Bomullsbarna

Jeg kjenner at jeg synes gutta for alvor begynner å bli store. Så fort sola titter fram stikker de ut og blir borte. Lenge. Heldigvis har jeg utstyrt dem med mobiltelefoner. Jeg argumenterte med at det BÅDE oppmuntrer til lese- og skrivetrening, OG gjør dem trygge når de er borte fra mors trygge favn. I ettertid ser jeg vel at det mest var ho mor som var utrygg når gutta var borte uten at jeg kunne få tak i dem... :-P Ikke rart mamma bet negler da jeg var liten. Det fantes jo ikke mobiltelefoner da. Får plutelig en helt ny forståelse for at vi flyttet langt inn i skauen - vekk fra folk. Ingen naboer å besøke, ingen biler som kommer fort...på en annen side...vi fløy da alene langt inni skogen alene. Under elgjakta fikk vi utdelt røde luer og beskjed om å se oss litt for. Ingen satte opp høye gjerder nede ved vannet, og vi syklet bakke opp og bakke ned i vill fart. -Uten hjelm og beskyttelsesutstyr. Vi stod på skøyter på holka ute i gården. Det gikk fortest nedover låvebrua, og i bunnen av "hønebakken" var det en dump som kunne brukes som hopp. Litt kinkig, ettersom den var midt i en skarp sving, men vi stolte på at vi greide å snu i luften eller at snøen som aldri kom tok oss imot ute i grøfta. Jeg husker at vi ofte dro alene på stranden og at vi aldri skiftet til tørre klær etter at vi kom opp av vannet. Eneste formaningen vi fikk var at vi skulle passe på hverandre og "druknet vi, fikk vi bank", som pappa sa mens han smilte og blunket.

Nå hadde jeg tenkt å si at det var sunt for oss å få prøvd oss alene. -Og det var det sikkert også. Men jeg vet med meg selv at jeg ville aldri noensinne ville latt mine gutter gjøre noe i nærheten av dette! Ut i skogen alene? -Bare om det er dekning for mobiltelefon, og med refleksvest og gummistøvler. Dra til stranden? -Bare med mamma og HOLD DERE INNEN SYNSREKKEVIDDE!! Sykle? -Ta på hjelm. Rollerblades? Hjelm OG beskyttelsesutstyr, og BARE PÅ FLATA!

 Elia på sykkel med mamma's solbriller... :-P

Men selv om jeg synes jeg er rigid med reglene, ser jeg at flere foreldre er enda strengere enn meg. Jeg hører om unger på mine egne barns alder som omtrent ikke får bevege seg utenfor hagen, i frykt for at de skal gå langt avgårde. Er de redd for at barnet skal rote seg bort? Vet de ikke at barn sjelden går lenger enn at de kan finne tilbake selv? Eller er det frykten for at barnet skal oppføre seg dumt i trafikken og bli påkjørt? Det siste kan jeg forstå enkelte steder, men her i Tr.heim er det er godt utbygget veinett av gang- og sykkelstier, at jeg anser det som ganske trygt så lenge de har basic opplæring i å se seg for når de skal over veien og slikt. De fleste barna blir oppmuntret til å gå til skolen så lenge det er lyst ute, men så fort det er mørkt blir de kjørt av mamma og pappa. Er de redd veien blir lenger når det er mørkt? De fleste vet da hvordan de skal kle opp barna så de slipper å fryse? Jeg ser ingen klatre i trær lenger. Jeg husker jeg "bodde" i et spesielt tre hjemme på Børt. Er du gal? Man kan jo ikke klatre i noe annet enn de stativene som følger sikkerhetsreguleringene fra EU (eller noe sånt)?

Markus klatrer i trær, selv om han egentlig ikke tør. Tøffingen!

Og er det lenger vanlig å ta med ungene på husarbeidet? Når bør ungene få plikter? Skal egentlig unger i det hele tatt tvinges til å gjøre ting de ikke nødvendigvis liker, lenger? Jeg merker at jeg ikke egentlig kjenner til reglene for hva man skal og ikke skal gjøre, hva ungene bør og ikke bør få frihet til, hva man kan eller ikke kan slippe ungene til på. Jeg føler meg fram, jeg vurderer etter hva jeg tror gutta er klare for og prøver forsiktig. Går det bra, så kanskje jeg slipper litt til. Jeg synes ikke det er lett å være forelder. Jeg synes kravene stadig høynes...særlig til økonomi. Føler at hvis jeg ikke har råd til å gi barna mine det de andre har...eller gud forby; det de trenger, så er jeg udugelig som mor. -Også i følge andre foreldre... Det er faktisk vondt å høre barna komme hjem fra skolen og ønske seg yo-tech, og rulleskøyter og pokémonkort og ski og vel....listen er endeløs. Noe kan jeg infri. Andre ting...not so much. Mye av ønskene innfrir jeg på bekostning av meg selv. Ikke det at det gjør meg noe, men på ett eller annet tidspunkt trenger faktisk også jeg nye sko. Eller nye klær.

Elia med snowboardet sitt

Er det sånn at andre unger får alt de peker på? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk det er flere som meg, enn det er barn som har både ski og snowboard og skateboard og rolleblades og.... Men på den skolen guttene mine går nå, er standarden vanvittig høy. Det er VELDIG tydelig at dette er unger som kommer fra litt andre økonomiske kår enn meg. Det er ikke sånn at jeg er fattig på noen måte. Jeg/vi klarer oss egentlig fint. Men jeg føler et vanvittig mye større press her på at guttene må ha det de andre har og gjerne mer. Og den typen foreldre som helst skal pakke bomull rundt barna til de er 20 er overrepresentert. Mine selvstendige, utprøvende, sølehoppende, treklatrende, aktive barn passer definitivt ikke inn. Heldigvis merker nok ikke guttene det like godt som meg.

Om å ikke være alene...

Jeg har fått kritikk for hvordan jeg framstiller meg selv og min familie på min egen blogg. Som jeg tidligere har skrytt vilt og hemningsløst av, så har jeg tre herlige barn som betyr alt i verden for meg. Kritikken gikk ut på at jeg helt feilaktig tar på meg all æren for mine vakre barn og min familiesituasjon helt alene. Jeg ble instendig bedt om å slutte å framstille meg selv så flott og fager som alenemor uten å gi kredit til de rundt meg som er mine hjelpere. Nå gjaldt denne kritikken i utgangspunktet en spesiell person som kunne trenge mer ære, men jeg utvider det til å gjelde alle jeg gir for lite kredit for hjelpen de gir.

Nå er det slik at jeg privat viser min takknemlighet så mye jeg kan. Alle som noengang rekker fram en hånd skjønner at jeg setter vanvittig stor pris på det. Og jeg skryter kanskje enda mer vilt og uhemmet til andre om hjelp jeg får av de jeg er glad i. Skryt er alltid best å få når den kommer via felles bekjente, og det er min strategi. -Det er ihvertfall meningen. Men kritikken var altså rettet mot min evige selvdigging på nett. -Dette har jeg nå tenkt å rette litt opp i.

Dette er de viktigste personene i mitt liv:


SuperSøster
Min absolutt beste venninne, min sjelevenn og en av mine herlige søsken. Denne jenta vet ALT om meg. Usensurert. Jeg har prøvd å forestille meg livet uten henne. Det er umulig. Hun er det mest fantastiske mennesket jeg kjenner; smart, morsom, oppfinnsom, spontan, oppmuntrende, omsorgsfull, kjærlig, vakker, tilgivende... Hun er også den tregeste personen jeg kjenner. Hehe. Når hun er sent ute er det med stil. Men én feil skal vel alle ha? :-P Denne jenta stiller alltid opp om jeg trenger hjelp til noe. Hun satt tilogmed barnevakt for LilleMann mens hun hadde rier! -Halvannet døgn senere kom lille Krølle. Jeg skylder henne hele verden. Og jeg prøver å gjøre opp for meg det jeg makter.







Helten

Bare kallenavnet sier vel det meste. Han er mr. Ordner & Fixer, og da snakker jeg om mye mer enn handywork. Han er alltid snarrådig når det finnes et praktisk problem, og han ville revet av seg høyrearmen for hjelpe til hvis han kunne. Han stiller opp på kort varsel og han er alltid positiv. Han er oppvokst i valdresfjellene og er mer sporty enn jeg "bargained for". Dette er typen som kjøpte bortoverski til meg til jul, og som er sykkelreparatør med gutta. Og i det siste har jeg oppdaget at jeg planlegger trasketurer og sykkelturer og teltturer...JEG! Det er ingen dårlig jobb å omvende et innemenneske som meg selv! Vel...ihvertfall inspirere... Han avlaster meg når jeg trenger ekstra hvile, og han engasjerer seg like mye i de to store guttene mine som i LilleMann. -Som i går, da han tok med seg alle tre guttene hjem til seg selv slik at jeg kunne sove ut på morgenen. Der hadde alle storkost seg med gjemsel og lasagne.

Svigermor
Hun er inkarnasjonen av tøffhet og mykhet i en kombinasjon som er utrolig vakker. Hun bryr seg oppriktig om alle rundt seg, og selv om hun bor 5 timer unna har hun greid å holde nær kontakt. Hun er utrolig generøs på alle områder og hjelper til på områder jeg ikke engang hadde tenkt på at det er mulig å hjelpe til på. Hun kommer stadig med velmente og gode råd uten at jeg har følt meg overkjørt på noen måte. En dame som fortjener respekt og som har masse kjærlighet og omsorg å gi.


Pappa

Jeg har alltid hatt en helt spesielt forhold til Pappa. Fra jeg var liten var han Pappa med stor P, han som alle fettere og kusiner elsket å treffe, fordi han lekte med oss og tok seg tid til oss. Det er alltid godt å prate med Pappa. Etter en telefonsamtale med han kommer jeg alltid styrket ut. Han er generelt opptatt av hvordan vi er forskjellige og hvordan mennesker utvikler oss individuelt. Jeg kan snakke med han uten å føle at jeg blir dømt fordi selv om han sier det han mener, har han respekt for at mitt liv er mitt liv, og at det som er rett for han ikke nødvendigvis er rett for meg. Pappa har masse gode verdier som jeg kan tappe fra og han er en herlig diskusjonspartner. Han er smart og reflektert og alltid ute etter å lære noe nytt om det individuelle mennesket og hvordan vi som individer kan snakke best sammen og jobbe sammen på en god måte.


Cecilie
Hvis det er noen jeg gjerne skulle hatt flyttende opp hit til Tr.heim for mitt eget ego's skyld, så er det denne jenta. Dette har vært min beste venninne gjennom flere år og hun er den eneste utenom familie som kjenner meg ut og inn og på vrangen. Og jeg kjenner henne. Hun har en fantastisk selvinnsikt og vet å være ydmyk på de rette stedene. Hun har en meget god evne til å se andre i den situasjonen de er i for øyeblikket og vise forståelse for de som andre glemmer. Jeg betrakter henne mer som familie enn som venninne fordi jeg vet at uansett hva jeg gjør, vil jeg ikke helt greie å "bli kvitt" henne. Hun kjenner meg på godt og vondt. Det er det ikke mange som gjør.

Det var et lite knippe av de aller aller nærmeste. Det er selvsagt mange flere; Skytsengelen (yngste søster), Mamma, Yvonne, Yvonne O. N, og Malin. Alle disse bryr seg om meg og hjelper til der det er mulig. De vet også at jeg ville gjort det samme for dem. Jeg elsker dem alle, og skylder dem så masse.
__________________

Dog, det skal sies: Dette er MIN blogg. Jeg skriver om det som føles rett, morsomt, interessant og aktuelt...FOR MEG. Bloggen er ikke til for å hylle de fantastiske personene i mitt liv. -De fortjener det uten tvil, men skulle jeg takket offentlig og på nettet for all hjelpen jeg får hver gang jeg får hjelp, så måtte jeg startet en egen blogg som omfattet bare akkurat det. Jeg har nok med å greie å holde liv i denne. Dette er mitt fristed. Min lille plass hvor jeg ikke trenger å tenke på, eller forholde meg til andre eller annet enn meg selv og det som foregår inni mitt hode. De som kjenner det er surt eller sårt at de selv, eller noen de kjenner ikke får mer plass på min blogg, er hjertelig velkommen til lage sin egen.

Det er ikke meningen å være ukul. Det er bare sånn det er. :-)

Utvisket personlighet?

Når man får barn forandrer livet seg noe grassalt på bare noen øyeblikk. Man går å tenker at man ikke skal forandre seg, at man skal fortsette å være den lekne, sosiale, tøffe, utadvente....eller hva man nå anser seg selv for å være. Slik går man å tenker gjennom hele graviditeten også. Magen vokser og man merker at man ikke er seg selv helt, men det er jo på grunn av at man ikke SER ut som seg selv. -Tror man. For joda, det er masse som stopper seg selv når man dundrer rundt med mage som et fjell, når man ikke kan bøye seg skikkelig, kanskje ikke kan gå skikkelig, når håret på leggene kan flettes (se pkt 2), når ingenting passer og mammaklær er vanskelig å få tak i og sjokkerende dyrt, når ingen av klærne egentlig passer til personligheten din, fordi du måtte bare ta de gardinene som hang på H&M, når man peser etter å ha gått opp trappen til inngangsdøren, når man helst skulle hatt med seg seng i lomma, når man må sette seg dump ned på gulvet i butikkene fordi blodtrykket brått sank...da er det ikke så lett å holde på den lystige personligheten man hadde før.

Men man sier til seg selv at det er midlertidig og at etter at babyen er født og når jeg har fått tilbake kroppen min sånn nogenlunde; DA!

Vel, da er du brått noens MOR.

Ammetåken slår kraftig knock out på den mest organiserte personlighet og man overlever de første dagene fulle av barselhormoner som gjør at du kan få hysterisk gråteanfall av at noen har satt skoene på feil sted i gangen.  Du husker knapt å kle på deg om morgenen, og det å huske hvilken dag man hadde avtalt hva - eller til hvilken tid - er like vanskelig som å bygge egen romstasjon av det du tilfeldigvis skulle finne i huset. Du kan lete deg ihjel etter nøkler og lommebøker for så å finne dem i bleiebøtta. -Bleia ligger pent i gangen der nøklene pleier å ligge. Vaskerutiner får en helt ny klang ettersom vaskemaskinen nå går hver dag, mens gulvene blir tatt når du "får tid". Det får du aldri. Stort sett går det i ett fra morgen til kveld og det er tider hvor du skulle ønske du kunne skru av deg puppene for å mate ungen separat fordi de kunne vært godt å få spist et helt måltid sammen med de andre. -Det slår aldri feil at ungen krever mat akkurat når du har fått maten på talerkenen. Familien ser du når de husker å komme innom, mens de gamle vennene dine er litt mer distansert. Ukens høydepunkt er trilleturene med barselgruppa, hvis man har tatt seg tid til å joine noe sånt.

Og slik går nå dagene.

LilleMann er nå 10 mnd. Hva har jeg gjort for meg MEG på disse månedene. Jeg summerer opp:

- Jeg har trent.
Heldigvis jobber jeg med å trene. Det gjør at jeg blir litt mer forpliktet enn vanlig. Jeg MÅ. Heldigvis. Trening er så utrolig viktig for meg. Det er en del av den jeg er. Jeg trenger å trene - helst hver dag. Men IHVERTFALL 3-4 ganger i uka. Hvis jeg ikke får trent blir jeg sur, innesluttet, humørsyk, irritabel, lat...generelt en dårligere mor. Jeg har ikke trent 3-4 dager i uka unnatt i små perioder på noen få uker. Det har nok heller vært rundt 2...

-Jeg har vært "ute"
Hele TO ganger i løpet av disse 10 mnd har jeg holdt i noe alholholdig med tanke på å være sosial. Jeg prøvde å ikke BARE snakke om babybærsj og amming. Dog temaene kom nok opp. Husker at jeg på siste fest stod med puppen i været for at frivillige kunne smake. Hmmm...jeg gjorde nå i det minste inntrykk. DET er jo nesten å være tilbake til mitt gamle jeg det! :-P

-Jeg har studert.
Første semesteret klorte jeg meg fast uten å egentlig lese for mye. Andre semester var jeg godt igang med rutiner og lesing bare for å måtte slutte helt i slutten av februar fordi LilleMann hadde utviklet alvorlig separasjonsangst...

Alt i alt kan man jo si at det hangler på det meste. Særlig etter at jeg måtte gi opp studiene. Jeg føler meg litt "fanget" hjemme, samtdig som jeg koser meg noe vanvtittig med barna mine. Jeg savner å være mer sosial. Og jeg savner den galere siden av meg selv.

Nå fikk jeg barn så tidlig at jeg aldri merket noen heftig omveltning i det å få barn. Det merkelige er at jeg merker det mer NÅ. Jeg begynte ikke å blomstre skikkelig..."finne meg selv"...før jeg var over 20. Over to år etter at jeg fikk barn. Nå som jeg har en liten baby igjen merker jeg at jeg har måttet legge bort en del av meg selv som jeg savner. Det hjalp nok ikke at jeg flyttet ganske langt fra det opprinnelige nettverket mitt. Og selv om jeg ikke angrer et sekund på flyttingen, så savner jeg å ha en venninne på besøk, eller å dra på besøk til ei venninne. Hadde det ikke vært for SuperSøster, så hadde jeg krepert totalt. Hun er min redning i hverdagen.

Jeg har dog trua på at jeg skal få meg et nettverk her i Trondheim også. Noen som vil være venner med meg mer enn et møte i halvåret. Jeg har trua på at jeg kan være meg selv igjen også, ihvertfall delvis. Men ikke enda. Nå er det barna som gjelder. Når man har 3 av dem, så blir det vanskelig å planlegge rundt dem. Det å finne noen som vil sitte barnevakt for én unge er kanskje vanskelig nok i seg selv, så prøv med 3... Nå kan jo de største barna mine være alene hjemme et par-tre timer, men ikke akkurat en hel kveld. Og jeg kan ikke godt komme hjem sørpe full og spørre hvorfor de ikke har lagt seg enda! Nei, alkoholinntaket er så begrenset at jeg kunne nok likegjerne vært avholds. -Jeg har ikke noe problem med det, jeg savner ikke alkoholen i det hele tatt. MEN jeg savner det sosiale som gjerne følger i kjølvannet av alkoholen. Jeg savner rett og slett å treffe mennesker. Jeg savner å kunne tillate meg selv å gjøre teite ting. Impulsive ting. Jeg savner å snakke fritt. Når man har barn må man liksom alltid passe seg litt for hva man snakker om. Barn får med seg utrolig mye, men de har jo sjelden noe konsept av hva vi snakker om og kan misforstå det meste. Så tar de med seg det de har "lært" på skolen og forteller det videre der. Før du vet ordet av det har du en barneværnssak hengende over deg uten at du riktig vet hvor den kom fra. -Vel, det var kanskje litt satt på spissen, men likevel.
 

Fellesfarging av hår...

Jeg elsker livet jeg har med mine barn. Det gir mening. Jeg blir helt tullete av den lille gutten min som gliser og sikler om hverandre, og som stanger pannen i meg for å tulle med meg og legger armene rundt halsen min og hodet mot skulderen min for å kose. Jeg blir stolt av skoleguttene mine som er så flinke til å gjøre lekser, som gjerne hjelper til hjemme og som er så oppfinnsomme og fantasifulle. Det er ikke sjelden jeg spruter ut i latter selv av den siste "bærsje-vitsen" til en av gutta. Jeg blir glad når jeg hører guttene le. -Jeg har ikke hørt noen som ler så mye som dem. Jo, jeg kan blir sliten og jeg kan bli irritert og det kan være masete å høre utbroderingene som kommer etter at jeg lo av "bærsje-vitsen" og dermed oppmuntret dem mer. Men jeg elsker dem. Og jeg elsker at de ler. Jeg elsker at de får meg til å le. Jeg elsker å få dem til å le. Jeg elsker at de får lillebror til å le. Jeg finner sjarm i bleieskift og klesvask nå som det ikke bare er mine egne klær jeg vasker. Jeg legger stolthet i det jeg gjør og i det vi har. Barna er livet mitt.

Jeg elsker elsker elsker hver dag.

Så da er det kanskje ikke så farlig med meg likvel. ;-)

Dette er jeg skikkelig flink til

- Sette grenser
Både for barna mine, og for meg selv.

- Å være mamma
Nei, jeg er ikke perfekt på noe vis. Jeg gjør feil som alle andre, og jeg er nok litt Tante Sofie, men jeg elsker barna mine. De kommer alltid først.

- Finne på aktiviteter med familien.
Jeg elsker å samle hele familien hjemme hos meg for å spille brettspill, ha høytids-verksteder, gå tur eller bare spise og slarve.

- Holde det ryddig
Selv om min definisjon av "ryddig" har fått litt lavere terskel, så spinner jeg rundt hele dagen. Jeg synes det er godt å ha en viss orden rundt meg, og særlig blir det rent om jeg har mye å tenke på!

- Bake
Dette er litt begge veier. Jeg kan være katasrofe på kjøkkenet, men når jeg er konsentrert nok og får det til...da er det virkelig verd å smake. Middager og sånt er jeg heller middemlådig på, da. :-P

- Leke
OK, så er jeg kanskje ikke så leken NÅ...småbarnstiden tar gjerne litt for mye tid og energi...men når jeg er helt meg selv er jeg ganske leken og tilogmed litt morsom! :-P

- Tilpasse meg
Jeg er kanskje ikke så glad i forandringer som kommer brått på, men skjønner jeg at jeg må tilpasse meg er jeg vanvittig god på det. Det er mer viljen enn evnen det går på iblant. ;-)

- Stå opp for meg selv, og for de jeg er glad i
En gang i tiden lot jeg folk herje som de ville med meg. Jeg lot de bryte meg ned og jeg lot de ta ifra meg all selvrespekt. Jeg la meg flat, gang på gang i god tro på at dette var "god samarbeidsvilje". Det viste seg at jeg bare viste meg som svak og udugelig. Nå har jeg grodd meg et par baller og jeg lærer meg fremdeles hvordan jeg skal bruke dem ;-)

- Gi av meg selv
Jeg elsker å glede andre mennesker. Jeg elsker å hjelpe. Jeg elsker å gi. Jeg elsker å bli kjent. Jeg elsker å le. Og jeg elsker å få andre til å le.

Hva er du skikkelig flink til?