De siste månedene har vært mildt sagt uvante. Jeg ble sammen med My Love ETTER at vi hadde bestemt oss for å bo sammen, flyttet til et nytt hus tre uker etter det, byttet fornavn og oppdaget at jeg var gravid etter en mnd samboerskap...noe som betyr at jeg ble gravid i løpet av første uka... :-S Jeg har to barn fra før, de synes også forandringene er volsomme og uvante, selv om de tilsynelatende tilpasser seg dette helt fantastisk. De er helt begeistret for babyen i mammas mage, de elsker My Love og er glad for at han bor sammen med oss og de digger at vi har flyttet inn i et så stort hus at de nå har egne rom og mulighet for å ta med seg kamerater og venninner hjem!
Likevel, dette har vært mange store forandringer på én gang, noe som har ført til at jeg har vært mer enn normalt sliten, OG at jeg har vært i heller labert humør de siste månedene. Jeg har ikke vært sur eller grinete (ihvertfall ikke slik jeg har lagt merke til...mulig andre har opplevd meg annerledes....?) men jeg pleier å le og være i kjempehumør hele tiden! Jeg pleier å danse med unga, spille luftgitar og lage luftband. Jeg pleier å smile fra øre til øre og elske livet mitt, selv om det ikke går HELT min vei.
De siste månedene har jeg bare vært stille og litt fjern. Jeg har selv sagt merke til at jeg nesten ikke ler lenger!
Oppå alle disse forandringene har det ligget en økonomisk byrde på størrelse med kilimajaro. Vi har rett og slett hatt altfor lite penger inn! Både jeg og My Love er studenter og med husleie over middels og to barn er lånet vi mottar altfor lite.
Jeg har dermed ikke fått kjøpt inn nødvendige klær til unga. Det mangler omtrent alt, siden begge gutta vokser seg store og trenger nye garderober, men det aller værste er at jeg ikke har hatt mulighet til å kjøpe inn basiske ting som vinterdresser, ullgensere og gummistøvler! Ting de trenger for å holde varmen på skolen og i barnehagen. Og jeg har hatt så dårlig samvittighet for dette at jeg har nesten ikke hatt lyst til å møte opp i barnehagen selv...
Og til slutt kom telefonen fra barnehagen. De var bekymret for min yngste som ikke hadde klær tilpasset årsiden, og også for at de så at noen av klærne begynte å bli for små... Hun var svært vennlig og veldig forståelsesfull og sa hun skjønte at det stod på økonomien og ikke viljen, men at problemet var det samme: Elia måtte enten låne klær i barnehagen gang på gang, eller fryse... Hun spurte til slutt om hun kunne få hjelpe til ved å ta med seg noen av sine egne barns avlagte klær å legge i kurven hans! Jeg ble rørt av hjelpsomheten hennes, men samtidig følte jeg meg så skamfull at jeg hadde mest lyst til å krype under gulvteppet og bli der. Men hva skal man si? Jeg hadde jo ikke MULIGHET til å fikse det over helga! Vi hadde knapt til mat! :-S
Hun fortalte også at hun hadde lagt merke til at Elia hadde forandret seg litt etter sommeren. Han var blitt mer agressiv og sint i barnehagen, og hun visste jo at det var skjedd mye i familien de siste månedene. Hun var bare søt og snill og lurte bare på om vi hadde lagt merke til dette hjemme. Det har jeg faktisk ikke. Men jeg kunne godt forstå hvorfor han oppførte seg slik i barnehagen!
Gutten er utrolig mammagutt. Han elsker å finne på ting med meg og få tid med meg. Om det så er, bare for å sitte stille og kose. Men pga min egen tilvenning til den nye situasjonen, pluss at jeg har vært en del kvalm i dette svangerskapet OG det at jeg er masse sliten og sover en del, så har det blitt dårlig med mamma-tid i det siste. Dette, i tillegg til at han ikke har klær i b.hagen (unger merker sånt, ja. Han er antakelig like skamfull som meg) og alle forandringene er ikke lett for en gutt på 5 år!
Så denne helga har jeg tatt meg litt ekstra av Elia. Og det skal jeg sannelig fortsette med. Det er så tydelig at han har savnet det!
Jeg setter STOR STOR pris på at barnehagen ringer og snakker med meg om sånne ting. Som sagt så har det ikke vært noen merkbar forandring hjemme! MEN, det er fordi jeg har verdens beste sønn som er glad i mamma'n sin, og skjønner at mamma er sliten og litt mer trist enn vanlig og derfor blir han mer omsorgsfull mot meg og prøver å oppføre seg enda bedre! Men da jeg pratet med han i kveld rett før han la seg, og spurte han om det var tungt at mamma hadde vært så sliten og om han grudde seg litt til babyen kom og om hva han synes om ting og tang, så begynte han nesten å gråte. Tydelig at gutten han tenkt masse.
Nå framover skal jeg ha fokus på om barna mine trives, altså! Huff, så selvopptatt man blir i vanskelige perioder! :-S Men nå blir det i det minste LITT lettere, for i går mottok jeg brev om at søknaden jeg hadde inne hos nav har blitt godkjent og jeg hadde dermed fått etterbetalt en del penger! Da jeg sjekket kontoen var vi søkkrike (ihvertfall i forhold til sånn det har vært de siste månedene!)!!
Det første vi gjorde...etter å ha danset pengedansen i stua sammen med My Love, var å ta med unga på shopping etter vinterdresser! Så i morgen kan guttene mine ta med seg vinterdresser av beste kvalitet på barnehagen og på skolen. Jeg må si jeg er sååå stolt og lettet over at det ENDELIG ordet seg!
Selv har jeg bestilt julekjolen...nydelig kjole som jeg er sikker på jeg kan få plass til magen, i. (Jeg bestiller ofte klær på nett) Jeg har også bestilt meg et par skoletter.
Og i morgen skal jeg til frisøren.
Deilig å kunne skjemme seg selv bort bittelitt for første gang på lenge.
Deilig å ha mulighet til å skjemme bort familien også. Jeg kan nå gå igjennom skapene til gutta og få en oversikt over hva som er smått og hva som trengs nytt og hvordan innkjøpene må prioriteres over de neste månedene. OG jeg gleder meg til å kunne skjemme bort kjæresten min litt og kjøpe juledress til han også ;-) Hehe.
Utrolig hvor mye lettere dagene føles bare fordi jeg vet vi nå har penger nok til å betale regningene våre OG kjøpe mat OG ha litt ekstra til nødvendig klær og utstyr!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar