fredag 5. februar 2010

"Vi er gravide"

Det er skikkelig babyboom på gang rundt meg. Veldig mange er gravide og like mange skal bli fedre. (Hmmm...naturlig nok) Så er det at disse turtelduene av noen par skal presentere denne gledelige begivenhet, også kommer det "vi er gravide"!

VI??

Det får meg til å tenke på mannen som en femidott som ikke kan være seg selv. "VI" er gravide kan bare to venninner med voksende mager si. Typen din kan IKKE si han er gravid, samme hvor mye magen hans vokser.


Hvis typen min noengang hadde fått seg til å si noe sånt da jeg var gravid, hadde jeg blitt blodig fornærmet. Det å være gravid innebærer en masse forandringer for den som har barn i magen. Da mener jeg fysisk og psykisk i selve svangerskapet. Det er plutselig ting hun IKKE kan spise/drikke, og ting hun BØR spise/drikke...steder hun ikke kan være, ting hun ikke kan gjøre, ting hun gjør i hormon"rus" som hun ikke har kontroll på, osv...med en voksende mage er det veldig mye som blir forandret. Det sosiale livet forandrer seg bl.a veldig. Fyllefester og vinkvelder er ute av bildet og det er da mange virkelig merker hvor mye av det sosiale livet som dreier seg rundt alkohol.

Det kan være forferdelig ensomt så sitte som den gravide, usexy, edru dama på fest. Ofte er det lettest å dra tidlig, eller å bli hjemme. Man er gjerne så trøtt at man ikke får noe særlig ut av det uansett. Mens mannen fremdeles jodler rundt i sin gamle tralt...nå uten dama på fest, men like full. Det kan faktisk føles like ensomt når mannen går og henter en øl i kjøleskapet for å kose seg med den på kvelden, mens den gravide bare må se på.

"Vi er gravide?" TULL!! Den kommende far er ikke gravid og kommer aldri til å bli det. Han kommer heller aldri til å fullt forstå hvor ensomt det kan føles.

Nei, "VI VENTER BARN!"


Det er noe helt annet. For joda det innebærer absolutt en del forandringer for den kommende far og støttende kjæreste. Han må forholde seg til en kvinne han kanskje ikke kjenner igjen. Hun kan være så forandret av hormoner og humørsvingninger at han mest tenker hun er besatt. Han må kanskje plutselig ta helt nye hensyn; hun kan kaste opp av lukten på deodoranten hans, hun orker kanskje ikke lukten når hun lager mat så han må lage maten hver gang, hun er kanskje trøtt hele døgnet så han må ta seg av gjøremål de pleide å bytte på eller evnt ta seg av eldre søsken praktisk talt alene. Han må tåle urimeligheter og hormonkrangler og sjalusi på den øllen han koser seg med om kvelden (og kanskje absolutt fortjener).

Proklamasjonen "Vi venter barn" er så mye sterkere, hvor hver av partene har hver sin rolle, og hvor mannen kan være mann og kvinnen kan være kvinne. Der ser jeg for meg forventingsfulle kommende foreldre.

Det er noe helt annet enn å påstå et svangerskap på deling.

5 kommentarer:

  1. Hehe:) Her er det hver sin mening.
    Jeg hadde hvertfall ikke noe i mot å dele graviditeten min med Thomas. Var da like mye han som gikk igjennom forandringene som meg. Kanskje ikke fysisk, men de forandringene syntes jeg ikke var så store som de forandringene som vi da delte med drømmer, bekymringer og forhåpninger.
    Smerter og plager er jo bare forbigående.
    Men hadde jeg ikke hatt sånn et enkelt svangerskap så hadde jeg kanskje sagt noe annet:)

    SvarSlett
  2. Jeg er helt enig med deg alanna. Mannen er ikke gravid, han kan ikke forestille seg hvordan det er engang. Men han kan deriomot VENTE barn og vite hvordan det er, siden han da også har forventninger til tiden som kommer og må handle inn forberedelser. Godt skrevet søster!

    SvarSlett
  3. Jeg er også enig med deg, men jeg skulle ønske at man kunne skru på en bryter hos mannerasen og vips så var de gravide de også (uten magen, men alle de andre plagene som fulgte med). Jeg er nok litt slem når jeg tenker slik, men jeg kan ikke noe for det - jeg ville også drikke øl da jeg var gravid! Hvis du skjønner tegningen;)

    SvarSlett
  4. Så utrolig intelligent skrevet! Du har helt rett - det er en VESENTLIG forskjell på de to setningene!

    Før jeg fikk barn selv, reagerte jeg også veldig når folk sa det sånn, for meg hørtes det ut som en ide sprunget ut i den gravide kvinnens hode, "nå er vi ett, mannen min og jeg", noe jeg alltid har fått litt frysninger av - jeg liker tanken på at et par er to _individer_ som fungerer som en helhet, utfyller hverandre, samtidig som de beholder sin egen identitet. Jeg får nevroser av par som er sveiset sammen ved hofta, som lever i en så tett symbiose at man ikke ser hvor den ene begynner og den andre slutter. Å si at VI er gravide er en del av denne greia føler jeg.

    Etter at jeg fikk barn selv, har jeg vært mer avslappet i forhold til akkurat denne uttrykksmåten, for det ER veldig altoppslukende og det ER masse følelser involvert for begge parter - men jeg merker at jeg kan stille meg bak alt du skriver her 100 %, det er mer rett å si at VI venter barn :)

    SvarSlett
  5. Er helt enig med deg Alanna. Mannen går IKKE gravid. Han venter barn.
    Mannen har ingen anelse om de forandringer vi må gjennomgå, kroppslig og mentalt. Og hormonene, hjelpes...og også etter fødsel, da er vi jo så sårbare, griner for ingenting osv osv..
    Nei, det er nok oss kvinner som går gravid, ingen andre....

    SvarSlett