fredag 20. mars 2009

Å stjele sykehusskjorter!

Tirsdag, på vei til skolen greide vi å skli ut av veien med bilen og få et litt vel intimt møte med et tre. Det var da jeg lærte at bråstopp i 40-50 km/t ikke er spesielt behagelig. :-S Jeg kjente at bilen skled, skjønte at MyLove ikke hadde kontroll og da jeg så treet komme nærmere og nærmere klynket jeg "nei....nei" og forberedte meg på sammenstøt. Tenkte bare på magen...det bare måtte ikke skje noe med magen! Så jeg krøllet meg sammen...dro opp bena, krysset armene foran magen og dro ned hodet...og spente hver eneste muskel i kroppen. Jeg så at beltet strammet seg rundt magen i sammenstøtet og ble overrasket over hvor raskt det var over. Pusten ble slått ut av meg med en gang, så jeg satt lenge og bare prøvde å få igjen pusten...kjente at jeg var redd det skulle skjedd noe med barnet også...noe som sikkert ikke gjorde det noe bedre! MyLove ble kjemperedd og ringte ambulansen.

Da jeg fikk igjen pusten prøvde jeg å kjenne etter om noe var galt i kroppen. Om noe var vondt i magen, om babyen beveget seg, sånne ting. Babyen var helt stille og jeg kjente den lå langt oppe ved ribbena, som verket. Sikkert blir slengt opp dit i sammenstøtet.

Da jeg skjønte at det egentlig gikk greit med meg la jeg brått merke til andre ting. BILEN! Den var ødelagt. Skjønte at det ikke ble noe mer bil på oss, og ble superfortvilet. Der vi bor er vi totalt avhengig av bil! Vi kommer ikke i butikken en gang uten bil! Langt mindre på skolen! Å få minstegutt i barnehagen er håpløst. Heldigvis bor vi nær skolen til eldstemann, så han kommer seg dit ved å gå. Økonomien vår tillater heller ikke å kjøpe en annen bil sånn over natten. Studenter som vi er begge to... Så da begynte jeg å gråte. Ble virkelig helt fortvilet!

Stakkar MyLove hadde lagt lap-top'en sin i bagasjerommet...der hadde skjermen sprukket. :-( Den er helt ny, så det er skikkelig fortvilende det også! :-( Vi skal se om vi greier å få igjen noe på innboforsikringen, da den dekker løsøre i bil også. (Tror jeg har utvidet innboforsikring, c...) Utrolig surt, altså.

Så kom sykebilen...og skled nesten ut av veien selv! Politibilen kom hakk i hel, og hadde kraftig skrens i svingen den også... Det var da jeg egentlig skjønte hvor glatt det var akkurat der! :-O

Jeg ble bare påsatt nakkekrage, lagt på en båre og puttet inn i syebilen. Skikkelig action. Var litt usikker selv på om det var verdt alt styret, men tenkte at det er sikkert fint mtp at da ble babyen skikkelig sjekket!

Jeg lå inni sykebilen, dørene var ikke lukket enda og det ene ambulansepersonalet stod fremdeles utenfor bilen da jeg bil med henger kom rundt svingen og begynte å skrense....mot sykebilen! Ambulansemannen bare skvatt unna og inn i skauen, mens jeg og han som satt i bilen holdt pusten og ventet på sammenstøtet, mens bilen plutselig fikk feste igjen og kjørte forbi med ikke for mye klaring. Da fikk ambulansen fart på seg. Det var tydeligvis bare å komme seg vekk derfra!

Og inn på sykehuset bar det... De koblet meg til en del slanger og spurte masse sp.mål for å sjekke om jeg hadde det greit. De advarte meg om at det kom til å være litt av et velkomstteam som ville møte meg på sykehuset, og jeg tenkte at "huff, også når det egentlig går så greit med meg! Men, flott at de vil sjekke barnet!"

Jeg var dog ikke helt forberedt på alle som ventet! Det krydde av leger, sykepleiere, jordmødre, radiologer...alt mulig...og alle snakket til meg samtidig, og klemte og løftet og sjekket og strakk på meg i alle retninger. Har aldri følt meg så tatt vare på noen gang! :-O De festet en masse slanger og styr på meg, før de SÅ fant ut at de ville ha av meg t-skjorta...med saks..."akkurat, tenkte jeg...har jo ikke akkurat med meg skift heller, da!" De trillet meg fram og tilbake på forskjellige rom, og på ett eller annet tidspunkt dukket MyLove opp ved siden av sengen også! :-)

T-skjorta var av, men det holdt ikke. BH'en måtte også av. Og ingen tenkte på å ta den PÅ igjen! Jeg greide det ikke selv med alle slangene og nakkekragen og alt som var festet til meg. Først når absolutt alle legene og jordmødrene og sykepleierne hadde fått tatt en liten titt på puppene mine, var det noen som foreslo å ta den på igjen. :-P "Jaja, tenkte jeg.... Her ligger jeg med nakkekrage, slanger og ledninger av ubestemt antall og pupper i været med magen som mest dominerende kroppsdel. Kan vel trøste meg med det ikke ville falle onn noen å se meg som et sexobjekt..." :-P

Så var det inn på oppvåkning for observasjon. Der bestemte babyen å hamre løs på blæra mi. Jeg MÅTTE til slutt spørre om jeg kunne få gå på do! Neida, det kunne jeg ikke, men bare et øyeblikk så skulle hun hente et bekken til meg!

!!!

Jo takk, hyggelig.

Bare det å få stablet min omfangsrike kropp oppå bekkenet, oppi senga var trening i seg selv. Og ikke var det spesielt privat heller...bare en gardin fra meg til omverdenen...MyLove stod på utsiden og flirte. "Oj, så flink du var, det var mye!", kommer det fra sykepleieren da jeg var ferdig.

Jeg trodde jeg skulle dø.

MyLove flirte enda bredere.

Jeg ville hjem.

Men da jeg nevnte det kom det tre mennesker i hvite frakker for å overtale meg til å bli. På tross av at alle undersøkelsene hadde vist at alt var fint, KUNNE det jo hende det kunne dukke opp noe! Og hvor mye kom jeg ikke til å angre på at jeg dro hjem om noe plutselig gikk galt? Tenk om det skjedde noe med babyen? Nå måtte jeg tenke meg om, altså.

Så jeg ble grunnet dårlig samvittighet og frykt for omsorgssvikt for mitt ufødte barn.

Jeg ble.

Og jeg ventet.

Og ventet.

Alene.

Brukte tiden på å gjøre noe skolearbeid, da jeg hadde med meg noe pensum; et drama vi hadde fått i oppgave å lese. Jeg lå i senga, jeg hadde nå fått på meg sykehusskjorte til erstatning for den de klippet av meg, jeg leste, jeg ventet, jeg spurtet på do hvert 5 minutt (akkurat som hjemme), jeg kjente på at babyen sparket, jeg fikk litt mat (som smakte...vel...jeg har alltid lurt på hvem kokkene er på sykehus!? Det må da være de som ikke fikk jobb på resturant...?), jeg ventet litt til, og etter flere timer kom de inn for å ta en prøve til...koblet meg til en maskin som skulle måle hjerterytmen til barnet og utstyrte meg med en knapp å trykke på hver gang babyen sparket. Så gikk de igjen og kom tilbake for å koble meg av igjen etter en halvtime-tre kvarter.

Alt var fint. Akkurat som om jeg ikke kjente det på de ivrige og dagligdagse sparkene til vår sønn uten å trenge en maskin til å fortelle meg det!

Det var da jeg bestemte meg for at det var virkelig bortkastet tid, seng og resurser at jeg å der. Jeg gav besekjed om at jeg kom til å dra hjem. De så på meg med alvorlige blikk og spurte om jeg skjønte at det var på eget ansvar? Jeg fikk en lapp under nesa for å skrive under på akkurat det, men jeg var sikker. Alt var fint. Jeg ville hjem.

Jeg har ikke angret. Det var utrolig deilig å komme hjem igjen! Mamma hentet meg. Hun kjøpte mat til meg og passet på å stikke innom butikken for å kjøpe inn litt dagligvarer så vi hadde en liten stund (hun visste jo at uten bil, ville vi få store problemer om vi skulle i butikken!). Snille mamma.

Fordi t-skjorten min var ødelagt, beholdt jeg den supersexy sykhusskjorten på da jeg dro. Hadde ikke akkurat lyst til å dra hjem i BH og ytterjakke! :-S Så det er sykehuset sin feil at jeg er en tyv! .-O :-P

Viste seg dagen etter at jeg nok har fått en liten brist i et ribben bak på ryggen. Det var smertefullt, men absolutt ikke farlig på noen måte. :-)

Så begynte vi anstrengelsene for å skaffe en bil. Økonomien tilsa et vrak. Men mor til MyLove steppet inn som en engel, og lot oss få låne hennes! Vi skal hente den i morgen. Jeg blir så varm i hjertet av snille foreldre altså! :-) Da får vi litt mer tid på oss til å skrape sammen bittelitt mer penger slik at vi kan kjøpe oss en bil som litt mer enn så vidt henger sammen. :-)

Så denne uken har vi ikke kommet oss på skolen, og ikke har vi fått yngstemann i barnehagen, så vi har prøvd å gjøre det beste ut av det og nyte dagene med fint vær og bruke tiden sammen. Blitt mye kortspill! :-P Hehe.

I går var jeg på trening, da jeg har en time jeg er instruktør for...var litt usikker på om det var lurt, med brist i ribbenet, men jge bestemte meg for å prøve. Det gikk bedre enn jeg trodde, helt til timen var over...da var det ett eller annet som skjedde og brått svimlet jeg noe helt vanvittig! Sittende på en stol slet jeg med å holde meg oppe, og det endte faktisk med at jeg måtte legge meg på gulvet ute i lobbyen!

Jeg var så flau at jeg hadde mest lyst til å grave meg ned. Har ei fantastisk venninne som jobbet den dagen, og hun tok seg av meg. Gav meg Gatorade og passet på meg og fulgte meg ned i garderoben og passet på at det gikk greit med meg. Utrolig snill mot meg! Da det endelig gikk bra igjen, var jeg superflau, takket alt jeg kunne og bare gledet meg til å komme meg hjem igjen! :-P

Blir ikke noe mer trening på meg i helgen! *basta*

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar