fredag 30. april 2010

Et objektivt blikk på meg selv som mor...

Jeg lurer sånn på hvordan andre barn ser på meg som mor! Jeg husker jeg hadde ganske kraftige formeninger om andres mødre da jeg var barn. Det å komme på besøk til ei ny venninne var alltid veldig spennende og litt skummelt. Og det var veldig rart å treffe den øvrige familien. Du kunne liksom ikke "se" det på venninnen din om hun hadde en skummel pappa som var ille streng eller hadde masse sjegg, eller ikke noe hår eller stor ølmage eller...vel.

Sånn var det like spennende å komme inn i et nytt hjem. Jeg var alltid like spent på hvordan det så ut inne i huset de bodde i. Det var alltid facinerende å komme hjem til de som alltid hadde det strøkent. Tilogmed barnerommet var ryddig og alt hadde sin faste plass. Jeg opplevde moren som smilende og interessert. Hun kom kanskje inn på barnerommet og spurte hva vi holdt på med utifra det jeg opplevde som ekte interesse, ikke for å sjekke om vi gjorde noe galt. Hun hadde kanskje forslag til hva vi kunne leke, eller spurte om vi hadde lyst til å se barnetv i stua? En slik mor dullet kanskje litt ekstra rundt oss, hadde muligens boller eller popcorn på lur og jeg følte at de synes det var stas å ha meg på besøk. Det er utrolig viktig for et barn å føle seg velkommen!

 

Kontrasten var de hjemmene som var trange og rotete. Og mørke. I sofaen satt en kjederøykene mamma ved et bord man bare måtte gjette seg til var der under alle avisene, ukebladene, brukte kaffekopper, askebeger, røykpakker og tobakksrester (jepp, rullings satte en ekstra sjarme på moren). Sofaen hadde kanskje flekker, og hjemmet ellers var mørkt og støvete. Moren reiste seg sjelden fra sofaen, så vi fikk stort sett være helt i fred på barnerommet. Jeg var heller ikke fristet til å gå ut derfra. Jeg ble usikker av mødre som det. Nesten litt redd!

Jeg merker at det er viktig for meg at vennene til barna mine skal like å være på besøk her hos oss. Men jeg er ikke så ryddig og ordentlig som den første moren. Den første moren hadde kanskje bare det ene barnet... Jeg har 3 og en er en baby. Det er ikke strøkent hos oss. Jeg har også bare en trang liten leilighet som jeg leier. Det ser nok ikke ut som om stua er klippet ut av en katalog, men så lenge det er sånn nogenlunde ryddig, så synes jeg det er nokså hjemmekoselig. Likevel stakk det litt da en av ungene hadde med seg en kamerat hjem og det første han sier er: "Oj, så lite det er her. Bor dere her?". Det er ikke det at jeg ikke skjønner det er rimelig teit å bli fornærmet av en random kommentar fra en 8-åring! -Men det fikk meg likevel til å tenke tilbake til hvordan jeg reagerte på andres hjem! Merker det har blitt enda litt viktigere for meg at det er ryddig her når vi har besøk. Små som store.

Men så er det kontrasten i venninnen til sønnen min som elsker å være hos oss fordi hun trives så godt. Hun kommer stadig og sier til meg at jeg er en kjempeflink mamma. Jeg blir så rørt at jeg får tårer i øynene. Da virker ikke leiligheten så trang likevel.

Værre er det når foreldrene titter inn i leiligheten vår. Foreldrene er høflige og sier ikke noe særlig, men de vil ikke inviteres inn heller. Det værste jeg opplevde var da en far skulle levere sønnen min etter at han hadde vært på besøk hos dem! Jeg hadde hatt en heftig uke med lite søvn grunnet en sta, søvnløs baby, og dermed var ikke leiligheten helt up to standard. I tillegg hadde skabbkatten vi forbarmet oss over i vinter, tisset ett eller annet sted og jeg hadde ikke rukket å finne ut hvor. Det stinket kattepiss over hele leiligheten. Dette var bare noen dager før bursdagsselskapet til Elia skulle finne sted. Mannen avleverer sønnen min i døra og jeg utveksler noen ord til takk og spør hvordan det har gått. Joda det har gått fint, han har fått middag og er storfornøyd. Jeg er så sliten at jeg holder på å dette sammen der jeg står med 12 kilo baby på armen, men mannen i døra vil liksom ikke helt gå. Jeg leser tydelig på mannen at han forventer å bli invitert inn på kaffe og nytt bekjentskap. Jeg pleier å være glad for å kunne få nye venner, og særlig er jeg interessert i å bli kjent med foreldrene til mine barns venner, men jeg er bare så sliten at jeg har ikke lyst. -I tillegg til lukten av kattepiss og kaoset som herjer hele leiligheten. Mannen lener seg lenger og lenger inn døra og står snart i gangen. -Som er ca 1x1 meter. Nå merker han også lukten, og han kikker inn i stua mi. Så nevner han at det er jo snart bursdag for Elia, og sønnen hans tenker å komme. "Men skal dere ha det her?", sier han skeptisk. Jeg nikker og bekrefter at joda, det skal vi. "Her...?", sier han mistroisk. Jeg svelger og smilet stivt: "joda det er tanken, ja". Pause. "Her..?". Jeg skjønner hva han ser. Han ser en herjet mor i en trang, mørk leilighet som stinker salmiakk-aktig kattepiss. Han ser brukte kopper og to lap-top'er på et bittelite stuebord som også er dekket av diverse papierer fra skolen og noen babyleker. Han ser en gigantisk haug med nyvasket tøy i sofaen. Han ser at det kryr av barn i en liten stue som ser enda mindre ut fordi det er så rotete. Jeg har mest lyst til å synke i jorden. Det finnes ikke et fnugg av sjarm over situasjonen og jeg innser at jeg er blitt min barndoms ustelte mor...

Etter dette har jeg passet ekstra godt på hvor den katta ferdes, passet på å holde det hakket mer ryddig, og å brette og rydde bort nyvaskede klær uten å utsette det mer enn nødvendig. Premien er at jeg trives bedre i mitt eget hjem. Nå må jeg understeke at den situasjonen var et unntak. Det pleier virkelig ikke å være så galt i mitt hjem.  -Og selv om jeg aldri kommer til å få støv på hjernen, så tør jeg nå invitere hvemsomhelst inn på kaffe når som helst. Bare jeg er våken nok til å stå oppreist.

 Småsliten...

4 kommentarer:

  1. Jeg tror du er en mamma som barnas venner trives godt rundt, du er ei dame som er lett å være trygg på og like vet du snuppa..

    Husker selv hvordan det føltes. Min mor var en 3. kategori, det var klinisk rent, men hun var ikke spesielt engasjert, heller fraværende. Jeg kan nesten ikke huske at hun var tilstedeværende over hodet. Jeg husker hvor befriende, men likevel nesten litt beklemt og skremmende det var å komme hjem til noen med en smule mer engasjerte foreldre. Det å få trøst i en klem og et plaster når man hadde fallt og slått kneet så det blødde stygt var liksom helt unaturlig for meg, selv om jeg så at mine venner hadde det slik.

    Jeg tenker mye på hvordan dette påvirker oss som voksne, jeg er redd at overdreven struktur og uteblivende emosjonellt engasjement har formet meg til å lett trekke meg unna. Jeg er altså ikke vant med at noen "blander seg borti" hvordan jeg har det.
    Derfor er jeg veldig obs på hvordan barna har det og hvordan de har det når de har venner på besøk.
    Jeg vil gjerne oppfattes som en mor som "ser" barna uten å være for mye i veien heller.. (men de syntes som regel det er stas når de voksne er med å leker).. :)

    Vi bor i et strøk som er litt over vår "klasse" (om man kan få se så fragmentarisk på samfunnet).
    Huset mitt er antakelig det minste her i området, men det er (litt) mitt (og en del banken sitt, hehe). Men det er vårt hjem.
    Barna har hvert sitt rom og det er stort sett ryddig, og stuen er foruten en liten krok med sofa og bord, innredet med tanke på aktiviteter for barn.
    Siden huset er lite er det lett å være engasjert, og jeg leker gjerne med barna når de har besøk, hjelper med lego bruksanvisninger, leser om dinosaurer, hopper på trampoline osv. og opplever stadig at besøket helst ikke vil gå igjen, hehe. Og det må jo være et godt tegn!

    - Ida C.V. :)

    SvarSlett
  2. Etter at barna kom her, føler jeg på at vis at jeg har sluttet å være meg, kun i kaft av meg selv. Jeg er nå MOR. "Hvem sin mamma er du?" er spørsmålet jeg får av barna i barnehagen, og ungene i oppgangen. "Der kommer mamman til tvillingene !!" er et annet utsagn som går igjen.

    Jeg har også tenkt mye på hvordan jeg oppfattes av andre barn. Men mine er jo enda for små til å ha venner på besøk her.

    Her er det heller ikke noe strøkent hjem. Stort sett er det rotete og uryddig, og gulvene kunne trengt en skureklut og vinduene en vask. Men det er ikke skittent i den forstand, og vi trives i rotet vårt :-)

    Uansett, jeg er overbevist om at barn ser på deg som en engasjert, oppfinnsom og kjærlig mor.

    En kan lære mye om folk ved måten de skriver på, hva de reflekterer over og engasjerer seg i.

    Bare det at du syntes situasjonen med barnefarn i døren var ukomfortabel viser jo at du absolutt ikke er en mamma i katergori 1 :-)

    Jeg er for den gyldne middelveg, ikke for strøkent og ikke for skittent. Og en mamma som er tilstede :-)

    SvarSlett
  3. På det bildet ligner du skikkelig på Eva! :)

    SvarSlett
  4. Oi, hehe... dette har jeg faktisk aldri tenkt over - hvordan barna oppfatter meg og hjemmet vårt. Nå har jeg yngre barn enn deg, så det har ikke vært så aktuelt enda. Men det kommer nok. Inntil videre har jeg nok med foreldrene... :)

    Usj, for en ubehagelig situasjon med den faren som kom innom på feil tidspunkt. Kan ikke sammenliknes, men da jeg flyttet til området jeg bor nå, alene og uten barn, kom naboen og ringte på mens jeg drev og flyttet inn. Det var virkelig det totale kaos inne, jeg hadde akkurat slengt en pizza i ovnen, det passet virkelig ikke med besøk - da ringte naboen på for å ønske meg velkommen i nabolaget. Noe jeg i utgangspunktet satte pris på, men det var akkurat som du sa - hun forventet å bli bedt inn, og det passet absolutt IKKE - så jeg følte meg som verdens største wierdo da jeg gjorde samtalen unaturlig kort og slengte igjen døra, hehe.

    SvarSlett