tirsdag 4. mai 2010

Utvisket personlighet?

Når man får barn forandrer livet seg noe grassalt på bare noen øyeblikk. Man går å tenker at man ikke skal forandre seg, at man skal fortsette å være den lekne, sosiale, tøffe, utadvente....eller hva man nå anser seg selv for å være. Slik går man å tenker gjennom hele graviditeten også. Magen vokser og man merker at man ikke er seg selv helt, men det er jo på grunn av at man ikke SER ut som seg selv. -Tror man. For joda, det er masse som stopper seg selv når man dundrer rundt med mage som et fjell, når man ikke kan bøye seg skikkelig, kanskje ikke kan gå skikkelig, når håret på leggene kan flettes (se pkt 2), når ingenting passer og mammaklær er vanskelig å få tak i og sjokkerende dyrt, når ingen av klærne egentlig passer til personligheten din, fordi du måtte bare ta de gardinene som hang på H&M, når man peser etter å ha gått opp trappen til inngangsdøren, når man helst skulle hatt med seg seng i lomma, når man må sette seg dump ned på gulvet i butikkene fordi blodtrykket brått sank...da er det ikke så lett å holde på den lystige personligheten man hadde før.

Men man sier til seg selv at det er midlertidig og at etter at babyen er født og når jeg har fått tilbake kroppen min sånn nogenlunde; DA!

Vel, da er du brått noens MOR.


Ammetåken slår kraftig knock out på den mest organiserte personlighet og man overlever de første dagene fulle av barselhormoner som gjør at du kan få hysterisk gråteanfall av at noen har satt skoene på feil sted i gangen.  Du husker knapt å kle på deg om morgenen, og det å huske hvilken dag man hadde avtalt hva - eller til hvilken tid - er like vanskelig som å bygge egen romstasjon av det du tilfeldigvis skulle finne i huset. Du kan lete deg ihjel etter nøkler og lommebøker for så å finne dem i bleiebøtta. -Bleia ligger pent i gangen der nøklene pleier å ligge. Vaskerutiner får en helt ny klang ettersom vaskemaskinen nå går hver dag, mens gulvene blir tatt når du "får tid". Det får du aldri. Stort sett går det i ett fra morgen til kveld og det er tider hvor du skulle ønske du kunne skru av deg puppene for å mate ungen separat fordi de kunne vært godt å få spist et helt måltid sammen med de andre. -Det slår aldri feil at ungen krever mat akkurat når du har fått maten på talerkenen. Familien ser du når de husker å komme innom, mens de gamle vennene dine er litt mer distansert. Ukens høydepunkt er trilleturene med barselgruppa, hvis man har tatt seg tid til å joine noe sånt.

Og slik går nå dagene.

LilleMann er nå 10 mnd. Hva har jeg gjort for meg MEG på disse månedene. Jeg summerer opp:

- Jeg har trent.
Heldigvis jobber jeg med å trene. Det gjør at jeg blir litt mer forpliktet enn vanlig. Jeg MÅ. Heldigvis. Trening er så utrolig viktig for meg. Det er en del av den jeg er. Jeg trenger å trene - helst hver dag. Men IHVERTFALL 3-4 ganger i uka. Hvis jeg ikke får trent blir jeg sur, innesluttet, humørsyk, irritabel, lat...generelt en dårligere mor. Jeg har ikke trent 3-4 dager i uka unnatt i små perioder på noen få uker. Det har nok heller vært rundt 2...

-Jeg har vært "ute"
Hele TO ganger i løpet av disse 10 mnd har jeg holdt i noe alholholdig med tanke på å være sosial. Jeg prøvde å ikke BARE snakke om babybærsj og amming. Dog temaene kom nok opp. Husker at jeg på siste fest stod med puppen i været for at frivillige kunne smake. Hmmm...jeg gjorde nå i det minste inntrykk. DET er jo nesten å være tilbake til mitt gamle jeg det! :-P

-Jeg har studert.
Første semesteret klorte jeg meg fast uten å egentlig lese for mye. Andre semester var jeg godt igang med rutiner og lesing bare for å måtte slutte helt i slutten av februar fordi LilleMann hadde utviklet alvorlig separasjonsangst...



Alt i alt kan man jo si at det hangler på det meste. Særlig etter at jeg måtte gi opp studiene. Jeg føler meg litt "fanget" hjemme, samtdig som jeg koser meg noe vanvtittig med barna mine. Jeg savner å være mer sosial. Og jeg savner den galere siden av meg selv.

Nå fikk jeg barn så tidlig at jeg aldri merket noen heftig omveltning i det å få barn. Det merkelige er at jeg merker det mer NÅ. Jeg begynte ikke å blomstre skikkelig..."finne meg selv"...før jeg var over 20. Over to år etter at jeg fikk barn. Nå som jeg har en liten baby igjen merker jeg at jeg har måttet legge bort en del av meg selv som jeg savner. Det hjalp nok ikke at jeg flyttet ganske langt fra det opprinnelige nettverket mitt. Og selv om jeg ikke angrer et sekund på flyttingen, så savner jeg å ha en venninne på besøk, eller å dra på besøk til ei venninne. Hadde det ikke vært for SuperSøster, så hadde jeg krepert totalt. Hun er min redning i hverdagen.

Jeg har dog trua på at jeg skal få meg et nettverk her i Trondheim også. Noen som vil være venner med meg mer enn et møte i halvåret. Jeg har trua på at jeg kan være meg selv igjen også, ihvertfall delvis. Men ikke enda. Nå er det barna som gjelder. Når man har 3 av dem, så blir det vanskelig å planlegge rundt dem. Det å finne noen som vil sitte barnevakt for én unge er kanskje vanskelig nok i seg selv, så prøv med 3... Nå kan jo de største barna mine være alene hjemme et par-tre timer, men ikke akkurat en hel kveld. Og jeg kan ikke godt komme hjem sørpe full og spørre hvorfor de ikke har lagt seg enda! Nei, alkoholinntaket er så begrenset at jeg kunne nok likegjerne vært avholds. -Jeg har ikke noe problem med det, jeg savner ikke alkoholen i det hele tatt. MEN jeg savner det sosiale som gjerne følger i kjølvannet av alkoholen. Jeg savner rett og slett å treffe mennesker. Jeg savner å kunne tillate meg selv å gjøre teite ting. Impulsive ting. Jeg savner å snakke fritt. Når man har barn må man liksom alltid passe seg litt for hva man snakker om. Barn får med seg utrolig mye, men de har jo sjelden noe konsept av hva vi snakker om og kan misforstå det meste. Så tar de med seg det de har "lært" på skolen og forteller det videre der. Før du vet ordet av det har du en barneværnssak hengende over deg uten at du riktig vet hvor den kom fra. -Vel, det var kanskje litt satt på spissen, men likevel.
 
Fellesfarging av hår...

Jeg elsker livet jeg har med mine barn. Det gir mening. Jeg blir helt tullete av den lille gutten min som gliser og sikler om hverandre, og som stanger pannen i meg for å tulle med meg og legger armene rundt halsen min og hodet mot skulderen min for å kose. Jeg blir stolt av skoleguttene mine som er så flinke til å gjøre lekser, som gjerne hjelper til hjemme og som er så oppfinnsomme og fantasifulle. Det er ikke sjelden jeg spruter ut i latter selv av den siste "bærsje-vitsen" til en av gutta. Jeg blir glad når jeg hører guttene le. -Jeg har ikke hørt noen som ler så mye som dem. Jo, jeg kan blir sliten og jeg kan bli irritert og det kan være masete å høre utbroderingene som kommer etter at jeg lo av "bærsje-vitsen" og dermed oppmuntret dem mer. Men jeg elsker dem. Og jeg elsker at de ler. Jeg elsker at de får meg til å le. Jeg elsker å få dem til å le. Jeg elsker at de får lillebror til å le. Jeg finner sjarm i bleieskift og klesvask nå som det ikke bare er mine egne klær jeg vasker. Jeg legger stolthet i det jeg gjør og i det vi har. Barna er livet mitt.

Jeg elsker elsker elsker hver dag.

Så da er det kanskje ikke så farlig med meg likvel. ;-)

6 kommentarer:

  1. Veldig fine bilder:) Spesielt morsomt det med deg og sønnen din:)

    SvarSlett
  2. Vet du, du har så mye liv og røre i deg, så du kommer aldri til å bli gammel innvendig. Siden du fikk ungene så tidlig, får du masse tid siden til å la alt det sprøe inni deg komme ut :) Du kommer til å være ei mamma som ungene er stolt av selv når de er tenåringer, og så blir du ei råtøff bestemor med årene. Og vet du, man nyter mye mer "tid til seg selv" når man er i førtiårene enn i tjueårene. Tro meg:)))

    SvarSlett
  3. Veldig, veldig godt innlegg som jeg kjente meg skikkelig godt igjen i! Endelig fant jeg igjen bloggen din, det er noe feil med linken du har lagt igjen hos meg de siste gangene - og nå ser jeg at du har skrevet .no i stedet for .com på slutten! :)

    SvarSlett
  4. Nei, livet som jeg kjente det blir aldri det samme etter at barna kom. På godt og vondt.

    Selv om jeg var 34 da ungene kom og virkelig hadde fått rast fra meg( og jeg kunne feste !!!!), så savner jeg litt friheten. Det å kunne gjøre hva en vil uten at det får konsekvenser for andre enn meg selv.

    Tror de aller aller fleste kjenner seg igjen i det du så fint beskriver her. Vi savner "oss selv" i blandt, men så viser det seg at "oss selv" ikke lenger er det vi trodde vi var...om du skjønner hva jeg mener... :-)

    Fantastisk bilde av deg med barnevogna !!!!!

    SvarSlett
  5. Igjen føler jeg meg skyldig... :)

    Jeg gleder meg til sommeren jeg, snuppa. Da blir det mer tid og mindre studentmas. Og neste år er det jeg som jobber og har kveldene fri, mens du er student. Husk at denne babyperioden er midlertidig. Du har jo erfart før at det blir lettere og lettere etter hvert som barna blir større :) Iallefall blir friheten litt større. Og jeg gleder meg til neste fyll med deg.

    PS. Syns ikke morsmelka smakte så ille jeg da ;)

    SvarSlett
  6. Hei

    Håper alt er vel, og at du legger inn et innlegg snart, savner deg :-)

    Klem

    SvarSlett