Nedtrapping

Ja, jeg ammer fremdeles. LilleMann er nå 14 måneder og han er like opptatt av puppen som da han var nyfødt. Ihvertfall føles det sånn. Han våkner fremdeles om natten også. Det ble bedre en periode, men så ble rutinene brutt før sommeren og nå våkner han igjen klokka 01 og mellom 03 og 05. Det er lettere å ta han opp i senga enn å prøve å få han til å sove. -Særlig fordi jeg vanligvis er helt kake selv på den tiden.

Men nå merker jeg at det begynner å bli slitsomt med den ammingen. Jeg bestemte meg for å ikke gjøre noe med det i sommer, fordi det er tydelig han bruker det når han trenger en pause fra verden. Det har vært så mange inntrykk i sommer, at det har vært nødvendig for han. Men nå begynner ting å kommer tilbake i vanlig gjenge igjen. Og nå har jeg så vidt og forsiktig begynt å trappe ned. Det betyr at når jeg skjønner han vil ha pupp, så prøver jeg å avlede med noe annet først.

Det virker overraskende ofte.

Men når han virkelig vil, så skjønner jeg også at han trenger en pause, litt kos og oppmerksomhet. Da får han lov. Det er ingen regel for hvor mange ganger han får lov til å die per dag, men jeg prøver å holde det på max tre ganger. -For min egen del, bare.

Så var det natten, da.

Puppekosen på morgenen er utrolig viktig for han. Men i dag snøt jeg han for hele puppekosen. Jeg garderte meg igjen med Helten. Og det gikk faktisk ganske greit. Vel, i det minste for min del. Det er den første natten jeg virkelig har sovet sikkelig godt på....la oss bare si veldig lenge. Helten sov nok ikke like godt. Men jeg har tro på at det faktisk kan funke, jeg må bare gi det mer enn én natt. :-P Det er så lett for meg å høre at han gråter/sutrer/er sta, at jeg bare tar han opp og legger han til. Mye fordi også jeg synes denne morgenkosen er utrolig deilig. MEN jeg skulle ønske han sov litt lenger enn til 5. Morgenkosen ville vært sååå mye kosere om den startet klokka 7. Hehe. Det blir denne morgenkosen som blir vanskeligst å overbevise han om å gi slipp på. :-S

Synes jeg har blogget om denne mangelen på søvn så mange ganger nå. Så klagete er jeg at jeg grenser til masete. Hehe. Men, men. Jeg håper håper håper at han er klar for å avvennes forsiktig nå. Han virker å være det. Jeg har vært nøye med å følge hans tempo. Om det er fordi han er sta eller om det er fordi han er følsom, vet jeg ikke, men han blir bare ekstra klengete og oppmerksomhetssyk og mammadalt om jeg ikke gjør det.

Det som først og fremst gjør at det er lettere nå, er at han kan gå...så han farter rundt enda mer og rett og slett er mer selvstendig....og at han mer og mer skjønner hva vi sier. Han snakker ikke selv, men det er helt klart at vi kan kommunisere med han. Når jeg nå sier at det er natt og nå skal han sove...så skjønner han hva jeg mener! Det kan ikke beskrives hvor mye lettere det er å venne et barn til noe nytt via direkte kommunikasjon.

Uansett. Dette kommer til å gå sakte. Jeg kommer nok til å amme en stund enda. Men jeg trapper ned. På min måte.  Slik det føles riktig. -Fordi det føles riktig.