Å føde når situasjonen du står i er et mareritt

Jeg er en av dem som for mange år siden var veldig idealistisk og ville føde "naturlig". Altså uten bedøvelse. Jeg trodde også at fødsel var som på film. En svett dame med sminke som ikke renner som hyler og skriker litt. Mannen skulle stå nervøs på siden og holde hendene hennes og hviske pene ord inn i øret hennes, og når jordmoren annonserte at hun så hodet, ville damen midt i fødselen smile til sin kjære og klemme hånden hans før en ny ri satte inn og befridde henne for hele babyen. Og etterpå ville hun få en nydelig liten klump i armene.

Det var jo ikke sånn. For det første tar det jo 4 minutter, toppen, på film. For det andre var jeg ikke forberedt på hvor sliten man blir! Var lite svettepærler å spore, men jeg var til slutt så sliten at jeg sovnet mellom hver ri. Vannet gikk om natten og var misfarget. Noe som gjorde at jeg ble tvunget til å være lenket fast til de maskinene på sykehuset som måler riene og hjerteslagene til babyen. Har du noengang sett en fødende kvinne på film med to ekle bånd rundt magen koblet til en maskin? Som om ikke det var nok, så mente de at riene kom sent igang og siden det var mulig babyen var stresset (det fargede fostervannet), ville de det skulle gå litt fortere og gav meg drypp. Ettersom jeg husker fikk jeg da én nål i hver arm. En til dryppet som skulle jumpstarte riene, og en til vanlig saltvann for å holde meg hydrert. Noe særlig mer lenket til sengen kan man ikke bli! Så begynte dryppet og virke...smertene ble tredoblet, uten at riene ble målbart sterkere. Jeg husker jeg hadde et vanvittig behov for å gå litt rundt, eller i det minste ha mulighet til å snu meg litt skikkelig i sengen...men alle slangene gjorde det umulig...alt jeg kunne gjøre var å ligge der og føle på hver eneste ri.

Ingen hadde heller fortalt meg at smertene blir så intense at man kaster opp! Og ingen fortalte meg at det er helt vanlig å bærsje på seg under fødselen, eller å få tildelt klystér. Ingen fortalte meg at gubben ville løpe ut av rommet skrekkslagen og bruke enhver mulighet til å komme seg vekk derfra. Og da babyen ble lagt på magen min, trodde jeg det var noe alvorlig galt med den! Den var jo helt misformet i hodet! På tv er jo babyen dama får i armene minst en uke gammel. Jeg ble rimelig lettet da hodet normaliserte seg og babyen ble søt igjen etter ca et døgn.

Nei, fødsel var ikke særlig romantisk.

Det tok ikke lang tid før idealismen døde. Nå kan jeg ikke helt se poenget i å lide seg igjennom en fødsel uten bedøvelse hvis man kan slippe. Vi hiver oss jo over mirakelskuffen på jakt etter paracet og ibux i altfor store doser bare vi merker det banker litt bak øya. Men en fødsel, DET skal man liksom ideelt gå igjennom med så mye smerter og komplikasjoner som mulig. Det er status, liksom. Jeg ser ikke den.

Derfor merker jeg at jeg ikke helt liker tanken på at jeg antakelig føder mens jeg bor hos svigermor. Det er nemlig en time til nærmeste sykehus og alt de har i nærområdet er en primitiv fødestue uten annet enn strengt nødvendig utstyr og ingen leger på huset og ikke annen bedøvelse enn lystgass og akupunktur.

Ikke misforstå meg. Jeg står i respekt av de som ønsker å føde uten epidural. Flott for dem. Tommel opp! Men jeg blir småsur når DET skal være idealet! For meg blir det falskt og hyklerisk. En fødsel oppleves svært forskjellig fra kvinne til kvinne og ofte fra fødsel til fødsel. Hvorfor skal de med mest smerter få mest respekt? Er de liksom noe MER glad i barna sine enn de som føder med epidural? Eller er de automatisk bedre mødre? Jeg ser ikke helt sammenhengen.

Lystgass prøvde jeg med førstemann. Det skulle "ta toppen" av riene. Jeg bare følte jeg mistet totalt kontrollen over smertene, kroppen min og meg selv. Det var akkurat like vondt og rusen ble bare irriterende oppå det igjen! :-S Akupunktur var jeg vitne til at søstera mi brukte. Hun hadde full tiltro til disse nålene, men etter det jeg kunne se led hun minst like mye som det jeg gjorde under mine fødsler. Og etter en stund synes hun bare de tilførte mer smerte og hylte at de måtte få se å få røska dem ut igjen!

Jeg kan ikke si at en "naturlig" fødsel på den lokale fødestua virker særlig fristende. :-S

Jeg vil på sykehus, der jeg kan få epidural.

På en annen side vil jeg ikke BLI på sykehuset. Så fort babyen er ute, tørket, veid og målt, vil jeg få på meg klea og komme meg hjem til min egen seng.

Det ser ikke helt ut til at det blir sånn. Det vil være en times kjøretur tilbake fra sykehuset. Like langt som det er å kjøre TIL sykehuset. Og jeg vet også hvor sliten man er etter en fødsel. En time i en trang bil høres ikke fristende ut. For det andre vil jeg ikke ha noen egen seng. Jeg vil ikke ha noe hjem! Jeg vil antakelig ligge på en tynn madrass i et hus jeg ikke bor i, men oppholder meg i midlertidig. Babyutstyret vil være halvveis nedpakket i esker og sekker og jeg vil ha en liten koffert med noen klær til meg selv og noen få klær til babyen, et helseteppe og en bæresele.

Jeg har lyst til å gi babyen en bedre start på livet enn det.

Jeg har lyst til å ha noe stabilt og hjemlig å komme hjem til. Med mulighet til å hvile ut i eget tempo og med de jeg elsker mest i verden rundt meg. Med mulighet til å ta imot besøk uten å måtte spørre om det er i orden, eller føle meg som en boms uten noe sted å bo.

Jeg vil at alt skal ordne seg i løpet av natten. At jeg skal bli tilbudt drømmeleiligheten med mulighet til å reise opp NÅ.

Jeg er så sliten.

Jeg føler jeg står fast i en situasjon jeg virkelig har jobbet HARDT for å slippe å havne i... :-(