Å være ung mor...

Rart å tenke på at jeg bare var 18 da jeg fikk første gutten min. Jeg hadde hatt 18-årsdag bare 6 dager før riene startet. La meg si at jeg nok hadde en ganske annen feiring enn de fleste som fyller 18.

Sliten av riene, så sliten at jeg sovnet mellom hver rie...

Faktisk tror jeg ikke vi hadde noen feiring. Når man er 17 år og gravid vil man faktisk helst bare bli inne. Det er nok av folk som ser på deg med et litt skjevere blikk en vanlig og de vanskelige spørsmålene en ung kvinne får av "de voksne"er om mulig enda vanskeligere å svare på. "Hva tenker du nå om framtiden, da?" "Hva gjør du til neste år?"... Det er nå engang slik at når man blir gravid så må en del planer gjøres om på, og i frykt for å virke ambisjonsløs og lite gjennomtenkt turte jeg aldri å svare at "det har jeg ikke peiling på, først må jeg finne ut hvordan jeg skal få penger til mat til denne ungen. Planen er å amme så lenge som mulig fordi det er gratis og fordi jeg ikke har hatt annet arbeid enn studier på videregående nivå, så er det mulig jeg må tigge eller samle pantegods for å få mat til meg selv også..."

Det gikk en dag av gangen. Jeg startet i jobb allerede 2 uker etter fødselen. Fødselspermisjon hadde jeg jo ikke rett på. Babyen var med meg på jobb. Har du noengang prøvd å snakke i en telefon mens du noterer på en datamaskin samtidig som du ammer en baby bare for at han ikke skal gråte og avsløre at du har med en baby på jobb og dermed virke totalt useriøs?

Markus ca 3 mnd. Dette er faktisk fra jobben. 

Den jakka fikk gjennomgå en del sikkel og gulp...

...kunne ikke ha med hele beholdningen av babyutstyr på jobb hver gang!

Det var en slitsom tid. Ikke egentlig oppgavene med babyen. Til min store overraskelse var det jo nesten bare kos! Men jeg husker jeg var nesten desperat etter penger innimellom. To ganger måtte vi dra oss til sosialkontoret og trygle om penger. Første måneden fikk jeg. Neste måneden fikk jeg avslag fordi jeg fikk penger av dem måneden før. Jeg vurderte å selge meg selv innimellom.

Jeg følte meg uendelig alene. Jeg kjente ingen andre rundt min alder som hadde barn. Venninnene mine forsvant under svangerskapet. Det var like mye min skyld som deres. Kanskje mest min, det var tross alt jeg som valgte å gifte meg og flytte avgårde til nabo"byen". Og dessuten hadde jo de ganske andre liv enn mitt. De bodde hjemme og ingen hadde verken kjæreste eller barn.

 Min andre sønn, Elia. 

Aktiv fra første dag, stadig klatrende på det han kunne finne...

"Byen" jeg bodde i var ikke noen by i det hele tatt. Det var et tettsted med en 6-7000 innbyggere. Og de som bodde der trengte ikke bli kjent med flere, ihvertfall ikke en jentunge med stor mage. Jeg fikk høre at det var noe som het barselgrupper, så da babyen var kommet troppet jeg opp med vogn og baby og gledet meg til å bli kjent med andre som hadde barn. Jeg så for meg kaffe, skravling og potensielle venninner med barn i lik alder som lekte sammen på gulvet. Jeg gledet meg som en unge! Endelig var det slutt på den stummende ensomheten.

 Sliten og ensom. 

Men har selvsagt aldri angret på at jeg valgte å få barn!

Nyfødt Markus dette her.

Det som møtte meg var 4 kvinner. Alle i forskjellig alder. Alle over 30 år. Jeg ble litt skuffet over at ingen av dem var yngre, men jeg visste også at jeg var ganske moden for alderen og dessuten hadde vi jo noe felles; alle hadde herlige barn under 3 mnd. Jeg satte meg ned og tok opp LilleGutt for amme. Alle 4 damene kastet et blikk på meg, vurderte meg og snudde seg igjen mot hverandre. De skravlet om bleier, fødselssmerter, amming, rotete hus og ammetåke. De delte sine fødselshistorier og snakket om kroppslige forandringer de ikke helt visste om de likte. -Men ikke med meg. Jeg prøvde å skyte inn en setning her og der for å bli med i samtalen. Jeg hadde jo min egen personlige fødselshistorie og jeg merket også ammetåken, men ingen av dem kastet så mye som et blikk på meg. Jeg var så uendelig stolt av min lille sønn og jeg ville så gjerne vise han fram, men ingen virket interessert. Jeg møtte opp to ganger, men jeg ble så usikker av det at jeg sluttet. Mulig det var dumt. Kan hende de hadde inkludert meg mer om jeg var mer "persistent", men jeg hadde ikke den sikkerheten i meg selv som skulle til.

Elia igjen. Ville ikke vært uten noen av dem!

Det var mange som ikke hadde tro på mine evner som mor på grunn av alderen min. Jeg har vært igjennom masse dritt. Masse. Dritt. -På grunn av dette. Avgjørelser og diskusjoner har gått over hodet på meg. Jeg har blitt overhørt og oversett og jeg har kjempet hardt og lenge mot et system som er svært forutinntatt og på forhånd hadde bestemt seg for at jeg ikke var god nok. Jeg skal ikke legge ut de historiene her, men jeg kan love at erfaringene jeg har gjort meg er at det å være samarbeidsvillig og ydmyk fort kan tolkes til "svak". Jeg ble til slutt sett og hjulpet ut av kvikksand jeg holdt på å drukne i og er vanvittig takknemlig for dette. Da hadde jeg allerede blitt fratatt all respekt for meg selv og jeg hadde ikke noe igjen av selvtilliten som mor. Jeg hadde blitt fortalt at jeg ikke dugde til noe uansett hva jeg gjorde og jeg hadde begynt å tro på at barna mine muligens hadde det vondt med en mor som meg. Det måtte jo være noe alvorlig galt med meg som ikke kunne se mine egne feil enda jeg prøvde! I flere år prøvde jeg å ransake meg selv for feil og mangler som mor. Jeg spurte, men jeg fikk aldri mer enn svevende svar og tilgjorte ovenifra-og-ned-smil. Når jeg ENDELIG ble sett og ble hjulpet ut av grøten var det så ekstremt godt å få bevis på at jeg duger og er god nok. Jeg er faktisk riktig flink som mor!

Stolt mor til Markus! MIN lille baby! Heldige meg! <3

Jeg har lært gjennom årene som ung mor at "autoritetspersoner" som jordmødre, helsesøstre, barnehagepersonell og lærere ikke egentlig bør sees på som autoritetspersoner. Jeg har lært meg at JEG kjenner mine barn best. Alltid. Og jeg bør være klar på det. Alltid.

Jeg tror ikke det er noen alder for når man blir "klar" for barn eller ikke. Jeg tror faktisk en 14-åring kan være "klar" for å ta seg av et barn. -Uten at jeg vil bli beskyldt for å oppfordre 14-åringer til å få barn. Jeg bare vil påpeke at dette er utrolig individuelt. Jeg kjenner mange unge mødre i dag. De aller fleste er fantastiske mødre. Jeg kjenner også mødre eldre enn meg selv som aldri burde fått barn fordi de aldri egentlig vil bli klare for det. Jeg vet likevel sikkert med meg selv at alle gjør så godt de kan, og at jeg vil være der med en hjelpende hånd til hvemsomhelst som skulle trenge det. Jeg fikk høre av moren min: "Ja, etter at du ha fått ungen og når du begynner å slite så ikke kom til oss! Ungen er ditt ansvar!" Jeg kunne ikke være mer uenig. Når jeg engang får beskjeden om at jeg skal bli bestemor, så skal jeg være der med åpne armer. Uansett. Jeg tror ikke oppgavene som foreldre er noe spesielt enklere for en 30-åring enn de er for en 18-åring. Jeg tror virkelig du kan bli like sliten som 17-åring som du kan bli som 40-åring. -Og selv om sjansen for det er større når du er ung; alle kan ha økonomiske problemer.

Jeg gikk mye alene de første årene som mor. Jeg fikk enda et barn da jeg var 19. Ingen av disse var planlagt, men begge var veldig velkomne. Jeg var mest alene om barna. Jeg var ekstremt sliten og jeg tryglet om hjelp fra familien min, men ingen så meg da. Det kunne endt riktig galt. Jeg var virkelig virkelig sliten. Men heldigvis var det en fyr som så meg. Han forelsket seg i meg og han så hvor sliten jeg var fra dag én. Han hjalp meg med barna, med husarbeidet, med hogging av ved, med alt....slik at jeg fikk sove. Det tok flere år før jeg kunne fungere som normalt igjen, og fremdeles henger det i at jeg blir fort sliten.

 Så godt når noen endelig brydde seg!

Desverre endte også historien med denne hjelpsomme mannen veldig trist. Han har fremdeles en viktig plass i hjertet mitt fordi han virkelig ville hjelpe og gjorde det. Og først når han så det, så var det etterhvert flere som våknet. Jeg har bestemt meg for å være en slik person selv. -Prøve å stille opp for andre der det er mulig. Heldigvis opplever jeg oftest at mennesker er varme og godhjertede. De vil gjerne hjelpe. Det er bare ikke alltid like lett å vite hvordan. Det er ikke alltid like lett å vite hvor viktig det er og hvor stor forskjell det gjør heller. Jeg er også utrolig takknemlig for internett. I mine mest ensomme perioder har jeg rett og slett funnet mennesker på nettet. Forskjellige forum. Det høres kanskje teit og geekete ut, men jeg har likevel funnet noen av mine beste venner over nettet. Jeg har oppdaget at det finnes ekstremt gode sjeler som gjerne vil prøve å hjelpe fra lang unna. Når man er i en sliten småbarnsfase er det utrolig godt å ha et overbefolket internett i stua. Da er man faktisk ikke helt alene og det er alltid mulig å finne andre i samme situasjon som en selv. :-)

I dag er jeg sterkere og mer sikker på meg selv og mine evner som mor. Det er ikke like viktig for meg å vise meg perfekt. Jeg har aldri tenkt på at det har vært viktig for meg, men i retrospekt er det lett å se at det var noe av det jeg jobbet hardest med å få til. Jeg ville så gjerne bli tatt på alvor. Jeg hatet alderen min og gledet meg til å få mine første rynker slik at folk kunne prate til meg slik de pratet til hverandre. -Ikke slik de prater til barn. Det er en utrolig god opplevelse å oppleve at folk gjør nettopp det når de nå titter inn i vognen og ned på bayen som jeg er så stolt av. Når jeg nå forteller at jeg blir sliten, så får jeg et ekte svar om at det ikke er rart med spebarn i hus...istedet for et hult svar som impliserer mer noe slikt som; "du får takke deg selv!".

Sjarmisen min <3 Brage Brakar. 

Nesten så jeg får lyst til å gjenta det. ;-)