Helsesøster fra helvete

Tirsdag var jeg på helsestasjonen med LilleMann. Det skal jo være en hyggelig opplevelse hvor man får en oppdatering på hvordan det står til med vekt og lengde, og hvordan det ser ut utviklingsmessig med den lille. Så får man med noen råd på veien av en velmenende helsesøster. Slik har jeg i det minste stort sett opplevd besøkene før.

Denne helsesøsteren vi har nå, har vi bare møtt en gang før. Senere har vi vært å besøkt andre på samme helsestasjonen. Hvorfor er jeg litt usikker på. Men nå skulle vi i det minste tilbake til den helsesøsteren vi opprinnelig var tildelt.

Satt meg ned og la gutten på gulvet. Hun spurte først om jeg fremdeles ammet. Joda, det gjør jeg.

Ja, men han har selvsagt begynt med vanlig mat? Hva slags mat får han nå? Jeg svarte at han får stort sett grøt. Han får det til frokost og til kvelds og ellers får han mest pupp fremdeles.

Hun så strengt på meg og så med en ganske så skarp tone at han var over et halvt år, når var det mat som skulle være hovednæring, pupp skulle være tørstedrikk. Hvorfor fikk han ikke middag?

Jeg svarte at joda, det hender han får middag også. Mest for å venne seg til smakene, og han spiser sjelden mer enn et halvt middagsglass kjøpt i butikken.  Det er ikke hver dag han får middag.

HVA??? Hadde vi ikke rutiner heller?? Gutten trengte 4 måltider om dagen! Frokost, middag, mellommåltid og kvelds. Og dette skulle absolutt helst være på de samme tidspunktene hver dag. Det gjaldt å følge klokka. I tillegg til amming.

Jeg tittet skeptisk på henne og visste ikke riktig hva jeg skulle svare. Var hun klar over at gutten er over 11 kilo tung 7 mnd gammel? Han hadde lagt på seg 200 gram bare på de siste to ukene! Han ligger godt over normalen når det gjelder vekt for sin alder. Mangel på mat var kanskje ikke det første jeg ville tenkt? Jeg var faktisk mer forberedt på å få høre at vi muligens måtte tenke på å "slanke" gutten! Hadde hun tenkt å proppe i gutten mat dagen lang? Vel, nei...pupp var jo ikke å regne for mat lenger. Den 22.12.09 klokken halv 6 på morgenen (6 mnd) ble noe grassalt forandret: pupp var ikke lenger mat, men tørstedrikk, og gutten skulle nå ha blitt introdusert for 4 måltider om dagen. Etter klokken.

FØR denne datoen var det imidlertid VIKTIG at jeg utsatte å presentere han for vanlig mat. AMMING skulle være den store redningen for babyen min. Det var maten. Andre ting skulle være smaksprøver i beste fall.

Hvordan var nattesøvnen for den lille? Jeg merket at jeg nesten ikke turde å svare at han fremdeles våknet om natten og fikk komme opp i sengen min for å ammes. Men jeg tok meg sammen og svarte det likevel. Merket at jeg unskyldte meg med at jeg HADDE prøvd å avvenne han, men funnet ut at han ikke var klar for det etter en og en halv lang uke uten noe særlig søvn. Jeg regnet med at hun kom til å finne det UHØRT at han ikke sov natten igjennom i sin egen seng.

Det var korrekt. Grunnen til at han fremdeles våknet slik om natten måtte være fordi han var sulten dagen lang, mente hun. Han fikk jo knapt mat!

Jeg ville svare at han faktisk sov ganske godt, så lenge han fikk sove ved siden av meg. Jeg er ganske sikker på at det er nærheten han er ute etter mer enn akkurat puppen, men det er liksom en del av kosen. Men jeg ble avbrutt før jeg kom halvveis.

Hun smilte nedlatende og fortalte at melk jo var søtt, så det kunne være galt for tennene hans. -Like I didn't know. Jeg hadde jo nettopp fortalt at jeg faktisk hadde prøvd å avvenne han om natten!

Jeg sa deretter at han sover faktisk generelt ganske lite. Tenkte å fortsette med at han er ekstremt sosial, og det er nok derfor han sover best sammen med meg i sengen, selv om den vanlige "regelen" er at barn sover best alene, men ble igjen avbrutt.

Hvor mye sov han da? Jeg fortalte at han sover bare ca en times tid i tolv-tiden på dagen. Det er alt. Utover det hender det i vokseperioder (da trenger unger gjerne litt mer søvn) at han blir trøtt og sover litt i 6-tiden på ettermiddagen/kvelden...men ikke stort mer enn en halvtimes tid.

Det MÅTTE være galt. Det måtte være vi som ikke skjønte han var trøtt. Slike tegn kunne være ganske diskrete -"jepp", tenkte jeg, "Sutre og gni seg i øynene...innmari diskret..." Det var nok sikkert også grunnen til at han ikke sov godt om natten. Han var jo kronisk overtrøtt! Og sovnet han ikke før 12 på dagen? Det var sent det også. Barn skulle opp, spise og bli trøtte igjen rett etter at de hadde stått opp. Når stod vi opp med han? 8-9-tiden. Hadde vi ikke faste tider? Han burde stå opp samme tidspunkt, få mat samme tidspunkt og legge seg igjen rett etter frokost. Så burde vi få inn en dupp i 14-tiden. Han burde sove ute. Han ville sikkert sove bedre ute i vogna. -Vogna står oppe ved veien. Jeg bærer ikke den ned den lange, bratte, glatte trappen ned til kjellerleiligheten min! Nei, enda bedre! Jeg burde gå tur med han hver dag klokken 14. Trille en tur på en time. Han ville sikkert sov -Hadde hun egentlig sett hvor mye snø det var ute? Baksere vogn rundt i snø og slaps og på is er noe helt helst prøver å unngå! Særlig fordi jeg ofte da blir tvunget til å gå midt i veien! MEN, jeg har jo ikke bil! Jeg går faktisk ofte slike lange turer med vogna. Det er likevel bare sjelden han sovner i vogna på slike turer. Han vil få med seg alt!

Hvordan hadde jeg gjort det med de to eldre guttene? Jeg fortalte de var veldig forskjellige og hadde i utgangspunktet forskjellige sovemønstre, men at jeg la dem på eget rom da de var 6 mnd og da sov de natten igjennom. De hadde også faste lurer på dagen, samtidig. Likevel, den yngste var kanskje den som sov minst. Han er også av den sosiale, klengete typen som trengte masse nærhet og å sitte på fanget.


Ja, riktig, ja. Han var kanskje urolig og masete? Han var sikkert svært aktiv og slet med å konsentrere seg? Joda, han er aktiv, men... jeg kom ikke lenger før hun igjen avbrøt meg og jeg fikk ikke helt fortalt at han absolutt ikke hadde konsentrasjonsvansker og at jeg hadde en annen teori: kan det være barn sover lite FORDI de er aktive, og ikke at de BLIR aktive av å sove lite?

Da jeg gikk ut derfra følte jeg meg totalt overkjørt. Heldigvis kunne jeg smile. Jeg har to barn fra før. Jeg skjønner at denne damen trenger et kurs i kommunikasjon. Jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke er førstegangsfødende, for da ville jeg nok tatt til meg alt hun sa og følt meg som en elendig mamma! Men den stakkars damen har jo ikke peiling på hva hun prater om. Hun har ikke vært hjemme hos meg. Hun så knapt på babyen der han pludret og koste seg på matten hos henne. Hun var ikke interessert i hva jeg hadde å si i det hele tatt. Ut av tre kommentarer bestemte hun seg for at jeg var totalt rutineløs og uansvarlig. Det er ikke annet å gjøre enn å le.

Jeg er verdens beste mamma! Jeg vet hva jeg gjør og jeg gjør det bra nok! :-D