"Alle elevar på 1.-4. årstrinn har rett til leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa. Leksehjelpa er ikkje ein del av opplæringa til eleven, men skal sjåast i samanheng med opplæringa. Leksehjelpa skal gi eleven hjelp med skolearbeidet."
Det står en masse mer som du kan lese her, om du vil. Jeg er sikker på det er skrevet på nynorsk bare for å høres ekstra flott ut.
Jeg meldte på ungene mine så fort jeg hørte om dette, og tenkte i mitt naive sinn at dette kom til å være midt i blinken for begge ungene mine. Jeg så for meg et rosa bilde av unger som var delt inn i grupper på en 5-7 unger med hver sin leksehjelp-leder. (Ok, 10-15 unger, da) Jeg så for meg at barna jobbet side om side og gav hverandre motivasjon bare i visshet om at de var satt til å gjøre samme oppgave. Jeg så for meg småprating om leksene og hvordan disse skulle løses. Jeg så for meg at spesielt Markus kunne fått gjort unna en del lekser på skolen, slik at vi kanskje slapp å bruke absolutt hele dagen på lekser etter at han kom hjem. Det virket som en deilig avveksling for meg som mor, som dermed kunne frigjøre tid for litt andre ting også. -Som matlaging og husvask og diverse ting som nedprioriteres fordi all min energi og konsentrasjon er satt av til motivering av 8-åring, veiledning, hjelp, undervisning og konsentrasjonsjustering fra klokka 16.15 - 20.00/21.00. Det er utrolig tungt og krever uendelig med tålmodighet. Både for mor og sønn.
Markus krever MYE oppfølging ang. lekser og fag. En ekstra time leksehjelp i uken kunne kanskje lette byrden noe. På Åsvang skulle de faktisk ha TO-TRE timer i uken. HURRA!
Tenkte jeg.
En konsentrert Markus gjør lekser mens mamma ser på
Så Elia, da. Elia er totalt motsatt. Han er ikke bare selvgående, han er vanvittig intelligent og lærevillig. Han er nysgjerrig og selvstendig og har et konkurranseinstinkt på høyde med Galdhøpiggen. Minst. Han skal være best. I alt. Det gjelder også matte, norsk, engelsk og alt annet man kan utfordre en gutt på 7 år, i.
Elia kunne fint gjort leksene sine hjemme. Han krever svært lite oppfølging. Bare kikke over leksene etter at han har jobbet med dem den halvtimen han sitter i ro. Det er sjelden noe han lurer på, og enda sjeldnere er det noe å rette etterpå. Han ville ikke stjålet mye resursser fra de andre barna eller de voksne hjelperne. Han ville krevd en pult, en stol og et klapp på hodet når han var ferdig. Jeg tenkte som så at jo mindre lekser som å gjøres hjemme, jo bedre.
Jeg kunne ikke tenke meg noe værre selv, da jeg var barn. Først en hel dag med skole på skolen. Så hjem og gjør mer skole. Jeg hatet lekser. Jeg gjorde dem i friminuttene.
"Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa." Jeg tolker dette som at leksehjelpen skal fungere som en hjelp til dem som ikke får hjelp hjemme, enten det kommer av at foreldrene mangler kompetanse, motivasjon eller tid.
I går dukket det opp et evalueringsskjema i sekken til Elia. Det finnes sikkert et tilsvarende krøllet sammen nederst i sekken til Markus også, men han trenger ofte litt mer tid før han greier å grave det farm til mor si.
Vel, skjema og skjema. Det er et ark, hvor alle målene står punktvis. Så følger en del spørsmål.
Hva svarte til forventningene?
Vel. Det er ihvertfall satt av tid til lekser en gang i løpet av SFO. Det er lagt inn et sted mellom dataspillingen og eh...dataspillingen. (Mer om SFO-aktiviteter i et annet innlegg.)
Hva svarte ikke til forventningene?
Vel, litt info om hva som egentlig foregår på leksehjelpen og hvordan den er lagt opp hadde vært hyggelig. Jeg har ingen idé om hvordan det er lagt opp eller om ungene mine egentlig møter opp. Jeg har spurt ungene, og de sier at de kommer og går litt som de vil. Jeg ser for meg et rom i kaos hvor elevene selv velger om de vil være der eller ikke. Det er én pedagog fordelt på 40-50 unger i tillegg til et par-tre SFO-folk. Det skulle helst vært dobbelt så mye.
Gjør barnet ditt mindre lekser hjemme nå enn før?
Elia gjør mindre hjemme. Hvis han har valgt å gjøre lekser på skolen, vel å merke. Han kunne likegodt valgt å gjøre dem i friminuttene, eller på vei hjem fra skolen. Han blir så vidt jeg vet, ikke satt igang til å gjøre noe som helst, her foreligger visst ansvar for egen læring. Når man er 7 år ser jeg ikke det som helt heldig. Nå er ståa slik at Elia er ekstremt selvdreven. Han trenger ikke store motivasjonen for å gjøre leksene. Pent og ryddig og riktig. Han får lite hjelp på leksehjelpen. Men han gjør lekser der. Iblant. Han gjøre dem like lett hjemme også. Det er ikke elever som Elia tilbudet egentlig er lagt opp for.
Markus derimot. Markus gjør akkurat like mye lekser hjemme som før. Jeg har prøvd å oppmuntre han til å gjøre en del på skolen, og pliktoppfyllende som han er har han prøvd på det. Problemet er at den ene pedagogen og de få hjelpe-"pedagogene" ikke rekker over halvparten av elevene, og dermed må Markus ofte gjøre leksene på nytt igjen når han kommer hjem fordi de er blitt gjort feil, eller for dårlig, eller bare delvis, eller....vel. Leksehjelpen bidrar i så måte til at min sønn gjør MER lekser enn før! Det føles ekstremt demotiverende på en gutt som ikke akkurat flyter over av den slags luksus fra før.
Mener du barnet ditt har hatt faglig utbytte av leksehjelpen? Begrunn dette.
Elia er hyperintelligent og rasker til seg bøkene til storebror for å løse matteoppgaver for 4. trinn allerede i 2. klasse. Det har dog mer med konkurranseinstillingen hans, enn med leksehjelpen å gjøre. Hvis han skulle fått utbytte av leksehjelpen, måtte han fått større utfordringer på skolen. Noe han kunne jobbe med, ikke bare flyte igjennom. Hvis han hadde hatt et menneske til å oppmuntre ham og utfordre ham og undervise ham, så kunne han virkelig ha imponert. At noe slikt skulle komme fra skolen er årets vits og en mammas ønskedrøm. Jeg vet at dette heller ikke var hensikten med leksehjelpen i utgangspunktet. Jeg prøver bare å vise hva som skal til for at Elia skal få faglig utbytte av leksehjelp.
Markus som sliter for å komme seg ut av motsatt grøft, er midt i målgruppa for leksehjelpen. Desverre krever det at de som er der hele tiden har et øye med dem som jobber med lekser, setter dem igang og holder dem igang. Markus må så følges opp, og remotiveres når det viser seg at han har løst en oppgave feil, må viske ut og begynne på nytt. For dette skjer. Ofte.
Elia blir hørt i sine lekser.
I bakgrunnen sitter Markus - nå alene og ukonsentrert.
Har du tips til forbedringer?
Vel. For det første så kunne jo lederne av leksehjelpen faktisk starte med å sjekke om de barna som er der faktisk gjør lekser. Markus kommer hjem fra leksehjelpen med sekken full av kunsverdige tegninger av StarWars og Donkey Kong. Det stod ikke på ukeplanen.
Andre kommentarer
Leksehjelp. Navnet er misledende. De får ingen hjelp. De får et tidsrom som er satt av til lekser. Hva de egentlig holder er det ingen som bryr seg om så lenge de sitter på pulten sin og holder i en blyant eller noe som likner. Om det i det hele tatt er noen som passer på at alle møter opp, er usikkert. Jeg synes synd på den stakkars pedagogen som helt sikkert gjør så godt den kan for de 50 elevene som lager kaos på fabrikken.
For de elevene som er selvgående, er leksehjelp et flott alternativ, ettersom de nå slipper å gjøre lekser hjemme. Men saken er at disse barna likegjerne kunne gjort leksene hjemme. Det utgjør ingen forskjell om de gjør lekser hjemme, borte, eller på et offentlig toalett. De greier seg selv!
For de elevene som trenger hjelp. De som faller igjennom på veldig mye og som lider av mangel på oppfølging i hjemmet. For de elevene kunne leksehjelp, om den faktisk hadde vært en hjelp, vært redningen og potensielt forskjellen på VGS-drop-out og universitetsstudent. Kanskje. De barna som trenger en dytt kommer aldri igang når de blir sittende midt i en gruppe på 40 stk unger som trenger en dytt fordelt på tre dyttere og en dyttepedagog! De som trenger hjelp blir heller sittende å klø seg i hodet og tegne spiderman på bokomslaget. Kanskje prøver de, om de er pliktoppfyllende nok, å gjette seg fram til svarene. Eller om de er smarte, så kopierer de svarene til sidemann. Ingenting er noe særlig lærerikt og bidrar lite til utjevning av sosiale forskjeller.
Hvis sosiale forskjeller virkelig skulle ha en sjanse, så måtte vi kuttet ut hele SFO og heller laget skoledagen lenger. Da kunne vi potensielt kuttet ut lekser også. Da hadde ihvertfall elevene hatt en klasseleder, en pedagog å forholde seg til. Det hadde dessuten vært lettere for foreldrene å holde et samarbeid med denne, enn å prøve desperat å holde seg oppdatert på hva som skjer på skolen, på SFO og på leksehjelpen. Det kan nemlig mildt sagt være forvirrende. Skoledagen må legges opp til seksjoner hvor elevene kun øver på det man allerede har lært.
Lekser. Men på skolen. I skoletiden. Med oppfølging.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar