Meningen med livet

Barn er en belastning.

Dette er den vestlige tankegang.

Jeg er usikker på nøyaktig HVA som gjør at vi sitter igjen med en slik innstilling. Det er sikkert flere grunner. Et av mine forslag er at at vi lever i et mannsdominert samfunn. Javisst har kvinner flere og flere muligheter til å bli helt lik gutta. Gjøre de samme tingene, tjene de samme pengene osv. MEN det er på grunnlag av at vi gjør ting på den måten menn alltid har gjort det. Et av kravene er at det ikke skal merkes at vi har barn. Menn har jo tradisjonelt latt barna være hjemme med mor. Han jobbet hele dagen og kom hjem på ettermiddagen for å spise, kanskje ta en lur, lese avisen og slappe av. Han så barna sine et par timer før de la seg. Vi kvinner ville også ha den muligheten. Men mor har ingen annen forelder til å overta "jobben" med barnet. Så vi putter barna våre i barnehage flesteparten av timene i døgnet - for det er jo best for barna, selvsagt. Da er vi fri. Fri til å jobbe eller fri til å bruke tiden som vi vil.

-Så lenge barna smiler kan man tåle masse møkk!

Har du barn rundt deg når du jobber, blir du ikke akkurat oppfattet som noen professionell. -Hvis du ikke da jobber med andres barn. -Og alle vet hvor stor pris vi setter på barnehagepersonell! Vi skal helst betale minst mulig, for at andre mennesker skal ta vare på det kjæreste vi har. Det vitner mye om hva vi egentlig synes om barn. Egne og andres. De er i veien!

Ja, vi elsker dem. Vi elsker, elsker, elsker våre egne barn. Men de er en belastning. Å være hjemme med barna gir ekstrem lav status. Å sette barna bort til andre mesteparten av døgnet for å "late som man ikke har noen", slik at man kan klatre karrierestigen, det er høy status. Dessuten er det økonomisk veldig vanskelig å være hjemme med barna. Samfunnet legger muligens opp til at man skal ha høyere status?

 Det er veldig lettvint å sette bort barna...

Jeg merker det jo selv. Jeg er treningsinstruktør (i tillegg til student) og bruker i perioder mye tid på å lage nye treningsprogrammer for sal. Det er en ganske omfattende jobb som krever mulighet til å bevege seg, samt en god del konsentrasjon og planlegging. De siste gangene har jeg hatt med meg barna mine på jobb. Det vil si at jeg har hatt dem med og latt dem springe rundt meg mens jeg har prøvd å lete etter riktig musikk, telle beaten i musikken, finne på trinn, prøve dem ut, osv. Alt mens mine herlige barn tålmodig har ventet så lenge de kan. Når de har lekt fra seg, så trenger de oppmerksomet. -Eller mat. -Eller de må på do midt i gjennomgangen av den låta jeg nettopp har laget koreografi på og jeg vet at med all koreografien jeg har hodet, vil jeg glemme den innen vi tilbake fra do.

I bl.a en slik situasjon er mine barn en belatsning. 

Helten sier at man prioriterer bort ungene når man vil trene (det er jo sunt og det er forventet at man holder seg sunn og gjerne slank og sexy også) på ettermiddagene. Og det er klart det stemmer. De har vært på skole og SFO hele dagen, kommer hjem til middag for så å flyttes videre til en barnevakt, slik at mamma (og/eller evnt pappa) kan reise å trene. Mindre barn kommer fra barnehagen bare for å bli satt på barnepassen på senteret. Også kanskje de skal til bestemor i helgen, fordi foreldrene skal kose seg og ha alenetid.

 Så heldig å ha en pappa som ønsker å være sammen med barnet sitt mest mulig!

Jeg snakker ikke om forsømmelse av barna her nå. Dette er faktisk ikke så uvanlig. -Selv om det er satt litt på spissen. Og hva når man jobber skift? Barna er på skolen/i barnehagen første delen av dagen, mens ihvertfall én forelder jobber den tiden barnet er hjemme og til lenge etter at barnet er i seng.

Ja, det er superflott at kvinner kan klatre karrierestiger og tjene penger. Men må vi "være som menn" av den grunn?

 Den tøffe piraten Markus har besegret lillebror. :-P

Jeg ser at det argumenteres for barnehage i det vide og brede. Propagandaen sier at det finnes ikke noe bedre plass for barna dine enn i barnehagen. Fy skam om du tenker å ha de HJEMME! Tenk på alt de går glipp av.

Går glipp av?

Er det plutselig egoistisk at jeg vil ha inflytelse over mine egne barn? Er det ikke godt at de slipper stresset med at de skal tidlig opp om morgenen, at de har to steder å "bo", at de har forskjellige voksne å forholde seg til (gjerne nye ansikter stadig vekk, det er ganske mye utskiftninger i personalet i en gjennomsnitts barnehage). Er det virkelig så flott å være i barnehagen, der de voksnes oppmerksomhet er fordelt på ti barn? (ti barn pr. voksen, er det ikke det som er "regelen"?) Er det ikke godt for mitt barn å være sammen med mor eller far som elsker barnet av hele sitt hjerte, heller enn å være sammen med folk som få betalt minstelønn for å ta seg av en hel haug? (Jeg vet at de som jobber i barnehage virkelig bryr seg om barna, men det er allikevel noe annet med egne barn) Er det ikke godt at jeg selv vil ha en viss kontroll på hva barnet mitt spiser og hvordan det blir oppdratt? Vi lever i et samfunn hvor barn ned i barnehagen blir syke pga stress. Er det galt av meg å ville la mine barn være sammen med meg de få årene de faktisk VIL være sammen med meg? Er det riktig å venne barna våre til mest mulig stress fra de er helt helt små?

Joda det er masse fordeler også, med barnehage. Jeg trenger ikke nevne dem, for dere har dem sikkert ytterst på tunga allerede. Men først og fremst er barnehagen en oppholdsinstitusjon for unga, slik at de ikke skal "være i veien" for mamma og pappa. For mamma og pappa skal begge jobbe. -Eller hvile. -Eller på en eller annen måte slippe å ha barna rundt føttene.

Også barn kan bli "helt skutt"

Nå er samfunnet lagt opp slik at "alle" barn er i barnehage. Så de som går hjemme med barna, de får på pukkelen fordi de ikke kan stimulere barna nok sosialt. Vel, før i tiden gikk man på besøk til andre med barn. Nå er de andre barna i barnehagen, og der slipper man ikke inn uten å betale. -Og når man har betalt for at noen andre skal ta vare på ungen din, skal kan du vel like gjerne slippe å være en del av sosialiseringen selv og heller ta en kaffe med kollegaene på jobb?

Jeg vet jeg antakelig provoserer noe voldsomt her. Jeg liker egentlig ikke å provosere. Jeg liker at alle er glade og at alle liker meg.

Men nå er jeg lei av å ha dårlig samvittighet fordi jeg faktisk liker å være sammen med ungene mine. Jeg ønsker meg et samfunn hvor det er mer lagt opp til å ha med seg barna der man er. -Eller at man har kortere dager på jobb, slik at man faktisk rekker å se barna sine selv om man prøver å rekke alt som forventes av en kvinne. Se bra ut, tjene masse penger, være en livlig elsker, en god venn, en flott kjæreste, en engasjert samfunnsborger, en hjelpsom datter...og mye mye mer i TILLEGG til at vi liksom skal ha egentid. Ikke rart vi ikke får tid til våre egne barn!

Edit: Det er samfunnets oppbygning jeg er frustrert over. -Jeg mener ikke å dømme foreldre som setter barna sine i barnehagen! De fleste MÅ, fordi et sted må barna være mens foreldrene jobber.

Feels like summertime...

I sommer har vi vært mye i Etnedal i Valdres. "Svigermor" bor der i et digert hus, med masse tumleplass utenfor. Der er det godt å være. Desverre var været så som så og ettersom denne sommeren har vært over gjennomsnittet sen og kald, var selv vannet i bassenget kaldt.

Markus lærte nettopp ett og annet om sin mandom i møte med kaldt vann...

Gutta hadde det unektelig moro, selv om vannet var under 15 grader. 

LilleMann fikk sjanse til å bli kjent med Tante Elisa. 
-Som viste seg å ikke være så skummel allikevel. 

Været henviste oss mest til inneaktiviteter, og Markus (som er eksperten) gikk igang med å lære opp LilleMann i utkledningens kunst.

Jøss, hadde jeg ei lita jente allikevel altså?

Mens Elia presenterte LilleMann for pianoet. 

-Som ingen av dem kunne spille på, 

men hvor begge utviklet sin helt egen spillestil. 

Brage hadde en mer dramatisk spillestil.

Vi leste litt også, alle sammen

Jeg kunne brukt hele sommeren på det stedet. Helten jobbet og jobbet hjemme, men kom nedover med en gang den fattige ferieuka hans startet. Vi reiste til Lillehammer søndag for å hente fyren. Turen gikk over fjellet ved Lenningen. Det er grusvei hele veien så jeg satt og klamret meg til rattet hele tiden. DRITREDD for å skli på rullegrus. Hvis alle veiene i Norge var grusveier, ville vi kjørt MYE saktere. Jeg kjørte i 50-60 hele veien. Når jeg endelig traff asfalt igjen var det så svingete at jeg måtte ned i 40-50... Fant greit fram til Lillehammer stasjon ("å, shit DER er stasjonen!" *finne en plass å snu, men bli tvunget til å ha sightseeing i hele lillehammer først*...*finne veien tilbake til stasjonen*..."Å, shit! Jeg holdt på å kjøre forbi igjen!!")

Når vi nå likevel var i Lillehammer, fant vi ut at vi kunne jo finne på noe der. Helten trodde ikke det var noe som "skjedde" i lillehammer, men da kunne jeg opplyse om at min kjære SuperSøster har googlet fram absolutt ALT som skjer i lillehammer. Det er ikke rent lite.

Vi bestemte oss for å gå opp på Maihaugen. -Siden Markus ikke tror på gamledager(!), kunne det være greit å besøke et museum. Ungene var helt i ekstase. Og det hadde jeg sannelig ikke trodd! Utemuseum med gamle bygninger - i regnvær = vil ikke hjem. Sprøtt.

 Helten ber pent for seg

Vi fikk sett en brøkdel av museet i løpet av de to og en halvtimene vi var der før det stengte og jeg var svimmel. (Jeg blir svimmel av å stå og gå for lenge. Er det normalt??)

Så dro vi hjem. En annen vei hjem, siden vi ikke fant igjen veien til grusveien på fjellet. Like greit egentlig. Gikk omtrent rett og la oss og bestemte oss for telttur dagen etter.

 Tøffere enn toget - dog ikke noe særlig raskere

 Kjedelig å kjøre bil

Knallvær på mandag og vi pakket sekker, poser, soveposer, liggeunderlag, telt, mat, vogn og bilen full. Dro til fagernes for å sole oss og bade først. Grille på stranden, spise is osv. Så ut på telttur på kvelden. Kom oss litt sent avgårde på telttur og måtte sette opp telt sammen med en million mygg og sutrete unger. Lavrans lagde gryterett med stormkjøkkenet og vi spise og kom oss i teltet for å sove...akkurat i tide for å høre at det begynte å tromme hardt på teltduken.

Sjekk megateltet, æ! 

To rom inni med plass til tre personer i hvert og plass til å stå oppreist på midten. :-D

Hele natten styrtregnet det. Jeg lå i sovepose og prøvde å putte Lillemann inni for å sove sammen med meg. Han synes ikke det var noen fin idé og demonstrerte hele natten ved å krype ut av soveposen, ta et par runder i teltet halvt i søvne for så å legge seg i et hjørne, der han sovnet sammenkrøllet. Jeg lå våken store deler av natten på grunn av regnet (det bråkte!) og kikket på min vesle sønn som er så sta. På morgenen våknet han pottesur og jeg tok han inn i soveposen igjen. Han var iskald. Så klart. Der vekte han mor ved å varme sine forfrosne føtter på min mage... Han fikk varmen i seg igjen og sovnet like etter. Der sov vi litt til. Deilig. ♥

 Demonstrativ liten vakring. Han skulle IKKE ligge trangt, nei.

Dagen etter var ikke like vakker som den forrige og vi måtte bruke alle triks i boka for å underholde guttene. Våknet til vått vær. Gresset var vått, lufta var våt osv...ble klam bare man gikk ute av teltet. Gikk til butikken for å handle litt spill og mat og på veien "fant" markus en bekk som vi kunne bruke som vannkilde. Vi kalte bekken for Markusbekken. -Selv om den sikkert heter noe annet. Der fylte vi flasker for harde livet og vips, hadde vi vann. :-)

Bekken til Markus

Jeg var desperat etter noe å vaske meg med og kjøpte en shampo i tillegg til alt godteriet og potetgullet vi fikk med oss fra butikken på magisk vis. Vi var rett ved vannet så jeg tenkte å vaske meg uti der.

 Vi brukte MASSE tid inni butikken. 

Liten joker med begrenset utvalg og en veldig hyggelig kassadame. 

Det er utrolig hvor spennende en vanlig matbutikk er, når været utenfor er begredelig.

Det drøyde, men så var Helten møøøktrøtt og sovnet i teltet sammen med LilleMann, så jeg tok med guttene for å bade. Vannet var KALDT og bunnen var sykt ekkel. Mudderete bunn som man sank ned i. Var redd jeg kom til å drukne i mudder, men jeg SKULLE vaske meg. Endte med at jeg var den eneste som faktisk badet. Guttene stod på land og ertet meg. "Du har mer shampo i håret, mamma! Der! Joooooda, du haaaar det!" Og jeg dukket og dukket så jeg trodde jeg skulle få ørebetennelse helt til jeg skjønte de tullet med meg. Drittunger.

Myggen var sykt plagsom. Jeg haaaaater mygg. Nestegang blir det fjelltur. Uten mygg.

Elia ble stukket eller bitt på tissen. Den hovnet opp til tre ganger størrelse og til slutt tok vi han med på legevakten. Der ble selv legen skremt. Han hadde aldri sett noe værre og måtte ha assistanse fra en mer erfaren lege - som heller ikke hadde sett noe liknende. Synd jeg ikke tok bilde. -Av legene altså.

Ble sendt tilbake uten behandling, men da den ikke var noe bedre dagen etter drog vi ned igjen og da trodde legen det var forhudbetennelse. Jeg er ganske sikker på at det er feil. Likevel, vi fikk saltvann for skylle inni forhuden tre ganger om dagen i en ukes tid eller noe sånt. Etter et par behandlinger var den seg selv igjen. Jeg er ganske sikker på at det ikke hadde noe med saltvannet å gjøre.

Elia fikk en historie han stolt kunne fortelle for framtiden. HAN skulle ønske vi tok bilde av "tilfellet".

I mellomtiden spiste vi godis til vi nesten sprakk, og laget mat på stormkjøkkenet. Det regnet om natten denne natten også. Jeg prøvde å ligge i pleddet Helten egentlig brukte, slik at jeg kunne få plass til LilleMann. Det endte med at jeg kledde på meg i løpet av natten og likevel frøs meg fordervet. Lillemann frøs dog ikke og sov mye bedre denne natten enn forrige. Mye blidere når han våknet også.

Ikke lett å sove når det er kaldt synes ho mor.

Misunnelig på LilleMann som sover godt...

 Trøtt, men våken og veeeeldig blid etter å ha sjålet teppet til mamma hele natten.

Vi er nødt til å lære gutten å dele!

Onsdag pakket vi sammen teltet igjen, og reiste på stranden. Vi måtte bare innom en butikk for å kjøpe klær og håndkler først. Alt annet var vått etter teltturen.

LilleMann rakk å komme seg ut i vannet før jeg i det hele tatt fikk av ham klærne, 

og Markus synes det var godt med vanntemperatur på rundt 20 grader.

LilleMann sov stort sett hele strandturen. Her har han sovnet liggende på meg! 

(Jeg la han i vognen vekk fra solen så fort jeg hadde tatt bildet altså)

Vi prøvde oss på grilling på stranden.

Vi hadde ikke fått med oss at det ikke var lov! Vi ble altså jaget bort av en hyggelig ung mann som foreslo grillparty et litt annet sted. Litt forvirret tok vi sakene våre og flyttet oss. Og etterpå så jeg gjennom bildene på telefonen min, og oppdaget at jeg faktisk hadde tatt bilde av "forbudsplakaten"!Jeg hadde vært så opptatt av guttungen som klatret at jeg hadde ikke lagt merke til plakaten festet til pålen!

Snakk om å være fjern!

Elisa hadde dessuten en overraskelse til oss! Hun ringte og sa at det ventet gratisbilletter til "Sol av Isfolket"s generalprøve! (hun jobber som frivillig der. -Påkleder! Mye kostymeskifter og masse knapper!) Jeg har ønsket å se forestillingen siden i fjor, da jeg hørte om det for første gang. Svigermor hadde sagt ja til å være barnevakt. Jeg ble jublende glad og forestillingen var kjempebra! Skulle så gjerne ha sett den igjen!

Bilde lånt fra: http://isfolket.no/

Ringte til Svigermor i 23-tiden, overbevist om at hun nå satt med en skrikende, stuptrøtt liten gutt og nektet å ringe oss i tilfelle hun forstyrret. Den trøtteste stemmen ever tok telefonen og fortalte hun hadde lagt seg, lillemann sov søtt og alt hadde gått helt fint. Null problem.

Torsdag stod jeg opp tidlig. Hadde time på verkstedet i Fagernes klokka 9. De skulle bytte pærer og sjekke hva som var galt med føleren til oljelampen. Tok med alle barna og dro avgårde. Lavrans trengte søvn, stakkar. Leverte bilen og jeg og barna koste oss med jordbær, banan og vaniljeyoghurt og eplejuice. NAM! Etterpå gikk vi på biblioteket. Det bøttet ned, så klatrestativene fristet ikke. Guttene koste seg værre der, med hver sin låne-pc og lillemann fant en bil som han brommet rundt med. Jeg fikk slappet av med en avis og bekymringer rundt verkstedregningen. -Særlig da Lillemann sovnet. Det endte med at vi kjøpte to bøker (!) og lånte to filmer og en lydbok før vi gikk ut i regnet igjen for å hente bilen. Vel nede på verkstedet kunne en kjekk mann smilende ta imot meg og fortelle at nå skulle lysene funke flott. De haddde byttet pærer og en tenner (?) og koblet sammen et par ledninger som hadde falt fra hverandre. Oljelampen hadde sluttet å lyse av seg selv og alt var bare glede. Helt til regningen kom. Kjekkasen kunne smilende kreve meg for 3500 kroner (for å bytte pærer????)!!! Kortet ble avvist, jeg måtte overføre penger med en telefon uten strøm (jepp, gjett hvem som hadde glemt å lade telefonen om natten!), fikk liv i den et liiite øyeblikk...lenge nok til å få overført penger takk-og-lov-og-takk. Og det hele var svært nervepirrende. Og irriterende. 3500 føkkings kroner???? Viste seg at de hadde måttet ha av hele forskjermen for å få ut lampene for å bytte pærer. FUCK FUCK FUCK FUCK! Ikke rart ting tok så lang tid! Kjekk som han bak disken var, skulle jeg gjerne betalt a natura, men jeg følte det ikke helt riktig å foreslå det med tre unger på slep og typen sovende hjemme. Dessuten måtte jeg vel knullet hele verkstedet. Ikke alle var like kjekke som han for å si det sånn... :-S

Ringte til Lavrans for å meddele at jeg var blakk blakk blakk. Han på sin side kunne melde at han hadde fått lønn. Takk-Gud-i-himmelen, ellers hadde vi ikke hatt til bensin hjem.

Spareplanene mine derimot, gikk til helvete.

Reiste hjem igjen noe mer slukøret, men med tre kurver jordbær. Jeg følte veldig for å trøstespise.

På veien tilbake til Trondheim bestemte vi oss for å ta en rast på Dombås. Der var også tilfeldigvis Statoil Sommerturné og det første som møtte oss var en fyr med en stor bolle full av småis. "Her, skal dere ha is, eller?" Hva? Gratis is?? KLART vi skulle ha is! Det var satt opp noen boder hvor de solgte boller, sjokolade, brus, sånne knekkebrød-sandwich osv, og vi tok oss en tur bort bare for å forhøre oss om hva som var opplegget. Det ble nemlig spilt musikk på full guffe og det stod en scene der, og bussen til Statoil Sommerturné og alle bodene osv. Vi rakk ikke åpne munnen en gang før mannen i boden grep en haug sjokolade og puttet det i hendene på guttene mine. "Det er gratis, vær så god! Alt her er gratis! Skal dere ha en bolle? Jeg må putte ting i hendene på unger, de er altfor høflige og tar helst bare én"

Ikke bare guttene som er fornøyde, gitt. 

Fremmed dame i bakgunnen er visst også fornøyd med fangsten.

Guttene stod med åpne munner og lyste av begeistring. De greide nesten ikke holde sjokoladen i hendene og for ikke å snakke om brusen de fikk og enda mer is....og....ja, vi voksne vi fikk vi også. Til slutt måtte vi gå inn på statoil og hente en bærepose for å få plass til alt!

Her er det vi fikk til sammen. 

Det merkes at vi er stor familie når "en til hver av det meste" blir til en sånn haug!

Plutselig blir det annonsert pølsespisekonkurranse, og Helten melder seg på med én gang. Greia var å spise så mange pølser som mulig på ett minutt.

Deltakerne stiller seg opp, og konkurransen starter. Helten putter hele pølser i munnen og svelger. (Vel, ikke helt, men sannelig ikke langt unna) Han ser helt avslappet ut og tross de hele pølsene ser det ikke ut som om han stresser i det hele tatt. Resten av rekka tygger for harde livet og hardest konkurranse fikk han av en 15 (?) år gammel gutt som spiste så fort at det så ut som om han skulle kaste opp et par ganger.

Helten vant.

Vi som kjenner Helten finner det ikke unaturlig.

Så da fikk vi med premien også...

Det endte med at vi måtte pakke om i bilen for å få plass til alt.

Jeg fikk også prøve "promillebrille" på NAF-standen. Det var...interessant, om jeg får si det slik. Jeg følte meg faktisk rimelig pussa så fort jeg fikk brillene på fordi alt ble forvrengt og rart. Jeg prøvde å gå, men man blir litt små-ustø på beina når alt går i bølger foran øya dine!

1 promille med promillebrille.

Nå er vi i Trondheim igjen. Her skinner sola og LilleMann prøver å klatre oppi plaskebassenget sitt selv. Jeg er sikker på han til slutt kommer til å få det til, så bassenget har bare ca 2 cm vann i bunnen. Nok til å blir skikkelig våt.

Kontoen har heldigvis fylt seg igjen, så nå venter vi med spenning på neste del av ferien. *glede seg*

Du vet du har stor familie når...

- hver gang du skal i butikken for å ha "et par ting" så handler du for rundt en 1000-lapp

- du må leie lokale for å få besøk av flere enn to slektninger samtidig

- folk inviterer dere ikke lenger hjem til seg, men foreslår utflukter i skogen eller andre steder hvor "barna kan løpe fra seg"

- du teller hoder etter at unga har kommet hjem fra skolen, ser at du har en for mye og tenker : "pyttsan, én fra eller til..."

- du velger handlevogn til bruk på kjøpesenter, fordi du kan plassere alle på et sted.

- "familiepakninga" med lasagne akkurat rekker til et måltid. -Hvis du har masse salat ved siden av.

- det går med et helt brød til frokost.

- du får grupparabatt på ferier

- du skal pakke klær for alle, til en helgetur. - Det tar halvannen time.


Noen som kommer på flere? :-)

Bomullsbarna

Jeg kjenner at jeg synes gutta for alvor begynner å bli store. Så fort sola titter fram stikker de ut og blir borte. Lenge. Heldigvis har jeg utstyrt dem med mobiltelefoner. Jeg argumenterte med at det BÅDE oppmuntrer til lese- og skrivetrening, OG gjør dem trygge når de er borte fra mors trygge favn. I ettertid ser jeg vel at det mest var ho mor som var utrygg når gutta var borte uten at jeg kunne få tak i dem... :-P Ikke rart mamma bet negler da jeg var liten. Det fantes jo ikke mobiltelefoner da. Får plutelig en helt ny forståelse for at vi flyttet langt inn i skauen - vekk fra folk. Ingen naboer å besøke, ingen biler som kommer fort...på en annen side...vi fløy da alene langt inni skogen alene. Under elgjakta fikk vi utdelt røde luer og beskjed om å se oss litt for. Ingen satte opp høye gjerder nede ved vannet, og vi syklet bakke opp og bakke ned i vill fart. -Uten hjelm og beskyttelsesutstyr. Vi stod på skøyter på holka ute i gården. Det gikk fortest nedover låvebrua, og i bunnen av "hønebakken" var det en dump som kunne brukes som hopp. Litt kinkig, ettersom den var midt i en skarp sving, men vi stolte på at vi greide å snu i luften eller at snøen som aldri kom tok oss imot ute i grøfta. Jeg husker at vi ofte dro alene på stranden og at vi aldri skiftet til tørre klær etter at vi kom opp av vannet. Eneste formaningen vi fikk var at vi skulle passe på hverandre og "druknet vi, fikk vi bank", som pappa sa mens han smilte og blunket.

Nå hadde jeg tenkt å si at det var sunt for oss å få prøvd oss alene. -Og det var det sikkert også. Men jeg vet med meg selv at jeg ville aldri noensinne ville latt mine gutter gjøre noe i nærheten av dette! Ut i skogen alene? -Bare om det er dekning for mobiltelefon, og med refleksvest og gummistøvler. Dra til stranden? -Bare med mamma og HOLD DERE INNEN SYNSREKKEVIDDE!! Sykle? -Ta på hjelm. Rollerblades? Hjelm OG beskyttelsesutstyr, og BARE PÅ FLATA!

 Elia på sykkel med mamma's solbriller... :-P

Men selv om jeg synes jeg er rigid med reglene, ser jeg at flere foreldre er enda strengere enn meg. Jeg hører om unger på mine egne barns alder som omtrent ikke får bevege seg utenfor hagen, i frykt for at de skal gå langt avgårde. Er de redd for at barnet skal rote seg bort? Vet de ikke at barn sjelden går lenger enn at de kan finne tilbake selv? Eller er det frykten for at barnet skal oppføre seg dumt i trafikken og bli påkjørt? Det siste kan jeg forstå enkelte steder, men her i Tr.heim er det er godt utbygget veinett av gang- og sykkelstier, at jeg anser det som ganske trygt så lenge de har basic opplæring i å se seg for når de skal over veien og slikt. De fleste barna blir oppmuntret til å gå til skolen så lenge det er lyst ute, men så fort det er mørkt blir de kjørt av mamma og pappa. Er de redd veien blir lenger når det er mørkt? De fleste vet da hvordan de skal kle opp barna så de slipper å fryse? Jeg ser ingen klatre i trær lenger. Jeg husker jeg "bodde" i et spesielt tre hjemme på Børt. Er du gal? Man kan jo ikke klatre i noe annet enn de stativene som følger sikkerhetsreguleringene fra EU (eller noe sånt)?

Markus klatrer i trær, selv om han egentlig ikke tør. Tøffingen!

Og er det lenger vanlig å ta med ungene på husarbeidet? Når bør ungene få plikter? Skal egentlig unger i det hele tatt tvinges til å gjøre ting de ikke nødvendigvis liker, lenger? Jeg merker at jeg ikke egentlig kjenner til reglene for hva man skal og ikke skal gjøre, hva ungene bør og ikke bør få frihet til, hva man kan eller ikke kan slippe ungene til på. Jeg føler meg fram, jeg vurderer etter hva jeg tror gutta er klare for og prøver forsiktig. Går det bra, så kanskje jeg slipper litt til. Jeg synes ikke det er lett å være forelder. Jeg synes kravene stadig høynes...særlig til økonomi. Føler at hvis jeg ikke har råd til å gi barna mine det de andre har...eller gud forby; det de trenger, så er jeg udugelig som mor. -Også i følge andre foreldre... Det er faktisk vondt å høre barna komme hjem fra skolen og ønske seg yo-tech, og rulleskøyter og pokémonkort og ski og vel....listen er endeløs. Noe kan jeg infri. Andre ting...not so much. Mye av ønskene innfrir jeg på bekostning av meg selv. Ikke det at det gjør meg noe, men på ett eller annet tidspunkt trenger faktisk også jeg nye sko. Eller nye klær.

Elia med snowboardet sitt

Er det sånn at andre unger får alt de peker på? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk det er flere som meg, enn det er barn som har både ski og snowboard og skateboard og rolleblades og.... Men på den skolen guttene mine går nå, er standarden vanvittig høy. Det er VELDIG tydelig at dette er unger som kommer fra litt andre økonomiske kår enn meg. Det er ikke sånn at jeg er fattig på noen måte. Jeg/vi klarer oss egentlig fint. Men jeg føler et vanvittig mye større press her på at guttene må ha det de andre har og gjerne mer. Og den typen foreldre som helst skal pakke bomull rundt barna til de er 20 er overrepresentert. Mine selvstendige, utprøvende, sølehoppende, treklatrende, aktive barn passer definitivt ikke inn. Heldigvis merker nok ikke guttene det like godt som meg.

Om å ikke være alene...

Jeg har fått kritikk for hvordan jeg framstiller meg selv og min familie på min egen blogg. Som jeg tidligere har skrytt vilt og hemningsløst av, så har jeg tre herlige barn som betyr alt i verden for meg. Kritikken gikk ut på at jeg helt feilaktig tar på meg all æren for mine vakre barn og min familiesituasjon helt alene. Jeg ble instendig bedt om å slutte å framstille meg selv så flott og fager som alenemor uten å gi kredit til de rundt meg som er mine hjelpere. Nå gjaldt denne kritikken i utgangspunktet en spesiell person som kunne trenge mer ære, men jeg utvider det til å gjelde alle jeg gir for lite kredit for hjelpen de gir.

Nå er det slik at jeg privat viser min takknemlighet så mye jeg kan. Alle som noengang rekker fram en hånd skjønner at jeg setter vanvittig stor pris på det. Og jeg skryter kanskje enda mer vilt og uhemmet til andre om hjelp jeg får av de jeg er glad i. Skryt er alltid best å få når den kommer via felles bekjente, og det er min strategi. -Det er ihvertfall meningen. Men kritikken var altså rettet mot min evige selvdigging på nett. -Dette har jeg nå tenkt å rette litt opp i.

Dette er de viktigste personene i mitt liv:


SuperSøster
Min absolutt beste venninne, min sjelevenn og en av mine herlige søsken. Denne jenta vet ALT om meg. Usensurert. Jeg har prøvd å forestille meg livet uten henne. Det er umulig. Hun er det mest fantastiske mennesket jeg kjenner; smart, morsom, oppfinnsom, spontan, oppmuntrende, omsorgsfull, kjærlig, vakker, tilgivende... Hun er også den tregeste personen jeg kjenner. Hehe. Når hun er sent ute er det med stil. Men én feil skal vel alle ha? :-P Denne jenta stiller alltid opp om jeg trenger hjelp til noe. Hun satt tilogmed barnevakt for LilleMann mens hun hadde rier! -Halvannet døgn senere kom lille Krølle. Jeg skylder henne hele verden. Og jeg prøver å gjøre opp for meg det jeg makter.







Helten

Bare kallenavnet sier vel det meste. Han er mr. Ordner & Fixer, og da snakker jeg om mye mer enn handywork. Han er alltid snarrådig når det finnes et praktisk problem, og han ville revet av seg høyrearmen for hjelpe til hvis han kunne. Han stiller opp på kort varsel og han er alltid positiv. Han er oppvokst i valdresfjellene og er mer sporty enn jeg "bargained for". Dette er typen som kjøpte bortoverski til meg til jul, og som er sykkelreparatør med gutta. Og i det siste har jeg oppdaget at jeg planlegger trasketurer og sykkelturer og teltturer...JEG! Det er ingen dårlig jobb å omvende et innemenneske som meg selv! Vel...ihvertfall inspirere... Han avlaster meg når jeg trenger ekstra hvile, og han engasjerer seg like mye i de to store guttene mine som i LilleMann. -Som i går, da han tok med seg alle tre guttene hjem til seg selv slik at jeg kunne sove ut på morgenen. Der hadde alle storkost seg med gjemsel og lasagne.

Svigermor
Hun er inkarnasjonen av tøffhet og mykhet i en kombinasjon som er utrolig vakker. Hun bryr seg oppriktig om alle rundt seg, og selv om hun bor 5 timer unna har hun greid å holde nær kontakt. Hun er utrolig generøs på alle områder og hjelper til på områder jeg ikke engang hadde tenkt på at det er mulig å hjelpe til på. Hun kommer stadig med velmente og gode råd uten at jeg har følt meg overkjørt på noen måte. En dame som fortjener respekt og som har masse kjærlighet og omsorg å gi.


Pappa

Jeg har alltid hatt en helt spesielt forhold til Pappa. Fra jeg var liten var han Pappa med stor P, han som alle fettere og kusiner elsket å treffe, fordi han lekte med oss og tok seg tid til oss. Det er alltid godt å prate med Pappa. Etter en telefonsamtale med han kommer jeg alltid styrket ut. Han er generelt opptatt av hvordan vi er forskjellige og hvordan mennesker utvikler oss individuelt. Jeg kan snakke med han uten å føle at jeg blir dømt fordi selv om han sier det han mener, har han respekt for at mitt liv er mitt liv, og at det som er rett for han ikke nødvendigvis er rett for meg. Pappa har masse gode verdier som jeg kan tappe fra og han er en herlig diskusjonspartner. Han er smart og reflektert og alltid ute etter å lære noe nytt om det individuelle mennesket og hvordan vi som individer kan snakke best sammen og jobbe sammen på en god måte.


Cecilie
Hvis det er noen jeg gjerne skulle hatt flyttende opp hit til Tr.heim for mitt eget ego's skyld, så er det denne jenta. Dette har vært min beste venninne gjennom flere år og hun er den eneste utenom familie som kjenner meg ut og inn og på vrangen. Og jeg kjenner henne. Hun har en fantastisk selvinnsikt og vet å være ydmyk på de rette stedene. Hun har en meget god evne til å se andre i den situasjonen de er i for øyeblikket og vise forståelse for de som andre glemmer. Jeg betrakter henne mer som familie enn som venninne fordi jeg vet at uansett hva jeg gjør, vil jeg ikke helt greie å "bli kvitt" henne. Hun kjenner meg på godt og vondt. Det er det ikke mange som gjør.

Det var et lite knippe av de aller aller nærmeste. Det er selvsagt mange flere; Skytsengelen (yngste søster), Mamma, Yvonne, Yvonne O. N, og Malin. Alle disse bryr seg om meg og hjelper til der det er mulig. De vet også at jeg ville gjort det samme for dem. Jeg elsker dem alle, og skylder dem så masse.
__________________

Dog, det skal sies: Dette er MIN blogg. Jeg skriver om det som føles rett, morsomt, interessant og aktuelt...FOR MEG. Bloggen er ikke til for å hylle de fantastiske personene i mitt liv. -De fortjener det uten tvil, men skulle jeg takket offentlig og på nettet for all hjelpen jeg får hver gang jeg får hjelp, så måtte jeg startet en egen blogg som omfattet bare akkurat det. Jeg har nok med å greie å holde liv i denne. Dette er mitt fristed. Min lille plass hvor jeg ikke trenger å tenke på, eller forholde meg til andre eller annet enn meg selv og det som foregår inni mitt hode. De som kjenner det er surt eller sårt at de selv, eller noen de kjenner ikke får mer plass på min blogg, er hjertelig velkommen til lage sin egen.

Det er ikke meningen å være ukul. Det er bare sånn det er. :-)

Utvisket personlighet?

Når man får barn forandrer livet seg noe grassalt på bare noen øyeblikk. Man går å tenker at man ikke skal forandre seg, at man skal fortsette å være den lekne, sosiale, tøffe, utadvente....eller hva man nå anser seg selv for å være. Slik går man å tenker gjennom hele graviditeten også. Magen vokser og man merker at man ikke er seg selv helt, men det er jo på grunn av at man ikke SER ut som seg selv. -Tror man. For joda, det er masse som stopper seg selv når man dundrer rundt med mage som et fjell, når man ikke kan bøye seg skikkelig, kanskje ikke kan gå skikkelig, når håret på leggene kan flettes (se pkt 2), når ingenting passer og mammaklær er vanskelig å få tak i og sjokkerende dyrt, når ingen av klærne egentlig passer til personligheten din, fordi du måtte bare ta de gardinene som hang på H&M, når man peser etter å ha gått opp trappen til inngangsdøren, når man helst skulle hatt med seg seng i lomma, når man må sette seg dump ned på gulvet i butikkene fordi blodtrykket brått sank...da er det ikke så lett å holde på den lystige personligheten man hadde før.

Men man sier til seg selv at det er midlertidig og at etter at babyen er født og når jeg har fått tilbake kroppen min sånn nogenlunde; DA!

Vel, da er du brått noens MOR.

Ammetåken slår kraftig knock out på den mest organiserte personlighet og man overlever de første dagene fulle av barselhormoner som gjør at du kan få hysterisk gråteanfall av at noen har satt skoene på feil sted i gangen.  Du husker knapt å kle på deg om morgenen, og det å huske hvilken dag man hadde avtalt hva - eller til hvilken tid - er like vanskelig som å bygge egen romstasjon av det du tilfeldigvis skulle finne i huset. Du kan lete deg ihjel etter nøkler og lommebøker for så å finne dem i bleiebøtta. -Bleia ligger pent i gangen der nøklene pleier å ligge. Vaskerutiner får en helt ny klang ettersom vaskemaskinen nå går hver dag, mens gulvene blir tatt når du "får tid". Det får du aldri. Stort sett går det i ett fra morgen til kveld og det er tider hvor du skulle ønske du kunne skru av deg puppene for å mate ungen separat fordi de kunne vært godt å få spist et helt måltid sammen med de andre. -Det slår aldri feil at ungen krever mat akkurat når du har fått maten på talerkenen. Familien ser du når de husker å komme innom, mens de gamle vennene dine er litt mer distansert. Ukens høydepunkt er trilleturene med barselgruppa, hvis man har tatt seg tid til å joine noe sånt.

Og slik går nå dagene.

LilleMann er nå 10 mnd. Hva har jeg gjort for meg MEG på disse månedene. Jeg summerer opp:

- Jeg har trent.
Heldigvis jobber jeg med å trene. Det gjør at jeg blir litt mer forpliktet enn vanlig. Jeg MÅ. Heldigvis. Trening er så utrolig viktig for meg. Det er en del av den jeg er. Jeg trenger å trene - helst hver dag. Men IHVERTFALL 3-4 ganger i uka. Hvis jeg ikke får trent blir jeg sur, innesluttet, humørsyk, irritabel, lat...generelt en dårligere mor. Jeg har ikke trent 3-4 dager i uka unnatt i små perioder på noen få uker. Det har nok heller vært rundt 2...

-Jeg har vært "ute"
Hele TO ganger i løpet av disse 10 mnd har jeg holdt i noe alholholdig med tanke på å være sosial. Jeg prøvde å ikke BARE snakke om babybærsj og amming. Dog temaene kom nok opp. Husker at jeg på siste fest stod med puppen i været for at frivillige kunne smake. Hmmm...jeg gjorde nå i det minste inntrykk. DET er jo nesten å være tilbake til mitt gamle jeg det! :-P

-Jeg har studert.
Første semesteret klorte jeg meg fast uten å egentlig lese for mye. Andre semester var jeg godt igang med rutiner og lesing bare for å måtte slutte helt i slutten av februar fordi LilleMann hadde utviklet alvorlig separasjonsangst...

Alt i alt kan man jo si at det hangler på det meste. Særlig etter at jeg måtte gi opp studiene. Jeg føler meg litt "fanget" hjemme, samtdig som jeg koser meg noe vanvtittig med barna mine. Jeg savner å være mer sosial. Og jeg savner den galere siden av meg selv.

Nå fikk jeg barn så tidlig at jeg aldri merket noen heftig omveltning i det å få barn. Det merkelige er at jeg merker det mer NÅ. Jeg begynte ikke å blomstre skikkelig..."finne meg selv"...før jeg var over 20. Over to år etter at jeg fikk barn. Nå som jeg har en liten baby igjen merker jeg at jeg har måttet legge bort en del av meg selv som jeg savner. Det hjalp nok ikke at jeg flyttet ganske langt fra det opprinnelige nettverket mitt. Og selv om jeg ikke angrer et sekund på flyttingen, så savner jeg å ha en venninne på besøk, eller å dra på besøk til ei venninne. Hadde det ikke vært for SuperSøster, så hadde jeg krepert totalt. Hun er min redning i hverdagen.

Jeg har dog trua på at jeg skal få meg et nettverk her i Trondheim også. Noen som vil være venner med meg mer enn et møte i halvåret. Jeg har trua på at jeg kan være meg selv igjen også, ihvertfall delvis. Men ikke enda. Nå er det barna som gjelder. Når man har 3 av dem, så blir det vanskelig å planlegge rundt dem. Det å finne noen som vil sitte barnevakt for én unge er kanskje vanskelig nok i seg selv, så prøv med 3... Nå kan jo de største barna mine være alene hjemme et par-tre timer, men ikke akkurat en hel kveld. Og jeg kan ikke godt komme hjem sørpe full og spørre hvorfor de ikke har lagt seg enda! Nei, alkoholinntaket er så begrenset at jeg kunne nok likegjerne vært avholds. -Jeg har ikke noe problem med det, jeg savner ikke alkoholen i det hele tatt. MEN jeg savner det sosiale som gjerne følger i kjølvannet av alkoholen. Jeg savner rett og slett å treffe mennesker. Jeg savner å kunne tillate meg selv å gjøre teite ting. Impulsive ting. Jeg savner å snakke fritt. Når man har barn må man liksom alltid passe seg litt for hva man snakker om. Barn får med seg utrolig mye, men de har jo sjelden noe konsept av hva vi snakker om og kan misforstå det meste. Så tar de med seg det de har "lært" på skolen og forteller det videre der. Før du vet ordet av det har du en barneværnssak hengende over deg uten at du riktig vet hvor den kom fra. -Vel, det var kanskje litt satt på spissen, men likevel.
 

Fellesfarging av hår...

Jeg elsker livet jeg har med mine barn. Det gir mening. Jeg blir helt tullete av den lille gutten min som gliser og sikler om hverandre, og som stanger pannen i meg for å tulle med meg og legger armene rundt halsen min og hodet mot skulderen min for å kose. Jeg blir stolt av skoleguttene mine som er så flinke til å gjøre lekser, som gjerne hjelper til hjemme og som er så oppfinnsomme og fantasifulle. Det er ikke sjelden jeg spruter ut i latter selv av den siste "bærsje-vitsen" til en av gutta. Jeg blir glad når jeg hører guttene le. -Jeg har ikke hørt noen som ler så mye som dem. Jo, jeg kan blir sliten og jeg kan bli irritert og det kan være masete å høre utbroderingene som kommer etter at jeg lo av "bærsje-vitsen" og dermed oppmuntret dem mer. Men jeg elsker dem. Og jeg elsker at de ler. Jeg elsker at de får meg til å le. Jeg elsker å få dem til å le. Jeg elsker at de får lillebror til å le. Jeg finner sjarm i bleieskift og klesvask nå som det ikke bare er mine egne klær jeg vasker. Jeg legger stolthet i det jeg gjør og i det vi har. Barna er livet mitt.

Jeg elsker elsker elsker hver dag.

Så da er det kanskje ikke så farlig med meg likvel. ;-)

Dette er jeg skikkelig flink til

- Sette grenser
Både for barna mine, og for meg selv.

- Å være mamma
Nei, jeg er ikke perfekt på noe vis. Jeg gjør feil som alle andre, og jeg er nok litt Tante Sofie, men jeg elsker barna mine. De kommer alltid først.

- Finne på aktiviteter med familien.
Jeg elsker å samle hele familien hjemme hos meg for å spille brettspill, ha høytids-verksteder, gå tur eller bare spise og slarve.

- Holde det ryddig
Selv om min definisjon av "ryddig" har fått litt lavere terskel, så spinner jeg rundt hele dagen. Jeg synes det er godt å ha en viss orden rundt meg, og særlig blir det rent om jeg har mye å tenke på!

- Bake
Dette er litt begge veier. Jeg kan være katasrofe på kjøkkenet, men når jeg er konsentrert nok og får det til...da er det virkelig verd å smake. Middager og sånt er jeg heller middemlådig på, da. :-P

- Leke
OK, så er jeg kanskje ikke så leken NÅ...småbarnstiden tar gjerne litt for mye tid og energi...men når jeg er helt meg selv er jeg ganske leken og tilogmed litt morsom! :-P

- Tilpasse meg
Jeg er kanskje ikke så glad i forandringer som kommer brått på, men skjønner jeg at jeg må tilpasse meg er jeg vanvittig god på det. Det er mer viljen enn evnen det går på iblant. ;-)

- Stå opp for meg selv, og for de jeg er glad i
En gang i tiden lot jeg folk herje som de ville med meg. Jeg lot de bryte meg ned og jeg lot de ta ifra meg all selvrespekt. Jeg la meg flat, gang på gang i god tro på at dette var "god samarbeidsvilje". Det viste seg at jeg bare viste meg som svak og udugelig. Nå har jeg grodd meg et par baller og jeg lærer meg fremdeles hvordan jeg skal bruke dem ;-)

- Gi av meg selv
Jeg elsker å glede andre mennesker. Jeg elsker å hjelpe. Jeg elsker å gi. Jeg elsker å bli kjent. Jeg elsker å le. Og jeg elsker å få andre til å le.

Hva er du skikkelig flink til?