Jeg har visst om denne kampanjen lenge. Likevel har jeg oversett den. Jeg vil ikke bli minnet på hvor heldig jeg er. Jeg får så dårlig samvittighet. Og når jeg får dårlig samvittighet så overser jeg mitt heller sparsommelige budsjett og øser litt av den overfloden det er meningen jeg skal føle at jeg har. Til tider kan det bli litt mye. Man er seg selv nærmest og nå nærmer våren seg, guttene trenger etterhvert nye sko og tynnere vårjakker. For ikke å snakke om at de trenger nye sykler. De måtte klare seg uten ski i hele vinter, og det var ikke en helt liten krise! Jeg oppdaget nemlig litt for sent at langrennski nærmest er obligatorisk i skolen her i Tr.heim. Og jeg som prioriterte mobiler, lap-top til Markus og skøyter til dem begge istedet, har gått med dette hengende over meg hele vinter. -At de ikke har langrennski som de kan bruke på skolens utedager og på SFO. Jeg hater å føle meg utilstrekkelig som mor. Jeg hater å vite at guttene mine mangler noe.
Markus lykkelig på nye skøyter tidligere i vinter
Her trykker han i vei på mobilen sin
Så klikket jeg på linken som ledet til kampanjen likevel i dag. Tenkte at det kunne jo absolutt være et greit tidsfordriv å trekke et lodd i "livets lotteri" som de kaller det. Sløv og nærmest uinteressert hørte jeg igjennom introen før jeg i halvsøvne studerte lykkehjulet. Jeg tenkte kynisk at "æsj, jeg kommer sikkert til å få Kina eller India, ettersom det er de som tar mest plass på hjulet her", og ønsket meg brått noe mer "eksotisk" som Niger eller Polen som er ganske smale striper på hjulet.
Hjulet spant og jeg stoppet på et øde fjell- eller ørkenlandskap. Jeg var blitt født på nytt i Syria og der var det 13 % sjanse for at jeg ville blitt tvangsgiftet i 10-12-årsaldren og holdt som husslave og sex/fødemaskin.
Den beintøffe, selvstendige jenta i meg bråbremset. Jeg klarer ikke ta skikkelig vare på et frivillig forhold når jeg virkelig går inn for det en gang! Jeg liker meg alene, jeg elsker å ha kontroll over min egen økonomi, jeg hater å la mine egne beslutniger gå innom en annen person for å skulle "passe" med hans, jeg klarer ikke riktig legge opp livet mitt som et to-spann og har alltid en plan B på lur i mine forhold. Jeg saboterer meg selv fordi jeg nekter å bøye meg, tilpasse meg og bare tanken på å gi en annen person "makt" over meg gjør meg fysisk kvalm.
Som tvangsgiftet ville jeg blitt drept. Garantert. Eller jeg ville dødd inni meg og endt opp som en apatisk robot. Jeg tror kanskje jeg er sterk, men jeg er ikke sterk på den måten.
Lykkelige jeg i lek med BrageMann.
LilleMann i hverdagsmodus
- med et stort smil om munnen, lykkelig, omringet av kjærlighet og oppmerksomhet.
Plutselig var det ikke lenger så viktig at vi ikke har en sånn gummimatte til LilleMann som kan gi mer friksjon og dermed gjøre det lettere for han å krabbe. (Gulvet vårt er så glatt at å krabbe er som å sende bambi på isen, han drar seg istedet fram med armene og han er god på det!) Guttenes mangel på ski var ikke så viktig lenger. Jeg tenker på at Markus er en av de få 8-åringene jeg kjenner som har sin egen lap-top. Jeg tenker at Elia er knallheldig som fikk eget snowboard i en alder av 5 år. Markus går på drama og Elia går på innebandy. Begge går på en skole som bruker masse resurser på dem og hvor de blir fulgt opp og får den hjelpen de trenger. De har et vanvittig godt utgangspunkt bare ved å bo i den byen de bor i. De har hele barndommen å bruke til lek og utvikling. De kan faktisk leke til langt opp i tenårene før de gradvis begynner å kjenne voksenlivets ansvar. LilleMann er vanvittig heldig som har to foreldre som elsker han over alt og engasjerer seg 100% i han. Koste hva det koste vil. Han tror han er verdens midtpunkt og vi har tid til å oppmuntre det.
Full konsentrasjon når man får opplæring i en ny, glorete og helt fantastisk leke!
Jeg kunne ikke la være å hente fram visakortet mitt. KLART jeg ville "hjelpe nyfødte Alanna" i Syria. En 100-lapp fra eller til. To slike 100-lapper. Hvis mitt bidrag kan hjelpe, hvorfor hjelper jeg ikke mer? Er jeg virkelig blitt så egoistisk og blasert?
Fri legehjelp er noe av luksusen vi har her i Norge.
Systemet er kanskje ikke perfekt, men det er likevel mer enn de fleste andre i verden kan forvente.
Hvem mente det kunne bli litt mye til tider? Tull! Vi lever i en usannsynlig overflod her i Norden. Det er latterlig hvor sytete jeg kan bli over mitt eget liv og min egen økonomi. Jeg er frisk, barna er friske, vi har felles utgangspunkt og like muligheter og vi har HELT FRI VILJE.
Selv barna mine har egne penger.
Hvem sa dårlig økonomi?
Så godt å vite at jeg er fri til å gifte meg med hvem jeg vil. -Eller la være, om jeg vil det.
Det er en fantastisk kampanje det der:)
SvarSlettJeg vil ikke akkurat si at man er egoistisk fordi at man ikke gir penger til veldedighet? Selv måtte jeg si opp alle de avtalene jeg hadde når jeg gikk ut i permisjon. Går i minus hver måned, mastercardregninga ligner ikke lenger på noen ting, har knepet inn på hver eneste øre og har rett og slett ikke noe å gi.
Føler meg overhodet ikke som noe blasert eller egoistisk person av den grunn altså.
Man gir når man har mulighet og har man ikke mulighet, så kan man ikke føle seg som en dårlig person..
Men en ting som er veldig viktig er å tenke over at man ikke har det ille, selvom man liker å grave seg ned i elendigheten over økonomiproblemer og lignende. Det er et trist liv å leve om man skal synes synd på segselv hele tiden fordi at man "må betale fem kroner for å gå ut døra" Blir så forbanna når jeg leser folk klager over skatter og avgifter og huff og fysj så ille de har det, mens de sitter foran peisen i det toetasjers huset sitt er så priviligert at HUFF, som har fått vokse opp i dette landet.
Folk mangler enhver form for perspektiv og det er fryktelig synd. De kunne heller levd et fantastisk lykkelig liv om de bare hadde skjønt hvor godt de har det.
Kjempe fint innlegg!!
SvarSlett