Tåka letter - Vitality

På en vanlig dag, blir jeg vekket av alarmen på mobilen. Jeg HATER alarmen på mobilen, så ringetonen må være nøye plukket ut. Er den ikke behagelig nok, så vekker den en ildsprutende drage som kunne komme til å tygge den istykker. Men det kan ikke være en sang jeg er glad i, heller. Da kommer jeg til å utvikle et hatforhold til sangen som vil sabotere mitt forhold til musikk for all fremtid. For å skikkelig gni det inn, så lar jeg meg vekke av alarmen minst tre ganger. Når jeg endelig er tilstrekkelig surnet, med en tilbøyelighet til å knuse mobiltelefonen med mine bare hender, da står jeg opp og vekker barna med min trøtteste fløyelsstemme. Jeg prøver å holde morragrettenheten under kontroll så lenge som mulig. Det pleier å være vellykket i ca fem minutter, før jeg føler at jeg skal eksplodere. Tro meg, det ønsker INGEN, så jeg lar det slippe ut små skyer av bitter damp istedet.

 Brage demonstrerer hvordan mamma ser ut på morran

Så beveger jeg meg inn på kjøkkenet for å lage havregrøt. Det kreves ca 70 i IQ for lage havregrøt, og krever omtrent 2 kcal i energi. Havregryn, vann og salt. Det er alt som skal til, før den bare skal få et oppkok helt av seg selv. Man trenger ikke engang stå å passe på den, fordi den brenner seg ikke så lett. Allikevel klarer jeg, ved å surre rundt meg selv, å bruke minimum ti minutter på prosessen. Det er virkelig helt utrolig. Mens grøten får et oppkok tar jeg fram brød og pålegg for å lage niste. Dette kan være tricky. Det er mye forskjellig pålegg å holde styr på, og begge barna har hver sine favorittpålegg. Det gjelder å ha tunga rett i munnen, for det er alarm og full krise om det skulle komme feil favorittpålegg i feil matboks. Det gjør meg ikke noe mindre gretten og stressa. Stresset kommer av at jeg må gå minst tre runder rundt meg selv for jeg i det hele tatt greier å finne fram brødkniven. Det beste er å ha ferdigoppskjært brød, men det er det sannelig ikke alltid vi har. Det er ikke så lett å si til seg selv at det er megapraktisk når man står på Coop med 15 brød og 40 mennesker i kø til brødskjæreren. (Vi snakker om de berømte månedsinnkjøpene, ja) Uansett. Det blir matpakker til slutt. Hver dag. Fire brødskiver til Markus og tre til Elia. Variert pålegg, dog lite kreativt oppsett. Det blir spist uansett, og bra er det.

Matpakkehovedansvarssmører

Mellom alt dette fyker jeg i skytteltrafikk mellom badet, bordet og gangen. Først for å få to trøtte typer inn i dusjen etter tur. Så for å få dem ut igjen, uten sjampo i håret. Så for å få dem til å tygge istedet for å prate. -Og å prate med så lav stemme som mulig for å skane resten av huset for lyd. Det er ikke så lett som det høres ut. Det å få dem til å tygge og svelge maten er en fulltidsjobb i seg selv. Det virker ikke som om de forstår konseptet med tid i det hele tatt, selv om vi har en gigantisk klokke som tydelig viser når klokka er kvart på 8 og maten blir ryddet vekk til fordel for yttertøy som skal på. De siste tre minuttene står jeg over dem som en hauk, med sleiva i den ene hånden og begge henda på mine brede hofter og lynende øyne. Det er hakket før jeg stapper maten inn i munnen deres selv. De pleier å spise da.

Når den store klokka nærmer seg kvart på 8....

Så blir jeg litt sånn, hvis ikke gutta har spist opp maten sin enda...

Kvart på 8 skal ytterklærne på. Jeg holder sannsynligvis fremdeles på med nisten, selv om jeg nå er i innspurtsfasen. Jeg står altså å multitasker som klesvakt og kokke samtidig som jeg prøver å hviske og unngå at podene lager unødvendig støy. Det er utrolig vanskelig å vurdere hva som er unødvendig støy når jakker og sko spruter til alle kanter. Det krever en del energi å lete fram de rette hanskene og luene og halsene og utebuksene og hva de enn skal ha med seg. Og det til tross for at leiligheten er miniliten og alt ligger framme, klappet og klart fra kvelden i forveien.

Til slutt gjenstår det bare å sende ferdig påkledde gutter ut døren med hver sin matboks i hver sin sekk. Amen og halleluja. Når det er gjort gjelder det for ho mor å synke sammen foran datamaskinen et lite kvarter, før hun hopper i dusjen sammen med LilleMann. LilleMann har selvsagt vært med på morgenrutinene (helt unntaksvis sover han seg igjennom dem). Han er imidlertid ikke så kravstor enda, og han spiser helt uten å måtte nødes en eneste gang. Både en og tre porsjoner. Han er imidlertid dekket med mat etterpå, så en tur i dusjen med mamma er påkrevet. Jeg flyr hele morgenen rundt i morgenkåpe og ullsokker. LilleMann flyr rundt med pysj og tøfler. Jeg gruer meg til han begynner å barnehagen, slik at han også skal ordnes med.

_______
Sånn er en vitality-dag: Jeg våkner av meg selv klokka halv syv, en halvtime før jeg skal opp. Selv om jeg sov dårlig i natt, på grunn av dårlig seng og mange tanker, kjenner jeg at jeg faktisk er klar for dagen! Jeg koser sengeklærne litt til som en ren luksusfølelse og når alarmen ringer klarer jeg å skru den av før den faktisk begynner å ule. Deilig. Jeg kryper ut av sengen, hutrer litt og finner fram morgenkåpen og ullsokkene uten å fomle i det hele tatt. Enda det er mørkt. Spurter på lette føtter ut til ungene som skal vekkes og vekker dem med et smil. Jeg kjenner ikke antydning til morragretne følelser.

Ute på kjøkkenet lager jeg grøt med ca 2 kcal's innsats og mens den gir seg selv et oppkok finner jeg effektivt fram brød og pålegg og har smurt matpakkene ferdig før den siste ungen er ute av dusjen. Alle de rutinepregede gjøremålene går som perler på en snor og jeg kan tilogmed tulle litt med guttene (!!), selvsagt med  v e l d i g  lav stemme. Brage har dog ikke skjønt det med lav stemme enda. Når vi hvisker, så brøler han - og ler. Tror ikke han kommer til å bli veldig fan av hemmeligheter.

Tid til å skrive små lapper i matboksene.  

Dette gjør jeg egentlig hver gang - stort sett i siste liten mens gutta er på vei ut døra...

Tullegutter tør tulle når mamma er blid!

Uansett. Guttene kom seg avgårde i dag FØR TIDEN! Det vil si, Markus spurtet tilbake så fort han oppdaget at han hadde glemt sekken sin hjemme (sorry ass...kan ikke ha ALT på grep som mor heller!) men han var likevel tidsnok til å gå til skolen i et forholdsvis makelig tempo. Jeg var foresten helt innstilt på å kjøre den sekken på skolen om han ikke kom løpende i løpet av ti minutter etter at han gikk. -Bare så dere ikke tror jeg driter i om sønnen min har med skolesaker på skolen. Jeg var tilogmed BLID da jeg møtte han i døra og hadde sekken klar og alt. Gadd ikke kjefte en gang. Bare skrøt av at han husket at han hadde glemt sekken. *klappe seg selv på skuldra*

Hvem er denne nye dama som likner på mamma?

Er hun virkelig? Hvis jeg prøver å ta på henne...

Jeg fikk en høytidelig takk, fra Elia, for at jeg ikke hadde kjeftet en eneste gang i løpet av morgenen. Han var foresten også vanvittig stolt over at han selv hadde vært så blid og hyggelig. Jeg tror mitt gode humør smitter! :-O

Og etterpå leste jeg boka om Thomas og Kristine for LilleMann. Jeg har lest den boka Så. Mange. Ganger. at tålmodigheten min er helt tynnslitt og jeg er redd hodet mitt skal eksplodere hvis jeg bare hører om Thomas og Kristine med lik bukse og genser og øyne og nese og like mange fingre men forskjellige kjønnsorgan, en gang til! DEN boka leste jeg for Brage. Med innlevelse. To ganger.

----Og DERFOR kommer jeg aldri til å slutte med Vitality ever ever, så lenge ikke jorden går under og vi må begynne å lage steinredskaper igjen. (Jeg vet ikke hvordan jeg lager Vitality selv, jeg bare kjøper det på boks i kapselform og takker og bukker og neier og teller og svelger) Hurra for Pharmanex og de øten-og-førti fantastiske forskerne som er kulest i verden.