Leksehjelp på SFO - årets vits?

Leksehjelp. Det høres så fryktelig fint ut. Særlig slik det er lagt fram i opplæringsloven. Siterer:

"Alle elevar på 1.-4. årstrinn har rett til leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa. Leksehjelpa er ikkje ein del av opplæringa til eleven, men skal sjåast i samanheng med opplæringa. Leksehjelpa skal gi eleven hjelp med skolearbeidet."

Det står en masse mer som du kan lese her, om du vil. Jeg er sikker på det er skrevet på nynorsk bare for å høres ekstra flott ut.

Jeg meldte på ungene mine så fort jeg hørte om dette, og tenkte i mitt naive sinn at dette kom til å være midt i blinken for begge ungene mine. Jeg så for meg et rosa bilde av unger som var delt inn i grupper på en 5-7 unger med hver sin leksehjelp-leder. (Ok, 10-15 unger, da) Jeg så for meg at barna jobbet side om side og gav hverandre motivasjon bare i visshet om at de var satt til å gjøre samme oppgave. Jeg så for meg småprating om leksene og hvordan disse skulle løses. Jeg så for meg at spesielt Markus kunne fått gjort unna en del lekser på skolen, slik at vi kanskje slapp å bruke absolutt hele dagen på lekser etter at han kom hjem. Det virket som en deilig avveksling for meg som mor, som dermed kunne frigjøre tid for litt andre ting også. -Som matlaging og husvask og diverse ting som nedprioriteres fordi all min energi og konsentrasjon er satt av til motivering av 8-åring, veiledning, hjelp, undervisning og konsentrasjonsjustering fra klokka 16.15 - 20.00/21.00. Det er utrolig tungt og krever uendelig med tålmodighet. Både for mor og sønn.

Markus krever MYE oppfølging ang. lekser og fag. En ekstra time leksehjelp i uken kunne kanskje lette byrden noe. På Åsvang skulle de faktisk ha TO-TRE timer i uken. HURRA!

Tenkte jeg.

En konsentrert Markus gjør lekser mens mamma ser på

Så Elia, da. Elia er totalt motsatt. Han er ikke bare selvgående, han er vanvittig intelligent og lærevillig. Han er nysgjerrig og selvstendig og har et konkurranseinstinkt på høyde med Galdhøpiggen. Minst. Han skal være best. I alt. Det gjelder også matte, norsk, engelsk og alt annet man kan utfordre en gutt på 7 år, i.

Elia kunne fint gjort leksene sine hjemme. Han krever svært lite oppfølging. Bare kikke over leksene etter at han har jobbet med dem den halvtimen han sitter i ro. Det er sjelden noe han lurer på, og enda sjeldnere er det noe å rette etterpå. Han ville ikke stjålet mye resursser fra de andre barna eller de voksne hjelperne. Han ville krevd en pult, en stol og et klapp på hodet når han var ferdig. Jeg tenkte som så at jo mindre lekser som å gjøres hjemme, jo bedre.

Jeg kunne ikke tenke meg noe værre selv, da jeg var barn. Først en hel dag med skole på skolen. Så hjem og gjør mer skole. Jeg hatet lekser. Jeg gjorde dem i friminuttene.

"Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa." Jeg tolker dette som at leksehjelpen skal fungere som en hjelp til dem som ikke får hjelp hjemme, enten det kommer av at foreldrene mangler kompetanse, motivasjon eller tid.

I går dukket det opp et evalueringsskjema i sekken til Elia. Det finnes sikkert et tilsvarende krøllet sammen nederst i sekken til Markus også, men han trenger ofte litt mer tid før han greier å grave det farm til mor si.

Vel, skjema og skjema. Det er et ark, hvor alle målene står punktvis. Så følger en del spørsmål.

Hva svarte til forventningene?
Vel. Det er ihvertfall satt av tid til lekser en gang i løpet av SFO. Det er lagt inn et sted mellom dataspillingen og eh...dataspillingen. (Mer om SFO-aktiviteter i et annet innlegg.)

Hva svarte ikke til forventningene?
Vel, litt info om hva som egentlig foregår på leksehjelpen og hvordan den er lagt opp hadde vært hyggelig. Jeg har ingen idé om hvordan det er lagt opp eller om ungene mine egentlig møter opp. Jeg har spurt ungene, og de sier at de kommer og går litt som de vil. Jeg ser for meg et rom i kaos hvor elevene selv velger om de vil være der eller ikke. Det er én pedagog fordelt på 40-50 unger i tillegg til et par-tre SFO-folk. Det skulle helst vært dobbelt så mye.

Gjør barnet ditt mindre lekser hjemme nå enn før?
Elia gjør mindre hjemme. Hvis han har valgt å gjøre lekser på skolen, vel å merke. Han kunne likegodt valgt å gjøre dem i friminuttene, eller på vei hjem fra skolen. Han blir så vidt jeg vet, ikke satt igang til å gjøre noe som helst, her foreligger visst ansvar for egen læring. Når man er 7 år ser jeg ikke det som helt heldig. Nå er ståa slik at Elia er ekstremt selvdreven. Han trenger ikke store motivasjonen for å gjøre leksene. Pent og ryddig og riktig. Han får lite hjelp på leksehjelpen. Men han gjør lekser der. Iblant. Han gjøre dem like lett hjemme også. Det er ikke elever som Elia tilbudet egentlig er lagt opp for.

Markus derimot. Markus gjør akkurat like mye lekser hjemme som før. Jeg har prøvd å oppmuntre han til å gjøre en del på skolen, og pliktoppfyllende som han er har han prøvd på det. Problemet er at den ene pedagogen og de få hjelpe-"pedagogene" ikke rekker over halvparten av elevene, og dermed må Markus ofte gjøre leksene på nytt igjen når han kommer hjem fordi de er blitt gjort feil, eller for dårlig, eller bare delvis, eller....vel. Leksehjelpen bidrar i så måte til at min sønn gjør MER lekser enn før! Det føles ekstremt demotiverende på en gutt som ikke akkurat flyter over av den slags luksus fra før.

Mener du barnet ditt har hatt faglig utbytte av leksehjelpen? Begrunn dette.
Elia er hyperintelligent og rasker til seg bøkene til storebror for å løse matteoppgaver for 4. trinn allerede i 2. klasse. Det har dog mer med konkurranseinstillingen hans, enn med leksehjelpen å gjøre. Hvis han skulle fått utbytte av leksehjelpen, måtte han fått større utfordringer på skolen. Noe han kunne jobbe med, ikke bare flyte igjennom. Hvis han hadde hatt et menneske til å oppmuntre ham og utfordre ham og undervise ham, så kunne han virkelig ha imponert. At noe slikt skulle komme fra skolen er årets vits og en mammas ønskedrøm. Jeg vet at dette heller ikke var hensikten med leksehjelpen i utgangspunktet. Jeg prøver bare å vise hva som skal til for at Elia skal få faglig utbytte av leksehjelp.

Markus som sliter for å komme seg ut av motsatt grøft, er midt i målgruppa for leksehjelpen. Desverre krever det at de som er der hele tiden har et øye med dem som jobber med lekser, setter dem igang og holder dem igang. Markus må så følges opp, og remotiveres når det viser seg at han har løst en oppgave feil, må viske ut og begynne på nytt. For dette skjer. Ofte.

Elia blir hørt i sine lekser. 

I bakgrunnen sitter Markus - nå alene og ukonsentrert.

Har du tips til forbedringer?
Vel. For det første så kunne jo lederne av leksehjelpen faktisk starte med å sjekke om de barna som er der faktisk gjør lekser. Markus kommer hjem fra leksehjelpen med sekken full av kunsverdige tegninger av StarWars og Donkey Kong. Det stod ikke på ukeplanen.

Andre kommentarer
Leksehjelp. Navnet er misledende. De får ingen hjelp. De får et tidsrom som er satt av til lekser. Hva de egentlig holder er det ingen som bryr seg om så lenge de sitter på pulten sin og holder i en blyant eller noe som likner. Om det i det hele tatt er noen som passer på at alle møter opp, er usikkert. Jeg synes synd på den stakkars pedagogen som helt sikkert gjør så godt den kan for de 50 elevene som lager kaos på fabrikken.

For de elevene som er selvgående, er leksehjelp et flott alternativ, ettersom de nå slipper å gjøre lekser hjemme. Men saken er at disse barna likegjerne kunne gjort leksene hjemme. Det utgjør ingen forskjell om de gjør lekser hjemme, borte, eller på et offentlig toalett. De greier seg selv!

For de elevene som trenger hjelp. De som faller igjennom på veldig mye og som lider av mangel på oppfølging i hjemmet. For de elevene kunne leksehjelp, om den faktisk hadde vært en hjelp, vært redningen og potensielt forskjellen på VGS-drop-out og universitetsstudent. Kanskje. De barna som trenger en dytt kommer aldri igang når de blir sittende midt i en gruppe på 40 stk unger som trenger en dytt fordelt på tre dyttere og en dyttepedagog! De som trenger hjelp blir heller sittende å klø seg i hodet og tegne spiderman på bokomslaget. Kanskje prøver de, om de er pliktoppfyllende nok, å gjette seg fram til svarene. Eller om de er smarte, så kopierer de svarene til sidemann. Ingenting er noe særlig lærerikt og bidrar lite til utjevning av sosiale forskjeller.

Hvis sosiale forskjeller virkelig skulle ha en sjanse, så måtte vi kuttet ut hele SFO og heller laget skoledagen lenger. Da kunne vi potensielt kuttet ut lekser også. Da hadde ihvertfall elevene hatt en klasseleder, en pedagog å forholde seg til. Det hadde dessuten vært lettere for foreldrene å holde et samarbeid med denne, enn å prøve desperat å holde seg oppdatert på hva som skjer på skolen, på SFO og på leksehjelpen. Det kan nemlig mildt sagt være forvirrende. Skoledagen må legges opp til seksjoner hvor elevene kun øver på det man allerede har lært.

Lekser. Men på skolen. I skoletiden. Med oppfølging.

Tåka letter - Vitality

På en vanlig dag, blir jeg vekket av alarmen på mobilen. Jeg HATER alarmen på mobilen, så ringetonen må være nøye plukket ut. Er den ikke behagelig nok, så vekker den en ildsprutende drage som kunne komme til å tygge den istykker. Men det kan ikke være en sang jeg er glad i, heller. Da kommer jeg til å utvikle et hatforhold til sangen som vil sabotere mitt forhold til musikk for all fremtid. For å skikkelig gni det inn, så lar jeg meg vekke av alarmen minst tre ganger. Når jeg endelig er tilstrekkelig surnet, med en tilbøyelighet til å knuse mobiltelefonen med mine bare hender, da står jeg opp og vekker barna med min trøtteste fløyelsstemme. Jeg prøver å holde morragrettenheten under kontroll så lenge som mulig. Det pleier å være vellykket i ca fem minutter, før jeg føler at jeg skal eksplodere. Tro meg, det ønsker INGEN, så jeg lar det slippe ut små skyer av bitter damp istedet.

 Brage demonstrerer hvordan mamma ser ut på morran

Så beveger jeg meg inn på kjøkkenet for å lage havregrøt. Det kreves ca 70 i IQ for lage havregrøt, og krever omtrent 2 kcal i energi. Havregryn, vann og salt. Det er alt som skal til, før den bare skal få et oppkok helt av seg selv. Man trenger ikke engang stå å passe på den, fordi den brenner seg ikke så lett. Allikevel klarer jeg, ved å surre rundt meg selv, å bruke minimum ti minutter på prosessen. Det er virkelig helt utrolig. Mens grøten får et oppkok tar jeg fram brød og pålegg for å lage niste. Dette kan være tricky. Det er mye forskjellig pålegg å holde styr på, og begge barna har hver sine favorittpålegg. Det gjelder å ha tunga rett i munnen, for det er alarm og full krise om det skulle komme feil favorittpålegg i feil matboks. Det gjør meg ikke noe mindre gretten og stressa. Stresset kommer av at jeg må gå minst tre runder rundt meg selv for jeg i det hele tatt greier å finne fram brødkniven. Det beste er å ha ferdigoppskjært brød, men det er det sannelig ikke alltid vi har. Det er ikke så lett å si til seg selv at det er megapraktisk når man står på Coop med 15 brød og 40 mennesker i kø til brødskjæreren. (Vi snakker om de berømte månedsinnkjøpene, ja) Uansett. Det blir matpakker til slutt. Hver dag. Fire brødskiver til Markus og tre til Elia. Variert pålegg, dog lite kreativt oppsett. Det blir spist uansett, og bra er det.

Matpakkehovedansvarssmører

Mellom alt dette fyker jeg i skytteltrafikk mellom badet, bordet og gangen. Først for å få to trøtte typer inn i dusjen etter tur. Så for å få dem ut igjen, uten sjampo i håret. Så for å få dem til å tygge istedet for å prate. -Og å prate med så lav stemme som mulig for å skane resten av huset for lyd. Det er ikke så lett som det høres ut. Det å få dem til å tygge og svelge maten er en fulltidsjobb i seg selv. Det virker ikke som om de forstår konseptet med tid i det hele tatt, selv om vi har en gigantisk klokke som tydelig viser når klokka er kvart på 8 og maten blir ryddet vekk til fordel for yttertøy som skal på. De siste tre minuttene står jeg over dem som en hauk, med sleiva i den ene hånden og begge henda på mine brede hofter og lynende øyne. Det er hakket før jeg stapper maten inn i munnen deres selv. De pleier å spise da.

Når den store klokka nærmer seg kvart på 8....

Så blir jeg litt sånn, hvis ikke gutta har spist opp maten sin enda...

Kvart på 8 skal ytterklærne på. Jeg holder sannsynligvis fremdeles på med nisten, selv om jeg nå er i innspurtsfasen. Jeg står altså å multitasker som klesvakt og kokke samtidig som jeg prøver å hviske og unngå at podene lager unødvendig støy. Det er utrolig vanskelig å vurdere hva som er unødvendig støy når jakker og sko spruter til alle kanter. Det krever en del energi å lete fram de rette hanskene og luene og halsene og utebuksene og hva de enn skal ha med seg. Og det til tross for at leiligheten er miniliten og alt ligger framme, klappet og klart fra kvelden i forveien.

Til slutt gjenstår det bare å sende ferdig påkledde gutter ut døren med hver sin matboks i hver sin sekk. Amen og halleluja. Når det er gjort gjelder det for ho mor å synke sammen foran datamaskinen et lite kvarter, før hun hopper i dusjen sammen med LilleMann. LilleMann har selvsagt vært med på morgenrutinene (helt unntaksvis sover han seg igjennom dem). Han er imidlertid ikke så kravstor enda, og han spiser helt uten å måtte nødes en eneste gang. Både en og tre porsjoner. Han er imidlertid dekket med mat etterpå, så en tur i dusjen med mamma er påkrevet. Jeg flyr hele morgenen rundt i morgenkåpe og ullsokker. LilleMann flyr rundt med pysj og tøfler. Jeg gruer meg til han begynner å barnehagen, slik at han også skal ordnes med.

_______
Sånn er en vitality-dag: Jeg våkner av meg selv klokka halv syv, en halvtime før jeg skal opp. Selv om jeg sov dårlig i natt, på grunn av dårlig seng og mange tanker, kjenner jeg at jeg faktisk er klar for dagen! Jeg koser sengeklærne litt til som en ren luksusfølelse og når alarmen ringer klarer jeg å skru den av før den faktisk begynner å ule. Deilig. Jeg kryper ut av sengen, hutrer litt og finner fram morgenkåpen og ullsokkene uten å fomle i det hele tatt. Enda det er mørkt. Spurter på lette føtter ut til ungene som skal vekkes og vekker dem med et smil. Jeg kjenner ikke antydning til morragretne følelser.

Ute på kjøkkenet lager jeg grøt med ca 2 kcal's innsats og mens den gir seg selv et oppkok finner jeg effektivt fram brød og pålegg og har smurt matpakkene ferdig før den siste ungen er ute av dusjen. Alle de rutinepregede gjøremålene går som perler på en snor og jeg kan tilogmed tulle litt med guttene (!!), selvsagt med  v e l d i g  lav stemme. Brage har dog ikke skjønt det med lav stemme enda. Når vi hvisker, så brøler han - og ler. Tror ikke han kommer til å bli veldig fan av hemmeligheter.

Tid til å skrive små lapper i matboksene.  

Dette gjør jeg egentlig hver gang - stort sett i siste liten mens gutta er på vei ut døra...

Tullegutter tør tulle når mamma er blid!

Uansett. Guttene kom seg avgårde i dag FØR TIDEN! Det vil si, Markus spurtet tilbake så fort han oppdaget at han hadde glemt sekken sin hjemme (sorry ass...kan ikke ha ALT på grep som mor heller!) men han var likevel tidsnok til å gå til skolen i et forholdsvis makelig tempo. Jeg var foresten helt innstilt på å kjøre den sekken på skolen om han ikke kom løpende i løpet av ti minutter etter at han gikk. -Bare så dere ikke tror jeg driter i om sønnen min har med skolesaker på skolen. Jeg var tilogmed BLID da jeg møtte han i døra og hadde sekken klar og alt. Gadd ikke kjefte en gang. Bare skrøt av at han husket at han hadde glemt sekken. *klappe seg selv på skuldra*

Hvem er denne nye dama som likner på mamma?

Er hun virkelig? Hvis jeg prøver å ta på henne...

Jeg fikk en høytidelig takk, fra Elia, for at jeg ikke hadde kjeftet en eneste gang i løpet av morgenen. Han var foresten også vanvittig stolt over at han selv hadde vært så blid og hyggelig. Jeg tror mitt gode humør smitter! :-O

Og etterpå leste jeg boka om Thomas og Kristine for LilleMann. Jeg har lest den boka Så. Mange. Ganger. at tålmodigheten min er helt tynnslitt og jeg er redd hodet mitt skal eksplodere hvis jeg bare hører om Thomas og Kristine med lik bukse og genser og øyne og nese og like mange fingre men forskjellige kjønnsorgan, en gang til! DEN boka leste jeg for Brage. Med innlevelse. To ganger.

----Og DERFOR kommer jeg aldri til å slutte med Vitality ever ever, så lenge ikke jorden går under og vi må begynne å lage steinredskaper igjen. (Jeg vet ikke hvordan jeg lager Vitality selv, jeg bare kjøper det på boks i kapselform og takker og bukker og neier og teller og svelger) Hurra for Pharmanex og de øten-og-førti fantastiske forskerne som er kulest i verden.

All I want for Christmas is...

...mer plass i stua.

Det er nå så flaut lenge siden jeg har skrevet noe her, at jeg er nesten redd dere alle har rukket å ta det forrige innlegget mitt alvorlig. Nesten. Beviset er at kontoen min stadig er tom. Det vil si: Mamma stilte umiddelbart med 500 kroner og en masse oppmuntring. <3 <3 <3

Takk, Mamma! *nuss*

Og det er utrolig hva man kan gjøre med 500 kroner, en raus Helt og økonomisk sans. Og en dæsj mistrivsel og en klatt desperasjon.

Helt siden vi flyttet inn i denne leiligheten har jeg hatt oksygenbesvær.

Det er trangt her. 

Jeg har likevel ikke fått helt medhør når jeg ved anledning forsiktig og diskret har grint og snørra, klaget og stanget hode i veggen. Alle andre (les: Helten) synes nemlig det er mer enn nok plass og at jeg burde være takknemlig for å ha et sted og bo med innlagt vann. Da HAN var liten bodde de i en brakke med utedo og de måtte hente vann i brønnen og var sjeleglad for at de i det hele tatt hadde elektrisitet. -Og DE følte ikke at de manglet noenting.

Nei. Helten er ikke 100 år gammel. 

Men han kunne vært. 

Men så skulle vi feire jul her, da. Og jeg begynte å argumentere for at vi ikke hadde noe sted å sette juletreet og stod bastant på at vi ikke kunne ha skikkelig jul uten å dra naturen inn i stua. Nevnte jeg at jeg allerede hadde klemt igjennom at vi skulle ha plastikktre?

Uansett. Sånn ser stua ut nå. 

 Overse rotet under bordet og bak TV, og legg godt merke til pyntepepperkakene. 

Jeg har laga dem sjæl.

Jeg har tent lys til ære for dere og alt.

Plutselig ble stua så stor at jeg tror jeg blir boende her noen år til!

Og vi fikk plass til juletre.

Der. Ser du det? Det som står sånn helt diskret ca midt i bildet

Også har jeg tradisjonen tro hatt alle menn/gutter innen rekkevidde under saksa. De yngre måtte jeg lokke med list og lempe og love belønning og at det skulle bli lenge til nestegang. Helten gikk frivillig når jeg viste han dette bildet.

Det er mulig han ikke ser seg ofte nok i speilet. 

Etterpå ble'n nesten kjekk og greier. 

Kjekk og mandig og med hår på brystet og alt. 

(Det siste kan ikke jeg ta æren for)

Guttene har endelig juleferie. Det er vi glade for alle i hop. Tross alt er vi egentlig ganske drittlei alle sammen og trenger ferie fra både lekser og tidlige morgener. Lærerne var like glade og SFO hadde julebord som avslutning. Jeg fikk lov å være med og satt ved siden av skolens tøffeste nisse.

De røde øynene bare understreker hvor tøff han er 

og har ingenting med mammas fotograftalent å gjøre i det hele tatt.

Så plutselig var det jo jul, da! Den begynner som kjent på bittelille juleaften den 22. desember. Jeg har bakt og pyntet og gjort om hele stua og håret til alle jeg kunne få fatt i. Så ser jeg meg i speilet selv sånn rett før jeg skal legge meg.

Og ser at jeg har jo GLEMT MITT EGET HUE!

La oss kalle det en bitte bitte liten ubetydelig HÅRKRISE. *Iiiiiiik!*

Så da tok jeg ibruk et av våre sosiale medier og la ut denne helt avbalanserte meldingen.

Og fikk umiddelbart en livreddende (hår-reddende) tilbakemelding fra Yvonne som hadde ei venninne som kunne hjelpe. Jeg måtte bare ringe og avtale "first thing tomorrow morning". -Som var i dag.

Og jeg som forventet en stressa inneskvist klipp mellom 48 kunder i kø, møtte ei rolig og herlig jente som hadde tid i massevis til meg! Ikke bare kom jeg en halvtime for sent til timen (fuckings parkering i Midtbyen!!) og ble likevel tatt godt imot! Hun tok seg tid til å diskutere hårklippen, selv om jeg basically gav henne frie hender. Så vasket hun håret mitt og jeg fikk hodebunnsmassage (som er det aller beste jeg vet) og hun klippet og ordnet. Plutselig avslører hun at jeg har heftig ettervekst som jeg ikke har tenkt på, og slenger på en time til med farging. <3

Etter timen gikk jeg ut med et nytt hode.

Jeg har faktisk aldri sett sånn ut før! Knallfint!

Men nå ble det kvalmt mye pene bilder av meg, gitt. Så for å ikke lure dere totalt, så legger jeg ut et bilde av hvordan jeg vanligvis ser ut.

Nice

Men da ble det jul allikevel, da jo! Og vi fikk julegrøt og mandler og mandelgaver og greier. Og sånn så det ut da barna så den siste episoden av "Pakten" - den julekalenderen vi har valgt å følge i år.

Det hele var virkelig nervepirrende og spennende. 

Og ja, SuperSøster er en av barna. Og jeg også, men NOEN måtte jo ta bilde!

Så GOD JUL til dere alle. I morgen starter det på skikkelig. Vi gleder oss!

Donasjoner ønskes for tradisjonell julefeiring

Nå er det under to mnd igjen til jul. Jeg elsker julen, jeg elsker faktisk stresset med julen også. Det er sånn godt stress. :-)

Men så kommer det evinnelige spørsmålet opp: hvor skal vi feire jul i år?

Vel, i år ha vi tenkt til å feire den her hjemme. Jeg har pleid å ta turen rundt til forskjellige familiemedlemmer. Julen er jo en familiehøytid og familie betyr masse for meg. Jeg har fantastiske minner fra juler rundt om. -Og selvsagt masse fine juler hjemme hos mamma.

Guttene mine som gikk julebukk i fjor.

Saken er at jeg har nå tre barn. Og vi bor mange mil fra øvrig familie. I fjor var guttene mine hos sin far på julaften. Vi måtte dermed møte for avlevering og henting i Oslo. Jeg og LilleMann dro videre til Valdres for å feire jul med farmoren til LilleMann og et par tanter og onkler. -Og selvsagt Helten. Det var full julestemning og masse masse kos. -Alt, bortsett fra reisen. Ikke hadde vi bil ved juletider i fjor heller, så vi måtte ta buss til flybussen, så flybussen til flyplassen, så fly til oslo, så tog til sentrabanestasjonen (og der møtte vi far til guttene, så de ble med han videre), så buss til Fagernes også bil siste biten. *puh* (Det er faktisk ikke mulig å reise direkte til Fagernes fra Tr.heim!) Dere kan bare TENKE dere hvordan den turen var med et tonn bagasje, to unger og en baby. Det viste seg også at de som skulle ta med gavene for oss ikke hadde tatt dem med, så vi hadde brukt masse penger på gaver vi måtte kjøpe på nytt. Så skulle vi til oslo igjen for å få igjen ungene og feire bursdagen til pappa, så vi pakket alle gavene vi hadde fått OG bagasjen OG babyen og bilte til Fagernes, for å busse til oslo, for å busse til Lillestrøm, for å bile siste biten... Og når vi skulle tilbake til Trondheim etter fine, dog slitsomme juledager hos familie, så rakk vi ikke innsjekkingen på flyet, så vi fikk ikke med bagasjen vår. Derfor måtte Helten være igjen på Gardermoen med all bagasjen, mens jeg tok med alle unga, bilsetet og håndbagasje hjem alene. Markus glemte håndbagasjen sin i sikkerhetskontrollen (det er sannelig ikke lett å huske å få med seg alle detaljer i det kaoset der!), LilleMann var sulten og satt i setet og skrek mens vi løp ned i gangene for å rekke et fly som selvsagt var forsinket. Elia skulle helst ikke stå ved siden av meg og vente (ikke rart kanskje, med dragonmom som sprutet ild), så jeg måtte stadig huke tak i han så han ikke skulle forsvinne for meg...vi var alle vanvittig slitne og ville bare hjem...Helten ble gående på flyplassen med all bagasjen og vente og vente og vente på et fly som var så forsinket at når han kom til Værnes hadde bussene hjem sluttet å gå. Helt som han er greide han dog å skaffe haik (!) til seg selv og tonnet med bagasje og kom seg hjem likevel. *puh*

Nå har vi bil, men veien er like lang og bilen er altfor trang. -Vi kommer ikke til å få med både bagasje og gaver... Nei, å reise noe sted i julen høres ikke ut som noe fristende alternativ. Så vi blir hjemme. Det er uansett fint å kunne starte egne juletradisjoner, kanskje kunne invitere folk hit (hvis det blir noen igjen her oppe i Tr.heim, da!), lage vår egen julemiddag, pynte vår egen julestue med juletre og gaver og lys og stemning.

*skrikende bremser*

Eh...

Juletre?

Hvor i denne stuen ville dere satt juletre?

Vi har ikke plass til å feire jul, vi! Hva gjør vi nå?

Etter å ha tenkt litt på denne noe kinkige situasjonen, har jeg kommet fram til dette: Vi trenger mer plass. (Tenker dere ble imponert nå!) Men er det stua som er for liten, eller er det sofaen vår som er gigantisk? Og TV-bordet, TRENGER vi virkelig så svært tv-bord? Hvis vi fikk en mindre sofa (fortrinnsvis sovesofa, da vi faktisk får besøk iblant!), et mindre tv-bord og kanskje tilogmed et smalere stuebord...hvis vi satt den mindre sofaen der tv-bordet står og tv-bordet der sofaen står og bokhylla på den andre veggen og, og...

Det er ikke grenser til hvor kreativ man blir med rokken når man er naken og i nød. 

Hvis man bare har penger til rokken, da. Jeg tømte nettopp alle kontoer på mekonomen bilverksted for å få tilbake bilen etter at de hadde fikset bare det som hadde med sikkerhet og gjøre og som måtte taes med en gang. Det kostet over 20 000. Jeg vurderte å bare la bilen bli stående. -Særlig fordi jeg ikke hadde over 20 000. Jeg hadde 20 000 blank hvis jeg tømte alle kontoer, også den kontoen som er beregnet på unga. 

Så nå står jeg igjen med en altfor liten stue, gjeld til mekonomen på 1600 kroner, en bil som nesten er ferdigreparert, og helt, helt tomme kontoer.

Så, jeg har kommet fram til dette: Jeg ønsker meg "plass" til jul. Med det, så mener jeg at jeg ønsker meg penger til en mindre sofa (ikea eller finn.no er helt greit), et mindre tv-bord og muligens et mindre salongbord. Det skulle blir sånn ca 5000 kroner. Julemiddag har jeg. Jeg har en kalkun som har ligget i fryseren siden i fjor, så der er det jo penger å spare.

Utover det så mottas alle donasjer med stor takk og dype bukk. Bare sett inn penger på min konto: 0537 1566785

Det er julen som står på spill her.

En fryktet telefon

I dag satt jeg i fred og ro i sofaen og koste meg med en kopp kaffe og en blogg og lille, sjarmerende Brage som leker rundt meg. Så ringer telefonen. Jeg ser det er SFO fra trinnet til Elia og jeg kjenner det rykker til i dødsangst inni meg. Når SFO ringer så er det en av tre ting: enten er Elia syk, han har slått seg, eller det er noe de vil ta opp med meg som de er bekymret for. Jeg hater å få telefon fra SFO. -Selv om jeg jo også setter pris på at de gir beskjed når det er noe galt.

Jeg går lynraskt igjennom hodet mitt hva det kan være. Elia var frisk og rask på morgenen i dag, det er høyst usannsynlig at han er syk. Hva kan det da være? Er det noe utstyr som mangler på skolen? Har jeg glemt en avtale? Er det en beskjed jeg ikke har fått med meg? Er det noe jeg har gjort galt? Har Elia oppført seg unormalt? Har han skadet seg?

Jeg tar telefonen, svelger tungt og stålsetter meg for det som kommer.

- Hei, jeg ringer fra SFO ang. Elia.
- Ja... *Holde pusten*
- Jeg må bare ringe og skryte av han! Han har vært så utrolig flink i dag!

Hjertet mitt hopper over et slag. Skryte? Ringer de for å SKRYTE av sønnen min? Det tar noen sekunder før det virkelig synker inn. Han ringer, sier han, for å fortelle at Elia har vært eksemplarisk på leksehjelpen i dag. Han har jobbet effektivt og han satt tilogmed et helt kvarter ekstra for å gjøre ferdig det han drev med! Helt frivillig. Han synes bare han måtte ringe og fortelle dette. "Det er jo godt å høre litt skryt om ungene sine en gang iblandt også," sier han.
De skulle bare visst! Jeg kjenner stoltheten sprenge seg vei gjennom brystet og har lyst til å hoppe og danse litt rundt i stua. Jeg takker og jubler og gleder meg til å fortelle det videre. Så heldig jeg er som er mamma til en sånn überflink gutt!

Hehe

Det er mulig det er foreldre som opplever sånne samtaler mye oftere enn meg. Jeg har fram til nå bre opplevd at hvis det kommer en telefon fra barnehage eller SFO så er det triste nyheter av noe slag. Dette er faktisk første gang de har ringt i ens erend for å fortelle meg noe positivt. Det snakkes så mye om at barnehage/skole og foreldre skal ha et samspill. Er ikke dette også en del av samspillet? Positive nyheter bare for den positive nyhetens skyld? Så hvorfor er dette den første gangen jeg har opplevd det på alle de årene barna mine har gått i barnehage eller på SFO?

På den annen side. Hvor ofte ringer jeg for å skryte av personalet? :-)

Merker at jeg fikk noe å tenke på.

-I tillegg til at jeg ble veeeeldig veldig stolt av gutten min. 

Tøffeste gutten i denne gata ihvertfall! ;-)

Monsteret våkner

Hvorfor er det så vanskelig å si unnskyld?

Jeg snakker ikke om de små unskyldningene vi gjør til daglig. Dulter borti noen - unnskyld! Søler brus på noen - unnskyld! Står i veien for noen - unnskyld! Jeg snakker om det å be om tilgivelse. Det å innse at man har vært en dust og innrømme det.

Det burde jo være så enkelt!

Jeg kan være en skikkelig bitch. Det er selvsagt heeelt unntaksvis. *plystre* Her en morgen var et sånt "unntak". Etter noen dager hvor jeg hadde sovet dårlig om nettene og hatt masse å gjøre om dagene våknet jeg en morgen og var et monster. Et skikkelig selvrettferdig, uggent, martyrmonster som virkelig vet å spy ut dårlig samvittighet til de som står for nære. For å forsterke effekten lot jeg være å spise på flere timer. Dette monsteret reiste seg og begynte å lete etter kristenmanns blod. Det var bare å følge genene til han som har fratatt meg en del søvn det siste året: LilleMann. Hans gener ledet meg til hans far, Helten. Helten er et enkelt offer, fordi han alltid gjør ALT HAN KAN for å hjelpe til og gjøre dagene mine lettest mulig. Det eneste jeg trengte å gjøre var å implisere at han hjelper til for lite og antyde at det er hans skyld at jeg er trøtt, når jeg egentlig vet det er fordi jeg legger meg litt for sent om kveldene og tar på meg litt for mye om dagene slik at jeg ikke har mulighet til å legge meg da. -Og drikker for mye kaffe.

Har dere noen gang bare våknet om morgenen og følt dere slik?

Uansett. Det funket. Han ble lei seg. Mission accomplished. Det merkelige er jo at JEG ikke føler meg det spor bedre. Jeg føler meg egentlig bare som det monsteret jeg er.


Så drar han på jobb, jeg er hjemme med en sjarmerende liten mann, spiser litt og blir langsomt i mye bedre humør. Selvrettferdigheten blir erstattet med en dæsj mer selvinnsikt og jeg innser at jeg kanskje ikke var heeeelt fair tidligere på dagen. Jeg tenker tilogmed at jeg nok burde si unnskyld for min noe beskjemmende opptreden og det er ganske kontroversielt til å være meg.

Så går jeg der da, og manner meg opp til å si unnskyld. Jeg merker at jeg veldig ikke har lyst til å si unnskyld. Det føles så veldig sårbart. Jeg er redd for å kle meg naken. Avsløre at jeg har et indre monster som "av og til" ikke lar seg kontrollere. Jeg liker å ha kontroll. Jeg liker å framstå som en avbalansert, positiv og humoristisk person.

Men vent litt.

Jeg er "redd for å avsløre at jeg har et indre monster"? Hey, jeg tror jeg kan være ærlig med meg selv her og si at det nok muligens ikke er en hemmelighet lenger. Jeg tror faktisk Helten VET at jeg var en bitch tidligere i dag. Jeg tror han merket det.

Cat's out of the bag there, honey.

Hvor mye kulere blir jeg egentlig av å IKKE si unnskyld? Jeg vil tippe sånn minus 10.

Så, med den konklusjonen greide jeg faktisk å rødme meg til et unnskyld rett fra hjertet. Jeg fikk en klem, også lo vi litt. Og vet dere hva? Ikke bare var resten av dagen sinnsykt bra. Dagene som har fulgt har OGSÅ vært sinnsykt bra! Monsteret er nøytralisert! -Så lenge det varer.

Men nå vet jeg ihvertfall hva som er motgiften. Det var jo faktisk ikke så vanskelig.

 Så ble vi venner igjen til slutt.

Brage Brakar

- Hahahaha, han er så kuuuul!
Liten frase som kommer ut av munnen min flere ganger om dagen mht til LilleMann. Han er i den morsomste alderen jeg kjenner til akkurat nå. Veldig mye skjer fremdeles veldig fort og nå er personligheten hans og selvstendighetsfølelsen kommet mye mer fram. Det fører til at han utforsker verden på en annen måte enn da han var baby. Han har funnet viljen sin under senga, tror jeg, for over natten har han gått fra å være en blid, medgjølig unge til å bli en vel, fremdeles blid, men trassig liten gutt som skal gjøre ting på sin måte. Tro ikke at du kan komme her og fortelle han at han IKKE kan eller får lov! Hehe.

LilleMann er nå 15 mnd, 13, 5 kilo tung og ca 82 cm høy. Han lærte seg å gå da han var 12, nesten 13 måneder etter tips fra Maria om at han nok trengte å "lures" litt igang. De to eldste mine gikk allerede da de var 9 og 10 mnd, så jeg synes jo LilleMann var treg (hehe) men jeg er jo fullt klar over at å gå ved 12-13 mnds alder er helt normalt. Han gikk fint hvis vi holdt han i handa og jeg hadde prøvd å slippe han innimellom, men da bare satt han seg ned og tittet surt på meg før han krabbet videre. Hehe.

Så jeg begynte å holde han løst rundt livet istedet, og så fort jeg kjente han hadde balansen og rytmen inne, slapp jeg sakte. Da gikk han noen skritt til før han snudde seg og å sint på meg. Så satt han seg ned. Gangen etterpå gikk han noen skritt, snudde seg og så sint på meg og gikk tilbake. Haha! Så det var jo tydelig at han egentlig kunne gå. Han bare turde liksom ikke helt. Jeg gjorde dette flere ganger om dagen i flere dager og snart synes han det var moro! Tok ikke lang tid før han gikk helt på egenhånd. Og DET VAR DEILIG! Han begynte å bli heftig tung å bære på! Vel, å si at han begynte å gå er kanskje en underdrivelse. Han spinner omkring og drar meg med på joggeturer i nabolaget. Der smaker han litt på det lokale jordsmonnet før han jogger hjem igjen. Han er utrolig ivrig og vil mer enn han evner iblant, noe som fører til et par kuler i topplokket og mindre kuttskader og skrubbsår, men sånt hører til i læringsprosessen. Det viktigste er at han liker å røre seg!

Nå går utviklingen fort på andre områder også. Han kan si Mamma, Pappa og hei. Hehe. Men det er tydelig han forstår det meste av det vi sier til ham! Det er så moro, for hvis han står og åpner kjøleskapsdøren kan jeg si: "Brage, du må lukke igjen den døra. Den skal være igjen, den!". Da ser han på meg litt også lukker han den. Eller jeg kan si: "Oj, fant du mobilen til tante Elin? Kan du gå å gi den til tante Elin?" - så går han å leverer den til tanta si. Jeg kan si: "Hvor er ballen hen? Skal vi finne ballen?" - også går han rundt og leter etter en ball. Han har mange, så det er ikke alltid han kommer med den jeg tenkte på, men det er jo heller ikke å forvente. Tidligere i dag spurte jeg han om han ville være med å dusje. Da løp han mot badet og åpnet tilogmed døren selv!  Det er utallige eksempler. Og hver gang han gjør noe riktig klapper vi begeistret i hendene og jubler. Da stråler han og er så stolt av seg selv.

Han rekker opp til dørhåndtakene hvis han strekker seg så lang han er, og klarer fint å åpne alle dørene i huset. Ytterdøra matte jeg låse en periode, for han elsker å være ute, så han lukket seg selv ut, han! Nå trenger jeg ikke låse den mer, for etter en periode med låst dør og iherdig prøving så skjønte han at det var en dør han ikke fikk opp og sluttet å prøve. Hehe. Da følte jeg meg så lur som mamma. Hihi.

Han drikker av glass helt selv og er kjempeflink. Han spiser også selv. En morgen bestemte han seg tydeligvis for at han skulle gjøre det selv, for jeg fikk ikke lov å mate han! Han skulle fikse selv, han. Det blir litt gris, så vi har kjøpt en sånn smekk som samler opp maten som faller ned. Den funker perfekt. Han spiser først det han har på talerkenen sin, så spiser han det som har falt ned i smekken. Han bruker delvis gaffel/skje, delvis henda. Haha. Skal ha med seg alt! Matmons. Han elsker elsker elsker mat. Så fort han mistenker at vi spiser noe, så kommer han løpende med munnen på full gap.

Han har også skjønt hva jeg gjør når jeg tar bilde av han, så hver gang jeg tar fram kameraet, setter han seg sånn. Det er så sjarm!

Rulletrapper er helt best. Helten tok han med opp og ned en tur en gang i sommer og nå er det skummelt å være i nærheten av en. Han begir seg nemlig gjerne ut på tokt helt på egenhånd, og han skjønner ikke helt hva som er opp og ned. Dessuten kan han trasse værre enn den værste treåring, og gjør seg slapp og legger seg ned om vi kommer for å ta han med bort derifra. Nei, vi får værsågod ta han med minst to turer opp og ned før han aller nådigst blir med på resten av handleturen. Så har vi dårlig tid, går vi lange omveier for å unngå rulletrappene.

Noe av det morsomste LilleMann kan finne på, er å ta på seg skoene til noen andre. Helten sine sko er en klar favoritt sammen med skoene til Elia. -De er lettere så gå i, ettersom de er mindre. Hehe. Han elsker også mine treningssko. Han har funner de høyhelte mine også, ja...men de ryddet jeg unna rimelig kjapt. Vil jo ikke han skal skade seg heller!  Han klamper rundt med sko som er mange nummer for store og føler seg så fin. Han føler seg også innmari fin når vi setter bleia på hodet. Da går han og ser seg i speilet og smiler og ler til seg selv. Han kan gå rundt med bleia på hodet lenge, mens de fleste andre hatter og luer tar han av seg med en gang. Haha!