Da jeg var liten var det så enkelt. Man skulle tilgi. Det stod i Bibelen, så da var det sånn. 70 x 7 ganger.Nå i voksen alder har jeg tenkt en del på dette med tilgivelse. Hva er egentlig det? At man setter en strek over noe som har skjedd. Man lover å ikke ha noen negative følelser til det lenger? Er det mulig å love bort følelsene sine på den måten? Lover man å glemme? Er det mulig å tilgi men ikke glemme? Har man da egentlig tilgitt? Men hvis man tilgir og glemmer, så kan man vel risikere å la folk bruke en som dørmatte? 490 ganger brukt som dørmatte av samme person skulle jeg tro er nok til å legge all selvtillit i grus og undergrave all følelse av selv-verd? Eller?
Men hvis man IKKE tilgir. Da blir man jo gående å gnage på noe som har vært. Ruge på vonde ting fra fortiden. Det igjen vil jo bare skade en selv. Ingen har det godt når man er bitter. Bitthet begrenser livet og stjeler lykke.
Finnes det noe man ikke BURDE tilgi? Utilgivelig, er det noe som heter. Finnes det virkelig noe som er utilgivelig? I såfall hvorfor?
Så hva er tilgivelse?
Det er mulig å tilgi uten å glemme. Iallefall i mitt tilfelle.
SvarSlettFor min del var det vel mer aksept. Det har skjedd, move on typ :)
Og ting er vel ikke tilgibare (er det et ord? :p), når det skjer for annen gang ;p