torsdag 21. mai 2009

Roligere nå :-)

Ingenting har egentlig løst seg siden sist. Vi har fremdeles ikke noe sted å bo etter den 31. Mai. Jeg har fremdeles ikke fått svar på inntaket. Babyen har fremdeles ikke festet seg. Jeg har ikke noen visninger avtalt for denne helga enda jeg er i Tr.heim fra i kveld. (Og selv om jeg har prøvd) Jeg har fremdeles en eksamen igjen som jeg ikke greier å lese på. Og leiligheten jeg ville kjøpe forsvant foran nesa på meg, og svaret fra husbanken tar det 8 uker før jeg ser noe til. Jeg vet fremdeles ikke hvor jeg skal føde.

MEN jeg er i godt humør likevel. Min erfaring ER at ting ordner seg. Gjerne i siste liten, så lenge man har tro på det. Så derfor har jeg bestemt at livet mitt kommer til å foregå slik:

Jeg skal til Tr.heim denne helgen. En perfekt leilighet vil åpenbare seg, jeg vil dra på visning og jeg vil kunne flytte inn allerede 1 juni. :-D Og når jeg IKKE er på visning, skal jeg slappe av og kose meg med SuperSøster og Prinsessa og bli kjent med Tr.heim. :-)

Jeg vet jeg kommer inn på studiet jeg har søkt på. Det VET jeg, for jeg har mer enn nok poeng. :-) Så da har jeg bestemt at jeg får svaret tidsnok uansett om det kommer nå i Mai eller sist i Juli. :-)

Eksamen jeg ikke har lest på har jeg noe grunnlag for siden jeg har gått semesteret en og en halv gang. Jeg har lest de fleste romanene, jeg har noen shortstories og dikt igjen. Det skal jeg komme meg igjennom. Jeg får tid til å titte på notater og det får holde. Jeg kommer til å stå pent på eksamen og komme ut med helt grei middels karakter. FØR babyen kommer. Jeg har ikke lov til å fly da, så det gjelder å reise opp til Tr.heim igjen med bil. Det tar tid, men er på en annen side ganske koselig og babyen kommer når vi er trygt oppe og i hus. Fødselen vil foregå uten komlikasjoner, være forholdsvis rask og pappa'n vil ta imot barnet sitt, slik han instisterer på.

Alt kommer til å gå SUPERT!

Jeg fått bevis før for at ting faller til rette av seg selv bare man innstiller seg på det. :-)

I tillegg har jeg fått satt livet mitt i perspektiv ved at jeg har en bror som virkelig har problemer. Han er verdens beste, goeste, nydeligste gutt. Men han er 23 år og har veldig lite styr på livet sitt. Han er dypt fortvilet over dette og er fullt klar over hva han BØR gjøre, men som han sier: "Jeg bare FÅR IKKE GJORT DET!"

Hele familien har vært meget bekymret for han den siste tiden, da han ikke har latt høre fra seg, har skiftet mobilnummer igjen og ikke har noe sted å bo! Det lille vi har sett av han har vitnet om en gutt i dyp depresjon og fortvilelse, totalt uten tiltaksevne til å løse problemene sine på noen måte selv.

Familien vår er imidlertid slik at når noen har et problem er det et FELLES problem som alle prøver å finne en løsning på. Vi har prøvd å hjelpe Go'bror tidligere. SÅ MANGE GANGER. På så uendelig mange måter. Likevel greier han ikke administrere livet sitt selv!

Så vi har snakket sammen og prøvd å finne en løsning på hvordan vi skal kunne hjelpe Go'bror på en sånn måte at han kan leve livet forholdsvis trygt og forutsigbart slik som andre. Vi har kommet fram til at vi rundt han er nødt til å ta over de administrative oppgavene i livet hans. Problemet er jo ikke at han ikke VET hva som trengs. Han mangler motoren som gjør at man gjennomfører disse tingene!

Så jeg tilbød meg å ta over den økonomiske biten, da jeg selv vet jeg er meget nøye med penger og meget flink til å holde orden på økonomien. Siden jeg flytter langt unna, er det ikke mye praktisk jeg kan hjelpe til med heller, annet enn den delen. Jeg har ikke noe imot det. Jeg synes egentlig det er litt moro å holde på med sånne småregnskap. :-) Jeg har også gjort det tidligere for noen andre, og har dermed bevist for meg selv at dette er noe jeg virkelig klarer! :-)

Han virket lettet over forslaget og var mer enn villig til å si ifra seg det ansvaret. Så det var ihvertfall én ting. Men han må også ha hjelp til å finne seg et sted å bo, han må oppmuntres til å dra til NAV, til sosialkontoret, til lege...det beste er muligens at noen blir med han. Han synes det er så skam å dra til disse institusjonene at han ofte trekker seg i siste liten.

Denne gangen virker det som om familien rundt han, inkludert meg er villig til å gjøre vårt for å få han inn i en rutine og inn i et system som gjør at han slipper å administrere ting på egenhånd. Han kan ikke ha det sånn lenger. Vi er oppriktig redd for ham! Redd han skal bli så fortvilet over egen mangel på initiativ at han gjør dumme ting med seg selv og forsvinner fra oss....

Når jeg ser mitt liv i forhold til hans, har jeg det perfekt! Jeg har orden i kaoset og vilje, mulighet og lyst til å ta tak i de tingene som gjør livet usikkert. Livet mitt kommer til å ordne seg fint. Det gjør det alltid! Jeg har vært igjennom hardt vær før! :-D

1 kommentar: