All I want for Christmas is...

...mer plass i stua.

Det er nå så flaut lenge siden jeg har skrevet noe her, at jeg er nesten redd dere alle har rukket å ta det forrige innlegget mitt alvorlig. Nesten. Beviset er at kontoen min stadig er tom. Det vil si: Mamma stilte umiddelbart med 500 kroner og en masse oppmuntring. <3 <3 <3

Takk, Mamma! *nuss*

Og det er utrolig hva man kan gjøre med 500 kroner, en raus Helt og økonomisk sans. Og en dæsj mistrivsel og en klatt desperasjon.

Helt siden vi flyttet inn i denne leiligheten har jeg hatt oksygenbesvær.

Det er trangt her. 

Jeg har likevel ikke fått helt medhør når jeg ved anledning forsiktig og diskret har grint og snørra, klaget og stanget hode i veggen. Alle andre (les: Helten) synes nemlig det er mer enn nok plass og at jeg burde være takknemlig for å ha et sted og bo med innlagt vann. Da HAN var liten bodde de i en brakke med utedo og de måtte hente vann i brønnen og var sjeleglad for at de i det hele tatt hadde elektrisitet. -Og DE følte ikke at de manglet noenting.

Nei. Helten er ikke 100 år gammel. 

Men han kunne vært. 

Men så skulle vi feire jul her, da. Og jeg begynte å argumentere for at vi ikke hadde noe sted å sette juletreet og stod bastant på at vi ikke kunne ha skikkelig jul uten å dra naturen inn i stua. Nevnte jeg at jeg allerede hadde klemt igjennom at vi skulle ha plastikktre?

Uansett. Sånn ser stua ut nå. 

 Overse rotet under bordet og bak TV, og legg godt merke til pyntepepperkakene. 

Jeg har laga dem sjæl.

Jeg har tent lys til ære for dere og alt.

Plutselig ble stua så stor at jeg tror jeg blir boende her noen år til!

Og vi fikk plass til juletre.

Der. Ser du det? Det som står sånn helt diskret ca midt i bildet

Også har jeg tradisjonen tro hatt alle menn/gutter innen rekkevidde under saksa. De yngre måtte jeg lokke med list og lempe og love belønning og at det skulle bli lenge til nestegang. Helten gikk frivillig når jeg viste han dette bildet.

Det er mulig han ikke ser seg ofte nok i speilet. 

Etterpå ble'n nesten kjekk og greier. 

Kjekk og mandig og med hår på brystet og alt. 

(Det siste kan ikke jeg ta æren for)

Guttene har endelig juleferie. Det er vi glade for alle i hop. Tross alt er vi egentlig ganske drittlei alle sammen og trenger ferie fra både lekser og tidlige morgener. Lærerne var like glade og SFO hadde julebord som avslutning. Jeg fikk lov å være med og satt ved siden av skolens tøffeste nisse.

De røde øynene bare understreker hvor tøff han er 

og har ingenting med mammas fotograftalent å gjøre i det hele tatt.

Så plutselig var det jo jul, da! Den begynner som kjent på bittelille juleaften den 22. desember. Jeg har bakt og pyntet og gjort om hele stua og håret til alle jeg kunne få fatt i. Så ser jeg meg i speilet selv sånn rett før jeg skal legge meg.

Og ser at jeg har jo GLEMT MITT EGET HUE!

La oss kalle det en bitte bitte liten ubetydelig HÅRKRISE. *Iiiiiiik!*

Så da tok jeg ibruk et av våre sosiale medier og la ut denne helt avbalanserte meldingen.

Og fikk umiddelbart en livreddende (hår-reddende) tilbakemelding fra Yvonne som hadde ei venninne som kunne hjelpe. Jeg måtte bare ringe og avtale "first thing tomorrow morning". -Som var i dag.

Og jeg som forventet en stressa inneskvist klipp mellom 48 kunder i kø, møtte ei rolig og herlig jente som hadde tid i massevis til meg! Ikke bare kom jeg en halvtime for sent til timen (fuckings parkering i Midtbyen!!) og ble likevel tatt godt imot! Hun tok seg tid til å diskutere hårklippen, selv om jeg basically gav henne frie hender. Så vasket hun håret mitt og jeg fikk hodebunnsmassage (som er det aller beste jeg vet) og hun klippet og ordnet. Plutselig avslører hun at jeg har heftig ettervekst som jeg ikke har tenkt på, og slenger på en time til med farging. <3

Etter timen gikk jeg ut med et nytt hode.

Jeg har faktisk aldri sett sånn ut før! Knallfint!

Men nå ble det kvalmt mye pene bilder av meg, gitt. Så for å ikke lure dere totalt, så legger jeg ut et bilde av hvordan jeg vanligvis ser ut.

Nice

Men da ble det jul allikevel, da jo! Og vi fikk julegrøt og mandler og mandelgaver og greier. Og sånn så det ut da barna så den siste episoden av "Pakten" - den julekalenderen vi har valgt å følge i år.

Det hele var virkelig nervepirrende og spennende. 

Og ja, SuperSøster er en av barna. Og jeg også, men NOEN måtte jo ta bilde!

Så GOD JUL til dere alle. I morgen starter det på skikkelig. Vi gleder oss!

Donasjoner ønskes for tradisjonell julefeiring

Nå er det under to mnd igjen til jul. Jeg elsker julen, jeg elsker faktisk stresset med julen også. Det er sånn godt stress. :-)

Men så kommer det evinnelige spørsmålet opp: hvor skal vi feire jul i år?

Vel, i år ha vi tenkt til å feire den her hjemme. Jeg har pleid å ta turen rundt til forskjellige familiemedlemmer. Julen er jo en familiehøytid og familie betyr masse for meg. Jeg har fantastiske minner fra juler rundt om. -Og selvsagt masse fine juler hjemme hos mamma.

Guttene mine som gikk julebukk i fjor.

Saken er at jeg har nå tre barn. Og vi bor mange mil fra øvrig familie. I fjor var guttene mine hos sin far på julaften. Vi måtte dermed møte for avlevering og henting i Oslo. Jeg og LilleMann dro videre til Valdres for å feire jul med farmoren til LilleMann og et par tanter og onkler. -Og selvsagt Helten. Det var full julestemning og masse masse kos. -Alt, bortsett fra reisen. Ikke hadde vi bil ved juletider i fjor heller, så vi måtte ta buss til flybussen, så flybussen til flyplassen, så fly til oslo, så tog til sentrabanestasjonen (og der møtte vi far til guttene, så de ble med han videre), så buss til Fagernes også bil siste biten. *puh* (Det er faktisk ikke mulig å reise direkte til Fagernes fra Tr.heim!) Dere kan bare TENKE dere hvordan den turen var med et tonn bagasje, to unger og en baby. Det viste seg også at de som skulle ta med gavene for oss ikke hadde tatt dem med, så vi hadde brukt masse penger på gaver vi måtte kjøpe på nytt. Så skulle vi til oslo igjen for å få igjen ungene og feire bursdagen til pappa, så vi pakket alle gavene vi hadde fått OG bagasjen OG babyen og bilte til Fagernes, for å busse til oslo, for å busse til Lillestrøm, for å bile siste biten... Og når vi skulle tilbake til Trondheim etter fine, dog slitsomme juledager hos familie, så rakk vi ikke innsjekkingen på flyet, så vi fikk ikke med bagasjen vår. Derfor måtte Helten være igjen på Gardermoen med all bagasjen, mens jeg tok med alle unga, bilsetet og håndbagasje hjem alene. Markus glemte håndbagasjen sin i sikkerhetskontrollen (det er sannelig ikke lett å huske å få med seg alle detaljer i det kaoset der!), LilleMann var sulten og satt i setet og skrek mens vi løp ned i gangene for å rekke et fly som selvsagt var forsinket. Elia skulle helst ikke stå ved siden av meg og vente (ikke rart kanskje, med dragonmom som sprutet ild), så jeg måtte stadig huke tak i han så han ikke skulle forsvinne for meg...vi var alle vanvittig slitne og ville bare hjem...Helten ble gående på flyplassen med all bagasjen og vente og vente og vente på et fly som var så forsinket at når han kom til Værnes hadde bussene hjem sluttet å gå. Helt som han er greide han dog å skaffe haik (!) til seg selv og tonnet med bagasje og kom seg hjem likevel. *puh*

Nå har vi bil, men veien er like lang og bilen er altfor trang. -Vi kommer ikke til å få med både bagasje og gaver... Nei, å reise noe sted i julen høres ikke ut som noe fristende alternativ. Så vi blir hjemme. Det er uansett fint å kunne starte egne juletradisjoner, kanskje kunne invitere folk hit (hvis det blir noen igjen her oppe i Tr.heim, da!), lage vår egen julemiddag, pynte vår egen julestue med juletre og gaver og lys og stemning.

*skrikende bremser*

Eh...

Juletre?

Hvor i denne stuen ville dere satt juletre?

Vi har ikke plass til å feire jul, vi! Hva gjør vi nå?

Etter å ha tenkt litt på denne noe kinkige situasjonen, har jeg kommet fram til dette: Vi trenger mer plass. (Tenker dere ble imponert nå!) Men er det stua som er for liten, eller er det sofaen vår som er gigantisk? Og TV-bordet, TRENGER vi virkelig så svært tv-bord? Hvis vi fikk en mindre sofa (fortrinnsvis sovesofa, da vi faktisk får besøk iblant!), et mindre tv-bord og kanskje tilogmed et smalere stuebord...hvis vi satt den mindre sofaen der tv-bordet står og tv-bordet der sofaen står og bokhylla på den andre veggen og, og...

Det er ikke grenser til hvor kreativ man blir med rokken når man er naken og i nød. 

Hvis man bare har penger til rokken, da. Jeg tømte nettopp alle kontoer på mekonomen bilverksted for å få tilbake bilen etter at de hadde fikset bare det som hadde med sikkerhet og gjøre og som måtte taes med en gang. Det kostet over 20 000. Jeg vurderte å bare la bilen bli stående. -Særlig fordi jeg ikke hadde over 20 000. Jeg hadde 20 000 blank hvis jeg tømte alle kontoer, også den kontoen som er beregnet på unga. 

Så nå står jeg igjen med en altfor liten stue, gjeld til mekonomen på 1600 kroner, en bil som nesten er ferdigreparert, og helt, helt tomme kontoer.

Så, jeg har kommet fram til dette: Jeg ønsker meg "plass" til jul. Med det, så mener jeg at jeg ønsker meg penger til en mindre sofa (ikea eller finn.no er helt greit), et mindre tv-bord og muligens et mindre salongbord. Det skulle blir sånn ca 5000 kroner. Julemiddag har jeg. Jeg har en kalkun som har ligget i fryseren siden i fjor, så der er det jo penger å spare.

Utover det så mottas alle donasjer med stor takk og dype bukk. Bare sett inn penger på min konto: 0537 1566785

Det er julen som står på spill her.

En fryktet telefon

I dag satt jeg i fred og ro i sofaen og koste meg med en kopp kaffe og en blogg og lille, sjarmerende Brage som leker rundt meg. Så ringer telefonen. Jeg ser det er SFO fra trinnet til Elia og jeg kjenner det rykker til i dødsangst inni meg. Når SFO ringer så er det en av tre ting: enten er Elia syk, han har slått seg, eller det er noe de vil ta opp med meg som de er bekymret for. Jeg hater å få telefon fra SFO. -Selv om jeg jo også setter pris på at de gir beskjed når det er noe galt.

Jeg går lynraskt igjennom hodet mitt hva det kan være. Elia var frisk og rask på morgenen i dag, det er høyst usannsynlig at han er syk. Hva kan det da være? Er det noe utstyr som mangler på skolen? Har jeg glemt en avtale? Er det en beskjed jeg ikke har fått med meg? Er det noe jeg har gjort galt? Har Elia oppført seg unormalt? Har han skadet seg?

Jeg tar telefonen, svelger tungt og stålsetter meg for det som kommer.

- Hei, jeg ringer fra SFO ang. Elia.
- Ja... *Holde pusten*
- Jeg må bare ringe og skryte av han! Han har vært så utrolig flink i dag!

Hjertet mitt hopper over et slag. Skryte? Ringer de for å SKRYTE av sønnen min? Det tar noen sekunder før det virkelig synker inn. Han ringer, sier han, for å fortelle at Elia har vært eksemplarisk på leksehjelpen i dag. Han har jobbet effektivt og han satt tilogmed et helt kvarter ekstra for å gjøre ferdig det han drev med! Helt frivillig. Han synes bare han måtte ringe og fortelle dette. "Det er jo godt å høre litt skryt om ungene sine en gang iblandt også," sier han.
De skulle bare visst! Jeg kjenner stoltheten sprenge seg vei gjennom brystet og har lyst til å hoppe og danse litt rundt i stua. Jeg takker og jubler og gleder meg til å fortelle det videre. Så heldig jeg er som er mamma til en sånn überflink gutt!

Hehe

Det er mulig det er foreldre som opplever sånne samtaler mye oftere enn meg. Jeg har fram til nå bre opplevd at hvis det kommer en telefon fra barnehage eller SFO så er det triste nyheter av noe slag. Dette er faktisk første gang de har ringt i ens erend for å fortelle meg noe positivt. Det snakkes så mye om at barnehage/skole og foreldre skal ha et samspill. Er ikke dette også en del av samspillet? Positive nyheter bare for den positive nyhetens skyld? Så hvorfor er dette den første gangen jeg har opplevd det på alle de årene barna mine har gått i barnehage eller på SFO?

På den annen side. Hvor ofte ringer jeg for å skryte av personalet? :-)

Merker at jeg fikk noe å tenke på.

-I tillegg til at jeg ble veeeeldig veldig stolt av gutten min. 

Tøffeste gutten i denne gata ihvertfall! ;-)

Monsteret våkner

Hvorfor er det så vanskelig å si unnskyld?

Jeg snakker ikke om de små unskyldningene vi gjør til daglig. Dulter borti noen - unnskyld! Søler brus på noen - unnskyld! Står i veien for noen - unnskyld! Jeg snakker om det å be om tilgivelse. Det å innse at man har vært en dust og innrømme det.

Det burde jo være så enkelt!

Jeg kan være en skikkelig bitch. Det er selvsagt heeelt unntaksvis. *plystre* Her en morgen var et sånt "unntak". Etter noen dager hvor jeg hadde sovet dårlig om nettene og hatt masse å gjøre om dagene våknet jeg en morgen og var et monster. Et skikkelig selvrettferdig, uggent, martyrmonster som virkelig vet å spy ut dårlig samvittighet til de som står for nære. For å forsterke effekten lot jeg være å spise på flere timer. Dette monsteret reiste seg og begynte å lete etter kristenmanns blod. Det var bare å følge genene til han som har fratatt meg en del søvn det siste året: LilleMann. Hans gener ledet meg til hans far, Helten. Helten er et enkelt offer, fordi han alltid gjør ALT HAN KAN for å hjelpe til og gjøre dagene mine lettest mulig. Det eneste jeg trengte å gjøre var å implisere at han hjelper til for lite og antyde at det er hans skyld at jeg er trøtt, når jeg egentlig vet det er fordi jeg legger meg litt for sent om kveldene og tar på meg litt for mye om dagene slik at jeg ikke har mulighet til å legge meg da. -Og drikker for mye kaffe.

Har dere noen gang bare våknet om morgenen og følt dere slik?

Uansett. Det funket. Han ble lei seg. Mission accomplished. Det merkelige er jo at JEG ikke føler meg det spor bedre. Jeg føler meg egentlig bare som det monsteret jeg er.


Så drar han på jobb, jeg er hjemme med en sjarmerende liten mann, spiser litt og blir langsomt i mye bedre humør. Selvrettferdigheten blir erstattet med en dæsj mer selvinnsikt og jeg innser at jeg kanskje ikke var heeeelt fair tidligere på dagen. Jeg tenker tilogmed at jeg nok burde si unnskyld for min noe beskjemmende opptreden og det er ganske kontroversielt til å være meg.

Så går jeg der da, og manner meg opp til å si unnskyld. Jeg merker at jeg veldig ikke har lyst til å si unnskyld. Det føles så veldig sårbart. Jeg er redd for å kle meg naken. Avsløre at jeg har et indre monster som "av og til" ikke lar seg kontrollere. Jeg liker å ha kontroll. Jeg liker å framstå som en avbalansert, positiv og humoristisk person.

Men vent litt.

Jeg er "redd for å avsløre at jeg har et indre monster"? Hey, jeg tror jeg kan være ærlig med meg selv her og si at det nok muligens ikke er en hemmelighet lenger. Jeg tror faktisk Helten VET at jeg var en bitch tidligere i dag. Jeg tror han merket det.

Cat's out of the bag there, honey.

Hvor mye kulere blir jeg egentlig av å IKKE si unnskyld? Jeg vil tippe sånn minus 10.

Så, med den konklusjonen greide jeg faktisk å rødme meg til et unnskyld rett fra hjertet. Jeg fikk en klem, også lo vi litt. Og vet dere hva? Ikke bare var resten av dagen sinnsykt bra. Dagene som har fulgt har OGSÅ vært sinnsykt bra! Monsteret er nøytralisert! -Så lenge det varer.

Men nå vet jeg ihvertfall hva som er motgiften. Det var jo faktisk ikke så vanskelig.

 Så ble vi venner igjen til slutt.

Brage Brakar

- Hahahaha, han er så kuuuul!
Liten frase som kommer ut av munnen min flere ganger om dagen mht til LilleMann. Han er i den morsomste alderen jeg kjenner til akkurat nå. Veldig mye skjer fremdeles veldig fort og nå er personligheten hans og selvstendighetsfølelsen kommet mye mer fram. Det fører til at han utforsker verden på en annen måte enn da han var baby. Han har funnet viljen sin under senga, tror jeg, for over natten har han gått fra å være en blid, medgjølig unge til å bli en vel, fremdeles blid, men trassig liten gutt som skal gjøre ting på sin måte. Tro ikke at du kan komme her og fortelle han at han IKKE kan eller får lov! Hehe.

LilleMann er nå 15 mnd, 13, 5 kilo tung og ca 82 cm høy. Han lærte seg å gå da han var 12, nesten 13 måneder etter tips fra Maria om at han nok trengte å "lures" litt igang. De to eldste mine gikk allerede da de var 9 og 10 mnd, så jeg synes jo LilleMann var treg (hehe) men jeg er jo fullt klar over at å gå ved 12-13 mnds alder er helt normalt. Han gikk fint hvis vi holdt han i handa og jeg hadde prøvd å slippe han innimellom, men da bare satt han seg ned og tittet surt på meg før han krabbet videre. Hehe.

Så jeg begynte å holde han løst rundt livet istedet, og så fort jeg kjente han hadde balansen og rytmen inne, slapp jeg sakte. Da gikk han noen skritt til før han snudde seg og å sint på meg. Så satt han seg ned. Gangen etterpå gikk han noen skritt, snudde seg og så sint på meg og gikk tilbake. Haha! Så det var jo tydelig at han egentlig kunne gå. Han bare turde liksom ikke helt. Jeg gjorde dette flere ganger om dagen i flere dager og snart synes han det var moro! Tok ikke lang tid før han gikk helt på egenhånd. Og DET VAR DEILIG! Han begynte å bli heftig tung å bære på! Vel, å si at han begynte å gå er kanskje en underdrivelse. Han spinner omkring og drar meg med på joggeturer i nabolaget. Der smaker han litt på det lokale jordsmonnet før han jogger hjem igjen. Han er utrolig ivrig og vil mer enn han evner iblant, noe som fører til et par kuler i topplokket og mindre kuttskader og skrubbsår, men sånt hører til i læringsprosessen. Det viktigste er at han liker å røre seg!

Nå går utviklingen fort på andre områder også. Han kan si Mamma, Pappa og hei. Hehe. Men det er tydelig han forstår det meste av det vi sier til ham! Det er så moro, for hvis han står og åpner kjøleskapsdøren kan jeg si: "Brage, du må lukke igjen den døra. Den skal være igjen, den!". Da ser han på meg litt også lukker han den. Eller jeg kan si: "Oj, fant du mobilen til tante Elin? Kan du gå å gi den til tante Elin?" - så går han å leverer den til tanta si. Jeg kan si: "Hvor er ballen hen? Skal vi finne ballen?" - også går han rundt og leter etter en ball. Han har mange, så det er ikke alltid han kommer med den jeg tenkte på, men det er jo heller ikke å forvente. Tidligere i dag spurte jeg han om han ville være med å dusje. Da løp han mot badet og åpnet tilogmed døren selv!  Det er utallige eksempler. Og hver gang han gjør noe riktig klapper vi begeistret i hendene og jubler. Da stråler han og er så stolt av seg selv.

Han rekker opp til dørhåndtakene hvis han strekker seg så lang han er, og klarer fint å åpne alle dørene i huset. Ytterdøra matte jeg låse en periode, for han elsker å være ute, så han lukket seg selv ut, han! Nå trenger jeg ikke låse den mer, for etter en periode med låst dør og iherdig prøving så skjønte han at det var en dør han ikke fikk opp og sluttet å prøve. Hehe. Da følte jeg meg så lur som mamma. Hihi.

Han drikker av glass helt selv og er kjempeflink. Han spiser også selv. En morgen bestemte han seg tydeligvis for at han skulle gjøre det selv, for jeg fikk ikke lov å mate han! Han skulle fikse selv, han. Det blir litt gris, så vi har kjøpt en sånn smekk som samler opp maten som faller ned. Den funker perfekt. Han spiser først det han har på talerkenen sin, så spiser han det som har falt ned i smekken. Han bruker delvis gaffel/skje, delvis henda. Haha. Skal ha med seg alt! Matmons. Han elsker elsker elsker mat. Så fort han mistenker at vi spiser noe, så kommer han løpende med munnen på full gap.

Han har også skjønt hva jeg gjør når jeg tar bilde av han, så hver gang jeg tar fram kameraet, setter han seg sånn. Det er så sjarm!

Rulletrapper er helt best. Helten tok han med opp og ned en tur en gang i sommer og nå er det skummelt å være i nærheten av en. Han begir seg nemlig gjerne ut på tokt helt på egenhånd, og han skjønner ikke helt hva som er opp og ned. Dessuten kan han trasse værre enn den værste treåring, og gjør seg slapp og legger seg ned om vi kommer for å ta han med bort derifra. Nei, vi får værsågod ta han med minst to turer opp og ned før han aller nådigst blir med på resten av handleturen. Så har vi dårlig tid, går vi lange omveier for å unngå rulletrappene.

Noe av det morsomste LilleMann kan finne på, er å ta på seg skoene til noen andre. Helten sine sko er en klar favoritt sammen med skoene til Elia. -De er lettere så gå i, ettersom de er mindre. Hehe. Han elsker også mine treningssko. Han har funner de høyhelte mine også, ja...men de ryddet jeg unna rimelig kjapt. Vil jo ikke han skal skade seg heller!  Han klamper rundt med sko som er mange nummer for store og føler seg så fin. Han føler seg også innmari fin når vi setter bleia på hodet. Da går han og ser seg i speilet og smiler og ler til seg selv. Han kan gå rundt med bleia på hodet lenge, mens de fleste andre hatter og luer tar han av seg med en gang. Haha!

FAIL, FAIL, FAIL!

Noen ganger føler jeg meg så utrolig mislykket som mamma. Det er detaljene jeg har problemer med å få med meg. Det er de evige detaljene som går meg på nervene.

I dag stod jeg opp med guttene, gjorde dem klare for skolen. Smurte mat og skrev små lapper med kjærlige små hilsner i matboksene deres slik jeg pleier. Dette, samtidig som jeg tok meg av en større og mer mobil (og kreativ) LilleMann. Jeg sjekket at de hadde med seg alt de trengte av skolesaker, skift og påkledning. Jeg passet på å minne dem på å ta med seg gjenglemte luer hjem, og jeg minnet dem på at de skulle hjem halv fire fra SFO. Jeg husket tilogmed at det var turdag i dag for Elia og pakket ned både sitteunderlag og varmt vann på termos. Jeg husket TILOGMED sjokoladepulveret for kakao OG t-skjeer (2 stk, så han har en i reserve og kan dele eller miste en). -Så han slapp å greie seg med varmt vann denne gangen.

Jeg var superfornøyd og klappet meg selv stolt på ryggen. Flink mamma altså. Huske alle de små detaljene. "Er det noen sak?", tenke jeg.

Så kommer Elia hjem fra skolen. Jeg er flink mamma og kommer å møter ham på min nye flotte sykkel i det fine været med LilleMann i sykkelvognen. Igjen: klapp på skulder til mamma som BÅDE møter sin sønn på halvveien så han blir glad, OG får luftet LilleMann i det fine været OG får mosjon SAMTIDIG! Jeg var virkelig virkelig fornøyd med meg selv i dag.

Jeg går ved siden av sykkelen hjem og Elia forteller meg om dagen på skolen. Han takker for kakaoen - den var god og han fikk delt med en kamerat også. Jeg smiler inni meg og synes jeg har vært veldig lur. Så lurer jeg på hva for flekker han har fått på jakken sin. "Lapperøre", svarer han.

Plutselig slår det ned i meg som en stor, tung sten. De skulle steke lapper på tur i dag. Jeg glemte å sende med lapperøre. Det stod på ukeplanen. Jada. Jeg har lest det. Jada, de nevnte det (innstendig, faktisk) på foreldremøtet forrige tirsdag. Joda, jeg har fått det med meg. Men LIKEVEL glipper det totalt fra hjernen min. Jeg leste en oppskrift på lapperøre på ukeplanen til Elia i morges, mens jeg pakket varmt vann ned i sekken hans, og koblet ikke for fem øre. Alt den dumme hjernen min greier å framprovosere som reaksjon på et så uvanlig tilslag på en ukeplan for skolen var: "jasså, skal de lage lapper denne uka?"

Jasså? DU SIER IKKE DET?

Det er virkelig ikke rart skolen mener jeg er totalt ubrukelig som mor. Jeg ER ubrukelig.

Obligatorisk Interiørinnlegg 3: Soverommene

Da er den guidede turen kommet til Soverommet og Gutterommet. Her er det ikke grenser på mine praktiske løsninger og overmøblering.

I dette lille hjørnet har jeg laget meg et lite kjærlighetsrede. Her har jeg hengt opp et bilde og fire (ja, det ER fire) lysestaker. Lysene i lysestakene har jeg prøvd å tenne én gang. Det var så skummelt (redd for å sovne fra dem) at nå står de å samler støv. -Og hvor flinke de er til å samle støv! Senga er egentlig bare noen madrasser på gulvet. De ligger sjelden rett og er lite innbydene. -Men du så praktisk det er å slippe å ligge på gulvet. Jeg HAR laken på...det bare ser ikke sånn ut. Det blir heller ikke stort mer oppredd enn dette.

Her, umiddelbart ved siden av sengen, har vi sovehjørnet til LilleMann. Her henger et bilde, og et dikt jeg fikk i gave av en venninne for mange år siden. Legg merke til lampen over sengen hans. Den er der bare for syns skyld - jeg glemmer å kjøpe pære til den hele tiden. Legg også merke til den kreative opphengingen av mogenkåpene til meg og LilleMann! Når det ikke lenger er plass inni skapet, så bruker vi skapdørene for det de er verd. (Skapet er kjøpt på IKEA så egentlig er de vel ikke verd en dritt) Det siste jeg vil påpeke er det fantastiske teppet jeg har hengt opp foran vinduet. Det ble funnet av Helten ute i en pose. Han mente at jeg sikkert kunne få bruk for det...det var jo nesten ikke slitt eller noe. Den enes søppel er den andres gull...? Ihvertfall har det vært gull verd for meg. Jeg kjøpte inn rullegardiner, men det var sååå mye enklere å montere dette teppet. (tre spikerstifter) -Etter at jeg vasket det. Jeg er ikke helt lassaron. På gulvet ved siden av sengen til LilleMann står en overfylt eske med leker han aldri bruker. Ved siden av sengen min står et nattbord med en skuff som er tom. Den er tom fordi LilleMann fant ut at det kuleste som finnes er å åpne den, lukke den, åpne den, lukke den, åpne den, dra ut alt inni, lukke den, åpne den. Tror jeg fikk med alt nå.

Her har vi soverrommet med vinkel fra senga mi. Her er kontorhjørnet mitt. Så intimt er det at jeg orker aldri å sitte der. Det blir for trangt til at man får tenkt. Men det er likevel superpraktisk - nå har jeg et sted å legge alt rotet jeg ikke helt vet hvor jeg skal legge ellers. Hyllen til høyre er fylt med skolebøker jeg aldri åpner, sysaker nederst, og en masse dill-dall og kontorsaker som helst skulle vært ryddet i. Ber dere legge merke til den store, fancy multimaskinen som ikke funker som den skal. Den skal funke som fax, printer, kopimaskin og scanner. -Men det er bare scanneren som funker. Høytalerne ved siden av funker ikke de heller. Helten mener likevel at han kan fikse dem og så lenge han mener det får de stå. Det kan bli lenge. Også her har vi eksempler på mine barns kunstneriske sjeler. De henger ikke spesielt godt fast og flagrer i vinden fra tid til annen, men jeg elsker dem!

 Guttas rom. Alt er alltid helt strøkent, sånn det ofte er på gutterom. Mine to eldste deler rom, ettersom det ikke er flere å oppdrive i denne leiligheten. De blir dermed tvunget til å lære masse sosiale skills som det å dele (pult), samarbeid (om å rydde), vennskap, forhandlinger osv. Legg merke til de nydelige gardinene ala 90-tall. Jeg sverger på at minst fire i klassen MIN som liten hadde de samme. Nice. Jeg har et par av nyere dato, men de passer så visst IKKE inn med den vakre grønnaktige fargen på veggene. Hmmm...MÅ få kjøpt et par litt penere gardiner til dem ass! Pen vifte tar hele plassen på den lille pulten de har på deling, men den er uunnværlig i sommervarmen. Nå kan jeg imidlertid rydde den bort, regner jeg med. Hattene kostet 10,- stk og var supersuksess. Med en gang de tar de på blir de nemlig transformert til Michael Jackson. Skateboardet som står på nattbordet som står ved siden av pulten og for langt fra senga til å egentlig være nattbord, skulle egentlig HENGE på veggen. Så langt kom vi aldri. -Men det står på listen. :-P


Pulten er spesiallaget av snekkernaboen i underetasjen. Den er delt nøyatig på midten, slik at begge har hver sin plass. Den er også laget av rester og biter funnet litt her og der. Disse er samlet opp igjennom mange år av huseieren vår (som er 90 år og av den sorten som ikke kaster NOENTING og gjerne plukker ting opp fra søpplebøtter og konteinere her og der. Det er ekstreme mengder søppel den mannen har. Det er også en del gullkorn).

Guttas lekeskap. Dette er den siden som praktisk nok mangler dør. Det er egentlig et klesskap, modifisert med provisoriske hyller. Skapet er stygt som juling, men her er det huseier som bestemmer. Vi fikk IKKE lov å kvitte oss med det. (Her kommer samlerens ånd fram i all sin grusomhet) Så da får man gjøre det beste ut av det. This is it. Full utsikt over rotet.

Helt øverst ligger ulltøy. Det ligger der for at mor skal ha full oversikt over hva som er rent og hva som ikke er rent til vinteren. De kommer nemlig til å få bruk for det. Veldig. Oppå skapet ligger det vi eier og har av ekstra sekker, ryddig og oversiktlig. 1. klasse sekken til Elia som han sluttet å bruke allerede til jul i 1. klasse samme med en 60 liters tursekk og litt annet knask. De fikk ikke plass i boden. Den er nemlig knøttliten og overfylt. Lekkert lite innslag av "voksen" på et ellers så barnlig rom. Legg også merke til fotballskjerfene. De er fra et så lite lag at de er nesten unike.

Guttas helt unike og spesiallagede køyeseng. Den er halvannen bredde både oppe og nede. Også laget av snekkernaboen i underetasjen. Den mangler stige totalt, men det er jo bare positivt ettersom guttene både får øvet seg på problemløsig idét de skal opp øverste køye. De får også litt fysisk aktivitet. Nyttig. Underkøya brukes ivrig som kosested. -Også som spiseplass hvis ikke mamma følger godt nok med.

Dett var dett. Jeg har spart det beste til slutt: Badet. Det merker jeg at jeg gleder meg veldig til å vise fram. *grøss* Igjen, følg med!

Obligatorisk Interiørinnlegg 2: Kjøkkenet.

Jeg lovte å komme med tips og triks til drømmekjøkkenet. -Eller det gjorde jeg strengt tatt ikke. Jeg bare lovte å vise fram hvor gjennomtenkte løsninger jeg har i mitt respektable og plassrike hjem. Alle småbarnsforeldre har jo så masse tid til overs, og denne tiden er det visst forbeholdt å bruke på loppemarkeder, i dyre interiørforetninger, maling og dekorering. Jeg er jo en fullverdig (hus)mor og bruker selvsagt masse tid og energi på nettopp dette. *kremt*

Kjøkkenet. Så stort er kjøkkenet vårt. LilleMann er med for å sette ting i perspektiv. Da ser dere at det nesten er umulig å snu seg. Dette er usedvanlig praktisk. -Man slipper å få blemmer på føttene av å gå rundt på kjøkkenet og lete etter utstyr og matvarer. Man slipper også å spise der. 

Flasken på det bildet over er IKKE konjakk eller vin eller noe annet spennende. Det er kaffesirup. Det er visst ganske kult å ha. Helst skal man ha kaffemaskin også, men sirupen først.
Flaskene på bildet under ER vin. Jeg trodde vi hadde dem for å vise dem fram. Jeg drikker jo ikke med unger til stede. Men så gjemte Helten dem innerst oppå kjøleskapet, og da ser jo ingen dem. Viste seg at det gikk an å drikke dem når man IKKE har unger tilstede! Kult. Jeg føler meg forøvrig tre hakk mer sofistikert enn vanlig bare ved å ha dem i hus.

Begge bildene over er Detaljbilder. Slik ser det ut når Helten har ryddet. Alt er organisert og har en viss plan. Men estetikk er nok ikke hans sterke side. Han insisterer på at dette er så ryddig som du får det; du er heldig om du finner benkeplaten. -Ikke at det gjør han noe. Han liker at det ser sånn ut og kaller det hjemmekoselig.

Da fortalte jeg han at hvis man ønsker veldig veldig hardt, så får du det du ønsker deg.

Ønske hardt

Og det stemte!

Kaffesirupen ble stående, dog litt lenger bak - i påvente av kaffemaskin. Oppå kjøleskapet er det imidlertid tomt. Krims-krams ble ryddet bort og vinen...vel, den ble ikke ryddet bort. Jeg tror den som ryddet kjøkenet mitt drakk den opp. *hva...JEG??*

Sånn ser kjøleskapet ut. Det er husets oppslagstavle. Jeg har en million magneter. De fleste er laget av en av mine aller aller beste venninner. Hun er KONGEN (dronningen?) av SCRAPPING. Jeg får sjelden bruk for alle. Men de fleste får meg til å smile. (tror jeg lager et eget innlegg om dem senere) Uansett...på kjøleskapet henger alt fra ungenes lekseplaner til tidspunktet for neste tannlegesjekk. Praktisk. Punktum.

Oppvaskbenken. Ikke plass til stort mer enn oppvask. Likevel er det der store deler av matlagingen foregår. Stort sett midt blant skitne kjeler og uvaskede kopper. Legg merke til det fancy interiøret. Veldig retro. Veldig. Orginalt fra 70-tallet et sted. Flisene på veggen er nok av nyere dato. Jeg gjetter 90-tallet. Modig kombo. Legg også merke til at det er ryddig. Det er kun for anledningen. Oppvaskbørsten på veggen havnet der fordi det tilfeldigvis stod en spiker der. Dette er utrolig dekorativt - særlig når børsten begynner å bli godt brukt...

Benkeplaten på andre siden. Legg merke til Moccamasteren. Jeg går for kvalitet på de viktige tingene i livet. Det er dog ikke det at jeg er så veldig glad i kaffe. -Men det er det eneste som holder meg våken gjennom dagene. Jeg kan ikke risikere at kaffetrakteren går fløyten. Det var krise sist. Merk også at Helten har donert sitt eneste liters ølkrus til oppbevaring av sleiver og slikkepotter. -Han fant visst fort ut at det ble mindre drikking og mer matlaging når han fikk en sønn. Ihvertfall hjemme hos meg.

Vel, det var det. Nå var det ikke mer å vise herfra. Men jeg har flere rom! Jeg planlegger å neste gang vise fram min innbydende innredning på mitt soverrom. Dette er absolutt rommet som oppfordrer til romantikk og søvnløse netter. -Kanskje særlig det siste. Jeg tenkte også å vise det kule gutterommet til guttene mine. Der det er lagt opp for lekselesing og stimulering av de intellektuelle hjerner.

Følg med, følg med.

Er det ikke Obligatorisk med sånne Interiørinnlegg?

Jeg har lagt merke til at alle mammablogger med respekt for seg selv har en masse interiørinnlegg. Sånn jeg forstår det, er man rett og slett bare en halvgod mor om man ikke har tenkt nøye igjennom innredningen på barnerommet, fargene i stua og tannbørsteplasseringen på badet.

Så da tenkte jeg å legge ut en del bilder av mitt vakre hjem. Her er alt like gjennomtenkt og tilrettelagt med tanke på smarte løsninger og fancy dekorering. Mye er hjemmemekka - særlig rotet.

Første jeg vil ta for meg er Stua. Stua er jo husets viktigste oppholdsrom og brukes til alt fra lekselesning til sofaslæffing til inntak av mer eller mindre næringsrik fyllmasse. Jeg anser selvsagt alt jeg skriver som smarte tips som dere lesere kan ta innover dere og bruke - eller misunne. Alt etter som.

Dette er TV-hjørnet i stua. Her har vi satt opp en altfor stor TV-benk som vi fikk gratis (og man sier takk til alt som er gratis, sant?) Den tar opp den plassen som ikke allerede er okkupert av vår gigantiske sofa; innkjøpt for et helt annet og mye større hjem. -Før vi flyttet til boligpriser langt over vår inntekt og plass deretter. Dette gir et ungdommelig preg av unkarsleilighet, der TV er midpunktet og sofaen skal ha plass til så mange som mulig. Veldig praktisk i en leilighet full av unger.

Detaljbilde for å vise en av de smarte løsningene i leiligheten. Alle spillene er stablet mer eller mindre gjennomtenkt oppå hylletoppen. Dette skaper en god atmosfære av hjemmelighet og vil dessuten, som en bonus, gjøre at ingen føler seg beklemt av overdreven huslighet når de kommer på besøk. Legg merke til regningbunken på toppen. Der kan den ligge og bli nesten helt glemt. Nesten.

Den praktiske innredningen gjør at det ikke skal mye til før det ser rotete ut, og dermed vil barna trives som plommen i egget. Ungene får også raskt god kjenneskap til filmutgivelser og er du strategisk kan du plassere dine favoritter nederst i hyllen - slik at det er den utdannelsen de starter med først. Viktig med god innflytelse tidlig.

Her har vi stuen fra motsatt vinkel. Spisebordet på motsatt side tar den lille danseplassen som skullle være igjen i stuen. På høyre side bak sofaen kan man skimte lekehjørnet til barnet i stolen. Her kan man gjemme alle lekene. Det er akkurat plass. Man kan også fra denne vinkelen se inn på kjøkkenet (åpningen til høyre) og vaskerommet (døren til venstre som desverre er lukket for annledningen). Legg merke til at bare tre av spisestuestolene er like. Lekker liten detalj.

Her er en av de mer geniale løsningene i leiligheten. Ettersom jeg går Idrettsvitenskap og studerer en del anatomi har jeg hengt to plakater med oversikt over skjellettet og musklene i menneskekroppen. Der henger de og minner meg på at jeg burde studert når jeg aldri egentlig får tid til det. Kilde til konstant dårlig samvittighet. Viktig for motivasjonen. Dyre var de også. Dyre pyntegjenstander er visst flotte greier. Dette er den dyreste pynten jeg har.

Detalj. Sjekk hvordan rotet på toppen av skapet bryter med ordenen på innsiden. Dristig.

Dette er en detalj fra stuen med vinkel fra spisebordet mot vaskerommet. Her finnes en sjarmerende liten ovn med en enda mer sjarmerende liten peishylle. Denne kan dekoreres med det man har for hånden. En teiprull, en nøkkel og to klinkekuler f.eks. Legg merke til at alle telysholderne i leiligheten er tomme. Det kommer av at jeg alltid glemmer å kjøpe inn telys. Økonomisk. Må også nevne den elegante buen på speile som gir hjemmet et sjeldent særpreg. Den ble spesiallaget i samarbeid mellom min sønn og Helten. Veldig snedig. Rotet i bakgrunnen, det som vises i speilbildet er faktisk ekte rot. Lysene i lysestakene er barnelaget påskepynt som jeg ikke har hjerte til å ta ned. -Før julen kommer og vi lager ny pynt.

Slike ting har guttene mine hengt opp litt her og der. Det finnes tegninger på vinduer, speil, og ofte på kjøleskapet. Noen ting har de hengt rett på veggen også. Fullstendig i vater er det jo ikke, men det er en del av sjarmen. Alt som er laget med kjærlighet får lov til å henge der det er hengt til det faller ned.


Så der har dere min fantastiske Stue. En liten del av de 65 kvm vi lever på. I morgen skal jeg presentere kjøkkenet. Der har jeg en masse tips ang interiøret, spesielt. Det er nemlig særlig pent. Et av de store kluene er at vi leier - ikke eier. Det gjør at vi ikke har lov til å slå inn en spiker uten å ha søkt om tillatelse først. Så her kan vi dyrke latskapen og skylde på andre. Også veldig praktisk.