Framtidsplaner...nå vil jeg bli til noe og slå meg ned!

Nå er det åpnet for å søke på studier igjen. Og jeg har hatt et stort behov for å utdanne meg til noe prestisjetungt, mye for å bryte med gamle familievaner og for å utfordre meg selv da jeg vet jeg har et godt hode. Dessuten er jeg interessert i og opptatt av helse, kropp, mental helse, trening, anatomi, psyke osv. Også har det også vært et kriterium at jeg kan bruke mine kreative evner, da jeg er oppvokst i en veldig kreativ familie og det ligger dermed litt i blodet mitt å være kreativ og nyskapende. :-)

Men så ligger det etterhvert andre fakta på bordet også, som kan ha utslag for studieretning. Jeg har to barn som begge er i skolealder til høsten og en baby på vei til sommeren. Jeg har levd fattig siden jeg var liten og er MØK lei det. Jeg har vært syk med ME i mange år nå, og selv om jeg har fått det under nogenlunde kontroll krever også dette at jeg er forsiktig med å ikke ta på meg for mye arbeid for å i det hele tatt fungere.

Også merker jeg en voksende trang til å finne et sted jeg kan slå meg ned, satse på å kjøpe/bygge hus og bo for resten av livet. Jeg er 25 år nå. Jeg vil bli voksen en gang jeg også!

Jeg har gått igjennom et par utdanningsalternativer som har virket interessante. Fra jeg var ganske ung har jeg synes psykologi er spennende. Dessuten hørte jeg et radioprogram om en barnepsykolog en gang da jeg var rundt 14 og husker jeg tenkte at DET vil jeg bli. Barn er nemlig ekstra vanskelig å nå inn til og å forstå. Det er liksom ikke bare å sette de i en stol og be de prate! Dermed må man bruke fortellerkunst, tegning, spill, rollespill, lek....masse forskjellige kreative metoder for å få et barn til å slappe av og åpne seg og vise hvordan det har det inni seg! Deretter skal man være forsiktig slik at man ikke tolker ting feil, man skal sette ting i perspektiv, man skal vurdere kontekst, man skal dobbelsjekke...og barnet skal også føle seg tatt på alvor. Jeg synes det virket kjempespennende! :-D

Men før jeg ble ferdig med VGS hadde jeg to egne barn, jeg var blitt gift og skilt og syk og hadde ikke kommet igang med noenting. og da jeg begynte å undersøke hva lang denne uttdannelsen var, viste det seg at den var noe sånt som 10-11 år lang. Dermed tenkte jeg (etter idiotiske råd fra voksne som tror unge foreldre ikke klarer noenting) at siden jeg har barn, bør jeg kanksje satse på en kortere utdannelse.

Så jeg siktet meg inn på kirurg. Kortere utdannelse, men vanskeligere å komme inn og det ville også kreve at jeg måtte ta opp realfagene jeg gikk glipp av på VGS ved å ikke velge allmen. Mer forarbeid med andre ord.

Så snart jeg fikk sykdommen under kontroll gikk jeg inn for oppgaven med liv og lyst. Først gikk det ut på et år med allmen påbygg (uten realfag). Jeg gikk kastet meg over det med innstillingen om at alt under toppkarakter var dårlig. Det krevde vanvittig mye arbeid og lesing fra min side, så det ble kort og greit et år hvor jeg stengte ute all sosial kontakt og bare var nerd. Eneste jeg kunne kommunisere med på normalt nivå var min søster som gikk samme klasse som meg, og mine barn som jeg jo ikke kommer unna å ha et vanvittig ansvar for. ;-) Uten min søster vet jeg ikke hvordan jeg skulle overlevd. Jeg er ekstremt sosial og denne isoleringen holdt på å drive meg fra vettet. Men resultatene lot ikke vente på seg...ikke før samboeren min bestemte seg for å dø helt på slutten av andre semester.

Å takle et dødsfall ødelegger ikke et helt år når man jobbet så hardt som jeg gjorde, MEN de fagene hvor jeg lå på vippen, ble trukket ned da jeg ikke greide å følge opp like tett som før. Dermed endte jeg opp med et snitt på litt over 5. Jeg hadde jo mest lyst til å grine. Det tror jeg at jeg gjorde også, men det var jo dagligdags for meg å gjøre på den tiden, dog av helt andre grunner... :-P

Året etter tok jeg på meg et fulltidsstudium, plass som delelev på en VGS for å ta tre realfag, jobb en gang i uka, korreografere et innslag på et show, jeg meldte meg opp til å ta opp igjen de eksamnene i de fagene jeg ble trukket ned i og i tillegg meldte jeg meg på kurs som gikk en gang i uka. Dette i tillegg til at jeg fremdeles var tobarns-alenemor. Alt for å døyve smerten av han jeg var så glad i som ikke lenger fantes.

Det var en dårlig idé.

Jeg greide å holde på med dette kjøret fram til jul, men etter det klappet jeg totalt sammen. Endte med at jeg ikke fikk fullført verken studier eller rollen som delplasselev eller eksamnene jeg hadde meldt meg opp til. Jeg sov omtrent et halvt år i strekk...

Det var da jeg sa adjø til drømmen om å bli kirurg igjen og gikk tilbake til den opprinnelige ideen om å bli psykolog.

Men først ville jeg fullføre engelskstudiet jeg fucket opp...og det er det jeg går i år.

Så skjedde det ting i løpet av sommeren. Etter halvannet år som singel fikk MyLove fisket meg på kroken (etter en del om og men fra min side) og jeg bestemte meg for å forsøke å være noens kjæreste igjen. Bare for å være den normale gale meg og hoppe i det totalt, bestemte vi oss for å flytte sammen med det samme.

Samme uka ble jeg gravid.

Fantastisk.

Jeg fryktet at utdanningsplanene ble utsatt ENDA et år. Nå er jeg lei av alle kjeppene i hjulene! Så jeg har bestemt meg for å prøve å studere på tross av at jeg har en nyfødt baby neste år.

Men, etter som jeg kan se blir det IKKE psykologi heller. Jeg kommer fint inn på psykologi i Tr.heim (Ikke i oslo, hvor de krever en poengsum oppimot medisin!), men av 250 elever kommer bare 25 videre i studiet året etter! Det sier seg selv at det blir kamp om de plassene. Jeg har nok erfaring med meg selv, barn og babyer til å skjønne at DET ikke vil fungere. Og jeg er heller ikke VILLIG til å ta opp kampen med disse studentene i den situasjonen jeg er nå. Mulig jeg ville greid det, men jeg ville samtidig slite meg totalt ut. Det er ikke verdt det.

Dermed gråt jeg litt igjen for å legge fra meg en drøm.

Men nå har jeg funnet et studium jeg tror jeg kommer til å trives med. Så jeg søker på det, og håper jeg kommer inn. Her kan jeg få bruk for all min interesse for trening! Nei, det er IKKE idrett jeg har søkt på. Selv om det er i samme sjanger. Det er Bevegelses- og Idrettsvitenskap. Høres ut som en spennende studie, så det har jeg virkelig begynt å glede meg til. Så nå bare håper jeg på å komme inn. :-) Tror egentlig ikke det skal være noe stort problem. :-)

Etter en bagelor i dette faget, tenker jeg at jeg starter på en ny bagelor i fysioterapi! (hvis ikke jeg finner Bevegelses- og Idrettsvitenskap så spennende at jeg tar master i Bevegelsesvitenskap) På den måten vil jeg få en mye bredere kompetanse og en "trygg" tittel, samtidig som jeg får spesialkompetanse mtp trening. :-) Det synes jeg høres ut som en god plan.

Nå bare venter jeg på inntaket. Så fort jeg kan si jeg er kommet inn, kan jeg puste lettet ut og tenke at nå vet jeg faktisk hva jeg skal ta meg til de neste årene! Ingen usikkerhet over hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal bo, hva jeg skal gjøre med barna. Deilig.

Så nå framover er Alanna superoptimist! :-D