mandag 25. oktober 2010

En fryktet telefon

I dag satt jeg i fred og ro i sofaen og koste meg med en kopp kaffe og en blogg og lille, sjarmerende Brage som leker rundt meg. Så ringer telefonen. Jeg ser det er SFO fra trinnet til Elia og jeg kjenner det rykker til i dødsangst inni meg. Når SFO ringer så er det en av tre ting: enten er Elia syk, han har slått seg, eller det er noe de vil ta opp med meg som de er bekymret for. Jeg hater å få telefon fra SFO. -Selv om jeg jo også setter pris på at de gir beskjed når det er noe galt.

Jeg går lynraskt igjennom hodet mitt hva det kan være. Elia var frisk og rask på morgenen i dag, det er høyst usannsynlig at han er syk. Hva kan det da være? Er det noe utstyr som mangler på skolen? Har jeg glemt en avtale? Er det en beskjed jeg ikke har fått med meg? Er det noe jeg har gjort galt? Har Elia oppført seg unormalt? Har han skadet seg?

Jeg tar telefonen, svelger tungt og stålsetter meg for det som kommer.

- Hei, jeg ringer fra SFO ang. Elia.
- Ja... *Holde pusten*
- Jeg må bare ringe og skryte av han! Han har vært så utrolig flink i dag!

Hjertet mitt hopper over et slag. Skryte? Ringer de for å SKRYTE av sønnen min? Det tar noen sekunder før det virkelig synker inn. Han ringer, sier han, for å fortelle at Elia har vært eksemplarisk på leksehjelpen i dag. Han har jobbet effektivt og han satt tilogmed et helt kvarter ekstra for å gjøre ferdig det han drev med! Helt frivillig. Han synes bare han måtte ringe og fortelle dette. "Det er jo godt å høre litt skryt om ungene sine en gang iblandt også," sier han.
De skulle bare visst! Jeg kjenner stoltheten sprenge seg vei gjennom brystet og har lyst til å hoppe og danse litt rundt i stua. Jeg takker og jubler og gleder meg til å fortelle det videre. Så heldig jeg er som er mamma til en sånn überflink gutt!

Hehe

Det er mulig det er foreldre som opplever sånne samtaler mye oftere enn meg. Jeg har fram til nå bre opplevd at hvis det kommer en telefon fra barnehage eller SFO så er det triste nyheter av noe slag. Dette er faktisk første gang de har ringt i ens erend for å fortelle meg noe positivt. Det snakkes så mye om at barnehage/skole og foreldre skal ha et samspill. Er ikke dette også en del av samspillet? Positive nyheter bare for den positive nyhetens skyld? Så hvorfor er dette den første gangen jeg har opplevd det på alle de årene barna mine har gått i barnehage eller på SFO?

På den annen side. Hvor ofte ringer jeg for å skryte av personalet? :-)

Merker at jeg fikk noe å tenke på.


-I tillegg til at jeg ble veeeeldig veldig stolt av gutten min. 
Tøffeste gutten i denne gata ihvertfall! ;-)

6 kommentarer:

  1. Så koslig at de tok seg tid til å ta en sånn telefon også, da kan jeg tenke meg du ble stolt av gutten din :-)

    SvarSlett
  2. Kristin: Ja, jeg er så glad for at de ringte og fortalte det! Hvis de gjorde det litt oftere hadde jeg kanskje ikke fått sånn angst hver gang jeg får en telefon fra dem! :-)

    SvarSlett
  3. Så fantastisk !! Forstår veeeeldig godt at du ble superstolt og glad.
    Her stykker det også i magen når barnehagen ringer, da er det ALLTID noe som er gale, dvs sykt barn.
    Men er veldig fornøyd med personlet da, så kanskje jeg skal begynne å skryte litt av dem... :-)

    SvarSlett
  4. Hihi, så kjekt med positiv tilbakemld :) Vi er nok generelt for dårlig til å skryte tror jeg, uansett sammenheng. Men for en tøff sveis da! Takk for gode tilbakemeldinger på bloggen min ♥

    SvarSlett
  5. Ahhh is det er grusomt når bhg eller skolen ringer, det knyter seg i magen for de ringer jo bare om det har skjedd noe...så herreg*d så deilig det måtte være å få en slik tlf som du fikk :-)

    For en Sveis på sønnen din har ass he-he..ene guttungen her hadde mohawk for noen år tilbake, en skikkelig svær en. Da var han kul. Han sønnen din har forresten et veldig fint navn. Jeg prøvde å tvinge gjennom det samme på min minste men ble nedstemt. Men han fikk et som ligner da...+ et veldig fint til :-)

    SvarSlett
  6. Den sveisen er det jeg som trumfet fram. Hehe. Han har hatt sånn jukse-moahawk siden han var liten (en sånn som man klipper til, uten at man fjerner alt håret på sidene), og han kler det så veldig, så i sommer fikk jeg overtalt han til å ta en runde med hårmaskinen for å få vekk alt på sidene. Lovte han egentlig en juksetattoering i nakken, men det ble aldri noe av. Jeg fant aldri en sånn tøff en! :-( Han er egentlig lys i håret også, men etter en runde med restene av mammas hårfarge har han plutselig svart hår. Haha. Grønne hårfarger er ikke så lett å finne lenger!

    SvarSlett