onsdag 25. mai 2011

En ny fotograf i familien

Brage fant kameraet. Det gamle digitalkameraet som egentlig alltid har vært betraktet som et bomkjøp og som jeg hadde gravd fram for å introdusere til Markus og Elia som et litt avansert leketøy. De var ikke så interessert. Tross alt har de hver sin mobil og hver sin datamaskin og en PS3 og en Nintento Wii. Vi hadde et uttrykk for slike barn da jeg var liten; Bortskjemte drittunger. I dag er det visst obligatorisk - hvis ikke du vil risikere å komme helt i baklefsa eller å bli mobba herfra til månen. Ny sykkel gjør visst ikke susen lenger.

Uansett. Det gamle kameraet gjorde visst ikke helt det store for iveren til de to guttene som ikke engang hadde tid til å se rett på meg mens jeg prøvde å forklare dem innstillingene. Til slutt lot jeg det bare ligge på kjøkkenbordet og regnet med at de kanskje ville finne ut av det selv.

Så sitter jeg der, intetanende i sofaen, mens Brage koser seg med litt mat ved bordet. (Han sov under fellesmiddagen) Og plutselig får ser jeg et lysglimt. Kikker opp og ser en strålende fornøyd liten gutt med leverposteifingre som har funnet kameraet. Han har funnet på hvordan han skur det på, og han har nettopp tatt et bilde. Og der tok han enda et.







Han ler og koser seg og føler seg stor og voksen. Når jeg endelig får tilbake kameraet etter endt fotosession (når det nyladede batteriet endelig takket for seg), så fikk jeg (etter å ha ladet batteriet igjen) se verden fra Brages øyne. Og den er fantastisk. Her er et utvalg av bildene.

Først et par testbilder. 
Sjekke at kameraet fungerer som det skal og om det kan ta gode nærbilder. 




 Så ta bilde av intetanende familiemedlemmer i sofaen.


Ikke så intetanende mer. Sånn ser jeg visst ut når jeg er ivrig... :



 Noen litt mer kunstverdige bilder.

 Mammas lår
 Sin egen fot med tilhørende yndlingssko
Og selvsagt: yndlingshelten



Så tilbake på litt portrettbilder av Brages næreste helter. 
Slik oppfører altså folk seg rundt Brage:

Markus er opptatt med å spille Donkey Kong på nevnt Wii.
Småbrødre ignoreres
 Elia lar seg villig fotografere. 
Her utstråles storebrorens tøffe, men omsorgsfulle holdning
  Mamma er den absolutt ivrigste i gjengen, ser det ut til...
 Pappa er bare...pappa...



Og til slutt må jeg bare vise at Brage lever i en verden full av smil. 
De smilene vi gir til små barn er rett og slett helt spesielle. 






 Det er sannelig ikke rart små barn ler så mye som de gjør!


mandag 9. mai 2011

Tilgivelse

Da jeg var liten var det så enkelt. Man skulle tilgi. Det stod i Bibelen, så da var det sånn. 70 x 7 ganger.

Nå i voksen alder har jeg tenkt en del på dette med tilgivelse. Hva er egentlig det? At man setter en strek over noe som har skjedd. Man lover å ikke ha noen negative følelser til det lenger? Er det mulig å love bort følelsene sine på den måten? Lover man å glemme? Er det mulig å tilgi men ikke glemme? Har man da egentlig tilgitt? Men hvis man tilgir og glemmer, så kan man vel risikere å la folk bruke en som dørmatte? 490 ganger brukt som dørmatte av samme person skulle jeg tro er nok til å legge all selvtillit i grus og undergrave all følelse av selv-verd? Eller?

Men hvis man IKKE tilgir. Da blir man jo gående å gnage på noe som har vært. Ruge på vonde ting fra fortiden. Det igjen vil jo bare skade en selv. Ingen har det godt når man er bitter. Bitthet begrenser livet og stjeler lykke.

Finnes det noe man ikke BURDE tilgi? Utilgivelig, er det noe som heter. Finnes det virkelig noe som er utilgivelig? I såfall hvorfor?

Så hva er tilgivelse?

søndag 8. mai 2011

Pedaler er ekstrautstyr - sykkeleksperten

Helten skulle kjøpe seg sykkel, han. Skinnende ny sykkel. Det er ikke rart han er begeistret over det. Han har ikke hatt ny sykkel siden han ble konfirmert. Den var så gammel og slitt og velbrukt at jeg nesten lurer på om han lot den stå ute under all snøen i vinter fordi han så inderlig ønsket seg ny sykkel. Tross alt fikk jo JEG en ny sykkel i fjor! Det er lett å bli misunnelig.

Han var jo selvsagt mer ivrig enn guttene på julaften og ville så gjerne dele sin entusiasme med meg! Det er bare det at jeg ikke kan en dritt om sykler utover at jeg vet de er transportmidler med to hjul som drives primært av muskelkraft. Jeg har en selv, som jeg fremdeles venner meg til.

Når han snakker om sykkel, så kunne han likegjerne snakket om bil. Det høres like fancy ut og jeg kan omtrent like lite om emnet. Det er bare at bil kan ikke han noe større om heller, så i virkeligheten kunne han vel ikke likegjerne snakket om bil, kanskje.

Han ville ihvertfall vise meg et bilde av vidunderet han tenkte på å kjøpe, og satte seg ned foran datamaskinen for å søke fram et bilde på nett. Jeg bestemte meg for å sette på meg et smil og være interessert. Og sykkelkyndig. Men først måtte jeg bare...ett eller annet. Ihvertfall forsvant muligheten for privatvisning av sykkel, og det var ikke før jeg satte meg foran skjermen selv at jeg så det stod åpent allerede.

"Å, så fiiiin, da!" roper jeg så begeistret jeg kan. "Kjempetøff den der, da!" "Det er ikke den jeg skal kjøpe," får jeg til svar. "Skriv nakamura grade 4.0 i søkefelte på toppen av siden, så komme sykkelen jeg skal ha opp". Så gjorde jeg det. Den samme sykkelen kom opp. Bare i svart. Ihvertfall var det alt jeg kunne se som var forskjellig. "Å, så fiiiin, da!" roper jeg like begeistret. "Kjempetøff den der, da!" Han ser flatt på meg. Jeg begynner å mistenke at han tror jeg gjør narr av han, så jeg leter desperat rundt på siden etter informasjon om sykkelen som jeg kan være litt begeistret for. "Bare 9,9 kilo, jo! Da kan du jo ta den på ryggen og jogge med den om du vil, da jo! Det ser det ut som om du trenger også, for pedaler følger visst ikke med...Hvorfor følger ikke pedaler med? Er det ikke noe av det mest essensielle på en sykkel? Også har den sølvpapir-ramme! Trippelbuttet! Jeg tror den har bremser også, hvsi ikke det er ekstrautstyr det også, da, sånn som pedalene. Joda! Den har hydraulistiske bremser. De er visst juicy...så det er sprut i bremsene ihvertfall! Vet ikke hvorfor man skal ha så flotte bremser når man ikke har pedaler, men...jo det står at den produserer presisjon og stor fart. Kanskje den har motor? Eller kanskje det blir god fart fordi den bare veier 9,9 kilo og dermed kan bæres på ryggen mens du jogger? Eller kanskje det er sånn løpesykkel? Uansett. Gode bremser blir bra å ha når du skal trille til jobb hver dag. Du kan sikkert ta bussen tilbake, vettu. Dette blir et bra kjøp!"

Men inni meg tenkte jeg at han sikkert er litt dum. Hvem kjøper vel en sykkel uten pedaler?

mandag 2. mai 2011

Leksehjelp på SFO - årets vits?

Leksehjelp. Det høres så fryktelig fint ut. Særlig slik det er lagt fram i opplæringsloven. Siterer:

"Alle elevar på 1.-4. årstrinn har rett til leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa. Leksehjelpa er ikkje ein del av opplæringa til eleven, men skal sjåast i samanheng med opplæringa. Leksehjelpa skal gi eleven hjelp med skolearbeidet."

Det står en masse mer som du kan lese her, om du vil. Jeg er sikker på det er skrevet på nynorsk bare for å høres ekstra flott ut.

Jeg meldte på ungene mine så fort jeg hørte om dette, og tenkte i mitt naive sinn at dette kom til å være midt i blinken for begge ungene mine. Jeg så for meg et rosa bilde av unger som var delt inn i grupper på en 5-7 unger med hver sin leksehjelp-leder. (Ok, 10-15 unger, da) Jeg så for meg at barna jobbet side om side og gav hverandre motivasjon bare i visshet om at de var satt til å gjøre samme oppgave. Jeg så for meg småprating om leksene og hvordan disse skulle løses. Jeg så for meg at spesielt Markus kunne fått gjort unna en del lekser på skolen, slik at vi kanskje slapp å bruke absolutt hele dagen på lekser etter at han kom hjem. Det virket som en deilig avveksling for meg som mor, som dermed kunne frigjøre tid for litt andre ting også. -Som matlaging og husvask og diverse ting som nedprioriteres fordi all min energi og konsentrasjon er satt av til motivering av 8-åring, veiledning, hjelp, undervisning og konsentrasjonsjustering fra klokka 16.15 - 20.00/21.00. Det er utrolig tungt og krever uendelig med tålmodighet. Både for mor og sønn.

Markus krever MYE oppfølging ang. lekser og fag. En ekstra time leksehjelp i uken kunne kanskje lette byrden noe. På Åsvang skulle de faktisk ha TO-TRE timer i uken. HURRA!

Tenkte jeg.

En konsentrert Markus gjør lekser mens mamma ser på

Så Elia, da. Elia er totalt motsatt. Han er ikke bare selvgående, han er vanvittig intelligent og lærevillig. Han er nysgjerrig og selvstendig og har et konkurranseinstinkt på høyde med Galdhøpiggen. Minst. Han skal være best. I alt. Det gjelder også matte, norsk, engelsk og alt annet man kan utfordre en gutt på 7 år, i.

Elia kunne fint gjort leksene sine hjemme. Han krever svært lite oppfølging. Bare kikke over leksene etter at han har jobbet med dem den halvtimen han sitter i ro. Det er sjelden noe han lurer på, og enda sjeldnere er det noe å rette etterpå. Han ville ikke stjålet mye resursser fra de andre barna eller de voksne hjelperne. Han ville krevd en pult, en stol og et klapp på hodet når han var ferdig. Jeg tenkte som så at jo mindre lekser som å gjøres hjemme, jo bedre.

Jeg kunne ikke tenke meg noe værre selv, da jeg var barn. Først en hel dag med skole på skolen. Så hjem og gjør mer skole. Jeg hatet lekser. Jeg gjorde dem i friminuttene.

"Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa." Jeg tolker dette som at leksehjelpen skal fungere som en hjelp til dem som ikke får hjelp hjemme, enten det kommer av at foreldrene mangler kompetanse, motivasjon eller tid.

I går dukket det opp et evalueringsskjema i sekken til Elia. Det finnes sikkert et tilsvarende krøllet sammen nederst i sekken til Markus også, men han trenger ofte litt mer tid før han greier å grave det farm til mor si.

Vel, skjema og skjema. Det er et ark, hvor alle målene står punktvis. Så følger en del spørsmål.

Hva svarte til forventningene?
Vel. Det er ihvertfall satt av tid til lekser en gang i løpet av SFO. Det er lagt inn et sted mellom dataspillingen og eh...dataspillingen. (Mer om SFO-aktiviteter i et annet innlegg.)

Hva svarte ikke til forventningene?
Vel, litt info om hva som egentlig foregår på leksehjelpen og hvordan den er lagt opp hadde vært hyggelig. Jeg har ingen idé om hvordan det er lagt opp eller om ungene mine egentlig møter opp. Jeg har spurt ungene, og de sier at de kommer og går litt som de vil. Jeg ser for meg et rom i kaos hvor elevene selv velger om de vil være der eller ikke. Det er én pedagog fordelt på 40-50 unger i tillegg til et par-tre SFO-folk. Det skulle helst vært dobbelt så mye.

Gjør barnet ditt mindre lekser hjemme nå enn før?
Elia gjør mindre hjemme. Hvis han har valgt å gjøre lekser på skolen, vel å merke. Han kunne likegodt valgt å gjøre dem i friminuttene, eller på vei hjem fra skolen. Han blir så vidt jeg vet, ikke satt igang til å gjøre noe som helst, her foreligger visst ansvar for egen læring. Når man er 7 år ser jeg ikke det som helt heldig. Nå er ståa slik at Elia er ekstremt selvdreven. Han trenger ikke store motivasjonen for å gjøre leksene. Pent og ryddig og riktig. Han får lite hjelp på leksehjelpen. Men han gjør lekser der. Iblant. Han gjøre dem like lett hjemme også. Det er ikke elever som Elia tilbudet egentlig er lagt opp for.

Markus derimot. Markus gjør akkurat like mye lekser hjemme som før. Jeg har prøvd å oppmuntre han til å gjøre en del på skolen, og pliktoppfyllende som han er har han prøvd på det. Problemet er at den ene pedagogen og de få hjelpe-"pedagogene" ikke rekker over halvparten av elevene, og dermed må Markus ofte gjøre leksene på nytt igjen når han kommer hjem fordi de er blitt gjort feil, eller for dårlig, eller bare delvis, eller....vel. Leksehjelpen bidrar i så måte til at min sønn gjør MER lekser enn før! Det føles ekstremt demotiverende på en gutt som ikke akkurat flyter over av den slags luksus fra før.

Mener du barnet ditt har hatt faglig utbytte av leksehjelpen? Begrunn dette.
Elia er hyperintelligent og rasker til seg bøkene til storebror for å løse matteoppgaver for 4. trinn allerede i 2. klasse. Det har dog mer med konkurranseinstillingen hans, enn med leksehjelpen å gjøre. Hvis han skulle fått utbytte av leksehjelpen, måtte han fått større utfordringer på skolen. Noe han kunne jobbe med, ikke bare flyte igjennom. Hvis han hadde hatt et menneske til å oppmuntre ham og utfordre ham og undervise ham, så kunne han virkelig ha imponert. At noe slikt skulle komme fra skolen er årets vits og en mammas ønskedrøm. Jeg vet at dette heller ikke var hensikten med leksehjelpen i utgangspunktet. Jeg prøver bare å vise hva som skal til for at Elia skal få faglig utbytte av leksehjelp.

Markus som sliter for å komme seg ut av motsatt grøft, er midt i målgruppa for leksehjelpen. Desverre krever det at de som er der hele tiden har et øye med dem som jobber med lekser, setter dem igang og holder dem igang. Markus må så følges opp, og remotiveres når det viser seg at han har løst en oppgave feil, må viske ut og begynne på nytt. For dette skjer. Ofte.

Elia blir hørt i sine lekser. 
I bakgrunnen sitter Markus - nå alene og ukonsentrert.


Har du tips til forbedringer?
Vel. For det første så kunne jo lederne av leksehjelpen faktisk starte med å sjekke om de barna som er der faktisk gjør lekser. Markus kommer hjem fra leksehjelpen med sekken full av kunsverdige tegninger av StarWars og Donkey Kong. Det stod ikke på ukeplanen.

Andre kommentarer
Leksehjelp. Navnet er misledende. De får ingen hjelp. De får et tidsrom som er satt av til lekser. Hva de egentlig holder er det ingen som bryr seg om så lenge de sitter på pulten sin og holder i en blyant eller noe som likner. Om det i det hele tatt er noen som passer på at alle møter opp, er usikkert. Jeg synes synd på den stakkars pedagogen som helt sikkert gjør så godt den kan for de 50 elevene som lager kaos på fabrikken.

For de elevene som er selvgående, er leksehjelp et flott alternativ, ettersom de nå slipper å gjøre lekser hjemme. Men saken er at disse barna likegjerne kunne gjort leksene hjemme. Det utgjør ingen forskjell om de gjør lekser hjemme, borte, eller på et offentlig toalett. De greier seg selv!

For de elevene som trenger hjelp. De som faller igjennom på veldig mye og som lider av mangel på oppfølging i hjemmet. For de elevene kunne leksehjelp, om den faktisk hadde vært en hjelp, vært redningen og potensielt forskjellen på VGS-drop-out og universitetsstudent. Kanskje. De barna som trenger en dytt kommer aldri igang når de blir sittende midt i en gruppe på 40 stk unger som trenger en dytt fordelt på tre dyttere og en dyttepedagog! De som trenger hjelp blir heller sittende å klø seg i hodet og tegne spiderman på bokomslaget. Kanskje prøver de, om de er pliktoppfyllende nok, å gjette seg fram til svarene. Eller om de er smarte, så kopierer de svarene til sidemann. Ingenting er noe særlig lærerikt og bidrar lite til utjevning av sosiale forskjeller.

Hvis sosiale forskjeller virkelig skulle ha en sjanse, så måtte vi kuttet ut hele SFO og heller laget skoledagen lenger. Da kunne vi potensielt kuttet ut lekser også. Da hadde ihvertfall elevene hatt en klasseleder, en pedagog å forholde seg til. Det hadde dessuten vært lettere for foreldrene å holde et samarbeid med denne, enn å prøve desperat å holde seg oppdatert på hva som skjer på skolen, på SFO og på leksehjelpen. Det kan nemlig mildt sagt være forvirrende. Skoledagen må legges opp til seksjoner hvor elevene kun øver på det man allerede har lært.

Lekser. Men på skolen. I skoletiden. Med oppfølging.