Et objektivt blikk på meg selv som mor...

Jeg lurer sånn på hvordan andre barn ser på meg som mor! Jeg husker jeg hadde ganske kraftige formeninger om andres mødre da jeg var barn. Det å komme på besøk til ei ny venninne var alltid veldig spennende og litt skummelt. Og det var veldig rart å treffe den øvrige familien. Du kunne liksom ikke "se" det på venninnen din om hun hadde en skummel pappa som var ille streng eller hadde masse sjegg, eller ikke noe hår eller stor ølmage eller...vel.

Sånn var det like spennende å komme inn i et nytt hjem. Jeg var alltid like spent på hvordan det så ut inne i huset de bodde i. Det var alltid facinerende å komme hjem til de som alltid hadde det strøkent. Tilogmed barnerommet var ryddig og alt hadde sin faste plass. Jeg opplevde moren som smilende og interessert. Hun kom kanskje inn på barnerommet og spurte hva vi holdt på med utifra det jeg opplevde som ekte interesse, ikke for å sjekke om vi gjorde noe galt. Hun hadde kanskje forslag til hva vi kunne leke, eller spurte om vi hadde lyst til å se barnetv i stua? En slik mor dullet kanskje litt ekstra rundt oss, hadde muligens boller eller popcorn på lur og jeg følte at de synes det var stas å ha meg på besøk. Det er utrolig viktig for et barn å føle seg velkommen!

 

Kontrasten var de hjemmene som var trange og rotete. Og mørke. I sofaen satt en kjederøykene mamma ved et bord man bare måtte gjette seg til var der under alle avisene, ukebladene, brukte kaffekopper, askebeger, røykpakker og tobakksrester (jepp, rullings satte en ekstra sjarme på moren). Sofaen hadde kanskje flekker, og hjemmet ellers var mørkt og støvete. Moren reiste seg sjelden fra sofaen, så vi fikk stort sett være helt i fred på barnerommet. Jeg var heller ikke fristet til å gå ut derfra. Jeg ble usikker av mødre som det. Nesten litt redd!

Jeg merker at det er viktig for meg at vennene til barna mine skal like å være på besøk her hos oss. Men jeg er ikke så ryddig og ordentlig som den første moren. Den første moren hadde kanskje bare det ene barnet... Jeg har 3 og en er en baby. Det er ikke strøkent hos oss. Jeg har også bare en trang liten leilighet som jeg leier. Det ser nok ikke ut som om stua er klippet ut av en katalog, men så lenge det er sånn nogenlunde ryddig, så synes jeg det er nokså hjemmekoselig. Likevel stakk det litt da en av ungene hadde med seg en kamerat hjem og det første han sier er: "Oj, så lite det er her. Bor dere her?". Det er ikke det at jeg ikke skjønner det er rimelig teit å bli fornærmet av en random kommentar fra en 8-åring! -Men det fikk meg likevel til å tenke tilbake til hvordan jeg reagerte på andres hjem! Merker det har blitt enda litt viktigere for meg at det er ryddig her når vi har besøk. Små som store.

Men så er det kontrasten i venninnen til sønnen min som elsker å være hos oss fordi hun trives så godt. Hun kommer stadig og sier til meg at jeg er en kjempeflink mamma. Jeg blir så rørt at jeg får tårer i øynene. Da virker ikke leiligheten så trang likevel.

Værre er det når foreldrene titter inn i leiligheten vår. Foreldrene er høflige og sier ikke noe særlig, men de vil ikke inviteres inn heller. Det værste jeg opplevde var da en far skulle levere sønnen min etter at han hadde vært på besøk hos dem! Jeg hadde hatt en heftig uke med lite søvn grunnet en sta, søvnløs baby, og dermed var ikke leiligheten helt up to standard. I tillegg hadde skabbkatten vi forbarmet oss over i vinter, tisset ett eller annet sted og jeg hadde ikke rukket å finne ut hvor. Det stinket kattepiss over hele leiligheten. Dette var bare noen dager før bursdagsselskapet til Elia skulle finne sted. Mannen avleverer sønnen min i døra og jeg utveksler noen ord til takk og spør hvordan det har gått. Joda det har gått fint, han har fått middag og er storfornøyd. Jeg er så sliten at jeg holder på å dette sammen der jeg står med 12 kilo baby på armen, men mannen i døra vil liksom ikke helt gå. Jeg leser tydelig på mannen at han forventer å bli invitert inn på kaffe og nytt bekjentskap. Jeg pleier å være glad for å kunne få nye venner, og særlig er jeg interessert i å bli kjent med foreldrene til mine barns venner, men jeg er bare så sliten at jeg har ikke lyst. -I tillegg til lukten av kattepiss og kaoset som herjer hele leiligheten. Mannen lener seg lenger og lenger inn døra og står snart i gangen. -Som er ca 1x1 meter. Nå merker han også lukten, og han kikker inn i stua mi. Så nevner han at det er jo snart bursdag for Elia, og sønnen hans tenker å komme. "Men skal dere ha det her?", sier han skeptisk. Jeg nikker og bekrefter at joda, det skal vi. "Her...?", sier han mistroisk. Jeg svelger og smilet stivt: "joda det er tanken, ja". Pause. "Her..?". Jeg skjønner hva han ser. Han ser en herjet mor i en trang, mørk leilighet som stinker salmiakk-aktig kattepiss. Han ser brukte kopper og to lap-top'er på et bittelite stuebord som også er dekket av diverse papierer fra skolen og noen babyleker. Han ser en gigantisk haug med nyvasket tøy i sofaen. Han ser at det kryr av barn i en liten stue som ser enda mindre ut fordi det er så rotete. Jeg har mest lyst til å synke i jorden. Det finnes ikke et fnugg av sjarm over situasjonen og jeg innser at jeg er blitt min barndoms ustelte mor...

Etter dette har jeg passet ekstra godt på hvor den katta ferdes, passet på å holde det hakket mer ryddig, og å brette og rydde bort nyvaskede klær uten å utsette det mer enn nødvendig. Premien er at jeg trives bedre i mitt eget hjem. Nå må jeg understeke at den situasjonen var et unntak. Det pleier virkelig ikke å være så galt i mitt hjem.  -Og selv om jeg aldri kommer til å få støv på hjernen, så tør jeg nå invitere hvemsomhelst inn på kaffe når som helst. Bare jeg er våken nok til å stå oppreist.

 Småsliten...

Ting jeg ikke er så flink til...

- Vaske gulvet

Jeg føler aldri jeg riktig får tid og mulighet, siden det kryr av folk her til enhver tid.

- Velge bare én

Jeg har alltid vært sånn den som henger over isdisken, studerer plakaten med alle de fristende iskremene og ikke klarer å velge bare én. Jeg tar to. Eller tilogmed tre!

- Spise

I det siste har mat kommet i siste rekke. Barn og søvn har kommet først. Det har blitt mye enkle løsninger de siste ukene.

- Hente posten

Jeg er utrolig bortskjemt med en huseier som gjør det for meg. Men nå er han på tur, og da blir det rot i systemet.

- Huske avtaler

Jeg er virkelig ELENDIG på dette. Jeg skriver dem ned, men det hjelper lite når jeg ikke lenger bruker min 7. sans så mye. Skriver dem ned på mobilen, men man vet jo aldri hva som skjer med den!

- Spille data/tv-spill

Spiller ingen rolle hva slags spill det er, jeg suger uansett.

- Gjøre én oppgave av gangen.

Utrolig hvor mye mer effektivt det er å gjøre én oppgave til den er ferdig, istedet for å gjøre fire halveis!

- Oppdatere bloggen

Jeg VIL så gjerne, men 3 barn tar mye tid. Jeg holder på å lese en bok også...glad jeg ammer ellers hadde jeg aldri fått tid til den!

- Avvise telefonselgere

Jeg synes synd på dem. Så jeg hører på alt de har å si. Det er vanligvis ganske mye. Så sier jeg nei takk.

- Gi fra meg kontrollen

Jeg er en liten kontrollfrik. Ihvertfall over meg selv og mitt eget liv. Jeg hater å måtte forholde meg til andre økonomisk. Jeg avskyr å være avhengig av andre praktisk sett. -Og jeg sliter veldig med å ta imot hjelp hvis jeg ikke kan gi tilbake.

Hva er du lite flink til? :-)

I do it my way

Jeg er så stolt av barna mine. De to eldste gutta mine er utrolig flinke! De hjelper til med det som trengs hjemme. De støvsuger og bretter klær og hjelper meg å flytte på møblene når jeg skal vaske gulvet. De bruker masse tid på lillebroren sin som ser så opp til de store tøffe brødrene. De får han til å le og han følger etter dem overalt. Det er sjelden vanskelig å be dem om noe. Det er ikke alltid de husker å rydde av bordet etter seg, eller henge opp tøyet og sette skoene på plass når de kommer inn, men de tar det med en gang jeg minner dem på det.

Her driver jeg Markus <3 til slavearbeid

Det er ikke noe å geipe for

De tør og klarer fint å være alene hjemme to-tre timer. Og de digger det. De har hver sin mobiltelefon, så de kan få tak i meg når de vil. Men det er sjelden jeg hører noe fra dem. Prøver ofte å ringe for å sjekke selv, eller sende en melding for å spørre hvordan det går, men de er mest så opptatt at de ikke engang hører telefonen. De koser seg de stundene de er alene hjemme, de to eldste guttene mine. Da får de lov å spille playstation og se på tv. Noe som er forbeholdt helgene til vanlig. -De helgene det ikke er vær til å gå ut... En gang var de hjemme alene en hel kveld mens jeg var på kino! Jeg hadde forberedt dem på det på forhånd og de kunne bare ikke få meg ut av leiligheten raskt nok. De satt allerede konsentret foran skjermen da jeg gav min avskjedsreprimade. Jeg koste meg på kino. Var spent på om de kom til å ringe midt under kinoen, men jeg hørte ingenting fra dem. Dro rett hjem etterpå, små-engstelig for at de kanskje var ensomme og følte seg alene. Kanskje de var sultne, hadde de ordnet seg den maten jeg hadde gjort klar til dem? Kjedet de seg? Synes de jeg hadde vært lenge borte? 3 timer kan jo være uutholdelig lenge for to gutter under 10 år! Tråkket inn døra med et muntert hallo. To par øyne tittet spørrende på meg: "Hvorfor kommer du så fort mamma? Har du glemt noe?"

Etter det har jeg vært trygg på at de klarer seg greit alene hjemme en liten stund. Det gjør at jeg også føler meg litt mer fri. Deilig!

 Alle de flotte guttene mine <3

De har passet broren sin alene! Vel, helt alene har de ikke vært, -men ikke si det til dem! Vi har en nabo i underetasjen som alltid er hjemme, og de vet de kan henvende seg til han som det skulle være noe spesielt. Men de har vært alene i den forstand at det ikke har vært noen voksne i vår leilighet! Det har heller ikke vært lenge av gangen. Det har toppen vært en times tid, når jeg har hatt behov for å springe i butikken veldig raskt. Og det har gått helt toppers. De er så flinke med gutten! -Og de er så STOLTE for at de klarer å passe lillebror! Jeg skryter dem selvsagt opp i skyene når jeg kommer hjem og ser at alt har gått bra. Ofte har de tilogmed gitt han litt mat, for det synes de er litt moro. Blande grøt = lage mat, og Brage er jo så morsom når han spiser at de elsker å mate han. En gang jeg hadde vært en slik tur i butikken og da jeg kom hjem spurte jeg som vanlig om det hadde gått bra. "Jada, men han har bærsjet, da!" "Åja, nikker jeg mens jeg setter melken i kjøleskapet. "Jeg skal skifte på han med en gang, jeg vettu. Så flott at du sier ifra!" "Neida!" sier Elia stolt. "Jeg har allerede skiftet på han, jeg!" Morshjertet sprakk nesten av stolthet. Jeg sjekket diskrét litt senere om han hadde gjort det skikkelig. Det var rent og pent i stumpen på LilleMann.

Det er den eneste gangen han har skiftet bærsje-bleie. Og jeg er fremdeles stolt fordi han fikk det så fint til. Nå har imidlertid Brage begynt å bevege seg mer og raskere rundt, så nå lar dem ikke lenger få passe Brage alene på den måten. Jeg er redd de vil bli slitne og stresset av det. Det var lettere når Brage var en svær klump som bare lå der på gulvet og skjøv seg litt fram og tilbake. Da var det liksom nok å holde et øye med han, evnt. gi han litt oppmerksomhet når han bad om det. Nå begrenser det seg til at de passer Brage alene mens jeg er en tur i dusjen. Vanligvis tar jeg han med meg inn i dusjen, men en og annen gang lar jeg han sitter ute i stua med guttene mens jeg bruker et helt kvarter på å dusje. *luksus* Etterpå skryter jeg voldsomt av hvor flinke de var som passet på han. -Alene.

Deilig å dusje!

Elia har laget middag til oss helt alene. Spaghetti, kjøttdeig og et glass Dolmio ble et gourmetmåltid da han disket opp. Jeg holdt oppsyn, men rørte ikke en finger for å ta over. (Her er jeg kjempestolt av meg selv) Gutten dekket bordet selv og med stort alvor. Han ivret også med å rydde opp etter seg, men da fikk jeg lov å hjelpe til. Hehe. Han er også en kløper på å steke pannekaker, og han lager gjerne røren selv også. Det knuses egg så det spruter og alt blandes sammen i en sky av mel, men det er bare så stas å se gutten min engasjert og ivrig.

 Gourmétmåltid!

De har hver sine plikter nå som de får ukepenger og de utfører pliktene sine (nesten) uten å klage. Tømmer søppel, støvsuger og rydder rommet sitt. I tillegg hjelper de meg med gulvvask og støvtørking når jeg en (altfor) sjelden gang setter igang med den slags. Så lenge jeg skryter og belønner tapper innsats så er de med til vi er ferdige. Joda, det hender jeg må gå over en ekstra gang her og der, men det er sjeldnere og sjeldnere. Jeg er rimelig sikker på at guttene mine ikke blir til noen sånne manneslamper som bare støvsuger midt på gulvet og ellers sitter i sofaen mens dama spinner rundt med mopp og klut.

Noen vil kanskje mene at jeg gir dem ansvar som er for stort for alderen. Men de tvinges ALDRI til å gjøre noe de ikke vil. Jeg legger til rette for at oppgavene skal være så enkle som mulig og for at det skal være minst mulig sjanse for at det kan skje noe galt. Jeg oppmuntrer dem til å bli med på huslige oppgaver, og kanskje jeg er listig, men det virker! Jeg vet at det finnes foreldre som synes jeg er rar som lar guttene gå hjem fra skolen vinter som sommer. Altså i mørketiden. Men veien er jo like lang om sommeren som om vinteren, og så lenge veien er trygg og guttene er påkledd slik at de ikke fryser kan jeg ikke se at det å gå er usunt på noe vis?

Påkledd og klare for å gå til skolen. -I mørket

Jeg synes det er en styrke at vi oppdrar barna våre forskjellig. Det er ikke sånn at jeg ser noe vondt i den "overbeskyttende" forelderen som henter barna sine på skolen når det regner, eller som styrer og duller rundt dem. På noen områder kan det hende også jeg også duller "for mye" med barna mine. Vi gjør ting forskjellig. Jeg gjør tilogmed ting forskjellig med mine egne barn. -De er forskjellige, så de må oppdras forskjellig. Men det betyr ikke at de ikke har de samme reglene! Jeg har et åpent forhold med barna mine. Jeg snakker med dem, jeg kjenner dem, og jeg oppdrar dem slik det føles riktig i forhold til den personligheten de har. Nei, jeg gjør ikke alt rett alltid. Men det jeg gjør gjør jeg utifra beste evne og beste mening. Det aller aller viktigste tror jeg er at de vet at jeg er forferdelig glad i dem, og utrolig stolt av dem. Da betyr det ikke all verden at jeg gjør en feil i ny og ne.

<3 <3 <3   Markus   <3 <3 <3   Elia   <3 <3 <3   Brage   <3 <3 <3

Jeg er helt impregnert...

Den venter en liten nevø inni denne vakre damens mage. Jeg har kalt den Krølle siden jeg fikk vite om den og siden den fremdeles ikke har noe navn (forslag taes visst imot med takk), så er det fremdeles mitt kosenavn det henvises til når det er snakk om babyen. Noe sier meg at det blir sittende som kosenavn. :-P

 SuperSøster med Krølle i magen

Ihvertfall. Krølle er mitt andre tantebarn og min foreløpig eneste nevø. Jeg gleder meg like mye som moren til å bli kjent med krabaten og det føles nesten som å gå gravid selv. Jeg er bare så ekstremt spent og glad og utålmodig. Så har det skjedd at nesting-instinktet har slått til like mye her hos meg som hos moren til Krølle. Jeg vet ikke riktig om det er en god ting, men det er nå slik det er.

Lille Krølle skal overta Brages duovogn, og selv om jeg er litt lei meg for å gi den bort, fordi det har vært en helt SUPER vogn, så ser jeg at behovet er voksende (høhø, ordspillmesteren!) hos SuperSøster. Jeg har dermed gått igang med oppgaven det er å rengjøre og klargjøre vognen for ny bruk. I bytte har SuperSøster skaffet oss en flott trille som Brage kan bruke istedet. Den var kjøpt brukt og trengte en vask den også, så hvorfor ikke gjøre det samtidig?

Naken trille

Strippet først Brio'en vår og begynte med det samme å strippe trilla. Det var ikke like enkelt. Jeg måtte skru løs stoffet! Jeg gikk jeg løs på oppgaven med stor iver. Det eneste jeg ikke fikk av var kalesjen. Den var boltet og sydd fast... Jeg puttet alt i vaskemaskinen, brukte bare bittelitt vaskepulver og satte på skånsomt program. Kalesjen på Brio'en måtte vaskes for hånd, så den puttet jeg oppi vaskekummen sammen med fronbøylen til trillen.

Kalesjen måtte vaskes i kummen. 

Her er vaskingen ferdig og den står og renner fra seg

Trekket til Brio'en måtte jeg vaske tre ganger! Men da det endelig var rent at det nesten skinte. Fikk det sammen igjen og satte igang å google for å sjekke om det var mulig å bytte et par smådeler på rammen. Det var første gang jeg hørte om at man kunne sende vognen på service. Genialt!

 Vaskemaskin! Genial greie. :-P

Mens Brio-trekket ble vasket på nytt og på nytt prøvde jeg å puzzle sammen trillen igjen. I min iver over å få AV trekket, hadde jeg ikke sett så nøye på hvordan det egentlig var festet i første omgang, så jobben ble en skikkelig IQ-test. Jeg svettet og bannet og hang over vognen mens jeg klødde meg i hodet. De logiske stedene skruene hadde sittet så ut til å ha forsvunnet i løse luften og jeg begynte å miste motet. Men heldigvis har jeg skruene på plass i eget topplokk, så vognen kom sammen slik den hadde vært. Stor seier. Trillen ble også synlig penere etter en vask, og når jeg i tillegg puttet ullposen i vognen fikk jeg nesten lyst til å legge meg oppi selv...

 Brage prøvesitter den nyvaskede og nymonterte trilla si!

Deilig med ullpose! Myyyk

Mens jeg satt og googlet service på barnevogn kom jeg også over en anbefaling om å impregnere vognene jevnlig, så jeg kom hjem etter å ha levert vognen på service med tre sprayflasker med impregneringsmiddel. Tre, fordi jeg på flasken leste at den kunne brukes til yttertøy, sko, skinn, sekker...og brått hadde jeg en hel liste med ting som trengte impregnering.

I tillegg ble jeg bitt av vaskebasillen ettersom jeg så så stor effekt. Jeg har også to triller til. Den ene mistenker jeg er fra tiden jeg ble født. Den er enkel, uten kalesje men i god stand. -Og veldig støvete etter å ha stått rolig på ubestemt tid. Denne hadde jeg tenkt å ha som ekstratrille - evnt låne den bort til Celine på 3 som fremdeles blir trøtt i bena av å gå langt. Den siste er en paraplytrille. En sånn man slår sammen så den tar veeeldig lite plass. Jeg hatt den med på fly som håndbagasje. Genial sak. Den har allerede vært på et heller støvete besøk på Filipinene, pluss at den har stått lagret i en støvete kjeller ganske lenge og den så ut som den hadde fått sopp-flekker.

LilleMann i den geniale paraplytrillen :-D

Jeg bestemte meg for å prøve å vaske de to også. Ny IQ-test for hvordan få løs trekket fra ekstra-trillen, og paraplytrillen krevde skruhjern igjen. Jeg svettet og bannet, men da de kom ut av maskinen var det som å få en helt ny trille! Begge to!

Jeg har slått meg løs med impregneringen også og nesten forgiftet meg selv i alle avgassene enda jeg stod ute på verandaen. Til nå har jeg impregnert: Hele duovognen, trillen, ekstratrillen, paraplytrillen, to utebukser, to jakker, to par joggesko, et par hansker, en skolesekk og ullposen. Fremdeles står flere ting på vent. Skolesekker, bilseter, hansker og vesker.

Men nå må jeg nesten gå...plutselig tittet solen fram og da tror jeg nesten jeg skal ut å impregnere litt mer....

Å bedrive handel...

Jeg har alltid vært vant til å klare meg med lite. Siden jeg var liten har penger vært et problem og en bekymring. Det tok ikke lang tid før jeg lærte meg verdien av penger og verdien av å spare. Snu på hver krone. Leve lenge på lite. Gjøre det beste ut av det man hadde.

Nå er situasjonen bedre, selv om jeg ikke akkurat svømmer i penger nå heller. Jeg synes fremdeles det er greit å klare seg med så lite som mulig, men når det gjelder unga mine sparer jeg ikke på noe. Ikke nå. Jeg gjorde det da de to største var små. Jeg hadde så dårlig råd at jeg ikke turde gå i butikker i frykt for at jeg skulle se noe jeg faktisk trengte og falle for fristelsen å bruke penger på det.

Jeg var ikke sånn mamma du fant i babybutikkene siklende over en ny vogn eller ravende over klesstativene med handleliste og prislapper og en masse unnskyldninger for å kjøpe også det som ikke står på lista.

Vel, i går fant jeg meg selv vandrende ekstatisk rundt på Barnas Hus i flere timer. Jeg skulle dit egentlig bare for å levere barnevogna på service, men allerede før jeg kom til kassa virret jeg rundt et par tilbudsstativer og lesset på vogna for å kjøpe. "Denne er genial til neste år, og så flott at den er på tilbud" og "Lille Krølle trenger klær og jeg som er stolt tante er nesten pliktig å kjøpe en liten ting...DEN!...blir kul sammen med DEN!...og hvis jeg slenger på DEN!...blir antrekket kompl...ååååå, så søøøøt, denne får han sikkert bruk for, og på halv pris!...såååååå fiiiiin smekke!....lurer på om SuperSøster har husket å kjøpe inn smekker....kan man få for mange smekker?...kjøper to for sikkerhets skyld...så får jeg med den der også, for den var litt morsom!..."

 LilleMann prøver ut en leke vi kjøpte til "Krølle". 

-Ser ut som han likte prisen!

Kom meg fram til kassa og lempet alt på disken. Betalte og leverte vogna på service. Så gikk jeg ut. Bare en halvtime etterpå fant jeg meg selv i samme butikken...hadde bare glemt å kjøpe...raske med seg, og ut igjen...

Spise litt...sitte å tenke på hvor genialt det er å sende barnevogner på service...hmmm....tro om de har noe kult tilbehør til barnevogner som jeg ikke har tenkt på? Stellebag f.eks? Den jeg har er eldgammel...har lyst på en ny en som jeg kan henge på vognen...og brått var jeg inne i butikken igjen. Stod brått og sammenliknet vogner som står til utstilling. Jeg trenger ikke vogn, men følte brått en veldig trang til å sammenlikne med den jeg har...følte meg så glup der jeg stod og observerte at min Brio-duovogn hadde samme klick-in-systemet som Simo-duovognene og at de nye Brio-duovognene hadde et system jeg ikke kjente igjen. Tittet og sammenliknet og var så fornøyd med min egen vogn. Den er bare SUPER! Hurra for service slik at jeg slapp å kassere den. Tittet litt på stormtrekk, hjulovertrekk, dunposer...ser utrolig teit ut! Min tøffe og myke ullpose er sååå mye kulere...særlig fordi den er laget med kjærlighet av bestemor til Brage. Også så myyyyk! "Ullshampo". Hæ?? Ååååå! DET kan jeg få bruk for! Jeg har lurt litt på hvordan jeg skal vaske den ullposen...det skal man tydeligvis gjøre i vaskemaskinen på ullprogram med ullshampo, før man hiver den i tørketrommelen. Og jeg som trodde man måtte stå over vaskebaljen og vaske for hånd som en gammel bondekone med drypptørking på egnet sted. En jobb jeg ikke akkurat så fram til... Så luuuurt med sånn shampo! Å, men jeg trenger visst en metallkam og gre ulla med etterpå!...hvor har de nå det....?

Dette er en utvikling jeg ikke helt vet om jeg liker. Samtidig som jeg elsker det. Nå skal det sies at jeg fremdeles ikke bryr meg om shopping for min egen del. Jeg lurer ikke rundt i butikkene mens jeg lusker på tilbud av bukser og topper og undertøy til meg selv. Jeg BURDE nok være mer glad i det, men jeg har bare ikke energi, og dessuten synes jeg det er bortkastede penger.

Det skal sies at jeg fremdeles sjelden bruker penger på ting jeg ikke vet er tvingende nødvendig så lenge det ikke er en bursdagsgave. Og jeg er stolt ut av en annen verden når jeg har nye joggesko til gutta med meg hjem. Jeg lar det gå stolthet i å kjøpe uteklær av god kvalitet. Jeg vil de skal være tørre og varme. Jeg vet hvordan det er å gå en hel vinter uten vintersko. Jeg forbinner vinter med å fryse seg fordervet. Jeg forbinner turer i skog og mark med uegnede sko og surklende sokker, våt olabukse som dampet ved bålet, jakke som var litt for tynn og neglesprett inni kalde og utgåtte hansker. Jeg HATET å oppholde meg for lenge utenfor huset så lenge det ikke var midtsommer. Jeg synes det er direkte smertefult å fryse. Jeg vil at guttene mine skal få nyte været slik det er. Slik jeg har oppdaget at dårlig vær kommer an på klærne man har til rådighet akkurat slik ordtaket sier. Det er praktisk for meg også. Det blir mindre klesvask siden klærne under holder seg tørre og rene. Det koster å ha det rette utstyret i orden, men jeg blir stolt langt inni meg når jeg ser at guttene kan kose seg ute uten å klage på at de fryser.

Nå som det venter en nevø like rundt hjørnet, så ser jeg muligheten til å svi av et par ekstra hundrelapper. Jeg vet jeg overkompenserer for at jeg aldri fikk muligheten til å kjøpe søte ting til mine to første babyer og varsel-lampen burde sannsynligvis blinke litt når SuperSøster gir meg innkjøpsforbud av babyting til "lille Krølle". Men jeg velger å overse det. Jeg gjør det fordi jeg har lyst. Og når jeg kjøper det meste på tilbud, da er det vel greit vel? Er det ikke?

DEN dagen...

I dag er dagen... 8 April vil alltid være DEN dagen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive her, fordi når jeg prøver så stokker alt seg. Jeg tenker på deg hele tiden, og i det siste har det vært ufattelig hardt. Hva om, om bare, hva hvis...det er så lett å tenke seg til alternative scenarioer. Det burde vært annerledes. Alt ved situasjonen og det som skjedde var feil. Fremdeles kan jeg bli sint på deg fordi du fucket opp for barna mine som du jo egentlig var så glad i. Du tenkte ikke på dem? Nei, du tenkte på deg selv. Synes synd på deg selv. -Og det var min skyld. Det er mye jeg kunne gjort annerledes. Men jeg er usikker på om det ville forandret noe. Du var den du var. Nå er du ikke mer.

8. April vil alltid være DEN dagen og når den dagen nærmer seg så må jeg gå en ny runde med meg selv. Jeg lurer på hvor lenge jeg må gå i den loopen. Jeg vil gå i den for evig, jeg VIL bli påminnet deg. Fordi jeg elsket deg. Du betydde noe for meg. Du betyr fremdeles noe for meg. Tenk hvor mye du kunne betydd. For du var fantastisk. Enestående. Unik. Verden er fattig uten deg.





Kom Vesle.


Jeg savner deg.


Jeg håper du har det bra nå.


*masse tanker*

Nattammingens jet-lag

Nå er det på tide å avvenne LilleMann fra natt-ammingen. Det er vel egentlig langt over tiden, men jeg har som nevnt tidligere, prøvd før uten særlig godt resultat. Nå er det kommet til det punkt at døgnrytmen min er totalt snudd. Jeg får ikke lenger sove om nettene, fordi jeg er så vant til å stå opp til alle døgnets tider. Det har endt med at jeg har sovet på dagen, med hjelp og barnevakt fra Helten. Etter mange netter og dager på denne måten har jeg utviklet et alvorlig jet-lag. Det toppet seg i går natt. Jeg har lenge hatt problemer med å sovne av når jeg legger meg. Jeg har sovnet senere og senere utover natten. Ikke før 03.00...ikke før 04.00...ikke før 05.00...og i natt sovnet jeg ikke i det hele tatt. Faktisk ble jeg ikke trøtt nok til å sove før i 08.30-tiden på formiddagen! Jeg burde hatt varsellampene blinkende lenge før og gjort noe med dette. Men det har ikke vært så lett å gjøre det alene. Planene mine blir ofte sabotert midt i på en eller annen måte.

Til morgenen i dag bestemte jeg meg likevel for at NOK er STOPP. Jeg orker bare ikke mer. Jeg kan ikke ha det sånn at jeg ikke sover om natten, selv om jeg ligger og prøver for harde livet. Mens jeg går halvsovende rundt om dagen med dundrende hodepine og tunge øyelokk. Mine små lurer er ikke lenger så små, de er på tre timer av gangen, så det virker jo som jeg sover HELE tiden. Sånn er det ihvertfall barna opplever det. Mens i virkeligheten har jeg et KRAFTIG underskudd på søvn. Jeg får lite ut av dagen fordi den brukes til å ta igjen søvn, jeg får lite energi og overskudd til barna mine og jeg ser dem jo nesten ikke fordi jeg sover store deler av dagen. For ikke å snakke om at jeg går glipp av masse flott vær og mulige utflukter!

Sjarmis LilleMann en tilfeldig morgen. 

Greit at bildet av meg er noe blurry...

...det gir en illusjon om at jeg ser representativ ut etter to timers nattesøvn...

Prøv selv å overleve på max 4 timers søvn i løpet av natten i nesten et år, samtidig som man skal ta seg av barn, følge opp skolegangen deres, lage mat til dem, ha utstyr klart, stimulere dem mentalt og fysisk, dra dem med seg ut i vær og sol, leke med dem, spille med dem, ha tid til kos og humor. I tillegg skal man være tålmodig, blid, munter, humorisktisk, oppmuntrende og leken blandet med rettferdig, bestemt og konsekvent.

Det stopper seg selv etter en stund. Jeg har bestemt at det stopper nå. Det er aldri for sent å snu døgnet. -Tilbake.

Skal vi prøve å sove litt om nettene, da tro?

Jeg har inntatt sofaen for natten, slik at LilleMann får rommet sitt for seg selv. Jeg har alliert meg med hjelp av far til LilleMann som får låne min plass for de to neste nettene. Han skal ta seg av gutten, mens jeg prøver å få meg litt søvn på sofaen. LilleMann skal forhåpentlig lære seg å sove i sin egen seng, hele natten, på de to nettene...jeg innser at det er noe ambisiøst å håpe på det, og regner med at det trenger noe mer tålmodighet, men det er likevel en god kick-start. Jeg tror jeg kan ta over etter det. Muligens blir jeg liggende på sofaen en god stund til, slik at LilleMann ikke hører meg puste, røre på meg eller lukter eller fornemmer noe som minner om mamma og pupp. Håpet er at etter to dager trenger han kanskje ikke like mye oppfølging, trøst og tilsyn i løpet av natten.

Det er ihvertfall planen.

 Far inntok kampstilling allerede i 23-tiden. Jeg inntok sofaen på samme tid. Nå er klokken 01.01 og jeg har fremdeles gluggene på vidt gap. Å ligge med øynene igjen er bare bortkastet tid. Jeg må finne på noe jeg blir trøtt av....lese en bok kanskje?

Ok...

SÅNN ser jeg faktisk ut om morgenen. -Og forsåvidt hele resten av dagen. 

Mulig nytt profilbilde på face... Det er i det minste realistisk.

Hmmm....nå er klokken allerede blitt 01.23...tok lang tid med de bildene. Gjøre et nytt soveforsøk med lukkede øyne, kanskje? Har en tykk bok som reserveløsning om ikke Jon Blund skulle innfinne seg i løpet av en halvtime.

God natt! :-)