Jeg savner å blogge. Men jeg er litt lei av å blogge om familien og hverdagslivet. Kanskje fordi hver dag likner den forrige?
Så da kan man jo spørre seg hva man egentlig er opptatt av for tiden.
Trening. Det er egentlig alt jeg er opptatt av. Trening og mat. Men jeg tror jeg skal la være å blogge om mat, ettersom jeg stort sett ikke har noe kosthold å skryte av. :-P Hey, jeg liker søte greier, ok? Sjokolade og is og sånt. Er vel ikke akkurat noe å skryte av på en blogg skulle jeg tro. Får heller smugspise i alles påsyn her hjemme...hehe.
Men trening! Trening kan jeg blogge om. Og da snakker jeg ikke tradisjonell fitnessblogg. Det er liksom ikke helt det jeg driver med. Jeg er gruppetreningsinstruktør, så hvorfor ikke skrive litt om min hverdag der? Ihvertfall for min egen del tror jeg det kan være moro.
Jeg elsker jobben min. Elsker, elsker, elsker den.
Dessuten elsker jeg å trene.
Også studerer jeg jo trening. Nå er det på'n igjen med nytt skoleår til høsten og da skal jeg slenge inn en Personlig Trener - sertifisering også... :-)
Jo...trening. Det tror jeg sannelig jeg skal skrive om. Fra nå av.
Jess. Ferdig snakka. ;-)
Jah, også sikkert litt personlig og familie innimellom også. Men mye trening. En stund ihvertall.
*Smile*
tirsdag 26. juli 2011
onsdag 25. mai 2011
En ny fotograf i familien
Brage fant kameraet. Det gamle digitalkameraet som egentlig alltid har vært betraktet som et bomkjøp og som jeg hadde gravd fram for å introdusere til Markus og Elia som et litt avansert leketøy. De var ikke så interessert. Tross alt har de hver sin mobil og hver sin datamaskin og en PS3 og en Nintento Wii. Vi hadde et uttrykk for slike barn da jeg var liten; Bortskjemte drittunger. I dag er det visst obligatorisk - hvis ikke du vil risikere å komme helt i baklefsa eller å bli mobba herfra til månen. Ny sykkel gjør visst ikke susen lenger.
Uansett. Det gamle kameraet gjorde visst ikke helt det store for iveren til de to guttene som ikke engang hadde tid til å se rett på meg mens jeg prøvde å forklare dem innstillingene. Til slutt lot jeg det bare ligge på kjøkkenbordet og regnet med at de kanskje ville finne ut av det selv.
Så sitter jeg der, intetanende i sofaen, mens Brage koser seg med litt mat ved bordet. (Han sov under fellesmiddagen) Og plutselig får ser jeg et lysglimt. Kikker opp og ser en strålende fornøyd liten gutt med leverposteifingre som har funnet kameraet. Han har funnet på hvordan han skur det på, og han har nettopp tatt et bilde. Og der tok han enda et.
Han ler og koser seg og føler seg stor og voksen. Når jeg endelig får tilbake kameraet etter endt fotosession (når det nyladede batteriet endelig takket for seg), så fikk jeg (etter å ha ladet batteriet igjen) se verden fra Brages øyne. Og den er fantastisk. Her er et utvalg av bildene.
Uansett. Det gamle kameraet gjorde visst ikke helt det store for iveren til de to guttene som ikke engang hadde tid til å se rett på meg mens jeg prøvde å forklare dem innstillingene. Til slutt lot jeg det bare ligge på kjøkkenbordet og regnet med at de kanskje ville finne ut av det selv.
Så sitter jeg der, intetanende i sofaen, mens Brage koser seg med litt mat ved bordet. (Han sov under fellesmiddagen) Og plutselig får ser jeg et lysglimt. Kikker opp og ser en strålende fornøyd liten gutt med leverposteifingre som har funnet kameraet. Han har funnet på hvordan han skur det på, og han har nettopp tatt et bilde. Og der tok han enda et.
Han ler og koser seg og føler seg stor og voksen. Når jeg endelig får tilbake kameraet etter endt fotosession (når det nyladede batteriet endelig takket for seg), så fikk jeg (etter å ha ladet batteriet igjen) se verden fra Brages øyne. Og den er fantastisk. Her er et utvalg av bildene.
Først et par testbilder.
Sjekke at kameraet fungerer som det skal og om det kan ta gode nærbilder.
Så ta bilde av intetanende familiemedlemmer i sofaen.
Ikke så intetanende mer. Sånn ser jeg visst ut når jeg er ivrig... :
Noen litt mer kunstverdige bilder.
Mammas lår
Sin egen fot med tilhørende yndlingssko
Og selvsagt: yndlingshelten
Så tilbake på litt portrettbilder av Brages næreste helter.
Slik oppfører altså folk seg rundt Brage:
Markus er opptatt med å spille Donkey Kong på nevnt Wii.
Småbrødre ignoreres
Elia lar seg villig fotografere.
Her utstråles storebrorens tøffe, men omsorgsfulle holdning
Mamma er den absolutt ivrigste i gjengen, ser det ut til...
Pappa er bare...pappa...
Og til slutt må jeg bare vise at Brage lever i en verden full av smil.
De smilene vi gir til små barn er rett og slett helt spesielle.
Det er sannelig ikke rart små barn ler så mye som de gjør!
mandag 9. mai 2011
Tilgivelse
Da jeg var liten var det så enkelt. Man skulle tilgi. Det stod i Bibelen, så da var det sånn. 70 x 7 ganger.Nå i voksen alder har jeg tenkt en del på dette med tilgivelse. Hva er egentlig det? At man setter en strek over noe som har skjedd. Man lover å ikke ha noen negative følelser til det lenger? Er det mulig å love bort følelsene sine på den måten? Lover man å glemme? Er det mulig å tilgi men ikke glemme? Har man da egentlig tilgitt? Men hvis man tilgir og glemmer, så kan man vel risikere å la folk bruke en som dørmatte? 490 ganger brukt som dørmatte av samme person skulle jeg tro er nok til å legge all selvtillit i grus og undergrave all følelse av selv-verd? Eller?
Men hvis man IKKE tilgir. Da blir man jo gående å gnage på noe som har vært. Ruge på vonde ting fra fortiden. Det igjen vil jo bare skade en selv. Ingen har det godt når man er bitter. Bitthet begrenser livet og stjeler lykke.
Finnes det noe man ikke BURDE tilgi? Utilgivelig, er det noe som heter. Finnes det virkelig noe som er utilgivelig? I såfall hvorfor?
Så hva er tilgivelse?
søndag 8. mai 2011
Pedaler er ekstrautstyr - sykkeleksperten
Helten skulle kjøpe seg sykkel, han. Skinnende ny sykkel. Det er ikke rart han er begeistret over det. Han har ikke hatt ny sykkel siden han ble konfirmert. Den var så gammel og slitt og velbrukt at jeg nesten lurer på om han lot den stå ute under all snøen i vinter fordi han så inderlig ønsket seg ny sykkel. Tross alt fikk jo JEG en ny sykkel i fjor! Det er lett å bli misunnelig.
Han var jo selvsagt mer ivrig enn guttene på julaften og ville så gjerne dele sin entusiasme med meg! Det er bare det at jeg ikke kan en dritt om sykler utover at jeg vet de er transportmidler med to hjul som drives primært av muskelkraft. Jeg har en selv, som jeg fremdeles venner meg til.
Når han snakker om sykkel, så kunne han likegjerne snakket om bil. Det høres like fancy ut og jeg kan omtrent like lite om emnet. Det er bare at bil kan ikke han noe større om heller, så i virkeligheten kunne han vel ikke likegjerne snakket om bil, kanskje.
Han ville ihvertfall vise meg et bilde av vidunderet han tenkte på å kjøpe, og satte seg ned foran datamaskinen for å søke fram et bilde på nett. Jeg bestemte meg for å sette på meg et smil og være interessert. Og sykkelkyndig. Men først måtte jeg bare...ett eller annet. Ihvertfall forsvant muligheten for privatvisning av sykkel, og det var ikke før jeg satte meg foran skjermen selv at jeg så det stod åpent allerede.
"Å, så fiiiin, da!" roper jeg så begeistret jeg kan. "Kjempetøff den der, da!" "Det er ikke den jeg skal kjøpe," får jeg til svar. "Skriv nakamura grade 4.0 i søkefelte på toppen av siden, så komme sykkelen jeg skal ha opp". Så gjorde jeg det. Den samme sykkelen kom opp. Bare i svart. Ihvertfall var det alt jeg kunne se som var forskjellig. "Å, så fiiiin, da!" roper jeg like begeistret. "Kjempetøff den der, da!" Han ser flatt på meg. Jeg begynner å mistenke at han tror jeg gjør narr av han, så jeg leter desperat rundt på siden etter informasjon om sykkelen som jeg kan være litt begeistret for. "Bare 9,9 kilo, jo! Da kan du jo ta den på ryggen og jogge med den om du vil, da jo! Det ser det ut som om du trenger også, for pedaler følger visst ikke med...Hvorfor følger ikke pedaler med? Er det ikke noe av det mest essensielle på en sykkel? Også har den sølvpapir-ramme! Trippelbuttet! Jeg tror den har bremser også, hvsi ikke det er ekstrautstyr det også, da, sånn som pedalene. Joda! Den har hydraulistiske bremser. De er visst juicy...så det er sprut i bremsene ihvertfall! Vet ikke hvorfor man skal ha så flotte bremser når man ikke har pedaler, men...jo det står at den produserer presisjon og stor fart. Kanskje den har motor? Eller kanskje det blir god fart fordi den bare veier 9,9 kilo og dermed kan bæres på ryggen mens du jogger? Eller kanskje det er sånn løpesykkel? Uansett. Gode bremser blir bra å ha når du skal trille til jobb hver dag. Du kan sikkert ta bussen tilbake, vettu. Dette blir et bra kjøp!"
Men inni meg tenkte jeg at han sikkert er litt dum. Hvem kjøper vel en sykkel uten pedaler?
Han var jo selvsagt mer ivrig enn guttene på julaften og ville så gjerne dele sin entusiasme med meg! Det er bare det at jeg ikke kan en dritt om sykler utover at jeg vet de er transportmidler med to hjul som drives primært av muskelkraft. Jeg har en selv, som jeg fremdeles venner meg til.
Når han snakker om sykkel, så kunne han likegjerne snakket om bil. Det høres like fancy ut og jeg kan omtrent like lite om emnet. Det er bare at bil kan ikke han noe større om heller, så i virkeligheten kunne han vel ikke likegjerne snakket om bil, kanskje.
Han ville ihvertfall vise meg et bilde av vidunderet han tenkte på å kjøpe, og satte seg ned foran datamaskinen for å søke fram et bilde på nett. Jeg bestemte meg for å sette på meg et smil og være interessert. Og sykkelkyndig. Men først måtte jeg bare...ett eller annet. Ihvertfall forsvant muligheten for privatvisning av sykkel, og det var ikke før jeg satte meg foran skjermen selv at jeg så det stod åpent allerede.
"Å, så fiiiin, da!" roper jeg så begeistret jeg kan. "Kjempetøff den der, da!" "Det er ikke den jeg skal kjøpe," får jeg til svar. "Skriv nakamura grade 4.0 i søkefelte på toppen av siden, så komme sykkelen jeg skal ha opp". Så gjorde jeg det. Den samme sykkelen kom opp. Bare i svart. Ihvertfall var det alt jeg kunne se som var forskjellig. "Å, så fiiiin, da!" roper jeg like begeistret. "Kjempetøff den der, da!" Han ser flatt på meg. Jeg begynner å mistenke at han tror jeg gjør narr av han, så jeg leter desperat rundt på siden etter informasjon om sykkelen som jeg kan være litt begeistret for. "Bare 9,9 kilo, jo! Da kan du jo ta den på ryggen og jogge med den om du vil, da jo! Det ser det ut som om du trenger også, for pedaler følger visst ikke med...Hvorfor følger ikke pedaler med? Er det ikke noe av det mest essensielle på en sykkel? Også har den sølvpapir-ramme! Trippelbuttet! Jeg tror den har bremser også, hvsi ikke det er ekstrautstyr det også, da, sånn som pedalene. Joda! Den har hydraulistiske bremser. De er visst juicy...så det er sprut i bremsene ihvertfall! Vet ikke hvorfor man skal ha så flotte bremser når man ikke har pedaler, men...jo det står at den produserer presisjon og stor fart. Kanskje den har motor? Eller kanskje det blir god fart fordi den bare veier 9,9 kilo og dermed kan bæres på ryggen mens du jogger? Eller kanskje det er sånn løpesykkel? Uansett. Gode bremser blir bra å ha når du skal trille til jobb hver dag. Du kan sikkert ta bussen tilbake, vettu. Dette blir et bra kjøp!"
Men inni meg tenkte jeg at han sikkert er litt dum. Hvem kjøper vel en sykkel uten pedaler?
mandag 2. mai 2011
Leksehjelp på SFO - årets vits?
Leksehjelp. Det høres så fryktelig fint ut. Særlig slik det er lagt fram i opplæringsloven. Siterer:
"Alle elevar på 1.-4. årstrinn har rett til leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa. Leksehjelpa er ikkje ein del av opplæringa til eleven, men skal sjåast i samanheng med opplæringa. Leksehjelpa skal gi eleven hjelp med skolearbeidet."
Det står en masse mer som du kan lese her, om du vil. Jeg er sikker på det er skrevet på nynorsk bare for å høres ekstra flott ut.
Jeg meldte på ungene mine så fort jeg hørte om dette, og tenkte i mitt naive sinn at dette kom til å være midt i blinken for begge ungene mine. Jeg så for meg et rosa bilde av unger som var delt inn i grupper på en 5-7 unger med hver sin leksehjelp-leder. (Ok, 10-15 unger, da) Jeg så for meg at barna jobbet side om side og gav hverandre motivasjon bare i visshet om at de var satt til å gjøre samme oppgave. Jeg så for meg småprating om leksene og hvordan disse skulle løses. Jeg så for meg at spesielt Markus kunne fått gjort unna en del lekser på skolen, slik at vi kanskje slapp å bruke absolutt hele dagen på lekser etter at han kom hjem. Det virket som en deilig avveksling for meg som mor, som dermed kunne frigjøre tid for litt andre ting også. -Som matlaging og husvask og diverse ting som nedprioriteres fordi all min energi og konsentrasjon er satt av til motivering av 8-åring, veiledning, hjelp, undervisning og konsentrasjonsjustering fra klokka 16.15 - 20.00/21.00. Det er utrolig tungt og krever uendelig med tålmodighet. Både for mor og sønn.
Markus krever MYE oppfølging ang. lekser og fag. En ekstra time leksehjelp i uken kunne kanskje lette byrden noe. På Åsvang skulle de faktisk ha TO-TRE timer i uken. HURRA!
Tenkte jeg.
Så Elia, da. Elia er totalt motsatt. Han er ikke bare selvgående, han er vanvittig intelligent og lærevillig. Han er nysgjerrig og selvstendig og har et konkurranseinstinkt på høyde med Galdhøpiggen. Minst. Han skal være best. I alt. Det gjelder også matte, norsk, engelsk og alt annet man kan utfordre en gutt på 7 år, i.
Elia kunne fint gjort leksene sine hjemme. Han krever svært lite oppfølging. Bare kikke over leksene etter at han har jobbet med dem den halvtimen han sitter i ro. Det er sjelden noe han lurer på, og enda sjeldnere er det noe å rette etterpå. Han ville ikke stjålet mye resursser fra de andre barna eller de voksne hjelperne. Han ville krevd en pult, en stol og et klapp på hodet når han var ferdig. Jeg tenkte som så at jo mindre lekser som å gjøres hjemme, jo bedre.
Jeg kunne ikke tenke meg noe værre selv, da jeg var barn. Først en hel dag med skole på skolen. Så hjem og gjør mer skole. Jeg hatet lekser. Jeg gjorde dem i friminuttene.
"Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa." Jeg tolker dette som at leksehjelpen skal fungere som en hjelp til dem som ikke får hjelp hjemme, enten det kommer av at foreldrene mangler kompetanse, motivasjon eller tid.
I går dukket det opp et evalueringsskjema i sekken til Elia. Det finnes sikkert et tilsvarende krøllet sammen nederst i sekken til Markus også, men han trenger ofte litt mer tid før han greier å grave det farm til mor si.
Vel, skjema og skjema. Det er et ark, hvor alle målene står punktvis. Så følger en del spørsmål.
Hva svarte til forventningene?
Vel. Det er ihvertfall satt av tid til lekser en gang i løpet av SFO. Det er lagt inn et sted mellom dataspillingen og eh...dataspillingen. (Mer om SFO-aktiviteter i et annet innlegg.)
Hva svarte ikke til forventningene?
Vel, litt info om hva som egentlig foregår på leksehjelpen og hvordan den er lagt opp hadde vært hyggelig. Jeg har ingen idé om hvordan det er lagt opp eller om ungene mine egentlig møter opp. Jeg har spurt ungene, og de sier at de kommer og går litt som de vil. Jeg ser for meg et rom i kaos hvor elevene selv velger om de vil være der eller ikke. Det er én pedagog fordelt på 40-50 unger i tillegg til et par-tre SFO-folk. Det skulle helst vært dobbelt så mye.
Gjør barnet ditt mindre lekser hjemme nå enn før?
Elia gjør mindre hjemme. Hvis han har valgt å gjøre lekser på skolen, vel å merke. Han kunne likegodt valgt å gjøre dem i friminuttene, eller på vei hjem fra skolen. Han blir så vidt jeg vet, ikke satt igang til å gjøre noe som helst, her foreligger visst ansvar for egen læring. Når man er 7 år ser jeg ikke det som helt heldig. Nå er ståa slik at Elia er ekstremt selvdreven. Han trenger ikke store motivasjonen for å gjøre leksene. Pent og ryddig og riktig. Han får lite hjelp på leksehjelpen. Men han gjør lekser der. Iblant. Han gjøre dem like lett hjemme også. Det er ikke elever som Elia tilbudet egentlig er lagt opp for.
Markus derimot. Markus gjør akkurat like mye lekser hjemme som før. Jeg har prøvd å oppmuntre han til å gjøre en del på skolen, og pliktoppfyllende som han er har han prøvd på det. Problemet er at den ene pedagogen og de få hjelpe-"pedagogene" ikke rekker over halvparten av elevene, og dermed må Markus ofte gjøre leksene på nytt igjen når han kommer hjem fordi de er blitt gjort feil, eller for dårlig, eller bare delvis, eller....vel. Leksehjelpen bidrar i så måte til at min sønn gjør MER lekser enn før! Det føles ekstremt demotiverende på en gutt som ikke akkurat flyter over av den slags luksus fra før.
Mener du barnet ditt har hatt faglig utbytte av leksehjelpen? Begrunn dette.
Elia er hyperintelligent og rasker til seg bøkene til storebror for å løse matteoppgaver for 4. trinn allerede i 2. klasse. Det har dog mer med konkurranseinstillingen hans, enn med leksehjelpen å gjøre. Hvis han skulle fått utbytte av leksehjelpen, måtte han fått større utfordringer på skolen. Noe han kunne jobbe med, ikke bare flyte igjennom. Hvis han hadde hatt et menneske til å oppmuntre ham og utfordre ham og undervise ham, så kunne han virkelig ha imponert. At noe slikt skulle komme fra skolen er årets vits og en mammas ønskedrøm. Jeg vet at dette heller ikke var hensikten med leksehjelpen i utgangspunktet. Jeg prøver bare å vise hva som skal til for at Elia skal få faglig utbytte av leksehjelp.
Markus som sliter for å komme seg ut av motsatt grøft, er midt i målgruppa for leksehjelpen. Desverre krever det at de som er der hele tiden har et øye med dem som jobber med lekser, setter dem igang og holder dem igang. Markus må så følges opp, og remotiveres når det viser seg at han har løst en oppgave feil, må viske ut og begynne på nytt. For dette skjer. Ofte.
Har du tips til forbedringer?
Vel. For det første så kunne jo lederne av leksehjelpen faktisk starte med å sjekke om de barna som er der faktisk gjør lekser. Markus kommer hjem fra leksehjelpen med sekken full av kunsverdige tegninger av StarWars og Donkey Kong. Det stod ikke på ukeplanen.
Andre kommentarer
Leksehjelp. Navnet er misledende. De får ingen hjelp. De får et tidsrom som er satt av til lekser. Hva de egentlig holder er det ingen som bryr seg om så lenge de sitter på pulten sin og holder i en blyant eller noe som likner. Om det i det hele tatt er noen som passer på at alle møter opp, er usikkert. Jeg synes synd på den stakkars pedagogen som helt sikkert gjør så godt den kan for de 50 elevene som lager kaos på fabrikken.
For de elevene som er selvgående, er leksehjelp et flott alternativ, ettersom de nå slipper å gjøre lekser hjemme. Men saken er at disse barna likegjerne kunne gjort leksene hjemme. Det utgjør ingen forskjell om de gjør lekser hjemme, borte, eller på et offentlig toalett. De greier seg selv!
For de elevene som trenger hjelp. De som faller igjennom på veldig mye og som lider av mangel på oppfølging i hjemmet. For de elevene kunne leksehjelp, om den faktisk hadde vært en hjelp, vært redningen og potensielt forskjellen på VGS-drop-out og universitetsstudent. Kanskje. De barna som trenger en dytt kommer aldri igang når de blir sittende midt i en gruppe på 40 stk unger som trenger en dytt fordelt på tre dyttere og en dyttepedagog! De som trenger hjelp blir heller sittende å klø seg i hodet og tegne spiderman på bokomslaget. Kanskje prøver de, om de er pliktoppfyllende nok, å gjette seg fram til svarene. Eller om de er smarte, så kopierer de svarene til sidemann. Ingenting er noe særlig lærerikt og bidrar lite til utjevning av sosiale forskjeller.
Hvis sosiale forskjeller virkelig skulle ha en sjanse, så måtte vi kuttet ut hele SFO og heller laget skoledagen lenger. Da kunne vi potensielt kuttet ut lekser også. Da hadde ihvertfall elevene hatt en klasseleder, en pedagog å forholde seg til. Det hadde dessuten vært lettere for foreldrene å holde et samarbeid med denne, enn å prøve desperat å holde seg oppdatert på hva som skjer på skolen, på SFO og på leksehjelpen. Det kan nemlig mildt sagt være forvirrende. Skoledagen må legges opp til seksjoner hvor elevene kun øver på det man allerede har lært.
Lekser. Men på skolen. I skoletiden. Med oppfølging.
"Alle elevar på 1.-4. årstrinn har rett til leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa. Leksehjelpa er ikkje ein del av opplæringa til eleven, men skal sjåast i samanheng med opplæringa. Leksehjelpa skal gi eleven hjelp med skolearbeidet."
Det står en masse mer som du kan lese her, om du vil. Jeg er sikker på det er skrevet på nynorsk bare for å høres ekstra flott ut.
Jeg meldte på ungene mine så fort jeg hørte om dette, og tenkte i mitt naive sinn at dette kom til å være midt i blinken for begge ungene mine. Jeg så for meg et rosa bilde av unger som var delt inn i grupper på en 5-7 unger med hver sin leksehjelp-leder. (Ok, 10-15 unger, da) Jeg så for meg at barna jobbet side om side og gav hverandre motivasjon bare i visshet om at de var satt til å gjøre samme oppgave. Jeg så for meg småprating om leksene og hvordan disse skulle løses. Jeg så for meg at spesielt Markus kunne fått gjort unna en del lekser på skolen, slik at vi kanskje slapp å bruke absolutt hele dagen på lekser etter at han kom hjem. Det virket som en deilig avveksling for meg som mor, som dermed kunne frigjøre tid for litt andre ting også. -Som matlaging og husvask og diverse ting som nedprioriteres fordi all min energi og konsentrasjon er satt av til motivering av 8-åring, veiledning, hjelp, undervisning og konsentrasjonsjustering fra klokka 16.15 - 20.00/21.00. Det er utrolig tungt og krever uendelig med tålmodighet. Både for mor og sønn.
Markus krever MYE oppfølging ang. lekser og fag. En ekstra time leksehjelp i uken kunne kanskje lette byrden noe. På Åsvang skulle de faktisk ha TO-TRE timer i uken. HURRA!
Tenkte jeg.
En konsentrert Markus gjør lekser mens mamma ser på
Så Elia, da. Elia er totalt motsatt. Han er ikke bare selvgående, han er vanvittig intelligent og lærevillig. Han er nysgjerrig og selvstendig og har et konkurranseinstinkt på høyde med Galdhøpiggen. Minst. Han skal være best. I alt. Det gjelder også matte, norsk, engelsk og alt annet man kan utfordre en gutt på 7 år, i.
Elia kunne fint gjort leksene sine hjemme. Han krever svært lite oppfølging. Bare kikke over leksene etter at han har jobbet med dem den halvtimen han sitter i ro. Det er sjelden noe han lurer på, og enda sjeldnere er det noe å rette etterpå. Han ville ikke stjålet mye resursser fra de andre barna eller de voksne hjelperne. Han ville krevd en pult, en stol og et klapp på hodet når han var ferdig. Jeg tenkte som så at jo mindre lekser som å gjøres hjemme, jo bedre.
Jeg kunne ikke tenke meg noe værre selv, da jeg var barn. Først en hel dag med skole på skolen. Så hjem og gjør mer skole. Jeg hatet lekser. Jeg gjorde dem i friminuttene.
"Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa." Jeg tolker dette som at leksehjelpen skal fungere som en hjelp til dem som ikke får hjelp hjemme, enten det kommer av at foreldrene mangler kompetanse, motivasjon eller tid.
I går dukket det opp et evalueringsskjema i sekken til Elia. Det finnes sikkert et tilsvarende krøllet sammen nederst i sekken til Markus også, men han trenger ofte litt mer tid før han greier å grave det farm til mor si.
Vel, skjema og skjema. Det er et ark, hvor alle målene står punktvis. Så følger en del spørsmål.
Hva svarte til forventningene?
Vel. Det er ihvertfall satt av tid til lekser en gang i løpet av SFO. Det er lagt inn et sted mellom dataspillingen og eh...dataspillingen. (Mer om SFO-aktiviteter i et annet innlegg.)
Hva svarte ikke til forventningene?
Vel, litt info om hva som egentlig foregår på leksehjelpen og hvordan den er lagt opp hadde vært hyggelig. Jeg har ingen idé om hvordan det er lagt opp eller om ungene mine egentlig møter opp. Jeg har spurt ungene, og de sier at de kommer og går litt som de vil. Jeg ser for meg et rom i kaos hvor elevene selv velger om de vil være der eller ikke. Det er én pedagog fordelt på 40-50 unger i tillegg til et par-tre SFO-folk. Det skulle helst vært dobbelt så mye.
Gjør barnet ditt mindre lekser hjemme nå enn før?
Elia gjør mindre hjemme. Hvis han har valgt å gjøre lekser på skolen, vel å merke. Han kunne likegodt valgt å gjøre dem i friminuttene, eller på vei hjem fra skolen. Han blir så vidt jeg vet, ikke satt igang til å gjøre noe som helst, her foreligger visst ansvar for egen læring. Når man er 7 år ser jeg ikke det som helt heldig. Nå er ståa slik at Elia er ekstremt selvdreven. Han trenger ikke store motivasjonen for å gjøre leksene. Pent og ryddig og riktig. Han får lite hjelp på leksehjelpen. Men han gjør lekser der. Iblant. Han gjøre dem like lett hjemme også. Det er ikke elever som Elia tilbudet egentlig er lagt opp for.
Markus derimot. Markus gjør akkurat like mye lekser hjemme som før. Jeg har prøvd å oppmuntre han til å gjøre en del på skolen, og pliktoppfyllende som han er har han prøvd på det. Problemet er at den ene pedagogen og de få hjelpe-"pedagogene" ikke rekker over halvparten av elevene, og dermed må Markus ofte gjøre leksene på nytt igjen når han kommer hjem fordi de er blitt gjort feil, eller for dårlig, eller bare delvis, eller....vel. Leksehjelpen bidrar i så måte til at min sønn gjør MER lekser enn før! Det føles ekstremt demotiverende på en gutt som ikke akkurat flyter over av den slags luksus fra før.
Mener du barnet ditt har hatt faglig utbytte av leksehjelpen? Begrunn dette.
Elia er hyperintelligent og rasker til seg bøkene til storebror for å løse matteoppgaver for 4. trinn allerede i 2. klasse. Det har dog mer med konkurranseinstillingen hans, enn med leksehjelpen å gjøre. Hvis han skulle fått utbytte av leksehjelpen, måtte han fått større utfordringer på skolen. Noe han kunne jobbe med, ikke bare flyte igjennom. Hvis han hadde hatt et menneske til å oppmuntre ham og utfordre ham og undervise ham, så kunne han virkelig ha imponert. At noe slikt skulle komme fra skolen er årets vits og en mammas ønskedrøm. Jeg vet at dette heller ikke var hensikten med leksehjelpen i utgangspunktet. Jeg prøver bare å vise hva som skal til for at Elia skal få faglig utbytte av leksehjelp.
Markus som sliter for å komme seg ut av motsatt grøft, er midt i målgruppa for leksehjelpen. Desverre krever det at de som er der hele tiden har et øye med dem som jobber med lekser, setter dem igang og holder dem igang. Markus må så følges opp, og remotiveres når det viser seg at han har løst en oppgave feil, må viske ut og begynne på nytt. For dette skjer. Ofte.
Elia blir hørt i sine lekser.
I bakgrunnen sitter Markus - nå alene og ukonsentrert.
Har du tips til forbedringer?
Vel. For det første så kunne jo lederne av leksehjelpen faktisk starte med å sjekke om de barna som er der faktisk gjør lekser. Markus kommer hjem fra leksehjelpen med sekken full av kunsverdige tegninger av StarWars og Donkey Kong. Det stod ikke på ukeplanen.
Andre kommentarer
Leksehjelp. Navnet er misledende. De får ingen hjelp. De får et tidsrom som er satt av til lekser. Hva de egentlig holder er det ingen som bryr seg om så lenge de sitter på pulten sin og holder i en blyant eller noe som likner. Om det i det hele tatt er noen som passer på at alle møter opp, er usikkert. Jeg synes synd på den stakkars pedagogen som helt sikkert gjør så godt den kan for de 50 elevene som lager kaos på fabrikken.
For de elevene som er selvgående, er leksehjelp et flott alternativ, ettersom de nå slipper å gjøre lekser hjemme. Men saken er at disse barna likegjerne kunne gjort leksene hjemme. Det utgjør ingen forskjell om de gjør lekser hjemme, borte, eller på et offentlig toalett. De greier seg selv!
For de elevene som trenger hjelp. De som faller igjennom på veldig mye og som lider av mangel på oppfølging i hjemmet. For de elevene kunne leksehjelp, om den faktisk hadde vært en hjelp, vært redningen og potensielt forskjellen på VGS-drop-out og universitetsstudent. Kanskje. De barna som trenger en dytt kommer aldri igang når de blir sittende midt i en gruppe på 40 stk unger som trenger en dytt fordelt på tre dyttere og en dyttepedagog! De som trenger hjelp blir heller sittende å klø seg i hodet og tegne spiderman på bokomslaget. Kanskje prøver de, om de er pliktoppfyllende nok, å gjette seg fram til svarene. Eller om de er smarte, så kopierer de svarene til sidemann. Ingenting er noe særlig lærerikt og bidrar lite til utjevning av sosiale forskjeller.
Hvis sosiale forskjeller virkelig skulle ha en sjanse, så måtte vi kuttet ut hele SFO og heller laget skoledagen lenger. Da kunne vi potensielt kuttet ut lekser også. Da hadde ihvertfall elevene hatt en klasseleder, en pedagog å forholde seg til. Det hadde dessuten vært lettere for foreldrene å holde et samarbeid med denne, enn å prøve desperat å holde seg oppdatert på hva som skjer på skolen, på SFO og på leksehjelpen. Det kan nemlig mildt sagt være forvirrende. Skoledagen må legges opp til seksjoner hvor elevene kun øver på det man allerede har lært.
Lekser. Men på skolen. I skoletiden. Med oppfølging.
fredag 28. januar 2011
Tåka letter - Vitality
På en vanlig dag, blir jeg vekket av alarmen på mobilen. Jeg HATER alarmen på mobilen, så ringetonen må være nøye plukket ut. Er den ikke behagelig nok, så vekker den en ildsprutende drage som kunne komme til å tygge den istykker. Men det kan ikke være en sang jeg er glad i, heller. Da kommer jeg til å utvikle et hatforhold til sangen som vil sabotere mitt forhold til musikk for all fremtid. For å skikkelig gni det inn, så lar jeg meg vekke av alarmen minst tre ganger. Når jeg endelig er tilstrekkelig surnet, med en tilbøyelighet til å knuse mobiltelefonen med mine bare hender, da står jeg opp og vekker barna med min trøtteste fløyelsstemme. Jeg prøver å holde morragrettenheten under kontroll så lenge som mulig. Det pleier å være vellykket i ca fem minutter, før jeg føler at jeg skal eksplodere. Tro meg, det ønsker INGEN, så jeg lar det slippe ut små skyer av bitter damp istedet.
Så beveger jeg meg inn på kjøkkenet for å lage havregrøt. Det kreves ca 70 i IQ for lage havregrøt, og krever omtrent 2 kcal i energi. Havregryn, vann og salt. Det er alt som skal til, før den bare skal få et oppkok helt av seg selv. Man trenger ikke engang stå å passe på den, fordi den brenner seg ikke så lett. Allikevel klarer jeg, ved å surre rundt meg selv, å bruke minimum ti minutter på prosessen. Det er virkelig helt utrolig. Mens grøten får et oppkok tar jeg fram brød og pålegg for å lage niste. Dette kan være tricky. Det er mye forskjellig pålegg å holde styr på, og begge barna har hver sine favorittpålegg. Det gjelder å ha tunga rett i munnen, for det er alarm og full krise om det skulle komme feil favorittpålegg i feil matboks. Det gjør meg ikke noe mindre gretten og stressa. Stresset kommer av at jeg må gå minst tre runder rundt meg selv for jeg i det hele tatt greier å finne fram brødkniven. Det beste er å ha ferdigoppskjært brød, men det er det sannelig ikke alltid vi har. Det er ikke så lett å si til seg selv at det er megapraktisk når man står på Coop med 15 brød og 40 mennesker i kø til brødskjæreren. (Vi snakker om de berømte månedsinnkjøpene, ja) Uansett. Det blir matpakker til slutt. Hver dag. Fire brødskiver til Markus og tre til Elia. Variert pålegg, dog lite kreativt oppsett. Det blir spist uansett, og bra er det.
Mellom alt dette fyker jeg i skytteltrafikk mellom badet, bordet og gangen. Først for å få to trøtte typer inn i dusjen etter tur. Så for å få dem ut igjen, uten sjampo i håret. Så for å få dem til å tygge istedet for å prate. -Og å prate med så lav stemme som mulig for å skane resten av huset for lyd. Det er ikke så lett som det høres ut. Det å få dem til å tygge og svelge maten er en fulltidsjobb i seg selv. Det virker ikke som om de forstår konseptet med tid i det hele tatt, selv om vi har en gigantisk klokke som tydelig viser når klokka er kvart på 8 og maten blir ryddet vekk til fordel for yttertøy som skal på. De siste tre minuttene står jeg over dem som en hauk, med sleiva i den ene hånden og begge henda på mine brede hofter og lynende øyne. Det er hakket før jeg stapper maten inn i munnen deres selv. De pleier å spise da.
Kvart på 8 skal ytterklærne på. Jeg holder sannsynligvis fremdeles på med nisten, selv om jeg nå er i innspurtsfasen. Jeg står altså å multitasker som klesvakt og kokke samtidig som jeg prøver å hviske og unngå at podene lager unødvendig støy. Det er utrolig vanskelig å vurdere hva som er unødvendig støy når jakker og sko spruter til alle kanter. Det krever en del energi å lete fram de rette hanskene og luene og halsene og utebuksene og hva de enn skal ha med seg. Og det til tross for at leiligheten er miniliten og alt ligger framme, klappet og klart fra kvelden i forveien.
Til slutt gjenstår det bare å sende ferdig påkledde gutter ut døren med hver sin matboks i hver sin sekk. Amen og halleluja. Når det er gjort gjelder det for ho mor å synke sammen foran datamaskinen et lite kvarter, før hun hopper i dusjen sammen med LilleMann. LilleMann har selvsagt vært med på morgenrutinene (helt unntaksvis sover han seg igjennom dem). Han er imidlertid ikke så kravstor enda, og han spiser helt uten å måtte nødes en eneste gang. Både en og tre porsjoner. Han er imidlertid dekket med mat etterpå, så en tur i dusjen med mamma er påkrevet. Jeg flyr hele morgenen rundt i morgenkåpe og ullsokker. LilleMann flyr rundt med pysj og tøfler. Jeg gruer meg til han begynner å barnehagen, slik at han også skal ordnes med.
_______
Sånn er en vitality-dag: Jeg våkner av meg selv klokka halv syv, en halvtime før jeg skal opp. Selv om jeg sov dårlig i natt, på grunn av dårlig seng og mange tanker, kjenner jeg at jeg faktisk er klar for dagen! Jeg koser sengeklærne litt til som en ren luksusfølelse og når alarmen ringer klarer jeg å skru den av før den faktisk begynner å ule. Deilig. Jeg kryper ut av sengen, hutrer litt og finner fram morgenkåpen og ullsokkene uten å fomle i det hele tatt. Enda det er mørkt. Spurter på lette føtter ut til ungene som skal vekkes og vekker dem med et smil. Jeg kjenner ikke antydning til morragretne følelser.
Ute på kjøkkenet lager jeg grøt med ca 2 kcal's innsats og mens den gir seg selv et oppkok finner jeg effektivt fram brød og pålegg og har smurt matpakkene ferdig før den siste ungen er ute av dusjen. Alle de rutinepregede gjøremålene går som perler på en snor og jeg kan tilogmed tulle litt med guttene (!!), selvsagt med v e l d i g lav stemme. Brage har dog ikke skjønt det med lav stemme enda. Når vi hvisker, så brøler han - og ler. Tror ikke han kommer til å bli veldig fan av hemmeligheter.
Uansett. Guttene kom seg avgårde i dag FØR TIDEN! Det vil si, Markus spurtet tilbake så fort han oppdaget at han hadde glemt sekken sin hjemme (sorry ass...kan ikke ha ALT på grep som mor heller!) men han var likevel tidsnok til å gå til skolen i et forholdsvis makelig tempo. Jeg var foresten helt innstilt på å kjøre den sekken på skolen om han ikke kom løpende i løpet av ti minutter etter at han gikk. -Bare så dere ikke tror jeg driter i om sønnen min har med skolesaker på skolen. Jeg var tilogmed BLID da jeg møtte han i døra og hadde sekken klar og alt. Gadd ikke kjefte en gang. Bare skrøt av at han husket at han hadde glemt sekken. *klappe seg selv på skuldra*
Og etterpå leste jeg boka om Thomas og Kristine for LilleMann. Jeg har lest den boka Så. Mange. Ganger. at tålmodigheten min er helt tynnslitt og jeg er redd hodet mitt skal eksplodere hvis jeg bare hører om Thomas og Kristine med lik bukse og genser og øyne og nese og like mange fingre men forskjellige kjønnsorgan, en gang til! DEN boka leste jeg for Brage. Med innlevelse. To ganger.
----Og DERFOR kommer jeg aldri til å slutte med Vitality ever ever, så lenge ikke jorden går under og vi må begynne å lage steinredskaper igjen. (Jeg vet ikke hvordan jeg lager Vitality selv, jeg bare kjøper det på boks i kapselform og takker og bukker og neier og teller og svelger) Hurra for Pharmanex og de øten-og-førti fantastiske forskerne som er kulest i verden.
Brage demonstrerer hvordan mamma ser ut på morran
Så beveger jeg meg inn på kjøkkenet for å lage havregrøt. Det kreves ca 70 i IQ for lage havregrøt, og krever omtrent 2 kcal i energi. Havregryn, vann og salt. Det er alt som skal til, før den bare skal få et oppkok helt av seg selv. Man trenger ikke engang stå å passe på den, fordi den brenner seg ikke så lett. Allikevel klarer jeg, ved å surre rundt meg selv, å bruke minimum ti minutter på prosessen. Det er virkelig helt utrolig. Mens grøten får et oppkok tar jeg fram brød og pålegg for å lage niste. Dette kan være tricky. Det er mye forskjellig pålegg å holde styr på, og begge barna har hver sine favorittpålegg. Det gjelder å ha tunga rett i munnen, for det er alarm og full krise om det skulle komme feil favorittpålegg i feil matboks. Det gjør meg ikke noe mindre gretten og stressa. Stresset kommer av at jeg må gå minst tre runder rundt meg selv for jeg i det hele tatt greier å finne fram brødkniven. Det beste er å ha ferdigoppskjært brød, men det er det sannelig ikke alltid vi har. Det er ikke så lett å si til seg selv at det er megapraktisk når man står på Coop med 15 brød og 40 mennesker i kø til brødskjæreren. (Vi snakker om de berømte månedsinnkjøpene, ja) Uansett. Det blir matpakker til slutt. Hver dag. Fire brødskiver til Markus og tre til Elia. Variert pålegg, dog lite kreativt oppsett. Det blir spist uansett, og bra er det.
Matpakkehovedansvarssmører
Mellom alt dette fyker jeg i skytteltrafikk mellom badet, bordet og gangen. Først for å få to trøtte typer inn i dusjen etter tur. Så for å få dem ut igjen, uten sjampo i håret. Så for å få dem til å tygge istedet for å prate. -Og å prate med så lav stemme som mulig for å skane resten av huset for lyd. Det er ikke så lett som det høres ut. Det å få dem til å tygge og svelge maten er en fulltidsjobb i seg selv. Det virker ikke som om de forstår konseptet med tid i det hele tatt, selv om vi har en gigantisk klokke som tydelig viser når klokka er kvart på 8 og maten blir ryddet vekk til fordel for yttertøy som skal på. De siste tre minuttene står jeg over dem som en hauk, med sleiva i den ene hånden og begge henda på mine brede hofter og lynende øyne. Det er hakket før jeg stapper maten inn i munnen deres selv. De pleier å spise da.
Når den store klokka nærmer seg kvart på 8....
Så blir jeg litt sånn, hvis ikke gutta har spist opp maten sin enda...
Kvart på 8 skal ytterklærne på. Jeg holder sannsynligvis fremdeles på med nisten, selv om jeg nå er i innspurtsfasen. Jeg står altså å multitasker som klesvakt og kokke samtidig som jeg prøver å hviske og unngå at podene lager unødvendig støy. Det er utrolig vanskelig å vurdere hva som er unødvendig støy når jakker og sko spruter til alle kanter. Det krever en del energi å lete fram de rette hanskene og luene og halsene og utebuksene og hva de enn skal ha med seg. Og det til tross for at leiligheten er miniliten og alt ligger framme, klappet og klart fra kvelden i forveien.
Til slutt gjenstår det bare å sende ferdig påkledde gutter ut døren med hver sin matboks i hver sin sekk. Amen og halleluja. Når det er gjort gjelder det for ho mor å synke sammen foran datamaskinen et lite kvarter, før hun hopper i dusjen sammen med LilleMann. LilleMann har selvsagt vært med på morgenrutinene (helt unntaksvis sover han seg igjennom dem). Han er imidlertid ikke så kravstor enda, og han spiser helt uten å måtte nødes en eneste gang. Både en og tre porsjoner. Han er imidlertid dekket med mat etterpå, så en tur i dusjen med mamma er påkrevet. Jeg flyr hele morgenen rundt i morgenkåpe og ullsokker. LilleMann flyr rundt med pysj og tøfler. Jeg gruer meg til han begynner å barnehagen, slik at han også skal ordnes med.
_______
Sånn er en vitality-dag: Jeg våkner av meg selv klokka halv syv, en halvtime før jeg skal opp. Selv om jeg sov dårlig i natt, på grunn av dårlig seng og mange tanker, kjenner jeg at jeg faktisk er klar for dagen! Jeg koser sengeklærne litt til som en ren luksusfølelse og når alarmen ringer klarer jeg å skru den av før den faktisk begynner å ule. Deilig. Jeg kryper ut av sengen, hutrer litt og finner fram morgenkåpen og ullsokkene uten å fomle i det hele tatt. Enda det er mørkt. Spurter på lette føtter ut til ungene som skal vekkes og vekker dem med et smil. Jeg kjenner ikke antydning til morragretne følelser.
Ute på kjøkkenet lager jeg grøt med ca 2 kcal's innsats og mens den gir seg selv et oppkok finner jeg effektivt fram brød og pålegg og har smurt matpakkene ferdig før den siste ungen er ute av dusjen. Alle de rutinepregede gjøremålene går som perler på en snor og jeg kan tilogmed tulle litt med guttene (!!), selvsagt med v e l d i g lav stemme. Brage har dog ikke skjønt det med lav stemme enda. Når vi hvisker, så brøler han - og ler. Tror ikke han kommer til å bli veldig fan av hemmeligheter.
Tid til å skrive små lapper i matboksene.
Dette gjør jeg egentlig hver gang - stort sett i siste liten mens gutta er på vei ut døra...
Tullegutter tør tulle når mamma er blid!
Uansett. Guttene kom seg avgårde i dag FØR TIDEN! Det vil si, Markus spurtet tilbake så fort han oppdaget at han hadde glemt sekken sin hjemme (sorry ass...kan ikke ha ALT på grep som mor heller!) men han var likevel tidsnok til å gå til skolen i et forholdsvis makelig tempo. Jeg var foresten helt innstilt på å kjøre den sekken på skolen om han ikke kom løpende i løpet av ti minutter etter at han gikk. -Bare så dere ikke tror jeg driter i om sønnen min har med skolesaker på skolen. Jeg var tilogmed BLID da jeg møtte han i døra og hadde sekken klar og alt. Gadd ikke kjefte en gang. Bare skrøt av at han husket at han hadde glemt sekken. *klappe seg selv på skuldra*
Hvem er denne nye dama som likner på mamma?
Er hun virkelig? Hvis jeg prøver å ta på henne...
Jeg fikk en høytidelig takk, fra Elia, for at jeg ikke hadde kjeftet en eneste gang i løpet av morgenen. Han var foresten også vanvittig stolt over at han selv hadde vært så blid og hyggelig. Jeg tror mitt gode humør smitter! :-OOg etterpå leste jeg boka om Thomas og Kristine for LilleMann. Jeg har lest den boka Så. Mange. Ganger. at tålmodigheten min er helt tynnslitt og jeg er redd hodet mitt skal eksplodere hvis jeg bare hører om Thomas og Kristine med lik bukse og genser og øyne og nese og like mange fingre men forskjellige kjønnsorgan, en gang til! DEN boka leste jeg for Brage. Med innlevelse. To ganger.
----Og DERFOR kommer jeg aldri til å slutte med Vitality ever ever, så lenge ikke jorden går under og vi må begynne å lage steinredskaper igjen. (Jeg vet ikke hvordan jeg lager Vitality selv, jeg bare kjøper det på boks i kapselform og takker og bukker og neier og teller og svelger) Hurra for Pharmanex og de øten-og-førti fantastiske forskerne som er kulest i verden.
torsdag 23. desember 2010
All I want for Christmas is...
...mer plass i stua.
Det er nå så flaut lenge siden jeg har skrevet noe her, at jeg er nesten redd dere alle har rukket å ta det forrige innlegget mitt alvorlig. Nesten. Beviset er at kontoen min stadig er tom. Det vil si: Mamma stilte umiddelbart med 500 kroner og en masse oppmuntring. <3 <3 <3
Takk, Mamma! *nuss*
Og det er utrolig hva man kan gjøre med 500 kroner, en raus Helt og økonomisk sans. Og en dæsj mistrivsel og en klatt desperasjon.
Helt siden vi flyttet inn i denne leiligheten har jeg hatt oksygenbesvær.
Jeg har likevel ikke fått helt medhør når jeg ved anledning forsiktig og diskret har grint og snørra, klaget og stanget hode i veggen. Alle andre (les: Helten) synes nemlig det er mer enn nok plass og at jeg burde være takknemlig for å ha et sted og bo med innlagt vann. Da HAN var liten bodde de i en brakke med utedo og de måtte hente vann i brønnen og var sjeleglad for at de i det hele tatt hadde elektrisitet. -Og DE følte ikke at de manglet noenting.
Men så skulle vi feire jul her, da. Og jeg begynte å argumentere for at vi ikke hadde noe sted å sette juletreet og stod bastant på at vi ikke kunne ha skikkelig jul uten å dra naturen inn i stua. Nevnte jeg at jeg allerede hadde klemt igjennom at vi skulle ha plastikktre?
Også har jeg tradisjonen tro hatt alle menn/gutter innen rekkevidde under saksa. De yngre måtte jeg lokke med list og lempe og love belønning og at det skulle bli lenge til nestegang. Helten gikk frivillig når jeg viste han dette bildet.
Guttene har endelig juleferie. Det er vi glade for alle i hop. Tross alt er vi egentlig ganske drittlei alle sammen og trenger ferie fra både lekser og tidlige morgener. Lærerne var like glade og SFO hadde julebord som avslutning. Jeg fikk lov å være med og satt ved siden av skolens tøffeste nisse.
Så plutselig var det jo jul, da! Den begynner som kjent på bittelille juleaften den 22. desember. Jeg har bakt og pyntet og gjort om hele stua og håret til alle jeg kunne få fatt i. Så ser jeg meg i speilet selv sånn rett før jeg skal legge meg.
Og ser at jeg har jo GLEMT MITT EGET HUE!
La oss kalle det en bitte bitte liten ubetydelig HÅRKRISE. *Iiiiiiik!*
Så da tok jeg ibruk et av våre sosiale medier og la ut denne helt avbalanserte meldingen.
Og fikk umiddelbart en livreddende (hår-reddende) tilbakemelding fra Yvonne som hadde ei venninne som kunne hjelpe. Jeg måtte bare ringe og avtale "first thing tomorrow morning". -Som var i dag.
Og jeg som forventet en stressa inneskvist klipp mellom 48 kunder i kø, møtte ei rolig og herlig jente som hadde tid i massevis til meg! Ikke bare kom jeg en halvtime for sent til timen (fuckings parkering i Midtbyen!!) og ble likevel tatt godt imot! Hun tok seg tid til å diskutere hårklippen, selv om jeg basically gav henne frie hender. Så vasket hun håret mitt og jeg fikk hodebunnsmassage (som er det aller beste jeg vet) og hun klippet og ordnet. Plutselig avslører hun at jeg har heftig ettervekst som jeg ikke har tenkt på, og slenger på en time til med farging. <3
Etter timen gikk jeg ut med et nytt hode.
Men nå ble det kvalmt mye pene bilder av meg, gitt. Så for å ikke lure dere totalt, så legger jeg ut et bilde av hvordan jeg vanligvis ser ut.
Men da ble det jul allikevel, da jo! Og vi fikk julegrøt og mandler og mandelgaver og greier. Og sånn så det ut da barna så den siste episoden av "Pakten" - den julekalenderen vi har valgt å følge i år.
Det er nå så flaut lenge siden jeg har skrevet noe her, at jeg er nesten redd dere alle har rukket å ta det forrige innlegget mitt alvorlig. Nesten. Beviset er at kontoen min stadig er tom. Det vil si: Mamma stilte umiddelbart med 500 kroner og en masse oppmuntring. <3 <3 <3
Takk, Mamma! *nuss*
Og det er utrolig hva man kan gjøre med 500 kroner, en raus Helt og økonomisk sans. Og en dæsj mistrivsel og en klatt desperasjon.
Helt siden vi flyttet inn i denne leiligheten har jeg hatt oksygenbesvær.
Det er trangt her.
Jeg har likevel ikke fått helt medhør når jeg ved anledning forsiktig og diskret har grint og snørra, klaget og stanget hode i veggen. Alle andre (les: Helten) synes nemlig det er mer enn nok plass og at jeg burde være takknemlig for å ha et sted og bo med innlagt vann. Da HAN var liten bodde de i en brakke med utedo og de måtte hente vann i brønnen og var sjeleglad for at de i det hele tatt hadde elektrisitet. -Og DE følte ikke at de manglet noenting.
Nei. Helten er ikke 100 år gammel.
Men han kunne vært.
Men så skulle vi feire jul her, da. Og jeg begynte å argumentere for at vi ikke hadde noe sted å sette juletreet og stod bastant på at vi ikke kunne ha skikkelig jul uten å dra naturen inn i stua. Nevnte jeg at jeg allerede hadde klemt igjennom at vi skulle ha plastikktre?
Uansett. Sånn ser stua ut nå.
Overse rotet under bordet og bak TV, og legg godt merke til pyntepepperkakene.
Jeg har laga dem sjæl.
Jeg har tent lys til ære for dere og alt.
Plutselig ble stua så stor at jeg tror jeg blir boende her noen år til!
Og vi fikk plass til juletre.
Der. Ser du det? Det som står sånn helt diskret ca midt i bildet
Også har jeg tradisjonen tro hatt alle menn/gutter innen rekkevidde under saksa. De yngre måtte jeg lokke med list og lempe og love belønning og at det skulle bli lenge til nestegang. Helten gikk frivillig når jeg viste han dette bildet.
Det er mulig han ikke ser seg ofte nok i speilet.
Etterpå ble'n nesten kjekk og greier.
Kjekk og mandig og med hår på brystet og alt.
(Det siste kan ikke jeg ta æren for)
Guttene har endelig juleferie. Det er vi glade for alle i hop. Tross alt er vi egentlig ganske drittlei alle sammen og trenger ferie fra både lekser og tidlige morgener. Lærerne var like glade og SFO hadde julebord som avslutning. Jeg fikk lov å være med og satt ved siden av skolens tøffeste nisse.
De røde øynene bare understreker hvor tøff han er
og har ingenting med mammas fotograftalent å gjøre i det hele tatt.
Så plutselig var det jo jul, da! Den begynner som kjent på bittelille juleaften den 22. desember. Jeg har bakt og pyntet og gjort om hele stua og håret til alle jeg kunne få fatt i. Så ser jeg meg i speilet selv sånn rett før jeg skal legge meg.
La oss kalle det en bitte bitte liten ubetydelig HÅRKRISE. *Iiiiiiik!*
Så da tok jeg ibruk et av våre sosiale medier og la ut denne helt avbalanserte meldingen.
Og jeg som forventet en stressa inneskvist klipp mellom 48 kunder i kø, møtte ei rolig og herlig jente som hadde tid i massevis til meg! Ikke bare kom jeg en halvtime for sent til timen (fuckings parkering i Midtbyen!!) og ble likevel tatt godt imot! Hun tok seg tid til å diskutere hårklippen, selv om jeg basically gav henne frie hender. Så vasket hun håret mitt og jeg fikk hodebunnsmassage (som er det aller beste jeg vet) og hun klippet og ordnet. Plutselig avslører hun at jeg har heftig ettervekst som jeg ikke har tenkt på, og slenger på en time til med farging. <3
Etter timen gikk jeg ut med et nytt hode.
Jeg har faktisk aldri sett sånn ut før! Knallfint!
Men nå ble det kvalmt mye pene bilder av meg, gitt. Så for å ikke lure dere totalt, så legger jeg ut et bilde av hvordan jeg vanligvis ser ut.
Nice
Men da ble det jul allikevel, da jo! Og vi fikk julegrøt og mandler og mandelgaver og greier. Og sånn så det ut da barna så den siste episoden av "Pakten" - den julekalenderen vi har valgt å følge i år.
Det hele var virkelig nervepirrende og spennende.
Og ja, SuperSøster er en av barna. Og jeg også, men NOEN måtte jo ta bilde!
Så GOD JUL til dere alle. I morgen starter det på skikkelig. Vi gleder oss!
Abonner på:
Innlegg (Atom)