Ny fokus

Vi flytter. Ihvertfall ut av huset. Møblene har fått nytt bosted hos snille "familiemedlemmer" som tilbyr plass på låven. Vi andre sikter mot andre familiemedlemmer.

Jeg er vanligvis en svært positiv jente. Slik oppfatter jeg meg selv i det minste, selv om det er mulig kjæresten min oppfatter meg annerledes. Det kan nok i såfall være fordi vi ofte ser ting og tang svært forskjellig. Derfor er ikke utbrudd som gårsdagens innlegg helt representativt. Det skal sies at det kom av en kombinasjon av skuffelse, morsinnstinkt og det at jeg var innmari sulten mens jeg skrev det...jeg blir alltid grinete når jeg er sulten. ;-)

I dag har jeg lagt det fra meg, og prøver å se annerledes på saken. OK, jeg har ikke noe sted å bo for øyeblikket. Det har bare ikke falt seg sånn. Jeg må leve i en koffert i noen uker, med helt begrenset levestandard i forhold til å ha en baby mtp utstyr. MEN, familien jeg skal være hos er de vakreste menneskene jeg vet om.

Jeg er utrolig takknemlig for at de varmt tar oss imot. Dette er mennesker jeg har kjent en veldig begrenset periode, men som alltid har tatt imot meg og barna mine som en naturlig del av familien, helt med en gang de møtte oss. Jeg får lov til å være hos dem. Ikke bare jeg, men også guttene mine. Og jeg vet de gleder seg til babyen kommer.

Jeg har full tillit til at de vil ta vare på oss på best mulig måte. At de vil jeg, stor som et fjell, skal ha mulighet til å slappe av og kose meg de siste dagene før fødsel, og jeg vet de gladelig vil ta trygt vare på mine to gutter mens jeg og pappa'n til barnet er på sykehuset for å ta imot babyen. Dette er virkelig fantastiske mennesker! Jeg vet vi kommer til å være trygge, varme og mette, og at alle vil gjøre sitt ytterste for å legge til rette for at jeg og babyen skal trives best mulig mens vi er der.

Man kan spørre seg hvorfor jeg ikke fokuserte på dette i går! *Sukk*

Men det har jeg ihvertfall bestemt meg for å fokusere på nå. Jeg er jo egentlig megasupergigantvelsignet med venner og familie som bryr seg om oss på denne måten!

Ellers føles kroppen veldig "rar" for tiden. Den har føltes sånn de siste dagene. Jeg kjenner liksom på meg at den er fødeklar. Babyen oppfører seg annerledes også. Den er sprelsk på en mer stressa måte, og det er mye mer nedpress enn det har vært. Jeg merker jeg tviler på at jeg kommer til å gå over tiden... Jeg venter på det hver natt nå, at jeg skal våkne av at vannet har gått, slik jeg har gjort begge de første gangene. Men foreløpig har babyen holdt seg på plassen sin. Heldigvis. Har definitivt begynt å få kynnere mer jevnlig, da. Jeg var veldig lite plaget av kynnere de første svangerskapene. Dette har vært mer preget av disse falske riene. Og de siste nettene har jeg våknet av dem om natten! Det skjedde aldri de første svangerskapene.

Vel, den første gutten min kom nøyaktig på termindagen, den andre tre dager før...denne...jeg håper i det minst den holder seg på plass til mandag! :-O :-) Da er vi nemlig på plass hos disse nå mye omtalte englene som jeg skal være hos de første ukene. Da er ting tryggere, mer stabilt og rolig. Og jeg skal nyte hvert sekund jeg får den omsorgen og hjelpen jeg vet jeg vil få. Jeg husker nemlig hvor stressende det er den første uken når babyen skal tilvennes en slags døgnrytme og jeg skal tilvennes en slags rutine. :-)

Hurra for melkesprengte bryster, sier jeg bare. Det finnes ikke større velsignelse for en sliten mor og en frustert baby som helst bare skriker... :-)

Å føde når situasjonen du står i er et mareritt

Jeg er en av dem som for mange år siden var veldig idealistisk og ville føde "naturlig". Altså uten bedøvelse. Jeg trodde også at fødsel var som på film. En svett dame med sminke som ikke renner som hyler og skriker litt. Mannen skulle stå nervøs på siden og holde hendene hennes og hviske pene ord inn i øret hennes, og når jordmoren annonserte at hun så hodet, ville damen midt i fødselen smile til sin kjære og klemme hånden hans før en ny ri satte inn og befridde henne for hele babyen. Og etterpå ville hun få en nydelig liten klump i armene.

Det var jo ikke sånn. For det første tar det jo 4 minutter, toppen, på film. For det andre var jeg ikke forberedt på hvor sliten man blir! Var lite svettepærler å spore, men jeg var til slutt så sliten at jeg sovnet mellom hver ri. Vannet gikk om natten og var misfarget. Noe som gjorde at jeg ble tvunget til å være lenket fast til de maskinene på sykehuset som måler riene og hjerteslagene til babyen. Har du noengang sett en fødende kvinne på film med to ekle bånd rundt magen koblet til en maskin? Som om ikke det var nok, så mente de at riene kom sent igang og siden det var mulig babyen var stresset (det fargede fostervannet), ville de det skulle gå litt fortere og gav meg drypp. Ettersom jeg husker fikk jeg da én nål i hver arm. En til dryppet som skulle jumpstarte riene, og en til vanlig saltvann for å holde meg hydrert. Noe særlig mer lenket til sengen kan man ikke bli! Så begynte dryppet og virke...smertene ble tredoblet, uten at riene ble målbart sterkere. Jeg husker jeg hadde et vanvittig behov for å gå litt rundt, eller i det minste ha mulighet til å snu meg litt skikkelig i sengen...men alle slangene gjorde det umulig...alt jeg kunne gjøre var å ligge der og føle på hver eneste ri.

Ingen hadde heller fortalt meg at smertene blir så intense at man kaster opp! Og ingen fortalte meg at det er helt vanlig å bærsje på seg under fødselen, eller å få tildelt klystér. Ingen fortalte meg at gubben ville løpe ut av rommet skrekkslagen og bruke enhver mulighet til å komme seg vekk derfra. Og da babyen ble lagt på magen min, trodde jeg det var noe alvorlig galt med den! Den var jo helt misformet i hodet! På tv er jo babyen dama får i armene minst en uke gammel. Jeg ble rimelig lettet da hodet normaliserte seg og babyen ble søt igjen etter ca et døgn.

Nei, fødsel var ikke særlig romantisk.

Det tok ikke lang tid før idealismen døde. Nå kan jeg ikke helt se poenget i å lide seg igjennom en fødsel uten bedøvelse hvis man kan slippe. Vi hiver oss jo over mirakelskuffen på jakt etter paracet og ibux i altfor store doser bare vi merker det banker litt bak øya. Men en fødsel, DET skal man liksom ideelt gå igjennom med så mye smerter og komplikasjoner som mulig. Det er status, liksom. Jeg ser ikke den.

Derfor merker jeg at jeg ikke helt liker tanken på at jeg antakelig føder mens jeg bor hos svigermor. Det er nemlig en time til nærmeste sykehus og alt de har i nærområdet er en primitiv fødestue uten annet enn strengt nødvendig utstyr og ingen leger på huset og ikke annen bedøvelse enn lystgass og akupunktur.

Ikke misforstå meg. Jeg står i respekt av de som ønsker å føde uten epidural. Flott for dem. Tommel opp! Men jeg blir småsur når DET skal være idealet! For meg blir det falskt og hyklerisk. En fødsel oppleves svært forskjellig fra kvinne til kvinne og ofte fra fødsel til fødsel. Hvorfor skal de med mest smerter få mest respekt? Er de liksom noe MER glad i barna sine enn de som føder med epidural? Eller er de automatisk bedre mødre? Jeg ser ikke helt sammenhengen.

Lystgass prøvde jeg med førstemann. Det skulle "ta toppen" av riene. Jeg bare følte jeg mistet totalt kontrollen over smertene, kroppen min og meg selv. Det var akkurat like vondt og rusen ble bare irriterende oppå det igjen! :-S Akupunktur var jeg vitne til at søstera mi brukte. Hun hadde full tiltro til disse nålene, men etter det jeg kunne se led hun minst like mye som det jeg gjorde under mine fødsler. Og etter en stund synes hun bare de tilførte mer smerte og hylte at de måtte få se å få røska dem ut igjen!

Jeg kan ikke si at en "naturlig" fødsel på den lokale fødestua virker særlig fristende. :-S

Jeg vil på sykehus, der jeg kan få epidural.

På en annen side vil jeg ikke BLI på sykehuset. Så fort babyen er ute, tørket, veid og målt, vil jeg få på meg klea og komme meg hjem til min egen seng.

Det ser ikke helt ut til at det blir sånn. Det vil være en times kjøretur tilbake fra sykehuset. Like langt som det er å kjøre TIL sykehuset. Og jeg vet også hvor sliten man er etter en fødsel. En time i en trang bil høres ikke fristende ut. For det andre vil jeg ikke ha noen egen seng. Jeg vil ikke ha noe hjem! Jeg vil antakelig ligge på en tynn madrass i et hus jeg ikke bor i, men oppholder meg i midlertidig. Babyutstyret vil være halvveis nedpakket i esker og sekker og jeg vil ha en liten koffert med noen klær til meg selv og noen få klær til babyen, et helseteppe og en bæresele.

Jeg har lyst til å gi babyen en bedre start på livet enn det.

Jeg har lyst til å ha noe stabilt og hjemlig å komme hjem til. Med mulighet til å hvile ut i eget tempo og med de jeg elsker mest i verden rundt meg. Med mulighet til å ta imot besøk uten å måtte spørre om det er i orden, eller føle meg som en boms uten noe sted å bo.

Jeg vil at alt skal ordne seg i løpet av natten. At jeg skal bli tilbudt drømmeleiligheten med mulighet til å reise opp NÅ.

Jeg er så sliten.

Jeg føler jeg står fast i en situasjon jeg virkelig har jobbet HARDT for å slippe å havne i... :-(

Å innse at man selv er problemet...

Jeg er en sånn jente som egentlig tror veldig bra om seg selv. Jeg tror faktisk jeg er en flott mor. Jeg beviser det ved å kunne vise fram to flotte gutter som er selvstendige, kjærlige, omtenksomme og trygge. Å, jeg har mine tvil om mine evner som mor innimellom. Det er en velkjent følelse følelsen av at man ikke helt vet hvordan man skal takle noe, gikk man over streken? Er man konsekvent nok? Joda, det hender jeg går å tviler, men i det store og hele har jeg tro på at jeg er en god mor. God nok, i det minste.

Jeg tror jeg er en god søster. Jeg stiller mer enn gjerne opp for familien min. Jeg har en tendens til å slippe alt jeg har i hendene og engasjere meg 110% for et familiemedlem i trøbbel. Jeg stiller opp med hele meg og alt jeg har. Kanskje jeg overdriver iblant. Jeg kan ha problemer med å si nei, eller med å stoppe å hjelpe når jeg egentlig vet jeg har gjort mer enn nok og kanskje også mer enn min kapasitet kan tilsi. Men jeg elsker familien min. Brødrene og søstrene mine.

Og jeg tror jeg er en god datter. Jeg stiller gjerne opp med et lyttende øre for fortvilte foreldre som trenger å prate. Jeg har fått høre mye "dritt" og fått mye skittentøy luftet rundt ørene mine. Og jeg har ofte vært skuffet over foreldrene mine og deres måte å takle ting på. Men jeg elsker foreldrene mine. Jeg vil gjøre det jeg kan for å vise dem hvor mye de betyr for meg.

Og jeg tror jeg er en god kjæreste. Jeg vet jeg gjerne vil gi kjæresten min frihet til å være seg selv og til å gjøre litt som han vil. Jeg prøver å vise både med ord og gjerninger at jeg setter pris på han. Jeg prøver å komme med konstruktive løsninger på problemer og uenigeheter vi måtte ha. Selv om det ikke alltid er like enkelt å tenke seg fram til slike. Jeg prøver å respektere kjæresten min til å være den han er utifra hans forutsetninger og erfaringer uten å dytte eller dra for mye i han. Jeg prøver å være tålmodig. Jeg biter i meg det jeg oppfatter vondt når jeg vet det er en bagatell og muligens ikke ment slik det ble formidlet. Jeg prøver å ikke være kontrollerende på noen måte. Jeg vil ikke gjøre kjæresten min til en tøffel. Jeg prøver å balansere alt dette og mine egne behov samtidig. Jeg prøver å "følge kjærestereglene" om å være tålmodig, tolerant, ta hensyn, snakke ordentlig, vise respekt, osv... Jeg oppfatter meg selv som stabil og lett å samarbeide med. Jeg VIL jo så gjerne og jeg prøver å lytte til den andre partens argumenter og jeg prøver å gå inn i meg selv nå og da for å se om det er meg som kanskje bør bøye meg denne gangen og i tilfelle hvor mye er det fornuftig og forsvarlig å bøye seg uten å gå på kompromiss med sine egne prinsipper. Jeg oppfatter mine satte prinsipper som godt gjennomtenkte og godt argumentert for.

Men

Det kan hende jeg tar feil

Det kan hende jeg ikke er en så flott kjæreste som jeg jobber så hardt for å være

Det kan hende jeg mislykkes

Veldig

Det kan hende jeg istedet oppfattes som ustabil, bestemt, egenrådig, og overdrevet selvstendig

Jeg har opplevd mye vondt i mitt forholdsvis korte liv. Og alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere, heter det. Husker pappa hadde en sidekommentar på dette etter den siste virkelig store sorgen i mitt liv: "overlever du dette, i tillegg til alt det andre du har hatt, kommer du til å bli stålsterk. Det er ikke sikkert det er så positivt..."

Jeg VET at jeg alltid greier meg. Jeg er trygg på meg selv og min egen overlevelsesevne. Jeg ikke bare klarer meg, jeg TRIVES alene. Singel er den tryggeste statusen jeg kjenner til!

Forhold skremmer meg. Det gjør meg sårbar. Jeg liker ikke å være sårbar. Faktisk er det så ille at hvis jeg skulle oppleve å måtte gi fra meg den MINSTE bit av kontroll over mitt eget liv og min egen situasjon, så får jeg helt panikk. Jeg har alltid plan B klar. Forhold varer ikke. Det står som et faktum i mitt hode.

Så sterkt, at kjæresten min muligens føler at jeg ikke er villig til å kjempe for forholdet vårt.

Så sterkt, at jeg kanskje ikke ER villig til å jobbe for forholdet.

Så sterkt, at jeg muligens saboterer forholdet selv. Ser etter feil og tar all motgang som en bekreftelse på mine mistanker om at "pøh, det var det jeg VISSTE. Dette blir bare kaos. Dette blir bare vondt. Det er nok best jeg er alene."

Jeg er også en strong believer av at det man fokuserer på, får man mer av. Og de signalene jeg sender ut er mildt sagt forvirrende. Det ene øyeblikket stråler jeg kjærlighet og takknemlighet over å ha en fantastisk kjæreste. Det andre øyeblikket er jeg igang med plan B i tilfelle det skulle gå galt...jeg klarer meg nemlig alene. Så ikke kødd med meg!

Det er mulig jeg trenger hjelp. Hjelp til å våge å satse fullt på det forholdet jeg er i. Så fullt at jeg tør tro på at det er forhold som varer. At forholdet MITT varer. At det finnes menn som er verd å ta vare på.

Tur til min kommende hjemby!

Torsdag ettermiddag vagget jeg ombord på flyet til Tr.heim sammen med Prinsessa i familien: dattern til SuperSøster. Hun hadde vært hos faren sin en stund og jeg var heldig og kunne ta følge med henne hjem! :-D

Det var desverre mindre selskap i henne enn forventet, da hun etter ti minutter flytur sovnet og sov som en sten hele veien til Tr.heim. Å vekke henne var håpløst, selv da jeg tok på henne sko og jakke for å komme oss ut av flyet. Det endte med at jeg måtte bære håndbagasjen min og hennes og Hennes Majestet selv ut av flyet. Den som har reist med Norwegian vet hvor trangt det er mellom seteradene, og med all den dødvekten sammen med min ENORME fødeklare mage ble det å komme seg ut i midtgangen ikke bare en utfordring, men et helt prosjekt som krevde nøye utregninger av avstander og mulige hindere.

Jeg greide å løfte meg usikkert opp av stolen jeg satt i, bare for å nesten vippe tilbake til der jeg satt, da mine beregninger om plass fra setestolen og fram til neste rad var heller unøyaktige og jeg ble stående med brede men, knekk i knærne og ryggen i en ubehagelig posisjon så mye bakover at jeg ble heller baktung... Smilende og humrende medpassasjerer bevtninet min entré ut i midtgangen med jentungen på armen og ventet tålmodig til jeg fant balansen igjen. Å komme seg UT av flyet var noe lettere, og da jeg kom ned til bagasjeleveringen kom SuperSøster å tok over Tornerose.

Vi hadde ikke tid til å si "hei" en gang før vi satte igang skravlekassa...og den har gått i ett fram til i dag. :-) Hehe.

Jeg sa jo også at jeg forventet at den perfekte leiligheten ville dukke opp for meg da jeg kom hit! Jeg hadde sett meg ut en som så lovende ut, og hadde veldig lyst til å se på den. Det var først da jeg begynte å leke med google map her hos SuperSøster at jeg oppdaget hvor perfekt den var! Den ligger nemlig bare rett nedi veien fra SuperSøster! Man kunne sykle til hverandre. Tenk så godt det ville være å ha henne så nær! :-D

Det så i tillegg utrolig idyllisk ut på bildene...og det lå en veibeskrivelse på siden der...så vi bestemte oss for å ta en tur bortom for å se selv...

Det var som å tråkke uti Astrid Lindgren-land! Idyll, idyll, idyll! SuperSøster sa at jeg burde nok presentere meg skikkelig, så hun ikke trodde vi snek oss rundt huset hennes for å snoke! Det endte med at vi fikk full visning av leiligheten! :-D

OG DER VIL JEG BO!!

Så nå har vi bestemt oss for at vi får den leiligheten... :-P Hehe. Vi venter bare på en telefon fra huseierne som tilbyr oss leiligheten. :-D Vi flytter inn neste uke. Rett før babyen kommer. :-) Hjemme har de begynt å pakke. :-) Og vi planlegger allerede første grillfest ute i den vakre hagen. :-)

Nå skal jeg bare igang med å finne Au Pair som kan bo hos oss fra August. :-)

Tidligere i dag var vi på pirbadet. Jeg var egentlig skeptisk til å blotte min høygravide mage sånn offentlig, men siden Prinsessa betyr nesten like mye for meg som mine egne gutter gjør, så kjøpte jeg lydig bikini og blottet magen helt frivillig bare for å se Frøkna smile.

Det var såååå verdt det. Prinsessa koste seg så masse! Og da koste jeg meg også. Og SuperSøster er verdens flotteste mamma. Jeg beundrer henne sånn. :-)

Men det var ikke eneste grunn til at pirbadet ble suksess! Jeg har jo hørt rykter om det...men jeg hadde virkelig ikke trodd at det skulle være såååå deilig å kunne bevege seg i vannet TOTALT smertefritt! Og det å bøye seg var en lek, så lenge hoftene var under vannet. Og jeg følte meg så lett! Jeg glemte at jeg var gravid og tung med gigantmage! :-D

Hvorfor har jeg ikke gjort dette FØR??

Det beste er at jeg har MYE mindre smerter i bekkenet i kveld enn vanlige kvelder. DIGG!!

Hvis jeg rekker, skal jeg sannelig ta meg en tur til på badeland i Særp med unga og alt bare for å få samme opplevelsen...sånn før jeg føder... :-P

Roligere nå :-)

Ingenting har egentlig løst seg siden sist. Vi har fremdeles ikke noe sted å bo etter den 31. Mai. Jeg har fremdeles ikke fått svar på inntaket. Babyen har fremdeles ikke festet seg. Jeg har ikke noen visninger avtalt for denne helga enda jeg er i Tr.heim fra i kveld. (Og selv om jeg har prøvd) Jeg har fremdeles en eksamen igjen som jeg ikke greier å lese på. Og leiligheten jeg ville kjøpe forsvant foran nesa på meg, og svaret fra husbanken tar det 8 uker før jeg ser noe til. Jeg vet fremdeles ikke hvor jeg skal føde.

MEN jeg er i godt humør likevel. Min erfaring ER at ting ordner seg. Gjerne i siste liten, så lenge man har tro på det. Så derfor har jeg bestemt at livet mitt kommer til å foregå slik:

Jeg skal til Tr.heim denne helgen. En perfekt leilighet vil åpenbare seg, jeg vil dra på visning og jeg vil kunne flytte inn allerede 1 juni. :-D Og når jeg IKKE er på visning, skal jeg slappe av og kose meg med SuperSøster og Prinsessa og bli kjent med Tr.heim. :-)

Jeg vet jeg kommer inn på studiet jeg har søkt på. Det VET jeg, for jeg har mer enn nok poeng. :-) Så da har jeg bestemt at jeg får svaret tidsnok uansett om det kommer nå i Mai eller sist i Juli. :-)

Eksamen jeg ikke har lest på har jeg noe grunnlag for siden jeg har gått semesteret en og en halv gang. Jeg har lest de fleste romanene, jeg har noen shortstories og dikt igjen. Det skal jeg komme meg igjennom. Jeg får tid til å titte på notater og det får holde. Jeg kommer til å stå pent på eksamen og komme ut med helt grei middels karakter. FØR babyen kommer. Jeg har ikke lov til å fly da, så det gjelder å reise opp til Tr.heim igjen med bil. Det tar tid, men er på en annen side ganske koselig og babyen kommer når vi er trygt oppe og i hus. Fødselen vil foregå uten komlikasjoner, være forholdsvis rask og pappa'n vil ta imot barnet sitt, slik han instisterer på.

Alt kommer til å gå SUPERT!

Jeg fått bevis før for at ting faller til rette av seg selv bare man innstiller seg på det. :-)

I tillegg har jeg fått satt livet mitt i perspektiv ved at jeg har en bror som virkelig har problemer. Han er verdens beste, goeste, nydeligste gutt. Men han er 23 år og har veldig lite styr på livet sitt. Han er dypt fortvilet over dette og er fullt klar over hva han BØR gjøre, men som han sier: "Jeg bare FÅR IKKE GJORT DET!"

Hele familien har vært meget bekymret for han den siste tiden, da han ikke har latt høre fra seg, har skiftet mobilnummer igjen og ikke har noe sted å bo! Det lille vi har sett av han har vitnet om en gutt i dyp depresjon og fortvilelse, totalt uten tiltaksevne til å løse problemene sine på noen måte selv.

Familien vår er imidlertid slik at når noen har et problem er det et FELLES problem som alle prøver å finne en løsning på. Vi har prøvd å hjelpe Go'bror tidligere. SÅ MANGE GANGER. På så uendelig mange måter. Likevel greier han ikke administrere livet sitt selv!

Så vi har snakket sammen og prøvd å finne en løsning på hvordan vi skal kunne hjelpe Go'bror på en sånn måte at han kan leve livet forholdsvis trygt og forutsigbart slik som andre. Vi har kommet fram til at vi rundt han er nødt til å ta over de administrative oppgavene i livet hans. Problemet er jo ikke at han ikke VET hva som trengs. Han mangler motoren som gjør at man gjennomfører disse tingene!

Så jeg tilbød meg å ta over den økonomiske biten, da jeg selv vet jeg er meget nøye med penger og meget flink til å holde orden på økonomien. Siden jeg flytter langt unna, er det ikke mye praktisk jeg kan hjelpe til med heller, annet enn den delen. Jeg har ikke noe imot det. Jeg synes egentlig det er litt moro å holde på med sånne småregnskap. :-) Jeg har også gjort det tidligere for noen andre, og har dermed bevist for meg selv at dette er noe jeg virkelig klarer! :-)

Han virket lettet over forslaget og var mer enn villig til å si ifra seg det ansvaret. Så det var ihvertfall én ting. Men han må også ha hjelp til å finne seg et sted å bo, han må oppmuntres til å dra til NAV, til sosialkontoret, til lege...det beste er muligens at noen blir med han. Han synes det er så skam å dra til disse institusjonene at han ofte trekker seg i siste liten.

Denne gangen virker det som om familien rundt han, inkludert meg er villig til å gjøre vårt for å få han inn i en rutine og inn i et system som gjør at han slipper å administrere ting på egenhånd. Han kan ikke ha det sånn lenger. Vi er oppriktig redd for ham! Redd han skal bli så fortvilet over egen mangel på initiativ at han gjør dumme ting med seg selv og forsvinner fra oss....

Når jeg ser mitt liv i forhold til hans, har jeg det perfekt! Jeg har orden i kaoset og vilje, mulighet og lyst til å ta tak i de tingene som gjør livet usikkert. Livet mitt kommer til å ordne seg fint. Det gjør det alltid! Jeg har vært igjennom hardt vær før! :-D

Stress

Hmmm....vi skal flytte siste helga i mai. Det er bare 10 dager før termin. Jeg vet fremdeles ikke hvor vi skal bo.

Det er stress

Jeg venter fremdeles på svar fra husbanken...får jeg lån?

Stress

Magen er så stor at jeg er redd den snart sprekker. Alt er vondt. Ligge, sitte, gå... Dette blir nok en heavy baby. Hodet er ikke festet, og siden det er mitt 3. barn kan det hende det ikke fester seg. Det er vondt når han vrir på hodet nede i bekkenet.

Stress

Jeg skal fly en tur opp til tr.heim den 21. mai. Jeg skal ned igjen den 25. mai. Det er to uker og én dag før termin. Hva om babyen bestemmer seg for å komme mens jeg er i Tr.heim?? Langt fra barnefar som vil være med på fødsel og langt fra utstyret som trengs for å stelle en baby og barneklær og div?

Stress

Jeg venter fremdeles på inntaket fra samordna. På nettet står det at jeg skal få beskjed ved normalopptaket den 20 JULI. Enda jeg bad om og har rett på tidlig opptak som skulle fått svar i slutten av mai. Stemmer det som står på nettet?

Stress

Jeg har eksamen 19. mai som jeg vet jeg burde lest på, men som jeg ikke greier å konsentrere meg om.

Stress.

Jeg har en eksamen 2. juni. To dager ETTER at jeg har flyttet. 6 dager før termin. Pensum fra første semester. Et semester jeg ikke greide å følge opp fordi jeg var helt i begynnelsen av svangerskapet og bare sov. Jeg burde lest. Men har jeg tid? Har jeg ork? Hvordan kommer jeg meg på eksamen? Hvor skal jeg oppholde meg den dagen? Hva om babyen kommer?

Stress

Hvor skal jeg føde? Hvor skal jeg bo? Hvor skal barna mine gå på skole?

Stress

Dagene går...

I det siste har jeg hatt mye å tenke på i forhold til eksamner og flytting. Undervisningen på skolen er nå slutt. Noe som føles veldig merkelig. Brått har man masse fritid man skal fylle... Heldigvis har vi hatt masse fint vær! Så har vi i det minste ikke vært stengt inne. :-)

Eksamenskjøret har jo begynt nå. Jeg har tatt det ganske med ro egentlig. Har fulgt opp tett på skolen hele dette semesteret og følt at jeg har fått med meg masse av undervisningen. Vi har også noen fornuftige forelesere som har passet på at vi har hatt grundige øvelser jevnlig ved å måtte levere obligatoriske hjemmetester. De har vært utrolig mye mer hjelpsomme enn jeg kunne forutsett. Selv om det har tatt tid og frustrasjon å gjøre dem og levere dem i tide. Motivasjonen er heller laber når det kommer til stykket, vettu. :-P Jeg er nå UTROLIG glad det har vært så strengt. Det har nemlig betydd at jeg har sluppet å totalt sprenglese de siste dagene før eksamen.

Første del av eksamen var i går. Fonetikk og Gramatikk. Dette er utrolig tørre fag. Jeg må bare lovprise foreleseren vi har i Gramatikk som er FANTASTISK. Hun er meget kunnskapsrik og formidler kunnskapen på en glimrende måte. Forelesningene med henne har vært så givende at jeg skal innrømme at jeg ikke har mer enn så vidt bladd i pensumboka! Jeg har ikke følt jeg har hatt behov for det! Notater, øvelser og forklaringer fra henne har vært mer enn nok. :-)

Foreleseren i Fonetikk er en helt annen historie... Han synes jeg mest synd på. Jeg tror virkelig ikke han liker seg som foreleser og han er virkelig en elendig sådan. Å være i hans forelesninger kan være mer forvirrende enn lærerikt. Det har ført til at mye av informasjonen har jeg selv mått lete opp til hver innlevering vi har mått levere. Fonetikkboka er ikke stort bedre å lese i. Den er tørr, tung, og ekstremt detaljert på et plan hvor man bare rett og slett gir opp. -Eller sovner. Likevel har jeg fått med meg NOE, og det som virkelig reddet meg var en to timers rewiev-forelesning fra en Fonetikk-foreleser fra Universitetet i Oslo som var på besøk. Hun gikk elegant igjennom de aller viktigste delene i pensumet og presenterte dem på en forståelig og interessant måte. På to timer lærte jeg mer enn jeg hadde lært hele året med den vanlige foreleseren vår... :-P

Eksamen gikk greit. Tror jeg. Jeg skrev ihvertfall mye! :-P Jeg var overrasket over mangelen på nerver før eksamen. Var helt rolig hele tiden! Det likner ikke meg. :-P Nå blir det bare spennende å se hva karakteren havner på. Før den kan vurderes skikkelig skal vi ha muntlig eksamen til tirsdag. Den er jeg ihvertfall rolig for. Muntlig. Å åpne munnen å la lyder komme ut. Hvor galt kan det gå?

Flytting. Jeg har fremdeles ikke funnet noe sted vi kan bo. Det har vært mye vanskeligere enn forventet å finne noe sted i Tr.heim. Grunnen er delvis at vi bor så langt unna, og delvis fordi jeg har så mange barn! :-(

Nå gjør jeg hva jeg kan få å prøve å få lån. Det hadde vært deilig å i det hele tatt eie noe. Og heldigvis er kjøping av leil en litt lenger prosess. Det betyr også at jeg er bostedsløs i sommer. :-S Jeg har fått tillatelse til å bo i denne leiligheten ut Mai, selv om vi egentlig skulle flyttet 15. Mai. Det hjelper jo litt. Ellers ser det ut til at vi må okkupere plass hos familie i sommer. Men jeg skal jo studere i Tr.heim! Jeg MÅ jo komme meg dit!

Får håpe dette løser seg i løpet av sommeren.

Det værste nå er egentlig at jeg ikke har noe sted å bo når jeg skal føde! Det gjør at jeg ikke vet hvor jeg skal føde! Hvilket sykehus skal jeg forberede på min nedkomst?

Ellers blir magen stoooor nå. Jeg er definitivt høygravid. Alt er tungt og slitsomt og jeg venter bare på å få barnet UT! :-) Hvis jeg bare visste hvor jeg skulle gjøre det. Og hvor vi skulle bo... :-S