mandag 23. august 2010

Meningen med livet

Barn er en belastning.

Dette er den vestlige tankegang.

Jeg er usikker på nøyaktig HVA som gjør at vi sitter igjen med en slik innstilling. Det er sikkert flere grunner. Et av mine forslag er at at vi lever i et mannsdominert samfunn. Javisst har kvinner flere og flere muligheter til å bli helt lik gutta. Gjøre de samme tingene, tjene de samme pengene osv. MEN det er på grunnlag av at vi gjør ting på den måten menn alltid har gjort det. Et av kravene er at det ikke skal merkes at vi har barn. Menn har jo tradisjonelt latt barna være hjemme med mor. Han jobbet hele dagen og kom hjem på ettermiddagen for å spise, kanskje ta en lur, lese avisen og slappe av. Han så barna sine et par timer før de la seg. Vi kvinner ville også ha den muligheten. Men mor har ingen annen forelder til å overta "jobben" med barnet. Så vi putter barna våre i barnehage flesteparten av timene i døgnet - for det er jo best for barna, selvsagt. Da er vi fri. Fri til å jobbe eller fri til å bruke tiden som vi vil.

-Så lenge barna smiler kan man tåle masse møkk!

Har du barn rundt deg når du jobber, blir du ikke akkurat oppfattet som noen professionell. -Hvis du ikke da jobber med andres barn. -Og alle vet hvor stor pris vi setter på barnehagepersonell! Vi skal helst betale minst mulig, for at andre mennesker skal ta vare på det kjæreste vi har. Det vitner mye om hva vi egentlig synes om barn. Egne og andres. De er i veien!

Ja, vi elsker dem. Vi elsker, elsker, elsker våre egne barn. Men de er en belastning. Å være hjemme med barna gir ekstrem lav status. Å sette barna bort til andre mesteparten av døgnet for å "late som man ikke har noen", slik at man kan klatre karrierestigen, det er høy status. Dessuten er det økonomisk veldig vanskelig å være hjemme med barna. Samfunnet legger muligens opp til at man skal ha høyere status?

 Det er veldig lettvint å sette bort barna...

Jeg merker det jo selv. Jeg er treningsinstruktør (i tillegg til student) og bruker i perioder mye tid på å lage nye treningsprogrammer for sal. Det er en ganske omfattende jobb som krever mulighet til å bevege seg, samt en god del konsentrasjon og planlegging. De siste gangene har jeg hatt med meg barna mine på jobb. Det vil si at jeg har hatt dem med og latt dem springe rundt meg mens jeg har prøvd å lete etter riktig musikk, telle beaten i musikken, finne på trinn, prøve dem ut, osv. Alt mens mine herlige barn tålmodig har ventet så lenge de kan. Når de har lekt fra seg, så trenger de oppmerksomet. -Eller mat. -Eller de må på do midt i gjennomgangen av den låta jeg nettopp har laget koreografi på og jeg vet at med all koreografien jeg har hodet, vil jeg glemme den innen vi tilbake fra do.

I bl.a en slik situasjon er mine barn en belatsning. 

Helten sier at man prioriterer bort ungene når man vil trene (det er jo sunt og det er forventet at man holder seg sunn og gjerne slank og sexy også) på ettermiddagene. Og det er klart det stemmer. De har vært på skole og SFO hele dagen, kommer hjem til middag for så å flyttes videre til en barnevakt, slik at mamma (og/eller evnt pappa) kan reise å trene. Mindre barn kommer fra barnehagen bare for å bli satt på barnepassen på senteret. Også kanskje de skal til bestemor i helgen, fordi foreldrene skal kose seg og ha alenetid.

 Så heldig å ha en pappa som ønsker å være sammen med barnet sitt mest mulig!

Jeg snakker ikke om forsømmelse av barna her nå. Dette er faktisk ikke så uvanlig. -Selv om det er satt litt på spissen. Og hva når man jobber skift? Barna er på skolen/i barnehagen første delen av dagen, mens ihvertfall én forelder jobber den tiden barnet er hjemme og til lenge etter at barnet er i seng.

Ja, det er superflott at kvinner kan klatre karrierestiger og tjene penger. Men må vi "være som menn" av den grunn?

 Den tøffe piraten Markus har besegret lillebror. :-P

Jeg ser at det argumenteres for barnehage i det vide og brede. Propagandaen sier at det finnes ikke noe bedre plass for barna dine enn i barnehagen. Fy skam om du tenker å ha de HJEMME! Tenk på alt de går glipp av.

Går glipp av?





Er det plutselig egoistisk at jeg vil ha inflytelse over mine egne barn? Er det ikke godt at de slipper stresset med at de skal tidlig opp om morgenen, at de har to steder å "bo", at de har forskjellige voksne å forholde seg til (gjerne nye ansikter stadig vekk, det er ganske mye utskiftninger i personalet i en gjennomsnitts barnehage). Er det virkelig så flott å være i barnehagen, der de voksnes oppmerksomhet er fordelt på ti barn? (ti barn pr. voksen, er det ikke det som er "regelen"?) Er det ikke godt for mitt barn å være sammen med mor eller far som elsker barnet av hele sitt hjerte, heller enn å være sammen med folk som få betalt minstelønn for å ta seg av en hel haug? (Jeg vet at de som jobber i barnehage virkelig bryr seg om barna, men det er allikevel noe annet med egne barn) Er det ikke godt at jeg selv vil ha en viss kontroll på hva barnet mitt spiser og hvordan det blir oppdratt? Vi lever i et samfunn hvor barn ned i barnehagen blir syke pga stress. Er det galt av meg å ville la mine barn være sammen med meg de få årene de faktisk VIL være sammen med meg? Er det riktig å venne barna våre til mest mulig stress fra de er helt helt små?

Joda det er masse fordeler også, med barnehage. Jeg trenger ikke nevne dem, for dere har dem sikkert ytterst på tunga allerede. Men først og fremst er barnehagen en oppholdsinstitusjon for unga, slik at de ikke skal "være i veien" for mamma og pappa. For mamma og pappa skal begge jobbe. -Eller hvile. -Eller på en eller annen måte slippe å ha barna rundt føttene.

Også barn kan bli "helt skutt"

Nå er samfunnet lagt opp slik at "alle" barn er i barnehage. Så de som går hjemme med barna, de får på pukkelen fordi de ikke kan stimulere barna nok sosialt. Vel, før i tiden gikk man på besøk til andre med barn. Nå er de andre barna i barnehagen, og der slipper man ikke inn uten å betale. -Og når man har betalt for at noen andre skal ta vare på ungen din, skal kan du vel like gjerne slippe å være en del av sosialiseringen selv og heller ta en kaffe med kollegaene på jobb?

Jeg vet jeg antakelig provoserer noe voldsomt her. Jeg liker egentlig ikke å provosere. Jeg liker at alle er glade og at alle liker meg.

Men nå er jeg lei av å ha dårlig samvittighet fordi jeg faktisk liker å være sammen med ungene mine. Jeg ønsker meg et samfunn hvor det er mer lagt opp til å ha med seg barna der man er. -Eller at man har kortere dager på jobb, slik at man faktisk rekker å se barna sine selv om man prøver å rekke alt som forventes av en kvinne. Se bra ut, tjene masse penger, være en livlig elsker, en god venn, en flott kjæreste, en engasjert samfunnsborger, en hjelpsom datter...og mye mye mer i TILLEGG til at vi liksom skal ha egentid. Ikke rart vi ikke får tid til våre egne barn!

Edit: Det er samfunnets oppbygning jeg er frustrert over. -Jeg mener ikke å dømme foreldre som setter barna sine i barnehagen! De fleste MÅ, fordi et sted må barna være mens foreldrene jobber.

10 kommentarer:

  1. Hva synes du om oss som jobber 100%, studerer 75 og setter bort ungen så fort man har behov til dagmamma da?

    Er dette egoistisk selvom man jobber ræva av seg for å skape en trygg og god fremtid for alle parter?

    SvarSlett
  2. Anneli: Jeg er sykt imponert over at du klarer å få det til!

    Jeg har absolutt ingen formening om hva man bør eller ikke bør gjøre i forhold til sine barn. Jeg mener hele samfunnet er bygget på feil premisser.

    SvarSlett
  3. Jeg er så enig med deg, jeg tror de aller fleste som har barna sine i barnehage faktisk kunne tenke seg å egentlig være hjemme med de. Men de aller fleste har faktisk ikke råd til det.
    Nå er situasjonen her hjemme litt utenom det vanlige. Jeg er syk og bruker dagene mine til å prøve å bli friskere, derfor er lillemann i barnehage.
    Vi er nå så heldige at vi slipper å stresse om morgene, og lillemann får endel kortere dager. Og til og med fri innimellom;)
    Det som også er et problem er jo at alle andre har barna sine i bhg. Dersom min lille trille skulle vært hjemme med meg, blir det fort kjedelig for han. Ja faktisk. Vi har prøvd, før jeg ble så syk som jeg er nå.
    Det er bakdeler og fordeler med bhg. Men jeg skulle så inderlig ønske at det var mer slik det var da jeg liten, mest vanlig å være hjemme med barna;) Da alle mødrene møttes med alle barna sine for en kaffekopp og skravlings mens alle barna lekte sammen.

    SvarSlett
  4. Innlegget ditt er satt veldig på spissen, og hadde jeg vært mer låst til barnehagen enn jeg er, ville jeg nok følt meg truffet, og dermed blitt provosert. Jeg skjønner akkurat hva du vil fram til, og jeg er enig i det grunnleggende her.

    Vi er heldige, jeg har nokså mye frihet i jobben min, og ungene er ikke i bhg fra 8 om morgenen. Det er jeg veldig glad for. Jeg er også en sånn person som du beskriver, som gjerne vil ha egentid og kjærestetid også, uten barna. Jeg tenker ofte at dagen ikke er lang nok, fordi jeg ikke har sjans i havet til å rekke å gi barna like mye tid som jeg skulle ønske, samtidig som jeg skal gjøre alt jeg vil gjøre for min egen del. På samme tid, vet jeg at om jeg lar være å prioritere meg selv, blir jeg ikke noen god mamma. Det høres ut som en unnskyldning, men det er sant.

    Det er mye rart som kan sies om holdninger i samfunnet, og jeg er helt enig med det om at det er stort forbedringspotensiale i forhold til forventninger og status når det er snakk om barn, hjemmeværende foreldre og barnehage/barnevakt. Det er rart det ikke bare kan være greit at folk gjør som DE VIL - det er jo det som er poenget - ikke at alle SKAL være hjemme fordi det er så fint og flott (jeg skjønner at du ikke mener det skal være sånn :)), og heller ikke at alle SKAL ut i jobb fordi det er så viktig å realisere seg selv, Målet må være at alle får leve det livet de har lyst til. Jeg mener at alle foreldre som elsker barna sine, og som får barna sine til å FØLE seg trygge og elske, er gode foreldre - uansett hvordan omstendighetene rundt dem er.

    Hvordan tror du mine barn har det, i øynene til visse bedrevitere? Vi flakker omkring, de har familie over hele landet og i utlandet, som vi bor hos i perioder i slengen. Folk kommer til oss, bor hos oss en stund og forsivnner igjen. Plutselig er vi ute på tur en helg, de sover i telt, eller kjører mil på mil med bil. De hadde begge reist mer da de var 5 mnd gamle, enn jeg hadde da jeg var 22. De har ikke haugevis med klær, og nesten ingen leker, i forhold til andre barn. Sånn som vi lever... vel, jeg tror mange ville hatt noe å si på det om vi hadde latt andre blande seg, for å si det sånn. Jeg vet at barna mine er trygge og elskede barn, og de vet det selv også. Det må jo være det aller viktiste, etter min mening.

    Jaja. Dette ble jo en hel stil, hehe.

    sv//Det er nok noe som begge kjønn gjør, men jeg tror det er et mer typisk trekk hos kvinner, i alle fall i den grad jeg sikter til her. :)

    Åhr, den situasjonsbeskrivelsen din minnet meg om eks'en min. Han var ekspert på akkurat det der, selv om jeg VISSTE at han mente det motsatte av det han sa, så kunne han holde ryggen sin fri ved å beskylde meg for å være paranoid... ikke rart det ble slutt, hehe.

    SvarSlett
  5. Heisann :)

    Ville bare si at jeg synes du skriver veldig bra!! :D Moro å lese!

    Så vil jeg ønske deg en god dag og snart god helg! :)

    SvarSlett
  6. Jeg er helt enig med deg jeg, og synes nesten ikke at du har satt det hele på spissen engang. Å tro at man kan fortsett som før etter sine egne egoistiske lyster etter at man har fått barn er ikke bare naivt, det er dumt.

    Jeg er førskolelærer, og mener faktisk at barn utgangspuktet ikke har noe å gjøre i barnehagen.

    Jeg forstår selvfølgelig at de må, samfunnet er lagt opp slik.

    I Norge så er hele den greia med at barn har det best i barnehage basert på en rapport fra midten av sytti tallet hvor to unge menn gjorde en studie på noen ytterst få barn og familier, hvor de sammenlignet barn fra ressurs sterke familier fra oslo vest som gikk i bhg mot barn fra litt mindre ressursstærke familier et annet sted i Oslo som ikke gikk i barnehage, og de fant forskjeller i barnas utviklinger. Det var ikke så vanlig med barnehager på den tiden som nå. Det sier seg på en måte selv av denne rapporten muligens er noe magelfull og ikke helt representativ, og det er synd og skremmende at et helt fagmiljø her til lands siden har tuftet sine oppfatninger og uttalelser om barn, utvikling og bhg på denne rapporten. Fagmiljøet i Norge er lite og blir derfor sjeldent utfordret og det er i grunn litt skummelt at to menn skal diktere hva som er gjengs uten at noen stiller verken spørsmål eller noen ting til de uttalelsene de kommer med. Heldigvis skjer det mye på fronten, og det finnes mer omfattende og seriøs forskning både fra Norge og andre land om barns utvikling, barnehager osv osv

    Når alt dette er sagt: Jeg forstår veldig godt at folk både må og vil ha barna sine i barnehagen...
    Vi er alle forskjellige, og har alle ulike behov, ønsker og drømmer for våre egne og våre barns liv. Ingen kan vel si at det ene er bedre enn det andre? Og det som passer og er riktig for en familie kan være helt feil for en annen.

    -men til syvende og sist...så handler alt i grunn om prioriteringer...vi velger det livet vi vil ha for oss selv, og våre barn...stort sett i alle fall.

    SvarSlett
  7. Det er så vanskelig når samfunnet generelt mener at mødre nærmest ikke er skikket til å ta vare på egne barn. Jeg elsker ungene mine, og er kjempeglad for at vi nå faktisk klarer å få til at jeg får være hjemme med de!
    Det jeg ikke forstår, er at så mange tenker at barn som er hjemme MÅ bli isolert. For det første: mange har søsken. For det andre: Det finnes åpne barnehager, lekeplasser, lekeland, og mange steder man kan være hvor barna kan treffe andre barn! Det er jo ikke sånn at hvis man er hjemme med barna, så er man bare HJEMME, inne i huset, alene, til en hver tid! Min plan er å legge opp dagen litt, med sangstund, matlaging, fri lek og sånt som de jo er vant til. Også benytte meg av åpen barnehage, og treffe andre som har noen dager hjemme med barna.
    Viktig tema du tar opp, Alanna. Og du skriver veldig bra!

    SvarSlett
  8. Vet du hva, jeg har faktisk opplevd mye av det motsatte. At foreldre som er hjemmeværende "ser ned på" de som har ungene i bhg. Eks:
    "Jeg HAR LYST å være sammen med mine barn, ikke sette dem bort.."
    "Ingen barn på 1 år har godt av å være i bhg, de kan få skader av det.."
    "JEG velger å være hjemme, ungene mine betyr mer for meg enn penger..."

    Jeg har flust av slike eksempler, og det gjør faktisk like vondt å høre slikt, som det motsatte.
    Og jeg mener at unger kan ha det flott både hjemme og i barnehagen. Jeg synes det er supert at foreldre kan være hjemme med ungene lengst mulig, men det er jo ikke alle som kan det. Spesielt ikke enslige foreldre...

    Jeg synes det er viktig at vi ikke dømmer hverandre, verken den ene eller andre vegen.

    SvarSlett
  9. Jeg er faktisk enig med deg. Har hatt ungene mine i 60% bhg , men skal nā søke en ekstra dag. Det er rett og slett dødt her på dagtid. Og jeg må innrømme at dager det ikke er utevær, så går de meg på nervene. Det ER begrenset hvor morsom mamma er etter noen timer.
    Men en ting jeg vil ta tak i, er at selv om mødrene var hjemme før, var de ikke mer sammen med barna av den grunn. Da var det andre ting som gjaldt. Så strengt tatt får barna mer kvalitetstid nå:-)

    SvarSlett
  10. 1 voksen per 10 barn er vel litt overdrevet ;) 1 voksen per 3 barn før de fyller 3 og en voksen per 6 barn når de har fylt 3 er reglene. Såklart , noen steder omgås dette ved at man f.eks putter inn 10 barn på en småbarnsavdeling med grunnbemanning på 3 voksne (det er jo alltid et barn som er sykt eller ikke kommer..), og når man da i tillegg vet at de som jobber i barnehagen jobber i 7,5 timer per dag, mens barnehagens åpningstid gjerne er på minst 9 timer - og man i tillegg har en pedleder som enten jobber 45 min kortere hver dag eller har tilsvarende tid bunden på jobb (på dagtid) til planlegging ; så sier det seg jo at det i minst en time daglig kan være (er..) færre voksne på jobb enn det som egentlig kreves.

    MEN : jeg har stor tro på barnehagen. De som jobber i barnehagen er stort sett veldig dyktige, de brenner for jobben sin, og de har masse omsorg å gi barna samtidig som det pedagogiske blir ivaretatt. Dette har naturligvis du som mor også , men det å måtte ha barnet i barnehage trenger ikke bety at barnet får et dårligere liv. Kanskje handler det mer om , som du også er inne på, hva man gjør med den tiden barnet IKKE er i barnehagen?

    SvarSlett