Barbie til jente, racerbil til gutter?

Jeg har fulgt med på de to første programmene av "Hjernevask", programmet hvor Harald Eia prøver å finne ut av hvorfor vi er som vi er og hvorfor vi gjør som vi gjør. Programmet har til nå tatt for seg om jenter og gutters interresser er genmessig ulike, eller om det er samfunnet som påfører oss de åpenbare forskjellene vi ser til daglig, og det har også tatt for seg spørsmålet om hvor sterk påvirkning foreldre egentlig har på ungene sine, eller om vi er "dømt" til å bli dem vi blir og gjøre de valgene vi gjør fordi vi er genmessig forutsatt til dette.

Disse spørsmålene har fått tankene mine til å spinne. Dette med interesser. Er det virkelig slik at det er samfunnet som påvirker barna til å blir interessert i "gutteting" eller "jenteting" alt etter kjønn? Dette lærte jeg på skolen. Jeg husker faktisk at jeg satt med O-fagsboken min (Jepp, O-fag fra grunnskolen) og synes at spørsmålet var interessant. I boken stod det at interesser og roller er lært. Det skulle altså være like naturlig for jenter å leke med biler, de måtte bare bli behandlet som gutter. Og det skulle være like interessant å leke med dukker for guttene om de bare ble behandlet som jentene ble.

I programmet ble disse påstandene kraftig tilbakevist av utenlandske forskere og en norsk lege som hadde masse erfaring med observasjon av spebarn og valg av leker. De norske forskerne virket rett og slett dumme der de satt og hardnakket påstod at gener og kjønnsforskjeller ikke hadde noen betydning. De mente det var bortkastet tid å i det hele tatt forske på dette.

Jeg må si meg enig med de utenlandske forskerne her gitt. Eneste bakgrunnen jeg har er egen erfaring. Jeg har selv tre gutter. Søsteren min har en datter. Jeg vokste opp med en bror og to søstre. Fra jeg var liten har interessene mine vært ganske rosa. Jeg lekte med Barbie, jeg kledde meg ut som prinsesse, jeg interesserte meg for håndarbeid og andre typiske jentesysler. Mine to søstre lekte med mye av det samme. Vi brukte å kle oss ut og jeg som hadde den beste fantasien i familien diktet opp historier med hekser og prinsesser og tjenestepiker, også lekte vi min historie helt til noen ble så redd for min skrekkinngytende heks eller stemor at de begynte å gråte og ikke ville være med mer.

At pappa lekte hest med både meg og broren min, resulterte det i det vanlige: jeg ble interessert i ridning og hestestell i 12-årsalderen mens broren min ble interessert i hestekrefter...

Min eneste bror i oppveksten har fått masse feminin påvirkning. Han vokste opp med tre søstre som han elsket. Vi bodde langt ute på landet, såppas vekk fra folk at om han skulle leke med noen, så måtte det bli oss jentene. Dermed måtte han slenge seg med på en del feminine leker. Vi fikk han til å leke med Barbie og vi fikk han til å kle seg ut som prins eller konge (alltid snill, hengiven, omsorgsfull, godhjertet, heltemodig og vakker) i mine fantasifulle fortellinger. Han ble ofte med. Men ofte endte det også med at han ble sittende å leke alene. Han hadde nemlig ikke noen egentlig interesse for mine fortellinger annet enn at han synes de var spennende, og Barbie visste han verken opp eller ned på. Han kunne ikke fordra å sitte å kle på den lille dukken med stive tynne lemmer for så å gre håret hennes med en micro-hårbørste. Han gjorde det for vår skyld, men han engasjerte seg ikke. - Bare gjorde som vi sa. Min brors eneste virkelige interesse var biler. Biler som gikk fort. Han hadde noen lekebiler som tilogmed kunne åpne dørene på sidene! Da kunne de også fly... Han ønsket seg så sterkt et sånt gulvteppe med bybilde på. Vet ikke om dere husker disse teppene med veier, kryss, brannstasjon osv. Han fikk imidlertid aldri dette, for faren vår interesserte seg IKKE for bil. Ikke mamma heller. Så han tok et vanlig ullteppe og la det utover gulvet. Så gikk han litt på det så det krøllet seg litt og vips! Han hadde bilbane med landskap.

Tidlig introduksjon av bil betydde ingenting. 

- Jeg vet fremdeles ikke mer om bil enn hvordan man skifter dekk.

Vi jentene elsket broren vår like mye som han elsket oss, så vi prøvde å sette oss ned å leke med han og bilene hans iblant. Det var imidlertid vanskelig å grave fram det rette engasjementet. Jeg prøvde tilogmed å lage fantasihistorie til banen og bilene...men det kom ikke like naturlig som heksene og prinsessene.

Broren vår ble altså behandlet som ei jente på veldig mange måter. Likevel er det fremdeles slik i dag at hans største interesse er tøffe biler som går fort. Vi er også oppvokst i en svært musikalsk familie. Vi ble alle oppmuntret til å stå på scenen. Hvorfor er det slik at broren vår var den eneste som brydde seg mer om teknikken og lyset enn framføringene?

Og guttene mine, da. Jeg har prøvd å utstyre dem med kjønnsnøytrale leker fra de var små. De ble fort lei. Jeg pakket også på dem bamser som ingen av dem brydde seg det spøtt om. Jeg elsket "Kaptein Sabeltann" og det gjør guttene mine også...forskjellen er at helten min var Sunniva. Helten til guttene er Sabeltann himself. Jeg satt på alle slags barnefilmer, men de med prinsesser har ikke blitt spilt for mye når de fikk velge selv... De har nesten ikke tatt i en bil...det har bare ikke falt meg inn å kjøpe det til dem, men når de tegner tegner de spiderman og sabeltann og tøffe dyr med store tenner. Når de bygger lego blir det romskip og rombaser og fly andre tekniske ting. Det er ikke lett for en prinsessemor å finne felles lekegrunnlag. Foreldre skal jo helst leke med barna sine...det er bare at jeg faktisk ikke synes det er så morsomt med actionfigurer!

 Superhelter kommer i alle fasonger...

Så er det min 8 mnd gamle sønn som gir blaffen i bamser og kusinens dukker (min søsters datter er snart 3 år og deler gjerne dukkene sine med LilleMann), men som tviholdt på en liten lekebil så hardt at vi "stjal" den. (Vi var på besøk hos min far som har en sønn på tre år med sin nye kone. Vi kan levere den tilbake senere) Den hadde fire hjul og den så tøff ut. Han har én bil hjemme fra før. Det har vært den åpenbare favoritten å leke med siden han så den første gang.

Når guttene tar seg tid til LilleMann er det for å leke med han. 

De blir mer interessert i å leke med han ettersom han blir større og får mer personlighet.

Når kusinen tar seg tid til LilleMann er det for å bruke han "som leke". 

Her har hun pakket han inn i dyna si.

Interessen for å leke med han dabber av etterhvert som han blir større og får mer personlighet. 

(Selv om omsorgen for ham er like stor)

Hva med de guttene som føler de er født i feil kropp? De ble jo født som gutter, og dermed blir de jo av omverdenen behandlet som gutter og presentert for gutteleker i alle fasonger. Likevel styrer interessene mot dukker og kjoler og blir der.

Min eldste var en periode interessert i jenteting. Han kledde seg ut i kjoler og mine sko og lekte prinsesse. Han sa stadig at jenter var "vakre". Likevel var det Sabeltann som var helten. Ikke Sunniva. Dukkene han lekte med var ikke Barbie, men actionfigurer. Han fikk presentert Barbie ved et par annledninger, men det var ikke like spennende. Han kler seg fremdeles ut, og han har definitivt arvet min fantasi, men han kler seg ut som Sabeltann eller spiderman eller batman eller hva som er den aktuelle helten for øyeblikket. Og våpen, da. Pistol, sverd, kniv, gevær, bazooka...alt som kan drepe er av interesse, mens en litt småsvett mor sitter i bakgrunnen og prøver å dysse interessen ned. Gi et sverd til kusinen på 3 og hun bruker det som tryllestav...

Det er vanskelig å tro at disse forskjellene bare er innlært. Dessuten: det handler om interesser, folkens! Hvis folk fikk interessene trykket ned i halsen av et samfunn som bestemte at de skulle like ditt eller datt og ikke det eller den, så ville vel flere følt på dette? En interesse er noe jeg føler at man bare har eller ikke har. Jeg greier altså ikke late som jeg interesserer meg for noe jeg egentlig ikke bryr meg om, særlig lenge. Hvor mange jenter har vel ikke prøvd å oppriktig interessere seg for det gutten de er småforelsket i er interessert i? -Det har vel vært litt vekslende hell på hvor glødende den interessen holder seg...

Jeg tror faktisk det er store genetiske kjønnsforskjeller som gjør at vi velger yrke som gjør - ut ifra interesser.

Hva tror du?