lørdag 29. mai 2010

Om å ikke være alene...

Jeg har fått kritikk for hvordan jeg framstiller meg selv og min familie på min egen blogg. Som jeg tidligere har skrytt vilt og hemningsløst av, så har jeg tre herlige barn som betyr alt i verden for meg. Kritikken gikk ut på at jeg helt feilaktig tar på meg all æren for mine vakre barn og min familiesituasjon helt alene. Jeg ble instendig bedt om å slutte å framstille meg selv så flott og fager som alenemor uten å gi kredit til de rundt meg som er mine hjelpere. Nå gjaldt denne kritikken i utgangspunktet en spesiell person som kunne trenge mer ære, men jeg utvider det til å gjelde alle jeg gir for lite kredit for hjelpen de gir.

Nå er det slik at jeg privat viser min takknemlighet så mye jeg kan. Alle som noengang rekker fram en hånd skjønner at jeg setter vanvittig stor pris på det. Og jeg skryter kanskje enda mer vilt og uhemmet til andre om hjelp jeg får av de jeg er glad i. Skryt er alltid best å få når den kommer via felles bekjente, og det er min strategi. -Det er ihvertfall meningen. Men kritikken var altså rettet mot min evige selvdigging på nett. -Dette har jeg nå tenkt å rette litt opp i.

Dette er de viktigste personene i mitt liv:


SuperSøster
Min absolutt beste venninne, min sjelevenn og en av mine herlige søsken. Denne jenta vet ALT om meg. Usensurert. Jeg har prøvd å forestille meg livet uten henne. Det er umulig. Hun er det mest fantastiske mennesket jeg kjenner; smart, morsom, oppfinnsom, spontan, oppmuntrende, omsorgsfull, kjærlig, vakker, tilgivende... Hun er også den tregeste personen jeg kjenner. Hehe. Når hun er sent ute er det med stil. Men én feil skal vel alle ha? :-P Denne jenta stiller alltid opp om jeg trenger hjelp til noe. Hun satt tilogmed barnevakt for LilleMann mens hun hadde rier! -Halvannet døgn senere kom lille Krølle. Jeg skylder henne hele verden. Og jeg prøver å gjøre opp for meg det jeg makter.







Helten
Bare kallenavnet sier vel det meste. Han er mr. Ordner & Fixer, og da snakker jeg om mye mer enn handywork. Han er alltid snarrådig når det finnes et praktisk problem, og han ville revet av seg høyrearmen for hjelpe til hvis han kunne. Han stiller opp på kort varsel og han er alltid positiv. Han er oppvokst i valdresfjellene og er mer sporty enn jeg "bargained for". Dette er typen som kjøpte bortoverski til meg til jul, og som er sykkelreparatør med gutta. Og i det siste har jeg oppdaget at jeg planlegger trasketurer og sykkelturer og teltturer...JEG! Det er ingen dårlig jobb å omvende et innemenneske som meg selv! Vel...ihvertfall inspirere... Han avlaster meg når jeg trenger ekstra hvile, og han engasjerer seg like mye i de to store guttene mine som i LilleMann. -Som i går, da han tok med seg alle tre guttene hjem til seg selv slik at jeg kunne sove ut på morgenen. Der hadde alle storkost seg med gjemsel og lasagne.

Svigermor
Hun er inkarnasjonen av tøffhet og mykhet i en kombinasjon som er utrolig vakker. Hun bryr seg oppriktig om alle rundt seg, og selv om hun bor 5 timer unna har hun greid å holde nær kontakt. Hun er utrolig generøs på alle områder og hjelper til på områder jeg ikke engang hadde tenkt på at det er mulig å hjelpe til på. Hun kommer stadig med velmente og gode råd uten at jeg har følt meg overkjørt på noen måte. En dame som fortjener respekt og som har masse kjærlighet og omsorg å gi.


Pappa
Jeg har alltid hatt en helt spesielt forhold til Pappa. Fra jeg var liten var han Pappa med stor P, han som alle fettere og kusiner elsket å treffe, fordi han lekte med oss og tok seg tid til oss. Det er alltid godt å prate med Pappa. Etter en telefonsamtale med han kommer jeg alltid styrket ut. Han er generelt opptatt av hvordan vi er forskjellige og hvordan mennesker utvikler oss individuelt. Jeg kan snakke med han uten å føle at jeg blir dømt fordi selv om han sier det han mener, har han respekt for at mitt liv er mitt liv, og at det som er rett for han ikke nødvendigvis er rett for meg. Pappa har masse gode verdier som jeg kan tappe fra og han er en herlig diskusjonspartner. Han er smart og reflektert og alltid ute etter å lære noe nytt om det individuelle mennesket og hvordan vi som individer kan snakke best sammen og jobbe sammen på en god måte.


Cecilie
Hvis det er noen jeg gjerne skulle hatt flyttende opp hit til Tr.heim for mitt eget ego's skyld, så er det denne jenta. Dette har vært min beste venninne gjennom flere år og hun er den eneste utenom familie som kjenner meg ut og inn og på vrangen. Og jeg kjenner henne. Hun har en fantastisk selvinnsikt og vet å være ydmyk på de rette stedene. Hun har en meget god evne til å se andre i den situasjonen de er i for øyeblikket og vise forståelse for de som andre glemmer. Jeg betrakter henne mer som familie enn som venninne fordi jeg vet at uansett hva jeg gjør, vil jeg ikke helt greie å "bli kvitt" henne. Hun kjenner meg på godt og vondt. Det er det ikke mange som gjør.

Det var et lite knippe av de aller aller nærmeste. Det er selvsagt mange flere; Skytsengelen (yngste søster), Mamma, Yvonne, Yvonne O. N, og Malin. Alle disse bryr seg om meg og hjelper til der det er mulig. De vet også at jeg ville gjort det samme for dem. Jeg elsker dem alle, og skylder dem så masse.
__________________

Dog, det skal sies: Dette er MIN blogg. Jeg skriver om det som føles rett, morsomt, interessant og aktuelt...FOR MEG. Bloggen er ikke til for å hylle de fantastiske personene i mitt liv. -De fortjener det uten tvil, men skulle jeg takket offentlig og på nettet for all hjelpen jeg får hver gang jeg får hjelp, så måtte jeg startet en egen blogg som omfattet bare akkurat det. Jeg har nok med å greie å holde liv i denne. Dette er mitt fristed. Min lille plass hvor jeg ikke trenger å tenke på, eller forholde meg til andre eller annet enn meg selv og det som foregår inni mitt hode. De som kjenner det er surt eller sårt at de selv, eller noen de kjenner ikke får mer plass på min blogg, er hjertelig velkommen til lage sin egen.

Det er ikke meningen å være ukul. Det er bare sånn det er. :-)

5 kommentarer:

  1. synes du har all grunn til å skryte av deg selv jeg:) du er et sjelden tilfelle av en supermamma:) makan til ståpå vilje og enegri og med 3 barn og studier... vær stolt av deg selv og dine barn :)

    SvarSlett
  2. Jeg føler meg alltid så flott når jeg er sammen med/prater med deg. Det har jeg alltid gjort.
    Du er flink til å gi meg komplimenter, og til å fremheve det positive i meg. Du har evnen til å se det gode i andre, og du er aldri redd for å skryte av de du er glad i. Du er virkelig unik!

    Når det kommer til familien din så er den fantastisk flott, og ja..du skal ha æren for det! Du er en fantastisk flott mamma, og en utrolig god venn! Tusentakk for at du er den du er!

    SvarSlett
  3. Det er sånn det skal være, snuppa :) Drit i kritikken, den er helt feil. Bloggen skal handle om det og det skal være ditt forum til å sette ord på akkurat det du vil sette ord på. Blogg er en ego-ting man gjør kun for seg selv, og hvis de som leser det lar seg provosere av det kan de bare la være å lese.

    Dessuten syns jeg selvskryt er lov. Vi mennesker tillater oss nettopp det alt for sjelden.

    Stolt av dæ <3

    Klem&Kos

    SvarSlett
  4. Hmmmmm, kjenner jeg blir litt småarg på dine vegne.
    Hvis meg den som aldri har trengt hjelp..??
    Gode venner og familie hjelper uten å forvente stående ovasjoner og tilbake.

    Og å be om hjelp, viser styrke synes jeg.

    Men å vise takknemlighet er jo også en god egenskap. Men ikke påtvunget takking.....

    Uansett, så bra at du har både familie og venner som stiller opp for deg. Det er gull verdt.

    SvarSlett
  5. ??? Dette innlegget ble jeg faktisk litt provosert av. Ikke fordi du skrev det, men av den som kritiserte deg.

    Hvorfor er det noen som tror at det som skrives på bloggen vår, er HELE vår tilværelse? Skjønner ikke folk at man ikke legger ut ALLE sider ved sin hverdag? (skulle tatt seg ut) For min del skriver jeg bevisst IKKE om andre i det hele tatt, unntatt Ivar og barna - og om jeg må nevne andre, så går jeg ikke nøye inn på hvem de er. Om jeg følte for å takke noen, så gjør jeg da ikke det på BLOGGEN? (Altså - jeg skjønner hvorfor du gjør det, og som du sier): takking ordner vi IRL...

    Herregud.

    SvarSlett