No excuse...

Jeg trente som en gal før sommeren. Jeg trente omtrent hver dag - og gjerne to timer, full intensitet. Målet var å bli i mitt livs form, slik at jeg ville tåle å falle litt i sommer mens senteret var stengt. Jeg visste jo at det ikke kom til å bli noe greie på hjemmetreningen. Like greit å innse det med en gang. Det eneste jeg kunne håpe på var å få litt bevegelse ved å lage ferdig mine egne programmer for høsten. Og kanskje tvinge meg selv ut på en joggetur nå og da. Kanskje. Dette var min strategi.

Jeg satte igang med å lage mine egne timer. Lette fram musikk, lette etter inspirasjon på youtube/blogger og lekte meg med trinn og koreografi. Jeg elsker prosessen med å lage timer. Men det morsomste er definitivt å kunne øve på timen når alt er ferdig koreografert. Dessuten er det det som gir best treningseffekt. ;-)

Før sommeren trente jeg hver dag (minus en pausedag i uka). Så stengte senteret timene sine og plutselig var jeg nede i annenhver dag. Circa.

Jeg var dritstolt. En time annenhver dag er ikke så gæli til meg å være! *stolt* Ute på verandaen. Mens Brage sov, eller noen ganger mens han fløy mellom bena mine også. Han var så herlig. Prøvde å trene sammen med meg. Jeg ble svett og anpusten. Han ble storøyd og utålmodig. Det var vanskelig å ha full treningseffekt, men effekten var så absolutt god nok.

For et år siden lette jeg etter inspirasjon til en BootCamp-time jeg skulle ha. Jeg kom over mye rart. Det gjør man jo på Youtube. Jeg pleier å se en video, smile litt, kanskje få litt inspirasjon - lagre det i inspirasjonbanken (i hodet, evnt noen skrevne stikkord) og gå videre. Men så kom jeg over en video av ei heftig trent dame som svettet seg igjennom noen kroppsvektsøvelser omtrent i undertøyet. Ihvertfall var det slik det framstod for meg. Det hjalp ikke at videoen het "Hot, sexy workout" - eller noe sånt. Jeg flirte litt fordi hun spilte så åpent på sex.

Men jeg måtte jo bare se en til! Man er jo ikke mer enn menneske.

Etter et par videoer ble jeg så facinert at jeg beveget meg videre inn på hjemmesiden/bloggen hennes. Bodyrock.tv. Nysgjerrigheten lenge leve. Det tok ikke så langt tid før jeg begynte å nikke litt for meg selv. Jøss. Denna dama så ut til å ha peiling på hva hun drev med. Kanskje jeg burde begynne å ta henne litt mer seriøst enn puppene hennes forespeilte meg?

Og hvorfor var det egentlig puppene jeg så først uansett? Sukk. Jeg er visst ikke bedre enn alle andre når det gjelder å dømme etter utseendet. *poff, der sprakk den boblen*

Ivrig begynte jeg å søke rundt på siden hennes etter øvelser jeg kunne implementere i BootCamp-timen.

Jeg fikk M Y E gode tilbakemeldinger på de BootCamp-timene. Hey! Ikke bare på grunn av henne, altså! Jeg er en ganske god instruktør, om jeg skal få si det selv! -Men jo, en hel tredel av timen min var dedikert til øvelser inspirert av denne dama.



Jeg tenkte flere ganger at det kunne jo vært gøy å teste hennes treningsøkter slik hun legger dem ut, litt mer regelmessig. For å se om det har noen effekt for en som trener så mye som meg. Evnt. for å ha dem som alternativ i treningsfattige perioder.

Jeg prøvde tilogmed en eller to eller tre. Og synes det var bra! -Men så var det et problem at hun brukte hjelpemidler jeg ikke eide, og som hver for seg faktisk var forholdsvis kostbare. Alt utstyr til sammen vill kostet mer enn jeg var villig til å bruke, og dessuten: Dumt å kjøpe utstyr man mistenker at man kommer til å legge vekk etter en måned. (Her er dama som kan lære av erfaring! Ser man det!)

Så jeg nøyde meg med de øktene som var utstyrsfri, eller plukket og mikset eller tok inspirasjon og implementerte det i mine egne timer.

Faktisk var jeg nesten litt irritert på at hun kunne våge å bruke utstyr på den måten. Ikke alle har utstyr! Tenk på oss stakkars mennesker som ikke har utstyr, da! Hva skal VI gjøre? SE PÅ? *sutre*

Ah. Trangsynthet.

Så kom sommeren, da. Og jeg ble ferdig med alle mine programmer for høsten. Jeg trente dem selv på verandaen annenhver dag, men ble til slutt redd jeg skulle gå drittlei mine egne programmer før timeplanen på senteret faktisk startet igjen.

Men hva skulle jeg gjøre DA? Jogge?

Bah.

Tja. Jeg kunne vel ta et sånt puppedame-program, da? Jeg hadde hatt BodyRock i bakhodet i mange måneder. Og nå hadde jeg ikke flere alternativer igjen.

Jeg fant fram et tilfeldig program på nettsiden hennes. Nah. Jeg hadde ikke sånn ball som hun brukte. Men jeg hadde jo en vanlig fotball...og interval timer fant jeg gratis på nettet.

Plutselig ble jeg superkreativ!

Ikke bare hadde jeg fotball. Jeg hadde nedstøvede vekter, en bosuball, en matte... For ikke å snakke om at jeg hadde bord og stoler. Og et hjørne på verandaen som ville være perfekt til "knee raises". Jeg har funnet meg selv hengende i husets dørhåndtak for christ sake! (takk og lov for at ungene ikke så meg! Det er liksom en husregel å ikke henge i dørhåndtakene...) Dessuten kan de aller fleste øvelsene gjøres uten hjelpemidler også. Du kommer langt med kroppsvekten din.

Reverse Push-Up under et bord i mangel på Dip Station

Jeg måtte kanskje modifisere noen av øvelsene noe. Men so what?

Ettersom det gikk opp et lys for meg har jeg trent hver eneste dag. Gjerne to ganger. -Bare fordi det er så morsomt. Og fordi programmene er så korte og intensive.

Jeg har lovt meg selv å trene hver dag framover. Så lenge jeg ikke er syk, eller så lenge jeg ikke har planlagt treningsfri dag.

No excuse.

I look forward to hating this every day...

Hjemmetrening

Traust. Lite effektivt. Monotont. Kjedelig. Gledesløst. Ensomt. Ofte plasskrevende. Tidskrevende. Langtekkelig. Tungt å motivere seg til.

Så. Om jeg skulle bli hektet på hjemmetrening måtte det være det motsatte av dette.

Det måtte være morsomt. Noe jeg kunne trives med. Noe jeg kunne glede meg til. Noe mer enn trauste styrkeøvelser med litt for lette vekter. Noe som presset meg, slik at jeg kunne presse meg selv.

Det måtte være variert. I hate repetition. Noe nytt hver gang. Utfordrende, spennende og med øvelser som utfordrer koordinasjon, balanse, styrke, bevegelighet og kondisjon.

Noe jeg kunne dele med andre. Å kunne snakke om dagens trening, sammenlikne resultater, oppmuntre hverandre, dytte på hverandre...det gir meg både motivasjon og glede. Hvordan kan man trene hjemme, sammen med andre? ♥ Internett ♥

Lite plassavhegning. Å tvinge meg ut i marka for å løpe lange avstander funker bare hvis været er bra og jeg har barnevakt hjemme. Jeg måtte kunne trene hjemme. I stua (som er bitteliten), mens poden sover. Evnt. mens han er opptatt med tegnefilm på TV. (Bad mom gets her time off) Men ikke med så uhåndterlig utstyr at jeg er bundet til stua. Eller kjelleren. Eller hvor jeg nå enn trener. (Tredemølle er dermed utelukket - av flere grunner)

Det må være effektivt. Når jeg trener vil jeg ha noe igjen for det. Det skal synes at jeg trener. Og når jeg er ferdig skal jeg være så utkjørt at jeg virkelig kjenner at jeg har trent. Det skal dryppe svette, pustes og stønnes. Det skal være hardt, tøft og utfordrende. Hvis ikke, blir effekten deretter. Så enkelt er det.

Det må gå fort! En time hjemme føles ut som en uke på senteret. Jeg trenger trening som ikke tar mer enn en halvtime. Gjerne kortere. Ti minutter er fint! (Snakker jeg om ønsketenkning her nå?)


Jeg fant noe som oppfyller alle disse. Og når det kommer til hjemmetrening er dette noe av det beste jeg har funnet. Dessuten er det gratis. Det er jo en bonus. ;-)

I over to uker har jeg holdt på med dette nå. To uker, sier du. Men hvordan kan du vite at dette kommer til å være lenger enn det du har gjort før?

Fordi jeg GLEDER meg til hver eneste trening. Og er det en dag hvor motivasjonen er bittelitt laber, så er det lett å overtale seg selv. "Hey, kom deg opp av sofaen. Det går fortere å trene enn å dusje!", og jeg kan bare sose litt på nett, se et par videoer av det jeg skal gjøre og være psyked and ready to go igjen.

Så kler jeg på meg treningstøy. Varmer opp i 8 minutter og gir alt 12 minutter. Etterpå er jeg helt kokt, ligger i stabilt sideleie og får nesten ikke puste. Jeg hater det og elsker det. Følelsen jeg har etterpå, når jeg har fått igjen pusten og har kjølt meg ned er så fantastisk full av mestring, stolthet og glede at jeg har bare lyst til å gjøre det en gang til!

Is it sadistic to say I look forward to hating this every day...?

Svett etter trening. Akkurat fått igjen pusten. 

Det er da jeg føler meg mest sexy. 

Merkelig nok.

Å subbe seg gjennom hjemmetrening

Hvordan holder man seg i form når man ikke har tilgang til noe senter?

Man trener hjemme. Man bruker moder natur for det hun er verdt.

Har du en sykkel? Sykle deg en lang tur. Oppoverbakker er fine greier. Prøv å holde tråkkene på rundt 70 tråkk i minuttet og stå mest mulig i oppoverbakkene for det øker pulsen mer effektivt. Husk hjelm og hold deg unna de gående.

Har du ikke sykkel? Har du ben? Opp av sofaen og ut i sola. Løp. Drikk masse vann før du legger ut på tur og ta gjerne med deg en pulsklokke. Løp intervaller, for det gir mest effektiv trening. Legg opp intervallene med arbeidsperioder på mellom 1 og 6 minutter. Press pulsen over 85% av makspuls, gjerne høyere. I pausene prøver du å legge deg på 70 - 75% av den samme maxpulsen. Pass på at pausene ikke er lengere enn spurt-periodene. Alle kan løpe, det er egentlig bare en raskere versjon av å gå. Det ene benet foran det andre osv. Drikk masse vann når du komme hjem også.

Styrketrening kan du også få til. Skaff en vektkoffert, eller et par kettlebells så er du langt på vei. Gjør basic styrkeøvelser og kanskje noen push-up på terassen eller i stua. Ta det gjerne etter løpeturen, så får du både og. Har du ikke vekter, bruk møbler, kroppsvekt og natur. Du kommer et stykke med spensthopp og armhevinger.

En halvtime-time tre ganger i uka, så er du langt på vei. Tid finner du. Det handler om å prioritere.

Jeg hater å trene hjemme.



Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har satt igang hjemmetreningsprosjekter for meg selv, og tenkt at NÅ, nå skal det blir en greie på det.

Jeg har kjøpt inn utstyr. Vektkoffert. Fitnessball. Matte. Her skal det trenes har jeg tenkt. Også har jeg trent. På det absolutt lengste tror jeg at jeg har greid å styre på en måned med trening annenhver dag.

Jeg har prøvd å trene med vekter hjemme. Jeg har prøvd å trene aerobic hjemme. Jeg har prøvd å jogge. Jeg har prøvd å trene med bare kroppsvekt og fitnessball. Jeg har prøvd å trene med bare kroppsvekt. Jeg har prøvd sånne treningsspill, jeg har prøvd...mye.

Men alt bunner i det samme: Det er fryktelig kjedelig å trene hjemme.

Jeg greier ikke pushe meg selv hardt nok. Pausene blir lett litt for lange. Jeg synes det er kjedelig å trene alene. Jeg blir ikke svett nok, bare ekkelt klam (særlig mår jeg har trent styrke). Variasjonen er liten - øvelsene går mye ut på det samme (for man skal da vel gjøre det samme såppas lenge at man kan se progressjon?) og følger jeg en DVD så endrer ikke den seg noe særlig fra gang til gang. Jeg må finne plass - noe som ikke alltid er like enkelt. Været er ikke alltid like bra. Jeg prøver å finne tid, men det er så mye som distraherer meg enten det er unger som løper mellom bena mine eller klatrer på fitnessballen når jeg trenger den, eller rot som ligger og forstyrrer meg i øyekroken. Og motivasjonen til å trene er flyktig.

-Og. Har du prøvd å løpe intervall i nedoverbakke? For ikke å snakke om å sykle...

Men mest av alt så føles en time så utrolig lang når man skal trene hjemme hos seg selv! Ikke bare for meg, men for barna som tålmodig venter. -Eller om de er små og sover så kan du aldri være sikker på at de sover en hel time.

En time på treningssenteret med musikk på full guffe og motiverende instruktør - se det er noe helt annet. Da er du der for å trene. Det er lite annet å finne på enn å trene. Og alle trener rundt deg. Du kan snakke med andre og få tips, det finnes uendelig med utstyr og ferdiglagede timer. Da ELSKER jeg trening! Jeg kunne vært der hele dagen!

Hjemme. Not so much.

Derfor var det krise nå i sommer. Ettersom sit stenger treningssentrene sine i tre uker. Det er ingen gruppetimer i 5 uker, og enda flere uker er det bare begrenset timeplan...noe som fører til begrensede valgmuligheter både når det gjelder type trening og tidspunkt.

Jeg elsker å jobbe i sit. Det er så mye som er bra, det er høy kvalitet, det er fantastiske kolleger og det er stor kreativ frihet. -Noe som passer meg PERFEKT.

Men hva skal jeg gjøre mens det er stengt? Som instruktør har jeg ansvar for å holde meg i form, slik at jeg selv orker å gjennomføre mine egne gruppetimer når høsten kommer og timeplan er oppe og går igjen.

Så hvilket alternativ har jeg, reelt sett?

Hjemmetrening.

Jeg vet jeg burde. Og jeg gjør, litt motstrebende. Jeg gruer meg til hver eneste økt. Gleden forsvinner, frekvensen daler og snart er det støv på vektene mine. Sånn har det alltid vært.

Helt til nå. Nå trener jeg hjemme hver dag. Og jeg gleder meg til hver eneste økt. Noen ganger trener jeg to økter i løpet av en dag. En dag trente jeg TRE! Jeg bare klarer ikke la være, for det er så utrolig morsomt og effektivt!

Så kan jo du lure litt. Hva er det som får meg til å elske hjemmetrening når jeg alltid alltid har hatet det intenst!

Hva er det som motiverer deg til å trene?

Blogge igjen...men om hva?

Jeg savner å blogge. Men jeg er litt lei av å blogge om familien og hverdagslivet. Kanskje fordi hver dag likner den forrige?

Så da kan man jo spørre seg hva man egentlig er opptatt av for tiden.

Trening. Det er egentlig alt jeg er opptatt av. Trening og mat. Men jeg tror jeg skal la være å blogge om mat, ettersom jeg stort sett ikke har noe kosthold å skryte av. :-P Hey, jeg liker søte greier, ok? Sjokolade og is og sånt. Er vel ikke akkurat noe å skryte av på en blogg skulle jeg tro. Får heller smugspise i alles påsyn her hjemme...hehe.

Men trening! Trening kan jeg blogge om. Og da snakker jeg ikke tradisjonell fitnessblogg. Det er liksom ikke helt det jeg driver med. Jeg er gruppetreningsinstruktør, så hvorfor ikke skrive litt om min hverdag der? Ihvertfall for min egen del tror jeg det kan være moro.

Jeg elsker jobben min. Elsker, elsker, elsker den.

Dessuten elsker jeg å trene.

Også studerer jeg jo trening. Nå er det på'n igjen med nytt skoleår til høsten og da skal jeg slenge inn en Personlig Trener - sertifisering også... :-)

Jo...trening. Det tror jeg sannelig jeg skal skrive om. Fra nå av.

Jess. Ferdig snakka. ;-)

Jah, også sikkert litt personlig og familie innimellom også. Men mye trening. En stund ihvertall.

*Smile*

En ny fotograf i familien

Brage fant kameraet. Det gamle digitalkameraet som egentlig alltid har vært betraktet som et bomkjøp og som jeg hadde gravd fram for å introdusere til Markus og Elia som et litt avansert leketøy. De var ikke så interessert. Tross alt har de hver sin mobil og hver sin datamaskin og en PS3 og en Nintento Wii. Vi hadde et uttrykk for slike barn da jeg var liten; Bortskjemte drittunger. I dag er det visst obligatorisk - hvis ikke du vil risikere å komme helt i baklefsa eller å bli mobba herfra til månen. Ny sykkel gjør visst ikke susen lenger.

Uansett. Det gamle kameraet gjorde visst ikke helt det store for iveren til de to guttene som ikke engang hadde tid til å se rett på meg mens jeg prøvde å forklare dem innstillingene. Til slutt lot jeg det bare ligge på kjøkkenbordet og regnet med at de kanskje ville finne ut av det selv.

Så sitter jeg der, intetanende i sofaen, mens Brage koser seg med litt mat ved bordet. (Han sov under fellesmiddagen) Og plutselig får ser jeg et lysglimt. Kikker opp og ser en strålende fornøyd liten gutt med leverposteifingre som har funnet kameraet. Han har funnet på hvordan han skur det på, og han har nettopp tatt et bilde. Og der tok han enda et.

Han ler og koser seg og føler seg stor og voksen. Når jeg endelig får tilbake kameraet etter endt fotosession (når det nyladede batteriet endelig takket for seg), så fikk jeg (etter å ha ladet batteriet igjen) se verden fra Brages øyne. Og den er fantastisk. Her er et utvalg av bildene.

Først et par testbilder. 

Sjekke at kameraet fungerer som det skal og om det kan ta gode nærbilder. 

 Så ta bilde av intetanende familiemedlemmer i sofaen.

Ikke så intetanende mer. Sånn ser jeg visst ut når jeg er ivrig... :

 Noen litt mer kunstverdige bilder.

 Mammas lår

 Sin egen fot med tilhørende yndlingssko

Og selvsagt: yndlingshelten

Så tilbake på litt portrettbilder av Brages næreste helter. 

Slik oppfører altså folk seg rundt Brage:

Markus er opptatt med å spille Donkey Kong på nevnt Wii.

Småbrødre ignoreres

 Elia lar seg villig fotografere. 

Her utstråles storebrorens tøffe, men omsorgsfulle holdning

  Mamma er den absolutt ivrigste i gjengen, ser det ut til...

 Pappa er bare...pappa...

Og til slutt må jeg bare vise at Brage lever i en verden full av smil. 

De smilene vi gir til små barn er rett og slett helt spesielle. 

 Det er sannelig ikke rart små barn ler så mye som de gjør!

Tilgivelse

Da jeg var liten var det så enkelt. Man skulle tilgi. Det stod i Bibelen, så da var det sånn. 70 x 7 ganger.

Nå i voksen alder har jeg tenkt en del på dette med tilgivelse. Hva er egentlig det? At man setter en strek over noe som har skjedd. Man lover å ikke ha noen negative følelser til det lenger? Er det mulig å love bort følelsene sine på den måten? Lover man å glemme? Er det mulig å tilgi men ikke glemme? Har man da egentlig tilgitt? Men hvis man tilgir og glemmer, så kan man vel risikere å la folk bruke en som dørmatte? 490 ganger brukt som dørmatte av samme person skulle jeg tro er nok til å legge all selvtillit i grus og undergrave all følelse av selv-verd? Eller?

Men hvis man IKKE tilgir. Da blir man jo gående å gnage på noe som har vært. Ruge på vonde ting fra fortiden. Det igjen vil jo bare skade en selv. Ingen har det godt når man er bitter. Bitthet begrenser livet og stjeler lykke.

Finnes det noe man ikke BURDE tilgi? Utilgivelig, er det noe som heter. Finnes det virkelig noe som er utilgivelig? I såfall hvorfor?

Så hva er tilgivelse?

Pedaler er ekstrautstyr - sykkeleksperten

Helten skulle kjøpe seg sykkel, han. Skinnende ny sykkel. Det er ikke rart han er begeistret over det. Han har ikke hatt ny sykkel siden han ble konfirmert. Den var så gammel og slitt og velbrukt at jeg nesten lurer på om han lot den stå ute under all snøen i vinter fordi han så inderlig ønsket seg ny sykkel. Tross alt fikk jo JEG en ny sykkel i fjor! Det er lett å bli misunnelig.

Han var jo selvsagt mer ivrig enn guttene på julaften og ville så gjerne dele sin entusiasme med meg! Det er bare det at jeg ikke kan en dritt om sykler utover at jeg vet de er transportmidler med to hjul som drives primært av muskelkraft. Jeg har en selv, som jeg fremdeles venner meg til.

Når han snakker om sykkel, så kunne han likegjerne snakket om bil. Det høres like fancy ut og jeg kan omtrent like lite om emnet. Det er bare at bil kan ikke han noe større om heller, så i virkeligheten kunne han vel ikke likegjerne snakket om bil, kanskje.

Han ville ihvertfall vise meg et bilde av vidunderet han tenkte på å kjøpe, og satte seg ned foran datamaskinen for å søke fram et bilde på nett. Jeg bestemte meg for å sette på meg et smil og være interessert. Og sykkelkyndig. Men først måtte jeg bare...ett eller annet. Ihvertfall forsvant muligheten for privatvisning av sykkel, og det var ikke før jeg satte meg foran skjermen selv at jeg så det stod åpent allerede.

"Å, så fiiiin, da!" roper jeg så begeistret jeg kan. "Kjempetøff den der, da!" "Det er ikke den jeg skal kjøpe," får jeg til svar. "Skriv nakamura grade 4.0 i søkefelte på toppen av siden, så komme sykkelen jeg skal ha opp". Så gjorde jeg det. Den samme sykkelen kom opp. Bare i svart. Ihvertfall var det alt jeg kunne se som var forskjellig. "Å, så fiiiin, da!" roper jeg like begeistret. "Kjempetøff den der, da!" Han ser flatt på meg. Jeg begynner å mistenke at han tror jeg gjør narr av han, så jeg leter desperat rundt på siden etter informasjon om sykkelen som jeg kan være litt begeistret for. "Bare 9,9 kilo, jo! Da kan du jo ta den på ryggen og jogge med den om du vil, da jo! Det ser det ut som om du trenger også, for pedaler følger visst ikke med...Hvorfor følger ikke pedaler med? Er det ikke noe av det mest essensielle på en sykkel? Også har den sølvpapir-ramme! Trippelbuttet! Jeg tror den har bremser også, hvsi ikke det er ekstrautstyr det også, da, sånn som pedalene. Joda! Den har hydraulistiske bremser. De er visst juicy...så det er sprut i bremsene ihvertfall! Vet ikke hvorfor man skal ha så flotte bremser når man ikke har pedaler, men...jo det står at den produserer presisjon og stor fart. Kanskje den har motor? Eller kanskje det blir god fart fordi den bare veier 9,9 kilo og dermed kan bæres på ryggen mens du jogger? Eller kanskje det er sånn løpesykkel? Uansett. Gode bremser blir bra å ha når du skal trille til jobb hver dag. Du kan sikkert ta bussen tilbake, vettu. Dette blir et bra kjøp!"

Men inni meg tenkte jeg at han sikkert er litt dum. Hvem kjøper vel en sykkel uten pedaler?