lørdag 23. oktober 2010

Monsteret våkner

Hvorfor er det så vanskelig å si unnskyld?

Jeg snakker ikke om de små unskyldningene vi gjør til daglig. Dulter borti noen - unnskyld! Søler brus på noen - unnskyld! Står i veien for noen - unnskyld! Jeg snakker om det å be om tilgivelse. Det å innse at man har vært en dust og innrømme det.

Det burde jo være så enkelt!

Jeg kan være en skikkelig bitch. Det er selvsagt heeelt unntaksvis. *plystre* Her en morgen var et sånt "unntak". Etter noen dager hvor jeg hadde sovet dårlig om nettene og hatt masse å gjøre om dagene våknet jeg en morgen og var et monster. Et skikkelig selvrettferdig, uggent, martyrmonster som virkelig vet å spy ut dårlig samvittighet til de som står for nære. For å forsterke effekten lot jeg være å spise på flere timer. Dette monsteret reiste seg og begynte å lete etter kristenmanns blod. Det var bare å følge genene til han som har fratatt meg en del søvn det siste året: LilleMann. Hans gener ledet meg til hans far, Helten. Helten er et enkelt offer, fordi han alltid gjør ALT HAN KAN for å hjelpe til og gjøre dagene mine lettest mulig. Det eneste jeg trengte å gjøre var å implisere at han hjelper til for lite og antyde at det er hans skyld at jeg er trøtt, når jeg egentlig vet det er fordi jeg legger meg litt for sent om kveldene og tar på meg litt for mye om dagene slik at jeg ikke har mulighet til å legge meg da. -Og drikker for mye kaffe.

Har dere noen gang bare våknet om morgenen og følt dere slik?

Uansett. Det funket. Han ble lei seg. Mission accomplished. Det merkelige er jo at JEG ikke føler meg det spor bedre. Jeg føler meg egentlig bare som det monsteret jeg er.


Så drar han på jobb, jeg er hjemme med en sjarmerende liten mann, spiser litt og blir langsomt i mye bedre humør. Selvrettferdigheten blir erstattet med en dæsj mer selvinnsikt og jeg innser at jeg kanskje ikke var heeeelt fair tidligere på dagen. Jeg tenker tilogmed at jeg nok burde si unnskyld for min noe beskjemmende opptreden og det er ganske kontroversielt til å være meg.

Så går jeg der da, og manner meg opp til å si unnskyld. Jeg merker at jeg veldig ikke har lyst til å si unnskyld. Det føles så veldig sårbart. Jeg er redd for å kle meg naken. Avsløre at jeg har et indre monster som "av og til" ikke lar seg kontrollere. Jeg liker å ha kontroll. Jeg liker å framstå som en avbalansert, positiv og humoristisk person.

Men vent litt.

Jeg er "redd for å avsløre at jeg har et indre monster"? Hey, jeg tror jeg kan være ærlig med meg selv her og si at det nok muligens ikke er en hemmelighet lenger. Jeg tror faktisk Helten VET at jeg var en bitch tidligere i dag. Jeg tror han merket det.

Cat's out of the bag there, honey.

Hvor mye kulere blir jeg egentlig av å IKKE si unnskyld? Jeg vil tippe sånn minus 10.

Så, med den konklusjonen greide jeg faktisk å rødme meg til et unnskyld rett fra hjertet. Jeg fikk en klem, også lo vi litt. Og vet dere hva? Ikke bare var resten av dagen sinnsykt bra. Dagene som har fulgt har OGSÅ vært sinnsykt bra! Monsteret er nøytralisert! -Så lenge det varer.

Men nå vet jeg ihvertfall hva som er motgiften. Det var jo faktisk ikke så vanskelig.

 Så ble vi venner igjen til slutt.

4 kommentarer:

  1. Tror det er litt sånn at man søker litt drama når ting blir for søtt, herlig og komfortabelt:p
    Thomas er også sånn som gjør ALT for at jeg skal ha det bra og at alt skal være bra, men innimellom så måååååå jeg bare lage litt kvalm og da føles alt så mye bedre og mindre komfortabelt i en liten stund.

    SvarSlett
  2. Stakkars mann gjør så godt han kan er det vel noe som heter, men noen ganger er det bare rett og slett ikke godt nok ass!
    Kællen min er usedvanlig slækk, og veldig uforskammet, han mangler rett og slett folkeskikk og blir kalt rasshøl og det som værre er flere ganger hver eneste dag.
    Ikke av meg, men folk han har med å gjøre i jobben.
    Jeg forstår de veldig godt :-D
    men jeg kaller han i alle fall ikke rasshøl på daglig basis, ca en gang i 14 dagen holder for mitt vedkommende.
    Om tildelingen av tittelen var ufortjent sier jeg unnskyld. Viss ikke sier jeg bare at eg synes det var veldig dumt at alt skulle bli så dumt også blir vi venner igjen uansett.
    Og det er deilig.
    Jeg liker igrunn å ha et rasshøl til mann jeg. Han tar nemlig opp de kampene jeg er for feig til å stille i sjøl, konfliktsky som jeg er :-)

    SvarSlett
  3. Jeg skjønner veldig godt hva du mener med "indre monster". Jeg har flere av dem tror jeg, som dukker opp ved diverse anledninger. Selvfølgelig er det verst det monsteret som overtar hjerne og kropp når jeg akkurat har stått opp, og en eller annen stakkar tar det dristige steget å snakke til meg. ALT som dette mennesket sier til meg da blir oppi hodet mitt øueblikkelig forvrengt til den dummeste, mest banale, forferdelig irriterende, og minst meningsfylte jeg noen gang har hørt i hele mitt liv!! Og det tar ei stund før du skjønner selv at det var "evil spirit" som tok overhånd...og den dårlige samvittigheten sniker seg innpå...ufrivillig merker du at du bare må innrømme at du har gjort en kjempetabbe. Og det er DER jeg sliter, det å innrømme feil er jeg særdeles dårlig på...blir visst aldri bedre heller, dessverre. Han min må nok bare lære seg å leve med monstrene mine. Jeg hadde aldri gidda å leve med meg, for å si det sånn, men dette får bli hans valg!

    Men jeg syns du var utrolig flink her! :)))

    Ha ei fin uke ;)

    SvarSlett
  4. Å herregud, dette kunne jeg ha SKREVET SJØL!!!! Jeg kjenner meg så godt igjen at du ANER ikke, det var fantastisk godt å lese at noen har det akkurat som meg! :)Jeg er rask til å si unnskyld da, og det gjør meg ikke noe - og Ivar og jeg er ganske like når det kommer til akkurat det der, heldigvis. Vi kan brenne løs hver vår gang. Det er ikke verken hyggelig eller sjarmerende når det står på. TAKK for dette innlegget!! :)

    SvarSlett