torsdag 4. februar 2010

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski...

Jeg har fått langrennski til jul. Det var ikke frivillig. Det var en gave. Og gaver skal man ta imot og takke for, sa mamma. De har stått ubrukt siden jeg fikk dem, og jeg har motvillig blitt mer og mer nysgjerrig på hvordan det føles å spenne de lange plankene på beina. Jeg har forestilt meg at de må føles veldig i veien! Men så har jeg sett en del vintersport i det siste. -Heller ikke noe jeg har gjort siden jeg var barn. Og det ser jo så lett ut på tv!

Så jeg har tenkt og tenkt at jammen skal jeg ikke prøve. Jeg bor ikke så langt fra skolen, jeg kan jo prøve å gå med dem dit når det passer seg sånn! Kanskje jeg tilogmed kommer litt fortere fram enn når jeg går. Det er lurt fordi det er kaldt og jeg vil fortest mulig fram når jeg fryser.

I dag passet det seg sånn bestemte jeg meg for. Så jeg snørte på meg skoene som ser ut som de har nebb og gikk ut i stor forventning. Skolesekken på ryggen.

Første utfordring: Spenne på seg skiene. Jeg har ikke stått på ski siden jeg var 6 år og hadde rottefellebindinger. (Det er i det hele tatt utrolig at jeg husker at det heter det!) Disse moderne greiene ble for mye for meg. Jeg klødde meg i hodet, jeg pirket og jeg stirret, jeg prøvde meg fram på mange forskjellige måter. Hadde jeg ikke sett folk bare liksom tråkke oppi og være igang? Oppi hvor?? På et tidspunkt trodde jeg at jeg oppriktig hadde delagt bindingen. Det hadde vært krise. Ødelagt før jeg hadde fått prøvd den! :-O Men jeg fikk reparert den igjen. Fader altså! Jeg har jo greid å finne ut av hvordan man fester et bilsete i bilen og ungen i bilsetet...det er IQ-test av de helt store, så DETTE burde være barnemat! Oj! Det var et slags lokk oppå! Det var kult. Hva er egentlig det til? Jeg lukket det, åpnet det, lukket det, klødde meg i hodet. Fiklet og kløna litt til, studerte og kikket og plutselig skjønte jeg mekanismen! AHA! Skiene var PÅ.

Jah

Jeg prøvde å flytte på foten. Skien satt fast i foten. Det var uvant. Prøve å skli litt fram. Jepp, jepp. Detta kom til å gå strålende.

Staver.

De to løkkene jeg skulle putte mine hanskekledde hender inni var altfor små. :-S Jaja, prøve å klare meg uten løkkene, da.

Snublet meg fram en to hundre meter. Nope. Det var ikke noe vits med staver uten de løkkene, det var helt klart. Jeg hadde jo hånden midt på staven til slutt, ble ikke mye fraskyv av det! Stoppe for å prøve å stille på løkkene. Jeg så jo han i butikken gjøre det! Hvordan var det han gjorde det igjen? Jeg prøvde og fiklet litt mer. Dro i løkkene...nei, de satt godt fast, gitt. Til slutt fant jeg ut av det. Det tok bare 1/3-del av tiden det tok å finne ut av bindingene. Framskritt. Snart er jeg jo dreven!

Mye lettere å bevege seg fremover med staver. Bortsett fra at skiene er utrolig glatte! :-S Nå går jeg på brøytet vei med litt is og hardtrampet snø...skal de virkelig være så glatte? Prøve på sånn skøyteteknikk. Det var ikke så lett som det så ut på tv. Jeg vinglet og svaiet og mistet nesten balansen. Mine skøytetak var så små at de så mest ut som om jeg gikk fiskeben... Ok, jeg er ikke god på dette. Prøve noe annet. Folk kan jo se meg!

Stake meg framover med armene. Det gikk til en viss grad. Men så fort det kom en liten oppoverbakke....jeg snakker dump i veien...så kunne jeg bare gi opp det. Å gå framover var fåfengt. Jeg følte meg som en idiot og det var ikke spesielt effektivt. Så kom jeg til et sted hvor jeg måtte over en vei og videre opp en bakke.

Jeg gadd i prøve meg en gang. Bare tok av meg skiene og gikk opp bakken. Vel på toppen tenkte jeg å prøve meg igjen. Mye nedoverbakker herfra. Begynte med en veeeldig slaaak nedoverbakke som gjorde at jeg følte meg helt ekspert der jeg staket meg framover. Folk tittet dumt på meg likevel. Kan være fordi jeg gikk på ski i gangveien hvor det i utgangspunktet er strødd? Brått var det noe som grep tak i skien min og bråstoppen den. Jeg lå langflat. På tide å emigrere.

Over en vei og ut i løssnøen. Da kom jeg litt vekk fra folk, og det er vel mer naturlig med ski i snø og ikke på is? Noen har tilogmed vært her før meg! Prøver å gå i de sporene som var her fra før. Sikkert lurt.

Joda ting fikk framover og brått gikk det nedover! :-O Jeg visste at bakken kom, men jeg hadde jo egentlig ikke tenkt så nøye over det. Satte utfor og prøvde for mitt bare liv å holde meg på bena. Hvordan stopper man? "Ikke prøv å stoppe," tenkte jeg, "da bare ramler du og da får du smø over hele deg og da ser alle at du ramlet...dessuten blir det kaldt. Snøen er kald." Nede på sletten greide jeg likevel å stoppe mens jeg prøve å hente inn balansen fordi jeg hadde kjørt over et par humper som jeg ikke var helt klar over...det jeg VAR klar over var at jeg var helt stiv i hofter og knær og dermed så jeg vel ut som "Poppe" i "Fjols til fjells" på ski.Å prøve å løse opp i leddene endte bare med at jeg fikk rumpa ut og så enda teitere ut.


Jaja, jeg kom da vel ned. Overlykkelig over at jeg hadde holdt meg på bena satte jeg videre. Staket godt ifra og fikk skikkelig gli....staven ble igjen bak meg, da...

Sukk, jeg må være den eneste i verden som greier å gå fra staven som faktisk satt fast på hånden min!

Snu for å hente den. Der fikk jeg lære betydningen av løssnø! Ikke moro...særlig når det også er skare. Jeg sank igjennom, skien kom under skaren...rygge tilbake for å hente opp skien, krysse skiene så føttene ble låst....sukk...jaja, der var staven...da var det å komme sg videre.

Vel ute av løssnoen og inn i et mer hardtrampet spor der folk går. Staker meg framover og kjenner at ting går lettere. Kommer ut på parkeringsplassen og sklir forbi en kar...."se avslappet og naturlig ut!"....jeg prøvde meg på noen skøytetak...stor plass...det måtte da gå bra...joda, det gjorde det...men jeg tror ikke jeg lurte den mannen.

Uansett nå var jeg stolt framme, spente av meg skiene, festet dem sammen med remmer (etter å ha nesten dratt til en forbipasserende jente i hodet), sneket meg bak et hjørne og tok bilde av meg med skiene. Det så nesten sporty ut. Hadde det ikke vært for det usikre smilet...

 
Ser sporty ut...ser du veggen? Jeg prøver å gjemme meg bak den. Håper ingen så meg.


Om jeg kommer til å gjøre dette igjen? Sansynligvis. Men der hvor ingen kan se meg.

...fra ovnskroken vekk! Så glad og så fri,
mot store hvite skogen tar jeg veien.

2 kommentarer:

  1. *latterkrampe* Jeg ser deg liksom for meg.. Rompa ut og mo i knærne, en svær sekk på ryggen og et nervøst og konsentrert ansiktsutrykk :P Netse gang så si til meg på forhånd at du tenker å gå på ski til skolen, slik at jeg kan kjøre den veien å se på :P tror slike begivenheter kan være artig å få på film..

    SvarSlett
  2. Hahaha! Dette skulle jeg betalt mye penger for å se! Jeg måtte le litt når jeg leste om den store "begivenheten" din:) Et lite tips til deg fra meg: ikke gi opp, for det er like lett som å sykle.. :)))

    SvarSlett