I do it my way

Jeg er så stolt av barna mine. De to eldste gutta mine er utrolig flinke! De hjelper til med det som trengs hjemme. De støvsuger og bretter klær og hjelper meg å flytte på møblene når jeg skal vaske gulvet. De bruker masse tid på lillebroren sin som ser så opp til de store tøffe brødrene. De får han til å le og han følger etter dem overalt. Det er sjelden vanskelig å be dem om noe. Det er ikke alltid de husker å rydde av bordet etter seg, eller henge opp tøyet og sette skoene på plass når de kommer inn, men de tar det med en gang jeg minner dem på det.

Her driver jeg Markus <3 til slavearbeid

Det er ikke noe å geipe for

De tør og klarer fint å være alene hjemme to-tre timer. Og de digger det. De har hver sin mobiltelefon, så de kan få tak i meg når de vil. Men det er sjelden jeg hører noe fra dem. Prøver ofte å ringe for å sjekke selv, eller sende en melding for å spørre hvordan det går, men de er mest så opptatt at de ikke engang hører telefonen. De koser seg de stundene de er alene hjemme, de to eldste guttene mine. Da får de lov å spille playstation og se på tv. Noe som er forbeholdt helgene til vanlig. -De helgene det ikke er vær til å gå ut... En gang var de hjemme alene en hel kveld mens jeg var på kino! Jeg hadde forberedt dem på det på forhånd og de kunne bare ikke få meg ut av leiligheten raskt nok. De satt allerede konsentret foran skjermen da jeg gav min avskjedsreprimade. Jeg koste meg på kino. Var spent på om de kom til å ringe midt under kinoen, men jeg hørte ingenting fra dem. Dro rett hjem etterpå, små-engstelig for at de kanskje var ensomme og følte seg alene. Kanskje de var sultne, hadde de ordnet seg den maten jeg hadde gjort klar til dem? Kjedet de seg? Synes de jeg hadde vært lenge borte? 3 timer kan jo være uutholdelig lenge for to gutter under 10 år! Tråkket inn døra med et muntert hallo. To par øyne tittet spørrende på meg: "Hvorfor kommer du så fort mamma? Har du glemt noe?"

Etter det har jeg vært trygg på at de klarer seg greit alene hjemme en liten stund. Det gjør at jeg også føler meg litt mer fri. Deilig!

 Alle de flotte guttene mine <3

De har passet broren sin alene! Vel, helt alene har de ikke vært, -men ikke si det til dem! Vi har en nabo i underetasjen som alltid er hjemme, og de vet de kan henvende seg til han som det skulle være noe spesielt. Men de har vært alene i den forstand at det ikke har vært noen voksne i vår leilighet! Det har heller ikke vært lenge av gangen. Det har toppen vært en times tid, når jeg har hatt behov for å springe i butikken veldig raskt. Og det har gått helt toppers. De er så flinke med gutten! -Og de er så STOLTE for at de klarer å passe lillebror! Jeg skryter dem selvsagt opp i skyene når jeg kommer hjem og ser at alt har gått bra. Ofte har de tilogmed gitt han litt mat, for det synes de er litt moro. Blande grøt = lage mat, og Brage er jo så morsom når han spiser at de elsker å mate han. En gang jeg hadde vært en slik tur i butikken og da jeg kom hjem spurte jeg som vanlig om det hadde gått bra. "Jada, men han har bærsjet, da!" "Åja, nikker jeg mens jeg setter melken i kjøleskapet. "Jeg skal skifte på han med en gang, jeg vettu. Så flott at du sier ifra!" "Neida!" sier Elia stolt. "Jeg har allerede skiftet på han, jeg!" Morshjertet sprakk nesten av stolthet. Jeg sjekket diskrét litt senere om han hadde gjort det skikkelig. Det var rent og pent i stumpen på LilleMann.

Det er den eneste gangen han har skiftet bærsje-bleie. Og jeg er fremdeles stolt fordi han fikk det så fint til. Nå har imidlertid Brage begynt å bevege seg mer og raskere rundt, så nå lar dem ikke lenger få passe Brage alene på den måten. Jeg er redd de vil bli slitne og stresset av det. Det var lettere når Brage var en svær klump som bare lå der på gulvet og skjøv seg litt fram og tilbake. Da var det liksom nok å holde et øye med han, evnt. gi han litt oppmerksomhet når han bad om det. Nå begrenser det seg til at de passer Brage alene mens jeg er en tur i dusjen. Vanligvis tar jeg han med meg inn i dusjen, men en og annen gang lar jeg han sitter ute i stua med guttene mens jeg bruker et helt kvarter på å dusje. *luksus* Etterpå skryter jeg voldsomt av hvor flinke de var som passet på han. -Alene.

Deilig å dusje!

Elia har laget middag til oss helt alene. Spaghetti, kjøttdeig og et glass Dolmio ble et gourmetmåltid da han disket opp. Jeg holdt oppsyn, men rørte ikke en finger for å ta over. (Her er jeg kjempestolt av meg selv) Gutten dekket bordet selv og med stort alvor. Han ivret også med å rydde opp etter seg, men da fikk jeg lov å hjelpe til. Hehe. Han er også en kløper på å steke pannekaker, og han lager gjerne røren selv også. Det knuses egg så det spruter og alt blandes sammen i en sky av mel, men det er bare så stas å se gutten min engasjert og ivrig.

 Gourmétmåltid!

De har hver sine plikter nå som de får ukepenger og de utfører pliktene sine (nesten) uten å klage. Tømmer søppel, støvsuger og rydder rommet sitt. I tillegg hjelper de meg med gulvvask og støvtørking når jeg en (altfor) sjelden gang setter igang med den slags. Så lenge jeg skryter og belønner tapper innsats så er de med til vi er ferdige. Joda, det hender jeg må gå over en ekstra gang her og der, men det er sjeldnere og sjeldnere. Jeg er rimelig sikker på at guttene mine ikke blir til noen sånne manneslamper som bare støvsuger midt på gulvet og ellers sitter i sofaen mens dama spinner rundt med mopp og klut.

Noen vil kanskje mene at jeg gir dem ansvar som er for stort for alderen. Men de tvinges ALDRI til å gjøre noe de ikke vil. Jeg legger til rette for at oppgavene skal være så enkle som mulig og for at det skal være minst mulig sjanse for at det kan skje noe galt. Jeg oppmuntrer dem til å bli med på huslige oppgaver, og kanskje jeg er listig, men det virker! Jeg vet at det finnes foreldre som synes jeg er rar som lar guttene gå hjem fra skolen vinter som sommer. Altså i mørketiden. Men veien er jo like lang om sommeren som om vinteren, og så lenge veien er trygg og guttene er påkledd slik at de ikke fryser kan jeg ikke se at det å gå er usunt på noe vis?

Påkledd og klare for å gå til skolen. -I mørket

Jeg synes det er en styrke at vi oppdrar barna våre forskjellig. Det er ikke sånn at jeg ser noe vondt i den "overbeskyttende" forelderen som henter barna sine på skolen når det regner, eller som styrer og duller rundt dem. På noen områder kan det hende også jeg også duller "for mye" med barna mine. Vi gjør ting forskjellig. Jeg gjør tilogmed ting forskjellig med mine egne barn. -De er forskjellige, så de må oppdras forskjellig. Men det betyr ikke at de ikke har de samme reglene! Jeg har et åpent forhold med barna mine. Jeg snakker med dem, jeg kjenner dem, og jeg oppdrar dem slik det føles riktig i forhold til den personligheten de har. Nei, jeg gjør ikke alt rett alltid. Men det jeg gjør gjør jeg utifra beste evne og beste mening. Det aller aller viktigste tror jeg er at de vet at jeg er forferdelig glad i dem, og utrolig stolt av dem. Da betyr det ikke all verden at jeg gjør en feil i ny og ne.

<3 <3 <3   Markus   <3 <3 <3   Elia   <3 <3 <3   Brage   <3 <3 <3