torsdag 25. juni 2009

Brage Brakar

Endelig kom Brage. Vi reiste på sykehuset lørdag 20. juni for å starte med igangsetting. Vel inne ble vi forespeliet at dette kunne ta TID. Fødsler er brått ikke noe man bare starter ved å skru på en knapp. :-P Vi fikk tilogmed beskjed om å ta oss turer ut i Gjøvik sentrum, finne på noe, kose oss og la være å tenke på fødsel i det hele tatt. Så vi brukte lite tid inne på sykehuset, bare kom inn til kontroller og insemineringer og slikt og ellers følte vi mest at vi var på ferie! :-D Nydelig vær nøt vi på Fastlandet (badested) og tankene forsvant helt fra fødselfokus på resturant med påfølgende kino. Kjempekoselig! :-D

Fikk ballong (kateter) første dagen. Det hadde lite effekt. Dag to satt de inn en pille med det hormonet som framprovoserer rier. Vi koste oss hele dagen ute og da vi kom inn til kontroll og ny pille på kvelden hadde jeg regelmessige kynnere, men ingen smerter og livmorhalsen var fremdeles ikke moden. De var redde for å overstimulere og risikere riestorm så de besluttet å vente til dagen etter med ny pille, men samtidig fikk vi beskjed om å smøre oss med tålmodighet; det var ikke sånn at de egentlig forventet at det skulle skje noe i løpet av natten. Jeg smilte og bare gledet meg til å gå ut igjen til Fastlandet der mine to eldre sønner badet og hvor familie ville hilse på.

Akkurat i dét jeg reiste meg fra sengen igjen skjedde det noe. Den neste kynneren grep tak i ryggen min og gjorde vondt rundt magen. Jeg har født før...dette var en ri! Men jeg visste også at ting kunne ta tid, så jeg sa ingenting. Jeg ville se gutta bade! :-P Da var klokken 20.00

Det var smertefullt å gå den korte veien til Fastlandet. Særlig merket jeg et betydelig nedpress som gjorde det vondt å gå normalt. Dog det var enda vondere å stå stille! Det var ikke helt lett å late som, for mine to glupe gutter, at alt var som normalt. :-P

Smertene tiltok fram til vi var tilbake på sykehuset. Der fikk jeg tildelt en sånn treningsball å sitte å gynge på. Det var så behagelig at det virket som om smertene avtok litt igjen. Jeg har blitt lurt av ungen før, så tenkte at jaja, kanskje det roer seg. Uansett så det ut som en god idé å få seg litt søvn.

Det ble ikke lange søvnen. Etter en times tid i halvsøvne var smertene så vonde at søvn var fåfengt. Etter enda en halvtime greide jeg ikke ligge lenger. Etter en ny halvtime synes jeg det var på tide å vekke pappa'n. Smertene tiltok ganske tydelig og nedpresset var blitt nesten uutholdelig. Klokka var blitt 02.00.

Vi flyttet inn på fødestua. Det som var mest smertefullt var definitivt nedpresset i bekkenet. Riene i seg selv var faktisk ikke så ille. Jeg hadde snart god nok åpning til å kunne be om epidural. Anestesilegen kom inn og prøvde å sette den, men bommet litt først. Da han også fikk høre at det var nedpresset som var værst skuffet han meg ved å si at det kom ikke til å forsvinne. Bare riene. Riene føltes ikke så ille, så da kastet jeg ut hele anestesilegen. :-P

Så gikk det noen timer hvor jeg trodde jeg skulle dø. Sånn er det jo å føde. ;-) Men det gikk egentlig forholdsvis fort og klokken 05.32 var Brage født i armene på pappa'n sin ved litt hjelp av jordmor. Tøffe pappa'n ville ta imot selv!

Jeg har født før. Jeg har opplevd øyeblikket ved å brått ha et lite menneske i armene etter timer med smerter og strev. Og helt ærlig: første gang var jeg mest opptatt av at smertene endelig var over. Da varte det også mange flere timer og jeg var satt på drypp, noe som gjør smertene mer "masete" som de sier på sykehuset. Dessuten var det jo første gang, og første gang er første gang. Man blir sliten bare fordi man ikke egentlig vet hva man går til...

Andre gang rakk jeg liksom ikke helt forberede meg før ungen lå på madrassen. Dessuten var jeg utslitt. En litt uerfaren jordmor gav meg litt mye drypp slik at jeg fikk riestorm. Det unner jeg ingen. Jeg har bilder fra sekunder før babyen kom. Jeg så ut som et spøkelse fra Uhu.

Denne gangen ble ting gjort litt mer etter mine egne premisser. Jeg følte selv at jeg var med på min egen fødsel. Et par ganger jaget jeg jordmora og apparatene hennes. Det er trygt å bli fulgt opp, men hvor mye kan noe forandre seg på noen få minutter og hvor mye har det å si, når babyen må ut uansett? Da vannet brått gikk med et smell (jeg kommer aldri til å glemme blikket til pappa'n som fikk sprutet fostervann over hele seg! Haha!) og det viste seg å være misfarget, ble jordmor totalt stressa, enda alle kontroller (og disse er hyppige under en fødsel!) viste en trygg og stabil baby. Da hun tenkte å lenke meg fast til en maskin jaget jeg henne. Ikke snakk om! Babyen har det bra! Ca en halvtime etterpå var babyen født. Frisk og fin, dog litt blek. Våken og klar for pupp med én gang. Og stor! 4460 gram og 54 cm! :-) Mye større enn mine to første barn!

Og noe merkelig skjedde inni meg da jeg så babyen for første gang! Dette er min tredje fødsel, og allikevel var det som om det først DA gikk opp for meg at den store premien var en frisk og levende ny sønn! Det er en følelse som er vanskelig å beskrive og det samme gjelder for sjokket over hvor overrasket og rørt jeg skulle bli enda jeg "har gjort dette før".

Så begynte problemene. Morkaken satt fast. Den ville ikke løsne uansett hva jordmor drog og lirket. Alle knep ble prøvd for å få den til å løsne: lystgass (som jeg hater, men som heldigvis ikke virket!), amming (for å få etter-rier), et par sprøyter med noe greier som skulle få livmoren til å trekke seg sammen, jeg som presset til jeg ble blå mens jordmor prøvde å dra ut morkaken sammen med hele livmoren (sånn føltes det i det minste), legen kom inn og prøvde det samme...gav meg en liten dose morfin + noe avslappende og prøvde igjen *smerte*...til slutt var det ikke annet å gjøre enn å kjøre ned på operasjonsbordet for å få røsket den ut. Der nede fikk jeg spinalbedøvelse, mer morfin, blodfortykkende, enda mer for å få livmoren til å trekke seg sammen... jeg synes de puttet på meg alt mulig rart. De fikk endelig morkaken ut, jeg var full som en alke med all morfinen og hatet det...jeg ville jo opp å være sammen med babyen! Jeg mistet ca en liter blod, slik at jeg var blek (eller gul, som pappa'n sa det) og susete hele dagen.

Så ble jeg kjørt opp på oppvåkningen for å hvile av meg rusen og vente til spinalbdøvelsen sluttet å virke, så jeg kunne gå igjen. Der lå jeg å ristet...og jeg mener ikke sånn lett skjelving, men skikkelig ukontrollert risting. Dette hadde begynt rett etter at babyen ble født og så ikke ut til å gi seg! Så da fikk jeg noe mot det også. To - tre doser...og likevel lå jeg lenge å ristet etter jeg fikk det... Innen dette var jeg blitt både utslitt og ulykkelig ved tanken på at jeg ikke fikk se sønnen min på noen timer enda. Så jeg sovnet. Våknet noe mer edru og med litt mer følelse i bena og uten rystelser i kroppen. Deilig. Fremdeles susete etter blodtapet og med lett "hangover" etter morfinen, men med litt mer kontroll på egen kropp. Og ivrig etter å komme meg opp for å se sønnen min igjen. Heldige pappa'n hadde fått mange timer alene med babyen!

Resten av dagen gikk med til å hvile og bare nyte babyen. Fikk besøk av de to andre sønnene mine en liten tur før de dro til sin far for to uker. To superstolte storebrødre helt fascinert av det lille vesenet i plastikksenga. :-)

Jeg er så glad de fikk sett Brage før de reiste. Og jeg er også glad for at jeg får to uker å bli kjent med Brage på, uten å måtte tenke på de to andre store guttene mine som også fortjener oppmerksomhet. Enda jeg savner dem noe vanvittig også. :-S

Vi dro hjem fra sykehuset dagen etter, og etter det har jeg kost meg med Brage i vakre, rolige Etnedal. Her tar vi livet helt med ro og nyter det nydelige været. Vi har vært masse ute. Jeg er trist for at jeg ikke får bade, jeg som elsker sommeren for badeværet! :-( Men jeg får dyppet føttene, og jeg har fått grille, og jeg bare nyter alt sammen. Og jeg er helt fascinert og forelsket i den lille sønnen min. Han holder meg våken om natten. Ikke fordi han skriker, for han skriker veldig veldig lite, men fordi jeg ikke vil gå glipp av en eneste grimase og få med meg hvert eneste smil, så jeg blir liggende å bare se på han...

Han er perfekt. Jeg er så heldig som har tre så perfekte gutter! <3

Og navnet? Brage Kingsrød Lavransson

2 kommentarer:

  1. Stolt av deg, vennen <3

    Endelig kom bloggen jeg har ventet så lenge på!!! Gleder meg MASSE til å hilse på den lille! Han virker som en drøm:)

    SvarSlett