baby-perioden er over så altfor fort og vil så gjerne nyte hvert sekund av det.
Lykken er å våkne til dette!
Soverutinene mine er ganske random akkurat nå. Siden jeg er våken halve natten, blir jeg helt utslått trøtt allerede i 18-tiden. Det er kjempetrist, for det går utover den lille tiden jeg har til å være sammen med de to andre barna mine som legger seg klokken 19.00 og 19.30. Dessuten er ikke LilleMann selv klar for senga før ca 20-tiden...
Noenganger MÅ jeg bare sove...men de fleste ganger kjemper jeg meg gjennom kvelden og legger meg i 22/23-tiden. Så må jeg opp igjen i 01-tiden fordi LilleMann har våknet. Da prøver jeg å ikke ta han ut av sengen, men vugge han videre i søvn og bre over han dyna skikkelig. Det funker flesteparten av gangene nå.
Så våkner han igjen i 04-tiden. Jeg har blitt så vant til at han er våken på så forskjellige tider nå at jeg sliter med å sove skikkelig mellom klokken 01 og 04... Jeg ligger mest og døser. Hjernen min arbeider hele tiden. Jeg hører sanger inni hodet, jeg tenker 1000 tanker og hvis jeg dupper av, drømmer jeg. Når klokken nærmer seg 04, våkner jeg skikkelig og nesten alltid timet med at LilleMann våkner. Jeg prøver å dysse han i søvn også da...men det ender som regel med at han våkner litt for mye istedet. Så tar jeg han til slutt opp i sengen for å legge han til og prøve å få mer søvn. Det nytter dårlig.
Han sovner som en sten, mens jeg ligger våken og ser på han. I det siste har jeg prøvd å legge han tilbake i sengen sin når han har spist ferdig. Da sover han videre der, men JEG sovner ikke igjen av den grunn. Noen netter ligger jeg lys våken. Andre netter kan jeg ligge å døse som jeg også gjør mellom 01 og 04. Når jeg skal stå opp klokken 07 for å gjøre klar de andre barna på skolen er jeg utslitt.
Så drar jeg på skolen i 08-tiden. Det går greit, men i det siste har det blitt mye hodepine og jeg sliter med å konsentrere meg. Sånn som i går...da greide jeg omtrent ikke sitte rett opp og ned på stolen! Jeg satt på lesesalen og brukte to timer på å lese en halv side. Blir ikke eksamen ut av det tempoet der! Øya gikk i kryss og tårene rant. Jeg svaiet på stolen og greide dermed ikke sitte stille. Jeg frøs så ille at jeg måtte ha på meg jakken og vantene. Dermed forstyrret jeg også resten av folka på lesesalen. Jakka mi knitrer nemlig. Selv MED jakka på, frøs jeg.
To timers strev for å komme en halv side videre i pensum
Ikke før klokka nærmet seg 12 begynte jeg å føle meg bedre. Da kom SuperSøster på skolen og hadde behov for å prate mer enn å lese, så vi satt dermed i kantinen fram til klokken var 15. Kom hjem ca klokken 16, etter å ha vært på butikken og vært med på å hente Prinsessa til SuperSøster i barnehagen. Allerede klokken 17 var jeg halvdød. Måtte legge meg når klokka ble 18...sov til klokka 22...så at Bjørgen tok gull og la meg igjen etterpå.
Vakre SuperSøster er alltid førsteprioritet <3
Samme rutine i dag. Våken mye i løpet av natten. Men fikk sove litt lenger på morgenen. Guttene tok seg av LilleMann en stund mens jeg sov. Så jeg var heldig og fikk stå opp halv 10! :-D Flinke guttene mine. <3 Da stod jeg opp og tok en dusj sammen med LilleMann. Det er så herlig. Han elsker å bade!
Slik ser det ut fra mitt perspektiv, når jeg og LilleMann dusjer sammen <3
Jeg føler meg litt bedre i dag, fordi jeg fikk tid på morgenen og fordi jeg sov på kvelden i går. Men jeg vet jeg ikke er utsovet. Jeg vet jeg er nødt til å få LilleMann til å sove mer sammenhengende om natten!
fredag 19. februar 2010
Lykken i øyeblikkene
Lykken er:
- Å stå på vekta og se at nåla stopper under før den når 70, for første gang på to år.
Jeg tenker å ha et back-to-the-60's-party for det der, tror jeg altså! Det må feires! Jeg trodde ikke kroppen min noengang kom til å nå 60-tallet igjen. Trodde jeg var blitt for gammel. Fått for mange barn. :-P
- at smaken av den første appelsinbåten er perfekt!
Det gjør liksom at arbeidet med å skrelle den er verdt det. ;-)
- å våkne uthvilt.
Jeg får utdelt søvn med rasjonskort. Store deler av dagen går med på å tenke på søvn, ønske meg søvn, trygle om søvn. Store deler av natten går med på det samme... Jeg har skitne, ulovlige fantasier om å kunne legge meg i senga, sove sammenhengende, tungt, drømmeløst...og våkne av meg selv.
- en rolig morgen hvor barna er stille, effektive og hensynsfulle. <3
De kan når de vil. Det er en fantastisk følelse og jeg glemmer å være morgengretten.
- et ektefølt komplement fra en gutt på 8 år.
"Du er en kjempeflink mamma, mamma", eller "Du er så pen, mamma", eller "Takk for en koselig melding, mamma!", eller "Jeg er så glad i deg, jeg vil aldri miste deg, mamma" eller... Uansett hva det er, så tar jeg vare på det i hjertet mitt. Der ligger de å glitrer som diamanter. Et par år til, når gutten brått er 13...da vil de komme godt med for å minne meg på hvilken fantastisk gutt jeg har.
- å bevege seg hjemme i ryddig hus
Mens jeg rydder, rydder jeg i hodet også. Når alt er ryddig hjemme, er det orden i hodet mitt også. Det skjer ekstremt sjelden, og varer ikke så lenge. ;-)
- å slippe seg løs på trening
Den eneste gangen hodet mitt er tomt, eller bare konsentrer seg om én ting, er når jeg svetter løs til dundrende musikk i en dam av energi. Der får jeg ristet fra meg en stakket stund, og bare kjent på at jeg er meg.
- å stå foran en klasse med svettende damer og pustende menn for å spre energi og dele ut treningsglede
Å se at folk smiler, høre at de ler, eller føle at de koser seg på timene mine, det er helt uvurdelig. Derfor elsker jeg å legge inn overraskende momenter bare for moro skyld. Målet med timen er å få folk til å slippe seg løs, glemme at de trener og kjenne at de har mye å gi!
- Hva er lykke for deg?
tirsdag 16. februar 2010
Sjokoladelengsel.
Nevnte at jeg har (antakelig verdens mest hullete) godteriavtale med søstrene mine. Den har nå vart i ca halvannen måned, og ting har ikke blitt særlig enklere. Eller, joda, det har vært gjennomførbart. Første uka var ille, det var ekte smerte og alvorlige abstinenser. Men så ble det gradvis bedre. Det var tider hvor jeg hev i meg lakris i store mengder, siden det var lov. Det straffet seg selv...
*advarsel: de følsomme sinn bør stoppe å lese nå*
Straffet seg selv...jepp...først ble avføringen min GRØNN. Så ble det så hardt i magen at jeg måtte planlegge dagen min rundt dobesøkene, for gikk jeg inn der, kom jeg ikke ut med det første. Det begynte å gå opp for meg at lakrisluken måtte stenges. Jeg gråt da jeg innså dette. Mye fordi jeg satt på do på 17. minuttet.
Det betyr at vi stod igjen med mørk sjokolade. Dette høres jo greit ut, men jeg elsker kokesjokolade, så det eneste jeg har lov til å ete er 70% sjokolade. -Fylt med 70% sjokolade. Det blir mildt sagt kjedelig i lengden.
Vi innførte også etter avstemning et nytt hull i avtalen. Det nye unntaket var saftis av den typen som liksom er bittelitt sunnere. Frosty Fruits. Det funker, men når det er kuldegrader ute er det ikke det man er fristet til å spise mest av. Dessuten blir det fort tomt når man også har barn i huset.
Som nevnt så har ting blitt lettere etterhvert. Men så kommer det dager hvor det bare slår inn et voldsomt godtesug. Det er så sterkt at jeg nesten synder på tross av straffen.
I dag er en sånn dag. Det vrir seg i meg, og alle forsøk på å dempe suget er totalt bortkastet. Det eneste som virkelig hjelper er å dytte i gapet 100 g toblerone og 1 liter pistasje-is. Begge deler ligger innenfor 5 meter.
(Hmmm....omtrent hele leiligheten ligger innenfor de 5 meterne...)
Det eneste som stopper meg er skammen. Jeg vil ikke være den første som sprekker!! SuperSøster var teknisk sett den første som faktisk sprakk, men hun hentet seg inn igjen ved å nekte seg selv lørdag. (Lørdag er hovedunntaket...da er det lov å dytte i trynet det som faller en inn der og da) Jeg kunne jo selvsagt gjort det samme. Det er bare at for meg er lørdagen hellig. Hvis jeg ikke får lørdagen min, så blir hele neste uka totalt i ubalanse. Jeg har prøvd det en gang. Det var ikke noen god uke etterpå. :-S
Så nå sitter jeg her og holder på å bli gal av lengsel.
Hvorfor er jeg ikke en av dem som ikke liker godteri??
(Hmmm...jeg ser at problemene mine er übersmå. Jeg har virkelig et fantastisk liv! :-D)
*advarsel: de følsomme sinn bør stoppe å lese nå*
Straffet seg selv...jepp...først ble avføringen min GRØNN. Så ble det så hardt i magen at jeg måtte planlegge dagen min rundt dobesøkene, for gikk jeg inn der, kom jeg ikke ut med det første. Det begynte å gå opp for meg at lakrisluken måtte stenges. Jeg gråt da jeg innså dette. Mye fordi jeg satt på do på 17. minuttet.
Det betyr at vi stod igjen med mørk sjokolade. Dette høres jo greit ut, men jeg elsker kokesjokolade, så det eneste jeg har lov til å ete er 70% sjokolade. -Fylt med 70% sjokolade. Det blir mildt sagt kjedelig i lengden.
Vi innførte også etter avstemning et nytt hull i avtalen. Det nye unntaket var saftis av den typen som liksom er bittelitt sunnere. Frosty Fruits. Det funker, men når det er kuldegrader ute er det ikke det man er fristet til å spise mest av. Dessuten blir det fort tomt når man også har barn i huset.
Som nevnt så har ting blitt lettere etterhvert. Men så kommer det dager hvor det bare slår inn et voldsomt godtesug. Det er så sterkt at jeg nesten synder på tross av straffen.
I dag er en sånn dag. Det vrir seg i meg, og alle forsøk på å dempe suget er totalt bortkastet. Det eneste som virkelig hjelper er å dytte i gapet 100 g toblerone og 1 liter pistasje-is. Begge deler ligger innenfor 5 meter. (Hmmm....omtrent hele leiligheten ligger innenfor de 5 meterne...)
Det eneste som stopper meg er skammen. Jeg vil ikke være den første som sprekker!! SuperSøster var teknisk sett den første som faktisk sprakk, men hun hentet seg inn igjen ved å nekte seg selv lørdag. (Lørdag er hovedunntaket...da er det lov å dytte i trynet det som faller en inn der og da) Jeg kunne jo selvsagt gjort det samme. Det er bare at for meg er lørdagen hellig. Hvis jeg ikke får lørdagen min, så blir hele neste uka totalt i ubalanse. Jeg har prøvd det en gang. Det var ikke noen god uke etterpå. :-S
Så nå sitter jeg her og holder på å bli gal av lengsel.
Hvorfor er jeg ikke en av dem som ikke liker godteri??
(Hmmm...jeg ser at problemene mine er übersmå. Jeg har virkelig et fantastisk liv! :-D)
søndag 14. februar 2010
Sjekk denne!
God morsdag alle sammen!
Her er et blogginnlegg som jeg virkelig stiller meg bak...Bloggen til min kjære SuperSøster!
Hun er helt utrolig når det kommer til å sette sammen bilder og litt tekst til en morsom historie. :-D
God fastelaven også.
Og en fantastisk Valentines! :-D
Her er et blogginnlegg som jeg virkelig stiller meg bak...Bloggen til min kjære SuperSøster!
Hun er helt utrolig når det kommer til å sette sammen bilder og litt tekst til en morsom historie. :-D
God fastelaven også.
Og en fantastisk Valentines! :-D
fredag 12. februar 2010
Helsesøster fra helvete
Denne helsesøsteren vi har nå, har vi bare møtt en gang før. Senere har vi vært å besøkt andre på samme helsestasjonen. Hvorfor er jeg litt usikker på. Men nå skulle vi i det minste tilbake til den helsesøsteren vi opprinnelig var tildelt.
Satt meg ned og la gutten på gulvet. Hun spurte først om jeg fremdeles ammet. Joda, det gjør jeg.
Ja, men han har selvsagt begynt med vanlig mat? Hva slags mat får han nå? Jeg svarte at han får stort sett grøt. Han får det til frokost og til kvelds og ellers får han mest pupp fremdeles.
Hun så strengt på meg og så med en ganske så skarp tone at han var over et halvt år, når var det mat som skulle være hovednæring, pupp skulle være tørstedrikk. Hvorfor fikk han ikke middag?
Jeg svarte at joda, det hender han får middag også. Mest for å venne seg til smakene, og han spiser sjelden mer enn et halvt middagsglass kjøpt i butikken. Det er ikke hver dag han får middag. HVA??? Hadde vi ikke rutiner heller?? Gutten trengte 4 måltider om dagen! Frokost, middag, mellommåltid og kvelds. Og dette skulle absolutt helst være på de samme tidspunktene hver dag. Det gjaldt å følge klokka. I tillegg til amming.
FØR denne datoen var det imidlertid VIKTIG at jeg utsatte å presentere han for vanlig mat. AMMING skulle være den store redningen for babyen min. Det var maten. Andre ting skulle være smaksprøver i beste fall.
Hvordan var nattesøvnen for den lille? Jeg merket at jeg nesten ikke turde å svare at han fremdeles våknet om natten og fikk komme opp i sengen min for å ammes. Men jeg tok meg sammen og svarte det likevel. Merket at jeg unskyldte meg med at jeg HADDE prøvd å avvenne han, men funnet ut at han ikke var klar for det etter en og en halv lang uke uten noe særlig søvn. Jeg regnet med at hun kom til å finne det UHØRT at han ikke sov natten igjennom i sin egen seng.Det var korrekt. Grunnen til at han fremdeles våknet slik om natten måtte være fordi han var sulten dagen lang, mente hun. Han fikk jo knapt mat!
Jeg ville svare at han faktisk sov ganske godt, så lenge han fikk sove ved siden av meg. Jeg er ganske sikker på at det er nærheten han er ute etter mer enn akkurat puppen, men det er liksom en del av kosen. Men jeg ble avbrutt før jeg kom halvveis.
Hun smilte nedlatende og fortalte at melk jo var søtt, så det kunne være galt for tennene hans. -Like I didn't know. Jeg hadde jo nettopp fortalt at jeg faktisk hadde prøvd å avvenne han om natten!
Jeg sa deretter at han sover faktisk generelt ganske lite. Tenkte å fortsette med at han er ekstremt sosial, og det er nok derfor han sover best sammen med meg i sengen, selv om den vanlige "regelen" er at barn sover best alene, men ble igjen avbrutt.Hvor mye sov han da? Jeg fortalte at han sover bare ca en times tid i tolv-tiden på dagen. Det er alt. Utover det hender det i vokseperioder (da trenger unger gjerne litt mer søvn) at han blir trøtt og sover litt i 6-tiden på ettermiddagen/kvelden...men ikke stort mer enn en halvtimes tid.
Det MÅTTE være galt. Det måtte være vi som ikke skjønte han var trøtt. Slike tegn kunne være ganske diskrete -"jepp", tenkte jeg, "Sutre og gni seg i øynene...innmari diskret..." Det var nok sikkert også grunnen til at han ikke sov godt om natten. Han var jo kronisk overtrøtt! Og sovnet han ikke før 12 på dagen? Det var sent det også. Barn skulle opp, spise og bli trøtte igjen rett etter at de hadde stått opp. Når stod vi opp med han? 8-9-tiden. Hadde vi ikke faste tider? Han burde stå opp samme tidspunkt, få mat samme tidspunkt og legge seg igjen rett etter frokost. Så burde vi få inn en dupp i 14-tiden. Han burde sove ute. Han ville sikkert sove bedre ute i vogna. -Vogna står oppe ved veien. Jeg bærer ikke den ned den lange, bratte, glatte trappen ned til kjellerleiligheten min! Nei, enda bedre! Jeg burde gå tur med han hver dag klokken 14. Trille en tur på en time. Han ville sikkert sov -Hadde hun egentlig sett hvor mye snø det var ute? Baksere vogn rundt i snø og slaps og på is er noe helt helst prøver å unngå! Særlig fordi jeg ofte da blir tvunget til å gå midt i veien! MEN, jeg har jo ikke bil! Jeg går faktisk ofte slike lange turer med vogna. Det er likevel bare sjelden han sovner i vogna på slike turer. Han vil få med seg alt!Hvordan hadde jeg gjort det med de to eldre guttene? Jeg fortalte de var veldig forskjellige og hadde i utgangspunktet forskjellige sovemønstre, men at jeg la dem på eget rom da de var 6 mnd og da sov de natten igjennom. De hadde også faste lurer på dagen, samtidig. Likevel, den yngste var kanskje den som sov minst. Han er også av den sosiale, klengete typen som trengte masse nærhet og å sitte på fanget.
Ja, riktig, ja. Han var kanskje urolig og masete? Han var sikkert svært aktiv og slet med å konsentrere seg? Joda, han er aktiv, men... jeg kom ikke lenger før hun igjen avbrøt meg og jeg fikk ikke helt fortalt at han absolutt ikke hadde konsentrasjonsvansker og at jeg hadde en annen teori: kan det være barn sover lite FORDI de er aktive, og ikke at de BLIR aktive av å sove lite?
Da jeg gikk ut derfra følte jeg meg totalt overkjørt. Heldigvis kunne jeg smile. Jeg har to barn fra før. Jeg skjønner at denne damen trenger et kurs i kommunikasjon. Jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke er førstegangsfødende, for da ville jeg nok tatt til meg alt hun sa og følt meg som en elendig mamma! Men den stakkars damen har jo ikke peiling på hva hun prater om. Hun har ikke vært hjemme hos meg. Hun så knapt på babyen der han pludret og koste seg på matten hos henne. Hun var ikke interessert i hva jeg hadde å si i det hele tatt. Ut av tre kommentarer bestemte hun seg for at jeg var totalt rutineløs og uansvarlig. Det er ikke annet å gjøre enn å le.Jeg er verdens beste mamma! Jeg vet hva jeg gjør og jeg gjør det bra nok! :-D
Respektløst!
Søsteren min er å sykehuset for å sjekke om hun har svangerskapsforgiftning. Jeg sitter på lesesalen og tenker ikke på annet enn henne. Er så utrolig glad i søsteren min! Jeg vet ikke om mange som står så nær søstrene sine som jeg gjør. Og når hun er gravid er det nesten som jeg er det selv.
Hun er også den tøffeste kvinnen jeg kjenner. Når hun klager, da er det grunn til det. Så når hun i det siste har sett ut som et spøkelse (beklager, kjære, men du har vært ekstremt blek!) og hun i tillegg sier hun har mye hodepine og ser stjerner... Vel, når hun faktisk sier hun har hodepine, da er det vondt. Og hun er ikke den første til å klage over svimmelhet heller. Så ligger hun to netter og vrir seg og får ikke sove fordi hun har smerter i magen...
Jeg bad henne ringe jordmor selv om hun kviet seg og mente det sikkert ikke var noenting. Jordmor ble helt stresset og bad henne ringe sykehuset. Der møter hun på ei heks av ei dame som er skikkelig udregelig med henne og får henne til å føle seg helt hysterisk. Jeg som kjenner søsteren min, vet at hun ikke er spesielt hysterisk og fikk mest lyst til å ringe sykehuset selv og kjefte denne damen opp og ned og i mente. Man kan da snakke til folk med respekt!? Joda, der ER mange gravide som ringer om hver minste lille ting. Men det er jo ikke så rart. Gravide vet jo ingenting! Det eneste de vet er at det er mange variabler som kan gjøre at det går galt, og når de kjenner noe de ikke har kjent før, så er det naturlig å ville finne ut av det! Gravide får ikke vite hva de skal se etter eller kjenne etter på kroppen sin. Hver forandring er ny, uansett hvor mange ganger man har vært gravid. Jeg kan forstå frustrasjonen til damen i røret som hører stemmen til den gravide som ringer tre ganger i uka og spør om noe, men å oppføre seg surt og bjeffete til hver eneste gravid som ringer og spør om noe, det står det lite respekt av.
Så nå sitter SuperSøster og venter der inne og tror hun kaster bort tiden til legene, mens jeg sitter på lesesalen og later som jeg leser mens jeg tenker på henne.
Jeg håper hun kaster bort tiden til legene. Jeg håper virkelig alt er i orden.
Hun er også den tøffeste kvinnen jeg kjenner. Når hun klager, da er det grunn til det. Så når hun i det siste har sett ut som et spøkelse (beklager, kjære, men du har vært ekstremt blek!) og hun i tillegg sier hun har mye hodepine og ser stjerner... Vel, når hun faktisk sier hun har hodepine, da er det vondt. Og hun er ikke den første til å klage over svimmelhet heller. Så ligger hun to netter og vrir seg og får ikke sove fordi hun har smerter i magen...
Jeg bad henne ringe jordmor selv om hun kviet seg og mente det sikkert ikke var noenting. Jordmor ble helt stresset og bad henne ringe sykehuset. Der møter hun på ei heks av ei dame som er skikkelig udregelig med henne og får henne til å føle seg helt hysterisk. Jeg som kjenner søsteren min, vet at hun ikke er spesielt hysterisk og fikk mest lyst til å ringe sykehuset selv og kjefte denne damen opp og ned og i mente. Man kan da snakke til folk med respekt!? Joda, der ER mange gravide som ringer om hver minste lille ting. Men det er jo ikke så rart. Gravide vet jo ingenting! Det eneste de vet er at det er mange variabler som kan gjøre at det går galt, og når de kjenner noe de ikke har kjent før, så er det naturlig å ville finne ut av det! Gravide får ikke vite hva de skal se etter eller kjenne etter på kroppen sin. Hver forandring er ny, uansett hvor mange ganger man har vært gravid. Jeg kan forstå frustrasjonen til damen i røret som hører stemmen til den gravide som ringer tre ganger i uka og spør om noe, men å oppføre seg surt og bjeffete til hver eneste gravid som ringer og spør om noe, det står det lite respekt av.Så nå sitter SuperSøster og venter der inne og tror hun kaster bort tiden til legene, mens jeg sitter på lesesalen og later som jeg leser mens jeg tenker på henne.
Jeg håper hun kaster bort tiden til legene. Jeg håper virkelig alt er i orden.
onsdag 10. februar 2010
En liten romanse på universitetet
Jeg har sittet lenge på lesesalen og vært flink skolepike. Så kjenner jeg en velkjent følelse som sier at jeg må ta en pause. Når jeg kommer fram til plassen der doene er lokalisert, ser jeg at tarmsystemet mitt arbeider parallellt med halve universitetet. Står en liten stund i kø. Alle doene er opptatt. Også handicap-toalettet.Endelig rører det på seg i håndtaket på hanicap'en og ivrig som jeg nå begynner å bli, styrter jeg fram for å bli den neste som kaprer denne livsnødvendige fasiliteten. Ut kommer ei jente. Jeg smiler til henne. Hun ser nesten ikke på meg. Ikke noe merkelig i det. Folk ser jo nesten ikke på hverandre. Jeg gå to skritt til og går nesten rett på en gutt som OGSÅ kommer ut av handicap-toalettet. Jeg smiler enda bredere.
Romansen blomstrer. Det gjorde dagen min.
:-D ;-)
tirsdag 9. februar 2010
En god scanning!
Jeg fikk 53 000!
Knallstart
Immunforsvaret er visst tipp-topp ;-)
Godt å vite, siden jeg først hadde bekymringsfulle 24 000. :-S
fredag 5. februar 2010
"Vi er gravide"
Det er skikkelig babyboom på gang rundt meg. Veldig mange er gravide og like mange skal bli fedre. (Hmmm...naturlig nok) Så er det at disse turtelduene av noen par skal presentere denne gledelige begivenhet, også kommer det "vi er gravide"!
VI??
Det får meg til å tenke på mannen som en femidott som ikke kan være seg selv. "VI" er gravide kan bare to venninner med voksende mager si. Typen din kan IKKE si han er gravid, samme hvor mye magen hans vokser.
Hvis typen min noengang hadde fått seg til å si noe sånt da jeg var gravid, hadde jeg blitt blodig fornærmet. Det å være gravid innebærer en masse forandringer for den som har barn i magen. Da mener jeg fysisk og psykisk i selve svangerskapet. Det er plutselig ting hun IKKE kan spise/drikke, og ting hun BØR spise/drikke...steder hun ikke kan være, ting hun ikke kan gjøre, ting hun gjør i hormon"rus" som hun ikke har kontroll på, osv...med en voksende mage er det veldig mye som blir forandret. Det sosiale livet forandrer seg bl.a veldig. Fyllefester og vinkvelder er ute av bildet og det er da mange virkelig merker hvor mye av det sosiale livet som dreier seg rundt alkohol.
Det kan være forferdelig ensomt så sitte som den gravide, usexy, edru dama på fest. Ofte er det lettest å dra tidlig, eller å bli hjemme. Man er gjerne så trøtt at man ikke får noe særlig ut av det uansett. Mens mannen fremdeles jodler rundt i sin gamle tralt...nå uten dama på fest, men like full. Det kan faktisk føles like ensomt når mannen går og henter en øl i kjøleskapet for å kose seg med den på kvelden, mens den gravide bare må se på.
"Vi er gravide?" TULL!! Den kommende far er ikke gravid og kommer aldri til å bli det. Han kommer heller aldri til å fullt forstå hvor ensomt det kan føles.
Nei, "VI VENTER BARN!"
Det er noe helt annet. For joda det innebærer absolutt en del forandringer for den kommende far og støttende kjæreste. Han må forholde seg til en kvinne han kanskje ikke kjenner igjen. Hun kan være så forandret av hormoner og humørsvingninger at han mest tenker hun er besatt. Han må kanskje plutselig ta helt nye hensyn; hun kan kaste opp av lukten på deodoranten hans, hun orker kanskje ikke lukten når hun lager mat så han må lage maten hver gang, hun er kanskje trøtt hele døgnet så han må ta seg av gjøremål de pleide å bytte på eller evnt ta seg av eldre søsken praktisk talt alene. Han må tåle urimeligheter og hormonkrangler og sjalusi på den øllen han koser seg med om kvelden (og kanskje absolutt fortjener).
Proklamasjonen "Vi venter barn" er så mye sterkere, hvor hver av partene har hver sin rolle, og hvor mannen kan være mann og kvinnen kan være kvinne. Der ser jeg for meg forventingsfulle kommende foreldre.
Det er noe helt annet enn å påstå et svangerskap på deling.
VI??
Det får meg til å tenke på mannen som en femidott som ikke kan være seg selv. "VI" er gravide kan bare to venninner med voksende mager si. Typen din kan IKKE si han er gravid, samme hvor mye magen hans vokser.
Det kan være forferdelig ensomt så sitte som den gravide, usexy, edru dama på fest. Ofte er det lettest å dra tidlig, eller å bli hjemme. Man er gjerne så trøtt at man ikke får noe særlig ut av det uansett. Mens mannen fremdeles jodler rundt i sin gamle tralt...nå uten dama på fest, men like full. Det kan faktisk føles like ensomt når mannen går og henter en øl i kjøleskapet for å kose seg med den på kvelden, mens den gravide bare må se på.
"Vi er gravide?" TULL!! Den kommende far er ikke gravid og kommer aldri til å bli det. Han kommer heller aldri til å fullt forstå hvor ensomt det kan føles.
Nei, "VI VENTER BARN!"
Det er noe helt annet. For joda det innebærer absolutt en del forandringer for den kommende far og støttende kjæreste. Han må forholde seg til en kvinne han kanskje ikke kjenner igjen. Hun kan være så forandret av hormoner og humørsvingninger at han mest tenker hun er besatt. Han må kanskje plutselig ta helt nye hensyn; hun kan kaste opp av lukten på deodoranten hans, hun orker kanskje ikke lukten når hun lager mat så han må lage maten hver gang, hun er kanskje trøtt hele døgnet så han må ta seg av gjøremål de pleide å bytte på eller evnt ta seg av eldre søsken praktisk talt alene. Han må tåle urimeligheter og hormonkrangler og sjalusi på den øllen han koser seg med om kvelden (og kanskje absolutt fortjener).
Proklamasjonen "Vi venter barn" er så mye sterkere, hvor hver av partene har hver sin rolle, og hvor mannen kan være mann og kvinnen kan være kvinne. Der ser jeg for meg forventingsfulle kommende foreldre.
Det er noe helt annet enn å påstå et svangerskap på deling.
torsdag 4. februar 2010
Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski...
Jeg har fått langrennski til jul. Det var ikke frivillig. Det var en gave. Og gaver skal man ta imot og takke for, sa mamma. De har stått ubrukt siden jeg fikk dem, og jeg har motvillig blitt mer og mer nysgjerrig på hvordan det føles å spenne de lange plankene på beina. Jeg har forestilt meg at de må føles veldig i veien! Men så har jeg sett en del vintersport i det siste. -Heller ikke noe jeg har gjort siden jeg var barn. Og det ser jo så lett ut på tv!
Så jeg har tenkt og tenkt at jammen skal jeg ikke prøve. Jeg bor ikke så langt fra skolen, jeg kan jo prøve å gå med dem dit når det passer seg sånn! Kanskje jeg tilogmed kommer litt fortere fram enn når jeg går. Det er lurt fordi det er kaldt og jeg vil fortest mulig fram når jeg fryser.
I dag passet det seg sånn bestemte jeg meg for. Så jeg snørte på meg skoene som ser ut som de har nebb og gikk ut i stor forventning. Skolesekken på ryggen.
Første utfordring: Spenne på seg skiene. Jeg har ikke stått på ski siden jeg var 6 år og hadde rottefellebindinger. (Det er i det hele tatt utrolig at jeg husker at det heter det!) Disse moderne greiene ble for mye for meg. Jeg klødde meg i hodet, jeg pirket og jeg stirret, jeg prøvde meg fram på mange forskjellige måter. Hadde jeg ikke sett folk bare liksom tråkke oppi og være igang? Oppi hvor?? På et tidspunkt trodde jeg at jeg oppriktig hadde delagt bindingen. Det hadde vært krise. Ødelagt før jeg hadde fått prøvd den! :-O Men jeg fikk reparert den igjen. Fader altså! Jeg har jo greid å finne ut av hvordan man fester et bilsete i bilen og ungen i bilsetet...det er IQ-test av de helt store, så DETTE burde være barnemat! Oj! Det var et slags lokk oppå! Det var kult. Hva er egentlig det til? Jeg lukket det, åpnet det, lukket det, klødde meg i hodet. Fiklet og kløna litt til, studerte og kikket og plutselig skjønte jeg mekanismen! AHA! Skiene var PÅ.
Jah
Jeg prøvde å flytte på foten. Skien satt fast i foten. Det var uvant. Prøve å skli litt fram. Jepp, jepp. Detta kom til å gå strålende.
Staver.
De to løkkene jeg skulle putte mine hanskekledde hender inni var altfor små. :-S Jaja, prøve å klare meg uten løkkene, da.
Snublet meg fram en to hundre meter. Nope. Det var ikke noe vits med staver uten de løkkene, det var helt klart. Jeg hadde jo hånden midt på staven til slutt, ble ikke mye fraskyv av det! Stoppe for å prøve å stille på løkkene. Jeg så jo han i butikken gjøre det! Hvordan var det han gjorde det igjen? Jeg prøvde og fiklet litt mer. Dro i løkkene...nei, de satt godt fast, gitt. Til slutt fant jeg ut av det. Det tok bare 1/3-del av tiden det tok å finne ut av bindingene. Framskritt. Snart er jeg jo dreven!
Mye lettere å bevege seg fremover med staver. Bortsett fra at skiene er utrolig glatte! :-S Nå går jeg på brøytet vei med litt is og hardtrampet snø...skal de virkelig være så glatte? Prøve på sånn skøyteteknikk. Det var ikke så lett som det så ut på tv. Jeg vinglet og svaiet og mistet nesten balansen. Mine skøytetak var så små at de så mest ut som om jeg gikk fiskeben... Ok, jeg er ikke god på dette. Prøve noe annet. Folk kan jo se meg!
Stake meg framover med armene. Det gikk til en viss grad. Men så fort det kom en liten oppoverbakke....jeg snakker dump i veien...så kunne jeg bare gi opp det. Å gå framover var fåfengt. Jeg følte meg som en idiot og det var ikke spesielt effektivt. Så kom jeg til et sted hvor jeg måtte over en vei og videre opp en bakke.
Jeg gadd i prøve meg en gang. Bare tok av meg skiene og gikk opp bakken. Vel på toppen tenkte jeg å prøve meg igjen. Mye nedoverbakker herfra. Begynte med en veeeldig slaaak nedoverbakke som gjorde at jeg følte meg helt ekspert der jeg staket meg framover. Folk tittet dumt på meg likevel. Kan være fordi jeg gikk på ski i gangveien hvor det i utgangspunktet er strødd? Brått var det noe som grep tak i skien min og bråstoppen den. Jeg lå langflat. På tide å emigrere.
Over en vei og ut i løssnøen. Da kom jeg litt vekk fra folk, og det er vel mer naturlig med ski i snø og ikke på is? Noen har tilogmed vært her før meg! Prøver å gå i de sporene som var her fra før. Sikkert lurt.
Joda ting fikk framover og brått gikk det nedover! :-O Jeg visste at bakken kom, men jeg hadde jo egentlig ikke tenkt så nøye over det. Satte utfor og prøvde for mitt bare liv å holde meg på bena. Hvordan stopper man? "Ikke prøv å stoppe," tenkte jeg, "da bare ramler du og da får du smø over hele deg og da ser alle at du ramlet...dessuten blir det kaldt. Snøen er kald." Nede på sletten greide jeg likevel å stoppe mens jeg prøve å hente inn balansen fordi jeg hadde kjørt over et par humper som jeg ikke var helt klar over...det jeg VAR klar over var at jeg var helt stiv i hofter og knær og dermed så jeg vel ut som "Poppe" i "Fjols til fjells" på ski.Å prøve å løse opp i leddene endte bare med at jeg fikk rumpa ut og så enda teitere ut.
Jaja, jeg kom da vel ned. Overlykkelig over at jeg hadde holdt meg på bena satte jeg videre. Staket godt ifra og fikk skikkelig gli....staven ble igjen bak meg, da...
Sukk, jeg må være den eneste i verden som greier å gå fra staven som faktisk satt fast på hånden min!
Snu for å hente den. Der fikk jeg lære betydningen av løssnø! Ikke moro...særlig når det også er skare. Jeg sank igjennom, skien kom under skaren...rygge tilbake for å hente opp skien, krysse skiene så føttene ble låst....sukk...jaja, der var staven...da var det å komme sg videre.
Vel ute av løssnoen og inn i et mer hardtrampet spor der folk går. Staker meg framover og kjenner at ting går lettere. Kommer ut på parkeringsplassen og sklir forbi en kar...."se avslappet og naturlig ut!"....jeg prøvde meg på noen skøytetak...stor plass...det måtte da gå bra...joda, det gjorde det...men jeg tror ikke jeg lurte den mannen.
Uansett nå var jeg stolt framme, spente av meg skiene, festet dem sammen med remmer (etter å ha nesten dratt til en forbipasserende jente i hodet), sneket meg bak et hjørne og tok bilde av meg med skiene. Det så nesten sporty ut. Hadde det ikke vært for det usikre smilet...
Om jeg kommer til å gjøre dette igjen? Sansynligvis. Men der hvor ingen kan se meg.
Så jeg har tenkt og tenkt at jammen skal jeg ikke prøve. Jeg bor ikke så langt fra skolen, jeg kan jo prøve å gå med dem dit når det passer seg sånn! Kanskje jeg tilogmed kommer litt fortere fram enn når jeg går. Det er lurt fordi det er kaldt og jeg vil fortest mulig fram når jeg fryser.
I dag passet det seg sånn bestemte jeg meg for. Så jeg snørte på meg skoene som ser ut som de har nebb og gikk ut i stor forventning. Skolesekken på ryggen.
Første utfordring: Spenne på seg skiene. Jeg har ikke stått på ski siden jeg var 6 år og hadde rottefellebindinger. (Det er i det hele tatt utrolig at jeg husker at det heter det!) Disse moderne greiene ble for mye for meg. Jeg klødde meg i hodet, jeg pirket og jeg stirret, jeg prøvde meg fram på mange forskjellige måter. Hadde jeg ikke sett folk bare liksom tråkke oppi og være igang? Oppi hvor?? På et tidspunkt trodde jeg at jeg oppriktig hadde delagt bindingen. Det hadde vært krise. Ødelagt før jeg hadde fått prøvd den! :-O Men jeg fikk reparert den igjen. Fader altså! Jeg har jo greid å finne ut av hvordan man fester et bilsete i bilen og ungen i bilsetet...det er IQ-test av de helt store, så DETTE burde være barnemat! Oj! Det var et slags lokk oppå! Det var kult. Hva er egentlig det til? Jeg lukket det, åpnet det, lukket det, klødde meg i hodet. Fiklet og kløna litt til, studerte og kikket og plutselig skjønte jeg mekanismen! AHA! Skiene var PÅ.
Jah
Jeg prøvde å flytte på foten. Skien satt fast i foten. Det var uvant. Prøve å skli litt fram. Jepp, jepp. Detta kom til å gå strålende.
Staver.
De to løkkene jeg skulle putte mine hanskekledde hender inni var altfor små. :-S Jaja, prøve å klare meg uten løkkene, da.
Snublet meg fram en to hundre meter. Nope. Det var ikke noe vits med staver uten de løkkene, det var helt klart. Jeg hadde jo hånden midt på staven til slutt, ble ikke mye fraskyv av det! Stoppe for å prøve å stille på løkkene. Jeg så jo han i butikken gjøre det! Hvordan var det han gjorde det igjen? Jeg prøvde og fiklet litt mer. Dro i løkkene...nei, de satt godt fast, gitt. Til slutt fant jeg ut av det. Det tok bare 1/3-del av tiden det tok å finne ut av bindingene. Framskritt. Snart er jeg jo dreven!
Mye lettere å bevege seg fremover med staver. Bortsett fra at skiene er utrolig glatte! :-S Nå går jeg på brøytet vei med litt is og hardtrampet snø...skal de virkelig være så glatte? Prøve på sånn skøyteteknikk. Det var ikke så lett som det så ut på tv. Jeg vinglet og svaiet og mistet nesten balansen. Mine skøytetak var så små at de så mest ut som om jeg gikk fiskeben... Ok, jeg er ikke god på dette. Prøve noe annet. Folk kan jo se meg!
Stake meg framover med armene. Det gikk til en viss grad. Men så fort det kom en liten oppoverbakke....jeg snakker dump i veien...så kunne jeg bare gi opp det. Å gå framover var fåfengt. Jeg følte meg som en idiot og det var ikke spesielt effektivt. Så kom jeg til et sted hvor jeg måtte over en vei og videre opp en bakke.
Jeg gadd i prøve meg en gang. Bare tok av meg skiene og gikk opp bakken. Vel på toppen tenkte jeg å prøve meg igjen. Mye nedoverbakker herfra. Begynte med en veeeldig slaaak nedoverbakke som gjorde at jeg følte meg helt ekspert der jeg staket meg framover. Folk tittet dumt på meg likevel. Kan være fordi jeg gikk på ski i gangveien hvor det i utgangspunktet er strødd? Brått var det noe som grep tak i skien min og bråstoppen den. Jeg lå langflat. På tide å emigrere.
Over en vei og ut i løssnøen. Da kom jeg litt vekk fra folk, og det er vel mer naturlig med ski i snø og ikke på is? Noen har tilogmed vært her før meg! Prøver å gå i de sporene som var her fra før. Sikkert lurt.
Joda ting fikk framover og brått gikk det nedover! :-O Jeg visste at bakken kom, men jeg hadde jo egentlig ikke tenkt så nøye over det. Satte utfor og prøvde for mitt bare liv å holde meg på bena. Hvordan stopper man? "Ikke prøv å stoppe," tenkte jeg, "da bare ramler du og da får du smø over hele deg og da ser alle at du ramlet...dessuten blir det kaldt. Snøen er kald." Nede på sletten greide jeg likevel å stoppe mens jeg prøve å hente inn balansen fordi jeg hadde kjørt over et par humper som jeg ikke var helt klar over...det jeg VAR klar over var at jeg var helt stiv i hofter og knær og dermed så jeg vel ut som "Poppe" i "Fjols til fjells" på ski.Å prøve å løse opp i leddene endte bare med at jeg fikk rumpa ut og så enda teitere ut.
Jaja, jeg kom da vel ned. Overlykkelig over at jeg hadde holdt meg på bena satte jeg videre. Staket godt ifra og fikk skikkelig gli....staven ble igjen bak meg, da...
Sukk, jeg må være den eneste i verden som greier å gå fra staven som faktisk satt fast på hånden min!
Snu for å hente den. Der fikk jeg lære betydningen av løssnø! Ikke moro...særlig når det også er skare. Jeg sank igjennom, skien kom under skaren...rygge tilbake for å hente opp skien, krysse skiene så føttene ble låst....sukk...jaja, der var staven...da var det å komme sg videre.
Vel ute av løssnoen og inn i et mer hardtrampet spor der folk går. Staker meg framover og kjenner at ting går lettere. Kommer ut på parkeringsplassen og sklir forbi en kar...."se avslappet og naturlig ut!"....jeg prøvde meg på noen skøytetak...stor plass...det måtte da gå bra...joda, det gjorde det...men jeg tror ikke jeg lurte den mannen.
Uansett nå var jeg stolt framme, spente av meg skiene, festet dem sammen med remmer (etter å ha nesten dratt til en forbipasserende jente i hodet), sneket meg bak et hjørne og tok bilde av meg med skiene. Det så nesten sporty ut. Hadde det ikke vært for det usikre smilet...
Ser sporty ut...ser du veggen? Jeg prøver å gjemme meg bak den. Håper ingen så meg.
Om jeg kommer til å gjøre dette igjen? Sansynligvis. Men der hvor ingen kan se meg.
...fra ovnskroken vekk! Så glad og så fri,
mot store hvite skogen tar jeg veien.
tirsdag 2. februar 2010
Aternativ til treningssenter!
Dette MÅ jeg bare dele med dere. Det er mange her som ikke klarer å komme seg til et treningssenter fordi det mangler barnepass, er dårlig tilbud av barnepass, det er for langt, eller fordi de har ikke tid.
Dette ser ut som det beste og mest seriøse alternativet jeg har sett til et skikkelig treningssenter. Du får rett og slett treningssenteret praktisk talt hjem i stua. Komplett med personlig trener, kostholdsekspert, motivator, sal-trening i forskjellige former og lege!
Det er lagt opp slik at de forskjellige veilederne er på nett to ganger i uken, og da kan man snakke med dem direkte. Man får også oppfølging over telefon for motivasjon og for å slå av en prat om det man måtte ønske innenfor disse overstående temaene.
Alt dette koster rett under 300 kr i mnd, noe som virkelig er en fair pris for et så godt tilbud. :-D Du sparer penger, tid og du kan ta treningen akkurat når det passer deg og slik det passer deg.
Det eneste jeg kan se for meg som en ulempe er at det ikke er noen hjemme hos deg for å sjekke teknikken din! Derfor passer nok dette for deg som er vant til å trene på senter, og kan treningsteknikk sånn nogenlunde, men som ikke har mulighet eller tid til å trene slik lenger av forskjellige grunner.
Dette er virkelig noe jeg som ivrig treningsentusiast tør anbefale de aller aller fleste!
Sjekk ut mammatrening.no!
Bildet er lånt fra: http://www.mammatrening.no/cat/69.aspx
Dette ser ut som det beste og mest seriøse alternativet jeg har sett til et skikkelig treningssenter. Du får rett og slett treningssenteret praktisk talt hjem i stua. Komplett med personlig trener, kostholdsekspert, motivator, sal-trening i forskjellige former og lege!
Bildet er lånt fra: http://www.mammatrening.no/cat/69.aspx
Det er lagt opp slik at de forskjellige veilederne er på nett to ganger i uken, og da kan man snakke med dem direkte. Man får også oppfølging over telefon for motivasjon og for å slå av en prat om det man måtte ønske innenfor disse overstående temaene.
Alt dette koster rett under 300 kr i mnd, noe som virkelig er en fair pris for et så godt tilbud. :-D Du sparer penger, tid og du kan ta treningen akkurat når det passer deg og slik det passer deg.
Det eneste jeg kan se for meg som en ulempe er at det ikke er noen hjemme hos deg for å sjekke teknikken din! Derfor passer nok dette for deg som er vant til å trene på senter, og kan treningsteknikk sånn nogenlunde, men som ikke har mulighet eller tid til å trene slik lenger av forskjellige grunner.
Dette er virkelig noe jeg som ivrig treningsentusiast tør anbefale de aller aller fleste!
mandag 1. februar 2010
Det store korslaget
Jeg er ikke vant til å se masse på TV. Det er heller skjelden jeg skrur på dumboksen frivillig, selv om jeg er glad i film og serier. Jeg foretrekker å se dem på mine egne vilkår og derfor pleier jeg heller å se alt jeg ønsker på DVD. Serier også. Jeg hater å være bundet til et fast tidspunkt for noe så teit som TV!
Men Det Store Korslaget har jeg fulgt med på i spenning. Først var det fordi jeg kjenner flere av deltakerne i Team Åge. Men i tillegg har konseptet fenget meg veldig, så jeg har hatt lyst til å følge med, uansett. Så om dere ikke har lyst til å lese et innlegg om noe så meningsløst som et TV-program, så slutt å lese nå.
På fredag fikk jeg ikke sett korslaget, fordi jeg prioriterte å dra på revy istedet sammen med SuperSøster og en venninne. Men jeg fikk jevlige oppdateringer hjemmefra, der guttene mine satt og fulgte med. Jeg stemte i blinde fordi jeg erfaringsmessig har sett at Team Åge er best. Og endelig i dag, søndag, fikk jeg sett reprisen.
Jeg ble kjempeoverrasket da jeg hørte at Team Joddski gikk ut. Jeg fikk også beskjed under revyen om at Team Åge var heller tamme og lite givende denne gangen. Det var desidert Team Bjarne som var best, fikk jeg vite.
Det stemte ikke med mine beregninger i det hele tatt! Vanligvis finner jeg Team Bjarne som uliddelig kjedelige. Bra, men safe. Dette har frustrert meg en del, siden lederen av Team Bjarne er Bjarne Brøndbo. En profilert og virkelig dyktig musiker. En show-artist av de store i Norge. DDE-mannen! Hallo, jeg vet at DDE er harry og rælete, MEN det fenger og alle vet hvem det er. DDE er også kjent for å gi alt alltid. De har driv og de har humor.
Det har ikke Team Bjarne. Team Bjarne safer hver gang. Hver gang. De har kjedelige, uinteressante sanger og de gjennomfører dem klassisk uten de store sprellene. Jeg har tenkt at eneste grunnen til at de har kommet så langt som til Semifinalen er at ingen egentlig har lagt merke til dem. Ingen har hatt noe å utsette på dem, men ingen har egentlig blitt imponert heller.
Team Joddski har tatt vare på et visst image. Det har vært noe humor og iblant veldig tøft. De tør litt mer. Jeg la merke til dem allerede under første episode og spådde at de kom til å komme langt, antakelig ville de være i finalen, tenkte jeg.
Team Åge gjør meg stolt av å være Særping. Jeg stilte meg skeptisk sånn med en gang. Selv om Åge Sten Nilsen er en av de dyktigste musikerne jeg noengang har sett, ER han glamrocker. Hva kan en glamrocker gjøre med et kor? Har han i det hele tatt peiling på kor? Vet han at det er meningen de skal synge samtidig? :-P
Det har vist seg at Team Åge har vært klart best hver gang. Jeg har gang på gang blitt helt slått ut av hva han greier å gjøre med en gjeng amatør-sangere fra Østfold. Han våger, han shower, han tar det helt ut og han synes. Hver gang. Og det er vellykket. Hver gang.
Derfor ble jeg veldig spent da jeg hørte at det altså var tamt denne gang!
Jeg har nå sett reprisen og dette er min vurdering:
Team Joddski:
Første sangen "Grace Kelly" fra "Mika" var utfordringen han fikk fra Team Bjarne. Som vanlig har de laget et flott show med koreografi som synes og valgt en herlig figur med flosshatt og dyp brummende, rungende stemme som mannlig solist. Den kvinnelige solisten tør å slippe seg løs og er flink til å bruke ansiktsutrykk for å legge seg selv i låten. "Grace Kelly" er en meget krevende låt å synge. Den går høyt og lavt og lite midt i mellom. Den er jo faktisk orginalt sunget av en som er utdannet operasanger. Derfor klør jeg meg i hodet og sukker tungt. Jeg skjønner bare ikke hvordan proffesionelle musikere velger å sette en kvinne i vokalistrollen som verken kan holde tonen eller takten! Holde tonen...det var sjelden hun fant tonen i det hele tatt! *oppgitt* Manns-solisten fungerte helt topp, men hele fremtoningen ble klein av de uhyggelige tonene til kvinnen som var ment å utfylle hans rolle.
http://www.youtube.com/watch?v=XJseYNxrQ8Q
Andre sangen "Queens of the stoneage" var MYE bedre. Men også her var det en av vokalistene som skar ut litt skjenerende. Showet var imidlertid bra og det fungerte meget bra når hele koret var med. Et par av solistene var virkelig gode og hadde stemmer som passet til sjangeren. Koreografien var gode gamle Joddski-spesial med mye liv og glede. Joddski vet at det visuelle er viktig. Hadde de bare fulgt opp med det auditive.
Alt i alt er jeg ikke overrasket over at Joddski gikk ut denne gangen.
Team Bjarne:
Første sangen "Witch-Witch-medley" fikk han som utfordring fra Team Åge. Dette er en sang som i utgangspunktet er en flott korlåt, så mulighetene er store, MEN dette er en meget vanskelig låt og gjennomføre hvor det er mye tekst og høye og lave toner. Resultatet tok helt pusten fra meg. Her fikk Bjarne virkelig vise hva for en kordirigent han kan være og hva for musikalsk erfaring han har bak seg. Det er utrolig hva han greide å få til med et amatørkor! De høyeste tonene sitter som et skudd og teksten går fint an å tyde (det er lett å la mye tekst gå litt for fort og bli utydelig). Koret får virkelig vist seg sammen som et kor og kostymer og koreografi (selv om den er enkel, er den kraftfull) er gjennomtenkt. Jeg sitter og merker at jeg får lyst til å se resten av musikalen også... Hvorfor viser han ikke det oftere?
http://www.youtube.com/watch?v=5PdQt0aSEXA
Når det kom til andre sangen var vi nemlig tilbake på det gamle middelmådige og kjedelige som vi har sett i alle programmene. Låta var så treg og innholdsløs at jeg har allerede glemt hva den het og hvordan den gikk. Jeg husker bare at jeg var ikke særlig imponert. Joda, han gjennomfører og alt er rent og pent og ryddig og ordentlig. Det er bare det at "ryddig og ordentlig" passer bare når man skal presentere seg for svigermor. Jeg er rett og slett skuffet over nedturen etter "Witch-Witch"-triumfen. Svakt.
Jeg hadde forutsett at Bjarne kom til å ryke ut denne gang. Team Åge reddet dem ved å tildele dem en låt de virkelig kunne vise seg med.
Team Åge:
Første låta "Rosa Hellikopter" må jeg si jeg var utrolig spent på. Da de fikk utfordringen fra Team Simone tenkte jeg at det burde være ulovlig å gi en låt som det, hva kan man gjøre med noe sånt? Man kan ta den helt ut. Og det gjorde de. Åge har en fantastisk evne til å ta i bruk hele koret og koreografien er alltid på plass som et visuelt element. Hele koret var engasjerte, de smilte og de så virkelig ut som om de koste seg. Som om denne låta var det naturligste i verden. Jeg gjetter på at minst 60% av kordeltakerne virkelig hater denne sangen og ville gjort hva som helst for å bytte den ut, og allikevel stod selv den mest rocka artisten og gliste fra øre til øre mens han sang "rosa hellikopter" av full hals og med full glede.
http://www.youtube.com/watch?v=aZy0NwzYSOw
Andre låta "One" av "U2" er kanskje en av de vakreste låtene som er skrevet. Jeg er ingen stor fan av U2 til vanlig, men jeg må jo si jeg har hørt og lagt merke til denne. -Selvsagt på grunn av teksten. Faren ved å bruke en ballade er at det fort blir kjedelig. Ihvertfall er jeg sånn at jeg raskt blir uinteressert om showet stopper og koret brått står en hel sang, blanke i blikket, stive og ranke og synger en sang som går så sakte at jeg tror den aldri skal bli ferdig. Tror dere utifra dette at jeg ikke vanskeligvis nyter å høre på ballader, så er dette helt riktig. Jeg skal innrømme at jeg grudde meg en god del til dette innslaget. Men jeg ble utrolig overrasket over hvilken stemning de greide å lage. Åge er utrolig flink til å velge gode solister og solister som passer til sangene. Kvinnen som sang har en kraftfull stemme og stålkontroll over fraseringene. Koret ble som vanlig brukt og brukt riktig. På en slik sang kan det være fristende og kutte ut hele koret som kor og bare bruke det som koring i bakrunnen. (litt ooo-in og aaaa-ing) Flere av korene som allerede har gått ut har gått i den fella flere ganger, og det tror jeg er mye av grunnen til at de røk ut. Åge gjør ikke det. Han bruker koret, alle får synge, alle får være med å gi sangen tyngde og stemning. Jeg er imponert.
Så nå er jeg kjempespent på finalen neste uke. Jeg tror helt ærlig at hvis ikke Team Bjarne tar seg selv i nakken og velger låter de kan showe litt med, er det Team Åge som går av med seieren til slutt. Det hadde vært moro det, men jeg liker at det er litt spennende og ikke helt forutsigbart. Så jeg utfordrer Team Bjarne til å være litt mer modige og til å tøre å vise hva slags kor de egentlig er.
Men Det Store Korslaget har jeg fulgt med på i spenning. Først var det fordi jeg kjenner flere av deltakerne i Team Åge. Men i tillegg har konseptet fenget meg veldig, så jeg har hatt lyst til å følge med, uansett. Så om dere ikke har lyst til å lese et innlegg om noe så meningsløst som et TV-program, så slutt å lese nå.
På fredag fikk jeg ikke sett korslaget, fordi jeg prioriterte å dra på revy istedet sammen med SuperSøster og en venninne. Men jeg fikk jevlige oppdateringer hjemmefra, der guttene mine satt og fulgte med. Jeg stemte i blinde fordi jeg erfaringsmessig har sett at Team Åge er best. Og endelig i dag, søndag, fikk jeg sett reprisen.
Jeg ble kjempeoverrasket da jeg hørte at Team Joddski gikk ut. Jeg fikk også beskjed under revyen om at Team Åge var heller tamme og lite givende denne gangen. Det var desidert Team Bjarne som var best, fikk jeg vite.
Det stemte ikke med mine beregninger i det hele tatt! Vanligvis finner jeg Team Bjarne som uliddelig kjedelige. Bra, men safe. Dette har frustrert meg en del, siden lederen av Team Bjarne er Bjarne Brøndbo. En profilert og virkelig dyktig musiker. En show-artist av de store i Norge. DDE-mannen! Hallo, jeg vet at DDE er harry og rælete, MEN det fenger og alle vet hvem det er. DDE er også kjent for å gi alt alltid. De har driv og de har humor.
Det har ikke Team Bjarne. Team Bjarne safer hver gang. Hver gang. De har kjedelige, uinteressante sanger og de gjennomfører dem klassisk uten de store sprellene. Jeg har tenkt at eneste grunnen til at de har kommet så langt som til Semifinalen er at ingen egentlig har lagt merke til dem. Ingen har hatt noe å utsette på dem, men ingen har egentlig blitt imponert heller.
Team Joddski har tatt vare på et visst image. Det har vært noe humor og iblant veldig tøft. De tør litt mer. Jeg la merke til dem allerede under første episode og spådde at de kom til å komme langt, antakelig ville de være i finalen, tenkte jeg.
Team Åge gjør meg stolt av å være Særping. Jeg stilte meg skeptisk sånn med en gang. Selv om Åge Sten Nilsen er en av de dyktigste musikerne jeg noengang har sett, ER han glamrocker. Hva kan en glamrocker gjøre med et kor? Har han i det hele tatt peiling på kor? Vet han at det er meningen de skal synge samtidig? :-P
Det har vist seg at Team Åge har vært klart best hver gang. Jeg har gang på gang blitt helt slått ut av hva han greier å gjøre med en gjeng amatør-sangere fra Østfold. Han våger, han shower, han tar det helt ut og han synes. Hver gang. Og det er vellykket. Hver gang.
Derfor ble jeg veldig spent da jeg hørte at det altså var tamt denne gang!
Jeg har nå sett reprisen og dette er min vurdering:
Team Joddski:
Første sangen "Grace Kelly" fra "Mika" var utfordringen han fikk fra Team Bjarne. Som vanlig har de laget et flott show med koreografi som synes og valgt en herlig figur med flosshatt og dyp brummende, rungende stemme som mannlig solist. Den kvinnelige solisten tør å slippe seg løs og er flink til å bruke ansiktsutrykk for å legge seg selv i låten. "Grace Kelly" er en meget krevende låt å synge. Den går høyt og lavt og lite midt i mellom. Den er jo faktisk orginalt sunget av en som er utdannet operasanger. Derfor klør jeg meg i hodet og sukker tungt. Jeg skjønner bare ikke hvordan proffesionelle musikere velger å sette en kvinne i vokalistrollen som verken kan holde tonen eller takten! Holde tonen...det var sjelden hun fant tonen i det hele tatt! *oppgitt* Manns-solisten fungerte helt topp, men hele fremtoningen ble klein av de uhyggelige tonene til kvinnen som var ment å utfylle hans rolle.
http://www.youtube.com/watch?v=XJseYNxrQ8Q
Andre sangen "Queens of the stoneage" var MYE bedre. Men også her var det en av vokalistene som skar ut litt skjenerende. Showet var imidlertid bra og det fungerte meget bra når hele koret var med. Et par av solistene var virkelig gode og hadde stemmer som passet til sjangeren. Koreografien var gode gamle Joddski-spesial med mye liv og glede. Joddski vet at det visuelle er viktig. Hadde de bare fulgt opp med det auditive.
Alt i alt er jeg ikke overrasket over at Joddski gikk ut denne gangen.
Team Bjarne:
Første sangen "Witch-Witch-medley" fikk han som utfordring fra Team Åge. Dette er en sang som i utgangspunktet er en flott korlåt, så mulighetene er store, MEN dette er en meget vanskelig låt og gjennomføre hvor det er mye tekst og høye og lave toner. Resultatet tok helt pusten fra meg. Her fikk Bjarne virkelig vise hva for en kordirigent han kan være og hva for musikalsk erfaring han har bak seg. Det er utrolig hva han greide å få til med et amatørkor! De høyeste tonene sitter som et skudd og teksten går fint an å tyde (det er lett å la mye tekst gå litt for fort og bli utydelig). Koret får virkelig vist seg sammen som et kor og kostymer og koreografi (selv om den er enkel, er den kraftfull) er gjennomtenkt. Jeg sitter og merker at jeg får lyst til å se resten av musikalen også... Hvorfor viser han ikke det oftere?
http://www.youtube.com/watch?v=5PdQt0aSEXA
Når det kom til andre sangen var vi nemlig tilbake på det gamle middelmådige og kjedelige som vi har sett i alle programmene. Låta var så treg og innholdsløs at jeg har allerede glemt hva den het og hvordan den gikk. Jeg husker bare at jeg var ikke særlig imponert. Joda, han gjennomfører og alt er rent og pent og ryddig og ordentlig. Det er bare det at "ryddig og ordentlig" passer bare når man skal presentere seg for svigermor. Jeg er rett og slett skuffet over nedturen etter "Witch-Witch"-triumfen. Svakt.
Jeg hadde forutsett at Bjarne kom til å ryke ut denne gang. Team Åge reddet dem ved å tildele dem en låt de virkelig kunne vise seg med.
Team Åge:
Første låta "Rosa Hellikopter" må jeg si jeg var utrolig spent på. Da de fikk utfordringen fra Team Simone tenkte jeg at det burde være ulovlig å gi en låt som det, hva kan man gjøre med noe sånt? Man kan ta den helt ut. Og det gjorde de. Åge har en fantastisk evne til å ta i bruk hele koret og koreografien er alltid på plass som et visuelt element. Hele koret var engasjerte, de smilte og de så virkelig ut som om de koste seg. Som om denne låta var det naturligste i verden. Jeg gjetter på at minst 60% av kordeltakerne virkelig hater denne sangen og ville gjort hva som helst for å bytte den ut, og allikevel stod selv den mest rocka artisten og gliste fra øre til øre mens han sang "rosa hellikopter" av full hals og med full glede.
http://www.youtube.com/watch?v=aZy0NwzYSOw
Andre låta "One" av "U2" er kanskje en av de vakreste låtene som er skrevet. Jeg er ingen stor fan av U2 til vanlig, men jeg må jo si jeg har hørt og lagt merke til denne. -Selvsagt på grunn av teksten. Faren ved å bruke en ballade er at det fort blir kjedelig. Ihvertfall er jeg sånn at jeg raskt blir uinteressert om showet stopper og koret brått står en hel sang, blanke i blikket, stive og ranke og synger en sang som går så sakte at jeg tror den aldri skal bli ferdig. Tror dere utifra dette at jeg ikke vanskeligvis nyter å høre på ballader, så er dette helt riktig. Jeg skal innrømme at jeg grudde meg en god del til dette innslaget. Men jeg ble utrolig overrasket over hvilken stemning de greide å lage. Åge er utrolig flink til å velge gode solister og solister som passer til sangene. Kvinnen som sang har en kraftfull stemme og stålkontroll over fraseringene. Koret ble som vanlig brukt og brukt riktig. På en slik sang kan det være fristende og kutte ut hele koret som kor og bare bruke det som koring i bakrunnen. (litt ooo-in og aaaa-ing) Flere av korene som allerede har gått ut har gått i den fella flere ganger, og det tror jeg er mye av grunnen til at de røk ut. Åge gjør ikke det. Han bruker koret, alle får synge, alle får være med å gi sangen tyngde og stemning. Jeg er imponert.
Så nå er jeg kjempespent på finalen neste uke. Jeg tror helt ærlig at hvis ikke Team Bjarne tar seg selv i nakken og velger låter de kan showe litt med, er det Team Åge som går av med seieren til slutt. Det hadde vært moro det, men jeg liker at det er litt spennende og ikke helt forutsigbart. Så jeg utfordrer Team Bjarne til å være litt mer modige og til å tøre å vise hva slags kor de egentlig er.
Abonner på:
Innlegg (Atom)