Nå hadde jeg tenkt å si at det var sunt for oss å få prøvd oss alene. -Og det var det sikkert også. Men jeg vet med meg selv at jeg ville aldri noensinne ville latt mine gutter gjøre noe i nærheten av dette! Ut i skogen alene? -Bare om det er dekning for mobiltelefon, og med refleksvest og gummistøvler. Dra til stranden? -Bare med mamma og HOLD DERE INNEN SYNSREKKEVIDDE!! Sykle? -Ta på hjelm. Rollerblades? Hjelm OG beskyttelsesutstyr, og BARE PÅ FLATA!
Elia på sykkel med mamma's solbriller... :-P
Men selv om jeg synes jeg er rigid med reglene, ser jeg at flere foreldre er enda strengere enn meg. Jeg hører om unger på mine egne barns alder som omtrent ikke får bevege seg utenfor hagen, i frykt for at de skal gå langt avgårde. Er de redd for at barnet skal rote seg bort? Vet de ikke at barn sjelden går lenger enn at de kan finne tilbake selv? Eller er det frykten for at barnet skal oppføre seg dumt i trafikken og bli påkjørt? Det siste kan jeg forstå enkelte steder, men her i Tr.heim er det er godt utbygget veinett av gang- og sykkelstier, at jeg anser det som ganske trygt så lenge de har basic opplæring i å se seg for når de skal over veien og slikt. De fleste barna blir oppmuntret til å gå til skolen så lenge det er lyst ute, men så fort det er mørkt blir de kjørt av mamma og pappa. Er de redd veien blir lenger når det er mørkt? De fleste vet da hvordan de skal kle opp barna så de slipper å fryse? Jeg ser ingen klatre i trær lenger. Jeg husker jeg "bodde" i et spesielt tre hjemme på Børt. Er du gal? Man kan jo ikke klatre i noe annet enn de stativene som følger sikkerhetsreguleringene fra EU (eller noe sånt)?
Markus klatrer i trær, selv om han egentlig ikke tør. Tøffingen!
Og er det lenger vanlig å ta med ungene på husarbeidet? Når bør ungene få plikter? Skal egentlig unger i det hele tatt tvinges til å gjøre ting de ikke nødvendigvis liker, lenger? Jeg merker at jeg ikke egentlig kjenner til reglene for hva man skal og ikke skal gjøre, hva ungene bør og ikke bør få frihet til, hva man kan eller ikke kan slippe ungene til på. Jeg føler meg fram, jeg vurderer etter hva jeg tror gutta er klare for og prøver forsiktig. Går det bra, så kanskje jeg slipper litt til. Jeg synes ikke det er lett å være forelder. Jeg synes kravene stadig høynes...særlig til økonomi. Føler at hvis jeg ikke har råd til å gi barna mine det de andre har...eller gud forby; det de trenger, så er jeg udugelig som mor. -Også i følge andre foreldre... Det er faktisk vondt å høre barna komme hjem fra skolen og ønske seg yo-tech, og rulleskøyter og pokémonkort og ski og vel....listen er endeløs. Noe kan jeg infri. Andre ting...not so much. Mye av ønskene innfrir jeg på bekostning av meg selv. Ikke det at det gjør meg noe, men på ett eller annet tidspunkt trenger faktisk også jeg nye sko. Eller nye klær.
Elia med snowboardet sitt
Er det sånn at andre unger får alt de peker på? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk det er flere som meg, enn det er barn som har både ski og snowboard og skateboard og rolleblades og.... Men på den skolen guttene mine går nå, er standarden vanvittig høy. Det er VELDIG tydelig at dette er unger som kommer fra litt andre økonomiske kår enn meg. Det er ikke sånn at jeg er fattig på noen måte. Jeg/vi klarer oss egentlig fint. Men jeg føler et vanvittig mye større press her på at guttene må ha det de andre har og gjerne mer. Og den typen foreldre som helst skal pakke bomull rundt barna til de er 20 er overrepresentert. Mine selvstendige, utprøvende, sølehoppende, treklatrende, aktive barn passer definitivt ikke inn. Heldigvis merker nok ikke guttene det like godt som meg.
En diskusjon som dette hadde jeg med mamma her om dagen. Da de var små, lekte de på kaiområdene, dvs. rett i havet uten sjanse til å klatre opp dersom de falt uti, fra de var en 5,6 år, alene. De føk ut om morgenen om kom ikke hjem før til kvelds. Og selv om jeg trekker fra den faktoren som er overdrivelse på bakgrunn av dramatisk effekt og dårlig hukommelse, er det ikke tvil om at både vi og foreldrene våre levde på helt annet vis enn våre egne barn. På en måte er det bedre. Det er uten tvil tryggere. Jeg sa til mamma, at det antagelig druknet langt flere 5 -åringer på din tid, dere fikk bare aldri vite det, fordi informasjon ikke føk på tvers av landegrensene på et blunk den gangen. I dag lærer man av andres feil, og man tar hensyn til ting man ikke visste om før. På en annen måte er det trist at det er sånn, for det er heller ingen tvil om at en vesentlig dimensjon av det å være barn går tapt - å slå seg fordervet, skrubbe seg på kneet, og velte på sykkel - det er jo erfaringer man vokser på, og det er jo de "gale" tingene man husker når man blir voksen. Det som var morsomt og sprøtt.
SvarSlettJeg tror vi har en ok tilnærming til dette her hjemme. Ungene våre får mer frihet enn jeg ser andre unger får. Og de er vant til å være ute. Sara var seks uker første gang hun sov i telt i fjellet, Viktor var ni. De får bade i sjøen selv om det er kaldt, og de får "lov" til å slå seg. De lærer å reise seg igjen, og ingen av dem gråter noe særlig når de faller. Men de får ikke gå på veien på mange år enda, langt mindre sykle. Jeg vil aldri slippe dem i nærheten av vann uten at jeg ser dem, og de får aldri, aldri leke på is alene. De får ikke leke med hunder uten tilsyn, og de sitter i sele selv om vi bare skal kjøre 500 m.
Man kan alri sikre seg mot forferdelige ulykker, men jeg syns man bør skille litt mellom reel risiko for liv og helse, og der man i realiteten bare risikerer en blåkul..